Bokelskere.no

Jeg liker oppsummeringen din, Ingunn! To the point, som det heter, og humoristisk. Kan ikke annet enn si – heldige deg som er ferdig. (Jeg har lest t.o.m. kapitlet Sent på høsten).

Hvorfor får jeg ikke taket på denne boken? Det er noe som heter «å skrive med autoritet». Det ligger vel i uttrykket hva det betyr, å skrive slik at leseren overbevises om at forfatteren vet hva han/hun skriver om.

Thoreau er, som du sier, full av selvmotsigelser og spark i øst og vest. Og plutselig kjente jeg at jeg ikke har tillit til Thoreau som forfatter. Det handler ikke om å være enig eller uenig med han, men en respekt for hans synspunkter. Thoreaus mange utfall vekker liten eller ingen undring og ettertanke hos meg. Isteden blir jeg stadig sittende med en litt uggen følelse; kan dette stemme. Satt på spissen, han irriterer meg mer enn jeg respekterer han.

Likevel, det finnes mange gode og overbevisende passasjer og skildringer, men dessverre, for meg overskygges de av det negative. Så langt.

Fin roman om et anstrengt mor/datter-forhold som burde hatt andre vilkår

Lærerik og medrivende som en roman

Jeg valgte å avbryte, det er jo så mye bra å lese så jeg bruker ikke tid på en så ekkel bok.

Fin fortsettelse av historien om tvillingene

Til og med kapitlet Høyere lover

Thoreau blir presentert som filosof, og av en filosof hadde jeg forventet en mer analytisk og systematisk tilnærming til de temaene han tar opp. Han stiller få (ingen?) spørsmål, men sparker friskt i alle retninger. Han motsier gjerne seg selv, uten nærmere begrunnelse. Som Marit sier: «Det morsomme med disse meningsytringene er at Thoreau er så mangfoldig, for ikke å si skiftende i vinklingen sin.»

Jo da, du kan ha rett i det, Marit, men at det skal gjøre han til «en klassiker for livsfilosofer (…)» (baksideteksten) forundrer meg.

Her er et av hans spark med en viss underholdningsverdi (hittil uimotsagt):

«Forplantingsdriften, som når vi tøylesløst gir etter for den stjeler kreftene våre og distraherer oss, gir oss livskraft når vi holder den i tømme.» (side 200)

Om kapitlet Innsjøene skriver du Kjell: «Thoreau beskriver landskap og topografi slik at man får en følelse av å befinne seg der, både i rom og tid.» Og videre: «Mer enn hundre år senere bruker Knut Hamsun en lignende teknikk for å skildre natur og landskap (spesielt i Pan, 1894), og for begge forfatterne gjelder det at stilen kan kalles naturlyrikk/-mystikk. Thoreau anvender også personifisering (antropomorfisering) for å beskrive natur og landskap.»

Sammenligningen med Hamsun er interessant, Kjell. Også at du påpeker at Thoreau benytter seg av teknikken personifisering / besjeling. Besjeling er med på å gi teksten et eventyrlig preg.

Det er naturskildringene som redder Walden for meg. Men opp mot Hamsuns skildringer i Pan kommer han ikke, ikke etter mitt syn. Jeg siterer meg selv:

«Åpningen av Pan tok pusten fra meg. Jeg ble sugd inn i nordlandsnatten, sommernatten, i lydene, luktene, synsinntrykkene, som om jeg selv var der. Ubeskrivelig vakkert og poetisk.»

Fem flotte noveller som gjorde inntrykk

Beste jeg har lest av Skomsvold

For ei bok!! Eg klarte knapt å legge ho fra meg, samstundes hadde eg lyst å la boka vare lenge, lenge. Connie, ho som sit bak kassa i matbutikken, unge Kenneth sjefen hennar som gruar seg til medarbeidarsamtalane, og Davina, nettopp komen til landet og med ein draum om å bli sjukepleier. Tre heilt ulike menneskje som alle rører ved noko i oss. Tre ulike menneskje, så ulike oss sjølve, men likevel så like. Ei nydeleg bok, skriven i ein driv som gir deg spenning i magen, nett som i den mest spennande krimboks du kan tenkje deg!

Dette tror jeg må være den sørgeligste boka jeg har lest. Godt skrevet, ikke et ord for mye, men så utrolig trist om ensomhet og et fortapt lite liv.

