Doktor Glas begynner å tenke på sin mor når han leser i dødsannonsen at pastor Gregorius hadde en aldrende mor (25. august). «Hvem kunne ane at han hadde sin mor i live …»
Glas tenker videre, med varme og kjærlighet, på sin egen mor, og konkluderer med at det er godt hun er død. Kan det være at Glas er glad for at moren ikke får oppleve sønnen i den situasjonen han nå har satt seg i? At han er glad for å slippe å måtte forholde seg til moren i en situasjon da han har drept et menneske? Og attpåtil en moren beundrer.
Den 9. juli skriver doktor Glas i dagboken om morens død. «Men så ble hun syk og døde. Jeg merket da at han (faren) sørget mer over henne enn jeg var i stand til med mine femten år...» At han skulle drepe sin mor femten år gammel, virker lite sannsynlig.
Den 25. august skriver han om sin første (og eneste?) kjærlighet, for mange år siden «… da jeg var ung og ikke hadde drept noen.» Dette må være etter morens død.
Den 13. august skriver han om cyanidpillene som han en gang hadde gjort i stand «uten en tanke på noen andre enn meg selv...»
Doktorens sterke reaksjoner etter drapet kan også tyde på at dette ikke var lett for han, mer i retning av at dette var første gang han drepte.
Ergo, selv om dr. Glas skriver: «Hun døde for tidlig, min mor. Men det er godt at hun er død», har han neppe drept henne. Det kan være mange årsaker til at han er glad moren er borte. Jeg har ikke et klart bilde av det, men det var åpenbart turbulent i hjemmet. Jeg finner heller ingenting om den unge Glas faktisk ønsket moren død.
Bokelskeres lesesirkel - Se vår felleslesing og debatt, oktober - november 2021.
Om "Doktor Glas" kom det frem mange og interessante synspunkter. Anbefales!
Så morsomt! Håper du blir fornøyd. Hører gjerne hva du synes når du kommer så langt.
Takk for at du skrev dette, jeg har Intet nytt fra Vestfronten og Tre kamerater. Mange år siden jeg leste dem. Tider som fulgte har jeg nå bestilt, og i dag begynte jeg på Intet nytt fra Vestfronten, så nå skal jeg lese dem i rekkefølge.
Fantastisk bra, nydelig lest av Jan Grønli
En fin omtale av en meget god bok, Randi.
Jeg vil anbefale deg Remarques Tider som fulgte. Dette er en oppfølger til Intet nytt fra Vestfronten. Jeg syntes den er nesten enda bedre enn Vestfronten; den beskriver gripende godt hva krig gjør med mennesker, både de som kjemper ved fronten og de som kjemper på sitt vis hjemme. Til tross for det hjerteskjærende innholdet gir Remarques stille humor boken en varme.
Det tok femti år fra «Tider som fulgte» utkom i 1931 til den ble oversatt til norsk i 1982. Synd de måtte ødelegge originaltittelen, «Der Weg zurück» - en langt mer dekkende tittel etter mitt syn.
Disse tre bøkene henger sammen, vi møter de samme menneskene, i ulike tidsepoker. Bøkene kan fint leses uavhengig av hverandre, men rekkefølgen er: «Intet nytt fra Vestfronten», «Tider som fulgte» og «Tre kamerater».
Remarques ble for øvrig innstilt til Nobels fredspris for «Intet nytt fra Vestfronten».
Jf. sitatet: Vi var atten og hadde begynt å elske livet og verden, og måtte skyte det i stykker.
Min også!
Jeg har sett den, jeg også. Enig i dine og Lailas vurderinger. En absolutt severdig film.