Stor på alle måter, både i ambisjon og lengde. Science fiction, modernitet, religionskritikk, kjønnskamp, humor, sekt-liv og mye annet. Treffer kanskje ikke i alt den forsøker på, men setter absolutt tankene i sving, og jeg elsker forfattere som ikke er redd for å sikte høyt. Den mest tilgjengelige Houellebecq-boka?
Åsmund Ådnøy som svar til Solveig :
13:35, 18. desember 2015 Diskusjon: Det beste du har lest i 2015?
Skjønnlitteratur: Historie om et ekteskap av Geir Gulliksen. Sakprosa: How music got free av Stephen Witt.
Åsmund Ådnøy siterer Muligheten av en øy av Michel Houellebecq (side 282)
08:15, 17. desember 2015 Ingen har det som favoritt.
Ugjengjeldt kjærlighet suger all livskraft ut av deg.
Sølvbergets tilsette plukkar nynorskbøker for å gratulere Stavanger mållag med 100-årsdagen 10. desember 2015. Les meir her.
Journalisten Jon møter legen Timmy (kallenavnet på kona), de får to barn og lever godt sammen. Inn på banen kommer Harald.
Det høres ikke så originalt ut, noe hovedpersonene i boka også er fullt klar over. Timmy og Jon deler det aller meste i livet med hverandre. At Harald så åpenlyst legger an på henne, synes de begge er ganske interessant, siden kjærligheten som holder ekteskapet sammen er så sterk at den vil tåle en trussel som dessuten er synlig på mils avstand. Likevel går det galt, uten at det er lett å si hvorfor.
Det meste originale med historien er fortellerstemmen. Det er Jon, som etter hvert blir forlatt, som forteller i tilbakeblikk hva som skjedde. Hans perspektiv er ikke det rasende, men er mer preget av en mild forundring over hvordan ekteskapet kunne rase sammen når de hadde det så bra. Han prøver å sette seg inn i konas tanker, uten at det er tydelig hvor mange av dem som kommer fra ham selv. (Les hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)
"Alle" lager julekalender. På Sølvberget plukket vi 2015 ut korte bøker og filmer - kortere enn 150 sider eller 90 minutter spilletid for filmene. (Folk har det for travelt til å lese mursteiner før jul, var tanken vår). Denne listen inneholder bøkene vi valgte ut.
Åsmund Ådnøy siterer Muligheten av en øy av Michel Houellebecq (side 169)
21:00, 5. desember 2015 Ingen har det som favoritt.
Den eneste muligheten man har til å overleve når man virkelig er blitt forelsket, er å skjule det for kvinnen man elsker, og alltid prøve å late som man ikke bryr seg så veldig. (...) Kjærlighet gjør svak, og den svakeste parten blir undertrykt, pint og til slutt drept av den andre, som på sin side undertrykker, piner og dreper uten å ville noe vondt, uten å føle noen glede heller, men bare gjør det, totalt likegyldig; dette er altså hva menneskene til vanlig kaller kjærlighet.
Bokens klare styrke og svakhet er intervjuformatet og forfatterens nærhet til gruppa.
Sindre Kartvedt viser seg bare i teksten i forord og etterord, hvor han legger sin begeistring og sitt vennskap med bandet på bordet. Resten av historien om landets viktigste rockeband forteller de selv. Slike bøker har en tendens til å bli som å kile seg selv - ikke like virkningsfullt som når andre gjør det.
Underveis i lesningen tok jeg meg i å savne en forteller som grep inn og trakk noen linjer. Sindre Kartvedt har fulgt bandet siden starten for mer enn 30 år siden (da de kalte seg Wannskrækk), men har selv bodd i USA siden midten av 80-tallet. Han er dessuten en mann som kan bruke store ord og samtidig lande på beina. Hans ambisiøse Amerika-portrett i Vest for Eden kommer jeg stadig tilbake til, men den kloen bruker han ikke i DumDum-biografien.
