Bokelskere.no

Du kan komme til Trøndelag. Her er det regn og skikkelig høst:) Men ingen fare med meg som er høstmenneske:)

Er spent på hva du syns til slutt:) Syns det er morsomt å sammenligne bøker:)

Hei!

Monica Kristensen ja ... henne skal jeg lese litt senere i høst. Har boka Kullunge på hylla, så den skal jeg lese senere etter å ha lest andre bøker først. Og jeg gleder meg. For jeg liker å lese bøker av forfattere jeg aldri har lest noe av før. Det er alltid spennende.

I hele uka her har det regnet og det blir ikke sol/oppholds før søndag/mandag. Så vi får se. Men uansett vær, bøker kan leses uansett:) Blir ikke furten om jeg må sitte inne eller ute for å lese. Så bøker er kjekt sådan:) De er bærbare:)

Og det er bare en uke igjen av ferien. Jippi! Ikke at jeg lengter å komme meg tilbake til jobb og jeg savner heller ikke noen av dem jeg jobber med, men det skal bli godt med rutinemessige dager igjen. Liker ikke følelsen av å "råtne opp". Men syns jeg har vært flink i disse tre ukene selv om det har vært hardt. Jeg har i alle fall ikke begynt å krafse på veggene ennå:) Så jeg får holde ut en uke til.

Denne helga leser jeg: Brødrene fra Iron House av John Hart som er meget spennende. Jeg er snart ferdig med den. Kommer til å lese den ferdig enten i dag eller i natt. Jeg elsker John Harts skrivestil. Har lest en bok av ham fra før og jeg gleder meg til å lese enda flere. Så hvis dere liker hardbarket krim/thrillere, så gjerne sats på ham.

Og jeg har så vidt begynt på Det søte i bunnen av kaken av Alan Bradley som jeg har vært nysgjerrig på lenge. Og jeg liker den godt så langt. Hovedpersonen er en 11 åring som prøver å løse mystiske drap og andre ting. Hun minner meg en blanding av Nancy Drew og Miss Marple. En herlig blanding. Så gleder meg til fortsettelsen. Og hvis det blir tid til overs, som det sannsynligvis blir ... så skal jeg begynne på Shiver av Maggie Stiefvater. Ungdomsfantasy med ulver i stedet for vampyrer. Jeg syns ulver er fascinerende dyr! Ungdomsfantasy er ikke min favorittsjanger og ikke det jeg leser mest av, men jeg syns det er artig å lese en gang i blandt. For å se hva ungdommer (og voksne da) leser nå for tiden. Og det er bare sunt å drømme seg litt bort også:)

God helg!:)

Haha, skjønner ikke hvorfor innleggene mine alltid blir så lange.

Leste den tidligere i år. Syntes den var litt småtam:(

Enig

Ikke alle er til å stole på ...

Mange her til lands føler seg nok ensomme til tider, og det gjør også Riktor, som er bokas hovedperson. Han bor alene, og har aldri hatt en kvinne i sitt liv, skjønt at han skulle ønske han hadde det. Men samtidig trives han også å være enslig og helt alene. Nærmest ikke-eksisterende. Han har hverken slekt eller venner. Han trives med å være i parken og observere menneskene som oppholder seg der, og han trives i jobben. Han jobber på Løkkas sykehjem hvor han tar seg av gamle og syke mennesker. Kollegene hans syns han er en stille fyr, men trivelig og pliktoppfyllende. De aner ikke noe om hans mørke side, og han er vel en moderne versjon av Dr. Jekyll & Mr Hyde. To i en og samme person. En god personlighet og en ond, og av og til kan den onde personligheten ta over. Det er et interessant konsept, og jeg tror vi alle har en lys og mørk side. Ikke i like alvorlig grad som Riktor, men vi har som kjent både en positiv og en negativ utgave av oss selv.

Jeg har lest mange bøker av Karin Fossum. Det gjorde jeg spesielt mye gjennom videregående. Jeg har lest nesten alle bøkene med politietterforskeren, Konrad Sejer og jeg liker ham veldig godt. Han fremstår som en lun, rolig og omsorgsfull etterforsker, noe vi sjeldent møter i litteraturens verden. Men i denne boka er han utelatt, og Fossum presenterer oss for en ny politietterforsker; etterforskeren Randers. Helt ærlig så vet jeg ikke helt hva jeg syns om ham ennå. Grunnen til det er at han dukket sjeldent opp i boka og det var for lite til at jeg i det hele tatt fikk tak på ham. Jeg fikk ikke tid til å gjøre meg et inntrykk av ham i det hele tatt. Han bare valset inn og ut av boka i korte stunder. Så han ble jeg dessverre ikke helt klok på.

Som kjent er Karin Fossum en mester til å gå i dybden av outsidere. Der har hun noe til felles med Ingvar Ambjørnsen, bare at Fossum beskriver ofte outsidere med mørke og svært dystre tanker, mens Ambjørnsens outsidere er lystigere og mer eller mindre misforståtte.

