Bokelskere.no

Spennende og igjen veldig godt skrevet fra denne forfatteren

Ja, det er godt. Men det er flere som bor på «øya vår» også,altså : )

Godt skrevet, men lite som festet seg

Kan jo bli mye artig prøvesmaking hos deg : )
Har vært i Trøndelag i to uker og her har jeg fått lest Hans Børlis bok Med øks og lyre. Har jo lest noe av dikta hans med fornøyelse og denne boka var god synes jeg. Mer selvbiografisk, men i et poetisk, nydelig språk.
Nå har jeg kommer godt i gang med Lars Mytting og Søsterklokkene, som er bra, men vet ikke helt om den kommer på linje med Svøm med den som drukner, som jeg syntes var veldig bra.
I dag skal vi reise hjem til øya vår på Nordvestlandet, så det bli nok lite lesing i helga.
God lesehelg til alle bokelskere.

Ja, dette er Saramago slik jeg kjenner ham! Underfundig, gåtefull og på samme tid presis.
Spent på å høre hva du synes når du har lest "Lyssjakten" til ende.

Fin roman med historiske hendelser som bakteppe

Ellevillt om døden - et filosofisk verk

Det er foruroligende utsikter José Saramago (1922– 2010) trekker opp i sin bok «Dødens uteblivelse» fra 2005. Han tar kristendommens dogmer, som troen på « det evige liv» og «frelse gjennom død og oppstandelse» bokstavelig og viser det absurde i dem i all sin gru.

I kjent stil fremsetter Saramago en hypotese: Hva hvis døden en dag plutselig uteblir. Denne kontrafaktiske tilnærmingen går igjen i flere av Saramagos bøker: Hva hvis korsfarerne sa nei til å hjelpe de kristne portugiserne med å kaste ut de muslimske maurerne (Beleiringen av Lisboa), hva hvis det fantes to mennesker som var nøyaktig like (Den andre mannen), m.fl.

«Kontrafaktisk utsagn er et hypotetisk hvis–så utsagn hvor man vet at det som sies i første ledd, ikke er tilfelle. (…) Slike utsagn er påstander om hvordan verden ville vært hvis fortiden hadde vært annerledes enn vi nå vet at den faktisk var.» (Store norske leksikon)

Hvor galt går det ikke når folk slutter å dø. Hvilke enorme samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser får det, og ikke minst hvilke lidelsesfulle følger får det for det enkelte mennesket. Og hvilken fordømmelse utløses når folk finner en utvei for å la sine eldgamle eller allerede dødssyke slektninger få dø. Jeg skal ikke røpe hvordan, men vips er vi inne i debatten om eutanasi (barmhjertighetsdrap).

Fortvilelsen når døden igjen gjør sitt inntok. Hvor irrasjonelt vi forholder oss til døden, hvordan vi med alle midler prøver å bekjempe den, forhandle med den, osv.

Omtrent halvveis i boken skifter forfatteren perspektiv; vi følger handlingene fra dødens siden. Saramago personifiserer døden slik vi kjenner den fra tegningene av Mannen med ljåen, men selvfølgelig, «vår» død er av hunkjønn.

Den 83 år gamle forfatteren er i storslag. For en fantasi! Han retter treffende og sylskarpe spark mot politikerne, byråkratiet, kirken, begravelsesbyråene, forsikringsselskapene (som alltid kommer godt ut av det), skurker som skor seg på menneskers tragedier. Han boltrer seg med de mest vidløftige krumspring. Men under all humoren og galskapen ligger de dyptpløyende og eksistensielle spørsmålene. Som «Hvis vi ikke begynner å dø igjen, har vi ingen fremtid.» (side 93)

Og Saramago hadde ikke vært den han var, om han ikke avslutningsvis spiller leseren et puss! En rørende, vakker og tankevekkende slutt.

Jeg ser at Aftenpostens anmelder Kjell Olaf Jensen skriver at Saramago har en «krøkkete stil», «unødvendig tung å lese». Jeg kunne ikke ha vært mer uenig! Saramagos stil er leken, elegant og presis. Riktignok med en meget sparsommelig tegnsetning, fravær av avsnitt og setninger med utallige sidesprang. Men Saramago vet nøyaktig hvor langt han kan tøye strikken, når han må stoppe, akkurat i tide. Han strør om seg med klisjeer. Men klisjeer, brukt så bevisst og elegant, viser nettopp forfatterens språkfølelse. Dette er Saramagos storhet, det han har fått nobelprisen for (1998). Alle ære til oversetter Kjell Risvik som har klart å overføre dette fra portugisisk til norsk.

