Bokelskere.no

Jeg likte anslaget: Journalisten Thomas blir sparket fra jobben i hovedstadsavisen etter at han har diktet fritt i et intervju med en kunstner. Han, kona og barnet bryter opp fra Oslo og reiser tilbake til hjembyen for å starte et nytt liv.

Boka skifter karakter etter dette, og hovedperson Thomas blir en annen enn den frekke journalisten han tydeligvis har vært. Boken gir tidlig løfte om at vi skal møte igjen Elly, som Thomas kjente fra oppveksten. Denne historien får ikke en skikkelig forløsning. Det gjør heller ikke Thomas' møte med andre gamle venner, det blir noe litt fragmentarisk over boken, etter min mening.

Forfatteren er aller best til å skildre de små skiftene i samspillet mellom mennesker, samtaler, det usagte og hvordan vi leser hverandre. Selve historien i denne romanen mangler litt, etter min mening.

Jeg har alltid vært fascinert av Lance Armstrong, selv om jeg ikke bryr meg spesielt om sykling. Armstrong vant VM i sykling i Oslo i 1993, et løp som alle nordmenn +-40 husker godt. Det var vått, de fleste datt. Senere vant Armstrong Tour de France sju ganger, titler som han senere mistet på grunn av dopingavsløringer.

Cycle of lies handler om Armstrongs liv fra fødsel til han sto ribbet for ære. Forfatter Juliet Macur holder seg stort sett i bakgrunnen, og serverer en faktatung tekst hvor hun stort sett lar leseren felle dommene.

Boken er fascinerende ved at den viser Lance Armstrong som en sterk, destruktiv kraft, en mann som var villig til å bruke alle midler for å vinne, og som kun var interessert i andre hvis de kunne gjøre noe for ham. Samtidig var han en vinner, og slike har alltid en magnetisk kraft, selv om alle som nærmet seg Armstrong ble slynget langt bort fra ham så snart han ikke hadde bruk for dem mer.

Få kommer fra Macurs bok med æren i behold. Ikke familien til Armstrong, som ikke klarte å korrigere ham tidlig i livet. Ikke sykkelmyndighetene, som lukket øynene for jukset (som gjennomsyret hele sporten). Ikke sponsorene, som levde godt på Armstrongs fantastiske livshistorie (fra kreftsyk til Tour de France-vinner) og ikke ønsket å pirke i glansbildet. Ikke mediene, særlig ikke de amerikanske, som var mer opptatt av å hetse smålige europeiske medier enn å ta tak i det åpenbart mistenkelige ved Armstrongs suksess. Og selvsagt ikke Armstrong selv, som knapt har noen sympatiske trekk i Macurs bok.

Blendende sakprosa er det ikke, men et faktatungt verk som er vanskelig å legge fra seg.

Ung jente med problematisk liv finner seg selv og kjærligheten. Historien minner om ting du har hørt før, men romanen anbefales likevel. Hovedpersonen Vanessa engasjerer, og spesielt forholdet mellom henne og moren (som sliter med depresjon) er vakkert skildret.

Svakheter? Vanessa er en bibliotekunge, men fortellerstemmen hennes blir likevel for voksen, mener jeg. Og bakgrunnen for at love interest Gabriel sliter så kraftig som han gjør, blir vi ikke klokere på. Uansett: Fin bok for tidlige tenåringer.

Ja, den delen av boka gjør skikkelig vondt.

Likte også skildringen av krigsårene: Forfatteren og kretsen hennes er mer opptatt av hverandre og sine romantiske forviklinger enn av storpolitikken. Ikke noe å beundre, akkurat, men det fikk en komisk effekt når de ikke orker å være glade når freden kommer - de er utslitt av all såpeoperaen de holder på med.

De to første erindringsbøkene, Barndom og Ungdom, følger et mønster som er kjent fra andre kunstnerbiografier: Ung person med spesielt blikk ønsker å uttrykke seg, og klarer til tross for motstand fra forskjellige hold å få en stemme i verden.

Gift er noe helt annet. I det forfatterens karriere tar av, havner hun i en serie dårlige forhold. Hun går fra det ene ekteskapet til det neste, tilsynelatende uten opphold, og blir ikke lykkelig i noen av dem. Etter en rekke ulykkelige tilfeldigheter ender hun opp med en lege som gir hun alt hun vil ha av rusmidler, og hun forsvinner fra både barna, diktningen og verden.

Rystende lesning, hvor forfatteren i liten grad klandrer andre eller seg selv, hun forteller hele tiden ganske usentimentalt om kreftene som drev henne.