Konseptet i boka er god. Hvor lenge kan denne sykepleieren holde maska uten å bli avslørt? Kommer den snille eller den onde personligheten til å vinne? Hvorfor er han som han er? Riktor var ingen tvil en interessant karakter å lese om, men dessverre var ikke resten av persongalleriet like spennende. Følte ikke jeg ble godt nok kjent med noen av de og det fremsto som litt kjedelige generelt. Selve boka er på 223 sider og har veldig korte kapitler. Siden boka ikke har så mange antall sider og selve handlingen er litt i det tynneste laget, syns jeg personlig at boka ville ha passet bedre som novelle for å stramme opp konseptet litt. Det ville ha gitt handlingen mer driv.

Jeg kan se i mørket er en frittstående og enkel bok å komme seg gjennom. Konseptet var interessant i seg selv, samt hovedpersonen, og jeg skjønte "ironien " i selve historien, men ellers var ikke boka mye å skryte av. Syns den til tider ble litt tam til tross for det spake sideantallet, og ønsket å få et større innblikk i diverse andre personer enn bare Riktor også. Alt i alt en god og mørk psykologisk drama, men ikke noe spesielt, dessverre.

Mine favorittbøker av Karin Fossum så langt er Djevelen holder lyset, og Elskede Poona. Leste de for mange, mange år siden, men husker de fremdeles godt den dag i dag. Det er virkelig dystre krimbøker på sitt beste!

En fantastisk bok.

skriv lenkebeskrivelse her

Huffda. Ikke noe særlig med vaktmesterbråk nei. Du får hive en vannballong på ham eller noe:)
For meg har det ikke noe å si om det bråker. Er bøkene jeg leser i spennende nok, kan mobilen bare ringe, nabobarn bråke så mye de vil osv uten at jeg legger merke det. Da er jeg uansett fortapt i boka:)

Denne uka har jeg hatt den meste effektive leseuka på lenge. Jeg leser hver dag, men når man har ferie får man selvfølgelig mer tid til overs. Man får lest enda mer til vanlig. Denne uka har jeg lest: Natten drømmer om dagen av Ingvar Ambjørnsen, Frostrosen, den første boka i serien Nattmannens datter av May Lis Ruus og jeg ble også ferdig med Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson.

Nå har jeg kommet godt i gang med Brødrene fra Iron House av John Hart og jeg har også startet på Jeg kan se i mørket av Karin Fossum. Begge er spenningsbøker og jeg leste en bok tidligere i år av John Hart (Ved Elven) og likte den godt. Så det er godt å lese noe av ham også. Leste også en god del av Karin Fossum tidligere, og måtte ha en pause, men det er spennende å lese noe av henne igjen, selv om dette dessverre ingen Konrad Sejer bok. Men jeg liker måten hun beskriver mennesker på så godt.

Ellers har det vært godt vær ute, for første gang denne uka så jeg har lest ute i hele dag. Og snart er to av fire ferieuker snart over. Det har gått bra, men savner fremdeles den gråhverdag. Vurderer nesten å møte opp på jobb neste uke, og avslutte ferien litt tidligere, men da har vel sjefen sendt meg hjem eller til en psykolog hihi:)

God helg!:)

Å være barn før i tiden var ingen dans på roser ...

Året er 1701 og handlingen i boka foregår i Bergen. Der møter vi ungjenta Lucie. Hun kommer fra fattige kår og mistet kontakten med faren. Hun husker så vidt at faren ble hentet av noen menn, men hun vet ikke hvorfor. Hun vokser så senere opp i noe som kalles for Tugt - og manufakturhuset, der hvor foredreløse barn får jobbe til de fyller 18 år og må deretter finne en annen jobb selv. En natt sniker Lucie og en venninne seg ut for å finne en gave til en god venn av Lucie. Lucie føler et slags ansvar for Tilly, ei av de svakeste jentene i huset. Hun føler en slags omsorg for den jenta og hun ser mye av seg selv i henne. Derfor er hun overbeskyttende når det gjelder Tilly og vil gjerne finne en gave til henne siden hun fyller år neste dag. Men det skulle ikke hun og den andre venninnen ha gjort. De kommer over noe de sent vil glemme.

Denne serien har jeg lenge vært nysgjerrig på - helt siden i fjor faktisk. Grunnen til at serien for min del ble litt utsatt var at jeg har en tendens til å lese mange serier på en gang og da kan det bli litt mye. Derfor måtte Nattmannens datter vente litt av den grunn, men bedre sent enn aldri!

Dette er den andre serien jeg prøver meg på fra Norske Serier. Den første var Fossefall av Jorunn Johansen. Mangler å lese de fem siste bøkene i den serien. Akkurat som Fossefall, ble jeg meget nysgjerrig på å lese Nattmannens datter etter å ha sett boktraileren. Da var jeg solgt! Og det er spennende å lese litt historie. Hvordan levevilkårene var før i tiden forhold til nå. Syns det er interessant og i Bergen har jeg aldri vært, så det er spennende å få en smak på den byen selv om det ikke er snakk om den moderne varianten av byen. Syns også at selve nattmannen er en fengslende karakter. Nattmannen har en veldig lav status og blir sett ned på av de andre. Grunnen er at de tar på seg uverdige jobber som også må gjøres; som å feie gater, tømme utedo og hjelpe bøddelen med henrettelser. Bøddelen blir faktisk mer respektert enn nattmannen.