De beste bøkene om, av eller med franskmenn.
Pedagogisk og variert om ulike italienske mafiagrupperinger. Aale forklarer forskjellen på Cosa Nostra, Camorraen og N'drangheta, hvordan de opererer og hvorfor det italienske samfunnet ikke klarer å knekke dem. De virkelige heltene er enkeltpersonene han skriver om - myndigheter, politi og et sendrektig rettsvesen får lite ære i Aales bok.
Fin miks mellom reportasjer og fakta, og forfatteren klarer å begrense egen tilstedeværelse i handlingen til det mest nødvendige. For mer om mafiaens røtter, les John Dickies Cosa Nostra, som kom for ti år siden.
Alle anmeldelser av mafiasakprosabøker understreker at virkeligheten ligner lite på de romantiske mafiaframstillingene fra Gudfaren, Mafiabrødre osv., og det gjelder selvsagt denne boka også.
Feinschmecker Torgrim Eggen snobber skikkelig ned i denne boka, en gjennomgang av hjemmebrentens kulturhistorie i Norge. Jeg har - i motsetning til det baksideteksten hevder - ikke noe forhold til hjemmebrent, og sprit drikker jeg kanskje tre ganger i året.
Torgrim Eggen er en såpass morsom og kunnskapsrik skribent at jeg blåste gjennom denne boka på et par dager likevel. Kan definitivt bli årets "Hel ved", altså slentrende sakprosa om erkenorsk fenomen, med potensielt gedigent publikum.
Gode bøker om det vi spiser og drikker.
Åsmund Ådnøy som svar til Mathilde :
08:28, 5. november 2015 Diskusjon: Familiekokeboka - prøvd noen oppskrifter fra den?
Hele boka anbefales! Har den ikke foran meg, men alle oppskriftene jeg har prøvd har gitt gode resultater.
Kretser rundt en håndfull frie sjeler i 1920-tallets Paris, hvor de gode og dårlige samtalene dynkes i rikelige mengder alkohol. Kort sagt: Det prates. Og drikkes. Og prates om hvor full man er, og så videre. Til tider oppleves lesningen litt som å være den eneste edru på en fest hvor alle andre har temmelig høy promille - en smule anstrengende.
I sentrum står journalisten Jake og hans forhold til kvinnen Brett, men boken er like mye et samtidsportrett av datidens Paris fra perioden hvor Hemingway levde der. Det hjelper å kjenne byen for å få fullt utbytte av boken. (For mer om Hemingway i Paris, les for eksempel Sven Egil Omdals bok om Paris, eller Hemingways egen En varig fest - unge dager i Paris.)
Og solen går sin gang ble Hemingways gjennombruddsroman. Den er mer elegant enn Farvel til våpnene, kanskje fordi kjærlighetshistorien ikke er så tung på labben.
Den beste romanen jeg har lest i år. Den tar utgangspunkt i dagbøkene som forfatterens bestefar - veteran fra første verdenskrig - overleverte ham mot slutten av livet. Hertmans bruker dem for å rekonstruere bestefarens liv. Krig og terpentin er en rik og variert bok. Den kan leses både som gravejournalistikk, slektsgransking og nær belgisk historie. Første del gjør mest inntrykk, den som foregår i årene før krigen.
Hertmans er en utpreget sanselig forteller, og skriver nydelig fram fattigdommen og brutaliteten i arbeiderklasse-Belgia på begynnelsen av 1900-tallet. Han forklarer også splittelsen mellom folkegruppene i landet. Det 20. århundre går dessverre aldri tom for grusomheter som står i fare for å bli glemt. Krig og terpentin bidrar til at det ikke skjer med belgiernes lidelser under første verdenskrig. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)
Perfekt innføring i første verdenskrig. Midttun peker både framover og bakover i historien, uten å miste tråden. Forfatteren har oppsøkt slagstedene, men unngår å trampe rundt i teksten med en overflod av "jeg" i reportasjene. Sterkt anbefalt!
