Bokelskere.no

Velger meg ikke akkurat april,men må ta det en får : ) Sludd og vind her på øya i dag, men har tenkt å bli inne i stua med Mikael Persbrandt og hans selvbiografi, den er god og direkte, ikke mye som legges under en stol der, nei. Den holder nok ut helgen,og videre har jeg ikke bestemt meg, men har fått noen bøker fra Bokloftet og Ruuds antikvariat som nok blir lest snart.
God helg til alle bokelskere.

Litt komplisert, men spennende historie

Finurlig og spennende, men litt forvirrende å lese

Da ble det sannelig enda et par bøker i ønskelisten (som fungerer mer som en huskeliste enn reell ønskeliste)!

Det kaller jeg et meningsfylt sammentreff.

Takk,det var interessant lesing.

Takk for hyggelige ord :-)
Et litt pussig sammentreff; det var faktisk «vår felles» Karin Bang som for flere år siden anbefalte meg dette bokverket. Jeg fant dem på et bruktmarked, og så har de blitt stående. Er glad jeg endelig har lest dem! Selv om jeg nok synes partier, spesielt i første bind, var krevende. Måtte sette meg litt inn regionens historie for å få tak på det hele. Det var det vel verdt.

God lesing! Spennende å høre hva du synes.

Har i en annen sammenheng kommet borti massakrene på armenerne og tenkte at jag gjerne skulle ha lest mer om det. Og her kom du med et fint innlegg, bestilte bøkene med en gang. Det er det samme eksemplaret du har, fra bokklubben. Takk igjen for innlegg som jeg hadde bruk for :)

Armenerne – et glemt folkemord

Armenia er et av verdens eldste land, og et av de tidligste kristne land. Opp gjennom århundrene har det vært utsatt for blodige kriger og underlagt mektige herskere. I dag er Armenia en liten, selvstendig republikk syd i Kaukasus.

«De førti dagene på Musa Dagh» er skrevet av den østerrikske forfatteren Franz Werfel (1890–1945) og utgitt første gang i 1933. Som tittelen antyder, er handlingen konsentrert om førti dager i det armenske folkets lange og brokete historie. Førti dager da omkring fem tusen armenere forskanser seg på Musa Dagh, et fjell syd i dagens Tyrkia, mot Syria og Middelhavets østre bredd. Tyrkerne er i gang med sin deportasjon av og massedrap på folkegruppen; skal Musa Dagh bli redningen for noen av dem. Året er 1915, og handlingen bygger på reelle hendelser.

«Folkemordet på armenerne (…) (også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust) er den tvungne massedeportasjonen av osmanske armenere i Det osmanske riket under det ungtyrkiske styret fra 1915 til 1917, noe som førte til at et omstridt antall armenere omkom. Anslagene over antallet døde varierer fra 400 000 til litt over 1,5 millioner.» (Wikipedia)

Gabriel Bagradian flytter etter 23 år i Paris tilbake til sin barndoms landsby Yoghonoluk, ved foten av Musa Dagh. Med seg har han sin franske hustru Juliette, sønnen Stefan (12 år) og huslæreren Samuel Awakian. Gabriel er av rik kjøpmannsslekt. Hans bestefar, Awêtis Bagradian har bygd opp en suksessfull importforretning som blir videreført av den eldste sønnen, Awêtis Bagradian den yngre. Gabriel blir kalt hjem for å overta driften da brorens liv går mot slutten. Gabriel møter intet et kjøpmannsliv, men et liv i sentrum av dramatiske og storpolitiske hendelser.

Dette er i Det osmanske rikets siste år. (Tyrkia blir republikk blir i 1923.) Istanbul er fortsatt hovedstad. Den såkalte ungtyrkiske bevegelsen kjemper for «moderne» og nasjonalistiske ideer. I sannhet en komplisert brytningstid i landets historie.

«Motsetningen mellom tyrkere og armeniere var gammel og hadde ofte slått ut i blodige forfølgelser, men aldri før var det tale om noen planlagt, systematisk utryddelse. I vår tid byråkratiske stil lød den telegrafiske ordre fra innenriksminister Talaat til politiet i Aleppo, datert 15. september 1915: «Det har tidligere vært meddelt at regjeringen på komiteetens ordre har besluttet helt å utrydde alle de armeniere som bor i Tyrkia. De som vil motsette seg denne befaling, kan ikke regnes for regjeringens venner. Uten hensyn til kvinner, barn eller syke, hvor dystre enn ødeleggelsens midler kan synes, skal det uten å lytte til følelser eller samvittighet gjøres ende på deres tilværelse.»
Fra Karl Broderens forord

I landsbyene i den frodige dalen under Musa Dagh lever tyrkere og armenere, muslimer og kristne fredelig sammen. Forfølgelsene begynner i det stille, nesten umerkelig; armenerne blir fratatt sitt teskeré, sitt innenriks-pass. Gabriel, som er ottomansk offiser, registrerer til sin forundring at han ikke blir utkalt til krigstjeneste. Armenerne er «fanget», fratatt mulighetene til å reise og fratatt sine våpen, før de øyner hva som er på gang. Da de første meldingene om deportasjonene kommer, tror de seg trygge i denne utkanten av det store riket.