Denne boka tar for seg platebransjens gullalder, som kan kokes ned til to bokstaver: CD. Platebransjens genistrek, som gjorde dem søkkrike i årene 1982-2000, var å introdusere CD-en. Den var mye dyrere enn vinylplata og kassetten, samtidig som artistene fikk en mindre del av kaka. Altså: Milliardene fosset til plateselskapene når folk begynte å erstatte LP-ene sine med CD-er. (Hovedargumentet var bedre lyd. Altså det samme som vinyl-folk i dag bruker som argument for å kjøpe plater i stedet for å høre på filer. Snart kommer nok CD-renessansen igjen, tenker jeg: Krystallklar lyd, samt noe håndfast å holde i. Og sånn går no dagan.)

Steve Knopper skildrer oppturen, grådigheten og knekkpunktet: CD-brenneren og bredbåndet ble allemannseie mot slutten av 90-tallet, samtidig som plateselskapene tvang folk til å kjøpe hele album i stedet for singler (et format som i praksis døde ut). I dette klimaet er det kanskje ikke så rart at Napster, Grokster, Limewire, BearShare og fetterne deres så dagens lys, tjenester hvor folk kunne sende hverandre digital musikk uten at det dryppet så mye som en krone på platebransjen. iTunes og Spotify har fått folk til å betale igjen, men økonomien i innspilt musikk er forandret for alltid. De gedigne inntektene fra 1990-årene kommer aldri tilbake.

Tittelen Appetite for self-destruction treffer ikke helt, etter min mening, for selv om platebransjen ble hovmodig og grisk, var det endringer utenfor den som førte til fallet. Knoppers bok fungerer best som en rask historietime om platebransjen på 1980- og 1990-tallet. Kapittelet om framtiden er åtte år gammelt, og det står lite om strømming der - naturlig nok.

Bøker (skjønnlitterære og sakprosa) som Sissel Gran henviser til i sin samlivsbok Det er slutt (2016). Dessuten henviser hun til disse filmene: Skal vi danse?, Fire bryllup og en gravferd, Før midnatt og Tatt av vinden.

Bøker om hvordan nettet påvirker oss.

Jeg var på helgetur og hadde bare denne boka med meg. Og lista over avbrutte bøker er lang nok fra før. Denne var grei å hente fram i de små lommene av tid som oppstår når man er i hus med fire barn.

Lettlest. Det er det beste jeg kan si om denne. Språket er helt greit, personene temmelig uinteressante og det er ingen grunn til at dette skal vare i 500 sider.

Bøker om amerikansk politikk som du kan låne på Stavanger bibliotek, Sølvberget.

Katalognr. 49 er kort, og du får et godt inntrykk av stilen hans der. Debutromanen V. er også bra, mer fullendt enn Siste skrik, vil jeg si.

Andre skriver større bøker med flere personer, uten at leserne føler seg overmannet av den grunn. Når Thomas Pynchons Siste skrik føles som mye kraftigere enn sine 527 sider, skyldes det kombinasjonen av flere ting.

Pynchons fortellerstil passer definitivt ikke for alle. Som mange andre amerikanske forfattere bruker han mange ord, han kan mye og tekstene hans er en jevn skur av kultur- og samtidsreferanser. Når han treffer, er det en fryd å lese. Når han ikke gjør det, blir han bare masete. Siste skrik pendler mellom disse ytterpunktene.

Siste skrik gir ikke ved dørene. Jeg satt med en konstant følelse av å skjønne lite av hva som foregikk. Pynchons personer er like rastløse som fortelleren. Samtalene foregår på en innforstått måte, og samtlige personer er for kule til å avlevere en eneste enkel replikk.

Historien fortelles ofte i presens (Maxine går ut...), noe som gjør at fortelleren minner mest om kommentatoren i en reality-serie. Perspektivet ligger stort sett hos hovedpersonen Maxine, andre ganger står fortelleren utenfor og kommenterer. Både presensformen og den skiftende fortellervinkelen bidrar til at Siste skrik oppleves som en bok hvor det meste flyter. (Les hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Mímir Kristjánsson er noe så sjeldent som en uanstrengt morsom fyr med pedagogisk talent. Klart det blir bra bok av sånt. Frihet, likhet, Island treffer ikke med alt den prøver på, la det være sagt med en gang. Den gaper over litt for mye. Den vil si noe om det å bli voksen, om Island, om finanskrisen og forfatteren selv, den er en slags reiseguide og avslutter med en kransekakesmellert i stedet for en dynamittkubbe. Boken blander forfatterens sjanglete ferd gjennom Islands natteliv med analyser av landets historie. Han skriver fint om islendinger kontra nordmenn og hvorfor Island havnet i finanskrise. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Bøker som jeg leser og skriver mer to setninger om havner her.

Nevrotiske unge foreldre havner i hus med litt eldre ektepar. Mye mellom linjene, en smule uforløst, men gode skildringer av mann som sliter med å finne sin plass i verden.