Noen hakk særere enn det jeg har lest av ham før

Til og med kapitlet Lyder

Etter det elitistiske utsagnet:
«De store dikternes verker er ennå ikke blitt virkelig lest av menneskeheten, for bare store diktere er i stand til å lese og forstå dem. De har bare blitt lest på samme måte som folk leser stjernene, i høyden astrologisk, og ikke astronomisk. De fleste mennesker har lært seg å lese av simple makelighetshensyn, akkurat som de har lært seg å regne for å kunne føre regnskap og ikke bli snytt i handel. Men om lesning som en edel intellektuell øvelse, vet de lite eller ingenting, …» (side 103)
var jeg på nippet til å kaste hele Thoreau på båten.

Men så fulgte det fantastiske kapitlet «Lyder» der Thoreau med overbevisning lar oss få del i alle lydene han hører – naturens egne og de menneskeskapte. Så fantasifullt, originalt, troverdig og levende beskrevet.

En berg-og dal-bane av en bok!

Hvordan ligger dere andre an?

Det var synd, Hilda, men forståelig.
Alle gode ønsker og håper du snart kan være tilbake.

Jeg har lest t.o.m. «Hvor jeg levde, og hva jeg levde for»

Som flere har poengtert, var det lange første kapitlet «Økonomi» tungt å komme gjennom. Det lille «Hvor jeg levde, og hva jeg levde for» er betydelige greiere. Det inneholder også vakre og levende naturskildringer, som denne: «En innsjø som denne er aldri så speilblank som i en slik stund, for når det klare luftlaget over den er lavt og formørket av skyer, blir selve vannet, som er fylt av lys og reflekser, lik en slags nærværende himmel av desto større verdi.» (side 87-88, Pax 2007). Fulgt opp av en poetisk konklusjon (om sin egen utsikt): «Det var beitemarker nok for fantasien.» (side 88). Ønsker meg mer av dette slaget!

Jeg ser at mange bokelskere er svært begeistret for Thoreau. Selv sliter jeg fortsatt med å få taket på denne mannen. I hans kritikk av det moderne samfunnet er det mye vi kan kjenne oss igjen i nesten to hundre senere (hva gjør det med oss å eie så mange ting, medienes sensasjonsjag mv.). Thoreau drar argumentene ut i sin ytterste konsekvens. En måte å prøve dem ut på? Men hva er det han vil? Hva er hans livsfilosofi? Det er mangt og meget jeg synes er selvmotsigende og ikke får til å henge sammen. Det er fullt mulig dette stoffet krever en langt grundigere lesing enn min, og mitt bekjentskap med forfatteren er nytt.

Thoreau prediker at det å eie ting, ødelegger for vårt indre liv. «… for jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, jo rikere blir det.» (side 84). Men det er fint at naboen eier jord der Thoreau får sette opp sin stue vederlagsfritt, og det er fint at naboen eier en øks han kan låne slik at han får bygd stuen. Studentene bør helst bygge sitt eget universitet. Det er både lærerikt for studentene og økonomisk. Men den dagen Thoreau trenger legehjelp, vil han synes det er like fint å skulle bygge sykehuset først …

Kanskje poenget bare er å provosere leseren til å tenke over disse forholdene?

Spennende fortsettelse av serien om Eddi Stubb

Jeg sliter jeg også, men det er vel neppe noen trøst for deg 😊

Kanskje det henger sammen med at jeg føler meg litt lurt. I omtalen heter det:
«Med utgangspunkt i sine konkrete erfaringer, reflekterer han rundt natur og kultur, livets veivalg og verdier. Hans bok er blitt en klassiker for livsfilosofer, sivilisasjonskritikere og naturelskere.»

Med alle forbehold, jeg har bare lest vel førti sider, men jeg føler meg som sagt litt lurt og skuffet. Jeg opplever at Thoreau generaliserer og moraliserer og romantiserer et «primitivt» liv. En tredve år gammel mann uten forpliktelser som forteller oss hvordan vi skal leve livet vårt.

Jeg leser fortrøstningsfullt videre i håp om at refleksjonene av allmenn interesse kommer etter hvert. Håper du henger med videre, Hilda. Lykke til, til oss begge!

Godt skrevet, men veldig lik det andre jeg har lest av Ferrante