La meg legge hodet på blokken og si at boka ikke berørte meg i det hele tatt. Skildringene av krigens vesen, venting, kjedsomhet og plutselig brutalitet, sitter godt. Men jeg skulle likt å snakke med den som kalte dette "vår tids ypperste kjærlighetsroman" (sitat omslagsteksten). Kjærlighetsforholdet mellom soldat Frederic og sykepleier Catherine er helt fritt for kjemi og troverdige replikker, de kommuniserer knapt. Frederic er selvopptatt og kald, Catherine er snill, men selvutslettende og enkel. Når historien etter hvert handlet mest om dem og mindre om krigen, falt interessen min. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)
Vingebelastning følger én person fra innsiden, 30 år gamle Andreas. Utdannet medieviter, men ikke sikker på om det er det han skal jobbe med. Historien følger Andreas gjennom en periode hvor han er sykmeldt på grunn av depresjon. Gjennom tilbakeblikk på ungdomstid og voksenliv rulles årsakene til sykdommen hans opp.
Eller, "rulles opp" blir feil uttrykk, for dette er ingen kriminalhistorie hvor alle puslespillbitene passer sammen. Flatland er en forfatter som aldri tyr til enkle løsninger eller karikerte personportretter for å hamre inn poengene sine.
Hvorfor blir Andreas deprimert? Det er lett å få forstå handlingene til alle Flatlands skikkelser. Som forteller har hun ingen trang til å sette opp et ironisk slør for å dytte leserens sympatier i en bestemt retning. Verken psykiateren, kjæresten, foreldre eller søsken pekes ut som syndebukker, og selv om ikke alle Andreas' handlinger og tankerekker er logiske for leseren, blir han aldri en pasientkarikatur. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)
Mytting rigger til et stort plott, og mye av boken går med til å få alle brikkene til å falle på plass. Jeg leser lite krim (ikke at dette er en krim), og andre lesere verdsetter nok en så stilig intrige som dette mer enn jeg gjør.
Beholdningen i denne boka er først og fremst Myttings naturskildringer, hovedpersonens indre liv og forholdet til Gwen. (Hanne ble for diffus til at jeg klarte å bry meg om henne.)
Ronja er på mange måter en typisk Lindgren-hovedperson. Hun er selvstendig, smart og snill, har høye idealer og ingen problemer med å vise følelser.
Ronja kommer dessuten, som Marikken, Lotta og Emil, fra gode kår. Sosiale forhold spiller ingen stor rolle i Ronja Røverdatter heller, selv om det nevnes at Borkas folk har lite mat. At røverne hennes stjeler, misliker Ronja, og romanens antydning om at hun og Birk kommer til å velge annerledes når de blir voksne, overbeviste ikke meg. Ronja Røverdatter handler mest om individets ønske om å bryte lenkene som binder, ikke om å gjøre noe med sosiale forskjeller.
Emils pappa Anton ("Eeeeemil!") er den mest kjente Lindgren-pappaen, men Ronjas far Mattis er den mest interessante. Lindgren skildrer ham nådeløst som konservativ, dum, egoistisk og manipulerende, egenskaper som ble godt kamuflert av jovialt brumlende Börje Ahlstedt i filmatiseringen.
For foreldrene har Ronja først og fremst verdi i den grad hun lystrer deres ønsker. For voksne lesere skinner hersketeknikkene deres grelt gjennom i passasjer som disse mellom Ronja og mor Lovis. Moren kommer til Ronjas karrige skogseksil for å få henne til å komme hjem:
Ronja snufset.
"Jeg kommer aldri hjem,"
"Ja, da ender det med at Mattis hopper i elva," sa Lovis rolig.
...
Hun [Lovis, moren] tidde lenge. Så sa hun:
"Vet du, Ronja, det er tungt å se noen [Mattis] pines så rent umenneskelig." (side 167)
Sterkt anbefalt for lesere i alle aldere!
(Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)
Sist sett