Denne boken har jeg vært på jakt etter i flere år. Den er en skam at forlagene bare lar gode bøker utgå. Undre over alle undre, jeg fikk den, innbundet og pen, på en nettauksjon for 2 (!) kroner + porto.

Mitt eneste ankepunkt er omslaget. Jeg forstår hva designeren sikter til, men etter min mening fanger ikke omslaget essensen i boken. Det får likevel ikke ødelegge helhetsinntrykket. En soleklar 6-er og rett inn på min eksklusive favorittliste.

Imponerende om det å være gammel og hjelpeløs og prisgitt sine barn

Nydelig debut, gleder meg til fortsettelsen

Fin og rasklest historie, med dans og kunst i tematikken

Denne helgen (og hele uken for så vidt) gjør jeg noe jeg aldri gjør – leser tre bøker på en gang!

Men da José Saramagos Dødens uteblivelse kom i posten, måtte jeg bare legge Cecilie Engers Ellisif Wessel, Himmelstormeren til side. (En gjenlesing etter et besøk i Kirkenes). "Dødens uteblivelse" har jeg vært på jakt etter i flere år, og undre over alle undre, jeg fikk den på en nettauksjon for 2 (!) kroner + porto, innbundet. Dette er Saramago i full vigør! Kommer tilbake med nærmere omtale av denne.

Dertil sitter gemalen og jeg med ørene på stilk og lytter til Eilif Armand lese, nei dramatisere, Amalie Skrams Hellemyrsfolket. Stor kunst både boken og opplesningen. Hjertens takk, annelingua.

Nå er det bare et men, totalt amatør som jeg er når det gjelder lydbøker; jeg får ikke til å legge inn et bokmerke! Jeg hører boken i Windows Media Player på pc, og samme hva jeg trykker på, begynner opplesningen forfra hver gang jeg starter opp. Jeg noterer hvor mange timer og minutter som er lest, og «skroller» meg frem dit (temmelig håpløst, spesielt med en bok på 32 timer...). Det må da finnes en annen måte! Kan noen hjelpe.

Kjedelig og repeterende

Fuglene var hans er en bok som appellerer sterkt til meg - tittelen, det stilrene omslaget og omtalen av forfatteren:

«Marja-Liisa Vartio er blitt stående som en av de fremste i nordisk litteratur etter krigen. Både gjennom sin lyrikk, noveller og en rekke romaner rakk hun å markere seg som en forfatter av stort europeisk format før hun døde altfor tidlig i 1966, bare 42 år gammel. I Fuglene var hans, som utkom året etter at hun døde og regnes som hennes hovedverk, tar Vartio utgangspunkt i en dialog mellom prostinnen Adele Broms og tjenestepiken hennes Alma, i årene etter at prestegården er brent ned til grunnen. Herfra utledes de to kvinnenes historie og kamp for en egen tilværelse (…)»

Jeg har foreslått boken før og prøver meg igjen med ordene til bokelsker Kirjalabyrintti:

«Enda en bok i finsk litteraturhistorie som hadde fortjent mer oppmerksomhet. Det jeg liker med historien er at det er mye å tolke, f.eks. de utstoppede fuglene.»

Dette høres ut som en interessant bok, av en for meg ukjent forfatter. Takk for tipset! Fører den opp på min ønskeliste (som egentlig er en "Bøker jeg vil se nærmere på-liste).

Intens og spennende - anbefales!

Ja, du begynner å få noen bøker på samvittigheten :-)))))

Og sannelig har du rett i at Eilif Armand alene er et helt radioteater! Glitrende lesing.

En fin historie, glimrende lest av Runa Eilertsen

Kranes konditori var en av mine første «voksenbøker», lest i kjølvannet av Alberte-trilogien. Den grep meg sterkt den gangen. Jeg leser den mer enn gjerne igjen og føler meg trygg på at den vil gi enda mer, med flere år og erfaringer på baken!

For fragmentert og platt etter min smak