«De førti dagene på Musa Dagh» er et omfattende verk (ikke bare med sine vel 600 sider). Vi møter umenneskelige lidelser, tapperhet og utholdenhet, oppofrelse kontra selvoppholdelsesdrift, kjærlighet, religiøs overbevisning, sorg, rivninger mellom Østens og Vestens kulturer og storpolitikken under 1. verdenskrig. Selv synes jeg boken er på sitt aller beste når den skildrer hva isolasjonen oppe på fjellet, sulten og den konstante faren for total utryddelse gjør med menneskene og forholdene mellom dem. Særlig siste halvdel er nesten ikke til å legge fra seg.

Jeg har lest Bokklubbens 2-bindsutgave fra 1965. Jeg er usikker på i hvor stor grad oversetteren må ta ansvar for svakhetene. En unorsk (tysk?) tegnsetning forstyrrer lesingen. I negativ retning trekker også en tendens til fordommer og svart-hvitt-tenking. Europeerne er siviliserte, opplyste og dannete, orientalerne er primitive, slu, late og sjuskete. De gode er gode, de onde er onde.

Uansett – dette er en meget god, interessant og ikke minst lærerik bok. Jeg gir den en sterk 5-er og er litt overrasket over at såpass få bokelskere har registrert den.

Nå ble jeg så boblende humleglad! Tusen takk for to dikt som rommer nettopp noe av det jeg er ute etter. Helt ukjente for meg.

Jeg tar mer enn gjerne imot flere forslag fra dere!

Absolutt! "De fortapte spillemenn" leste jeg i en nydelig oversettelse av Inger Hagerup; en bok men en humor jeg tror du vil falle for.
Jeg har kun lest den og "Vest i havet" av Heinesen. Har du flere anbefalinger av samme forfatter?

Lekende morsom, men utenfor min komfortsone

Ja visst, det var vel du som tipset om Barbara på dvd! En meget god film (beklager forglemmelsen :-))!

Ivar Eskelands kåserier var en fryd, det kan dessverre ikke sies om hans oversettelser (i hvert fall ikke denne). Lurt å kjøpe Vest i havet på dansk. Hører gjerne hva du synes om den utgaven.

Nå har jeg lett gjennom egne samlinger og flere svært gode tråder her, men dessverre uten å finne det jeg søker – et dikt til brudeparet! Jeg ønsker et dikt som fokuserer på gleden, et dikt med dybde, men likevel ikke formanende. Siden jeg skal lese det opp i en tale, bør det være relativt kort og intuitivt lett å forstå. Vi snakker om et sommerbryllup. Kan noen av dere hjelpe.

Jeg er takknemlig for alle forslag!

Boka må kanskje kunne kalles en dystopisk cyber krim? Historien er skremmende nok, de etiske spørsmålene rundt menneske - maskin, kloning og organdonasjon ble kastet opp i luften, men de landet ikke. Når det også endte med en slags happy end, ble det egentlig litt for dumt.

Så heldig du er! Også jeg SKAL til Færøyene, men når er fortsatt et åpent spørsmål.

Jeg regner med at du har lest Heinesens De fortapte spillemenn og Barbara av Jørgen-Franz Jacobsen. Anbefaler begge varmt! Disse to forfatterne har vekket min interesse for øygruppen vest i havet.

God reise, når den tid kommer!

Denne likte jeg. Boka handler både om forfatterens barndom, om morens liv, og om hvor lite omsorg velferdssamfunnet kan gi ved livets slutt. Heldigvis har mine opplevelser, når min mor døde, vist at sykehjem også kan være et sted for god omsorg og pleie, bare så trist at ikke alle opplever det.
Jeg oppfattet boka som en varm kjærlighetserklæring fra en datter til en fargerik mor. Her var det lett å kjenne seg igjen i de mange opplevelsene et mor/datterforhold kan gi, og det var godt å bli minnet på alt det gode som var.

Igjen, glimrende fra Håkan Nesser!

Jeg holder på med den siste boka i trilogien til Peter May, Lewisbrikkene.Liker bøkene godt og håper du også får glede av dem. Et lite PS : Dem foregår på Ytre Hebridene ikke Orkenøyene:)

Odd Singsaker skuffer aldri - denne anbefales!