Frostrosen ga meg ingen spesiell leseopplevelse, men likevel gir den mersmak til fortsettelsen. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med Bergen, og selve persongalleriet.

Den sov der inne, bak døra.
Innsiden av hjørneskapet luktet av gammelt tre, kruttslam og våpenolje. Når sola skinte inn gjennom vinduet til rommet utenfor, stod en timeglassformet strime av lys inn gjennom nøkkelhullet til skapet og - når sola stod akkurat i riktig vinkel - glimtet det matt i pistolen som lå på hylla midt i skapet.

Jo Nesbø: Politi

Enig med deg. Boken er bygget over samme lest som Arven, med veksling mellom fortid og nåtid. Jeg synes "plottet" var lettere gjennomskuelig i The Unseen enn i Arven.

Fin bok.

Tro meg det er verdt det. Det er en vakker og skjønn bok på mange måter. Hva er det du venter på? LES! LES!LES!:)

Jeg er for tiden i Bergen og året er 1701. Der er jeg i Manufakturhuset sammen med unge, foreldreløse piker og der skal vi være til vi blir 18 år gamle. Ferdig utlært til å komme inn i verdig arbeidsliv.

Jeg leser: Nattmannens datter(1) Frostrosen av May Lis Ruus.

Også vil jeg gjerne anbefale De dødes tjern av Bernhard Borge (eller André Bjerke som han egentlig het). Norges beste kriminalroman mener nå jeg. Ypperlig hvis du liker krim blandet med overnaturlige elementer:)

Jeg leste ferdig i dag: Natten drømmer om dagen av Ingvar Ambjørnsen. Det er en perle og det er lenge siden jeg har kommet over norske perler, så den kan trygt anbefales:) Naturskildringene hans er bare skjønne.)

Hvem ønsker vel ikke å rømme vekk fra alt?

Sune er en helt vanlig nordmann som ønsker å få være i fred. Han vil av en eller annen grunn vekk fra alt og alle. For å oppfylle dette ønsket vandrer han til skogs som regel når hyttesesongen er over. På den måten kan han bryte seg inn i den ene hytta etter den andre. Han gjør det ikke for å være ekkel mot hytteeierne, men han gjør det for å søke ly. Ha et sted å sove og det eneste han stjeler er mat som ligger igjen og litt klær. En ganske harmløs fyr. Men kan han holde på slik uten å bli tatt?

Dette er mitt første møte med Ambjørnsen siden ungdomsskolen, og det er lenge siden. I ett av årene på ungdomsskolen skrev jeg en særoppgave om ham, da jeg skrev om noen av bøkene i Pelle & Proffen - serien og Elling - bøkene. Sammenlignet ungdomsbøkene med voksenbøkene, og skrev litt om hvordan Ambjørnsen beskrev outsidere. Det er tross alt det Ambjørnsen er best kjent som. Å beskrive outsidere. Folk som både frivillig og ufrivillig blir stemplet som litt annerledes og sær. De som går sine egne veier og ikke bryr seg hva andre måtte mene om det. Så det er mange år siden jeg leste noen av bøkene til Ambjørnsen og tenkte det var på høy tid med et lite gjensyn. Spesielt siden jeg så ham bli intervjuet om denne boka i Bokprogrammet i fjorhøst. Da fikk jeg enda mer lyst til å lese hans nyeste utgivelse: Natten drømmer om dagen.

Selve tittelen Natten drømmer om dagen lyder litt poetisk. Det klinger bra, og bokomslaget er skjønn. Man får en hyggelig naturfølelse av å se på boka og desto mer jeg leste om Sune og hans vandringer til ingensteds, jo mer ville jeg følge hans fotspor. Bare ha på meg en liten ryggsekk og forlate sivilisasjonen for en stund. Vekk fra alt og alle. Fordufte. Det er en herlig og fristende tanke. Men jeg har ikke like mye guts som Sune til å realisere dette. Likevel er det en herlig bok å drømme seg inn i og på en måte få være med på Sunes vandring langt inne i skauen - uten mål og mening. Sune er så og si helt alene til han støter på en kvinne som kommer ingenstedsfra med utenlandsk bakgrunn. Hun er blodig på hendene og sier ikke stort. Selv om Sune helst vil være alene på disse ferdene sine, har han ikke hjerte til å gå fra henne. Dermed blir de to gående som erteris. Hun blir på en måte skyggen hans, og velger å stole på ham selv om de ikke skjønner hverandre særlig stort.

På mange måter er dette en sær og en småbanal bok, men dette er også noe som godt kan skje i virkeligheten. Så det er ikke så virkelighetsfjernt i grunn. Og jo mer jeg leste om Sune og hans tanker, så likte jeg ham bare mer og mer, og bare ønsket jeg var med på en av disse ferdene hans. Han virker så sammensatt og bryr seg ikke om hva andre mener om ham. Han bare gjør det han mener er rett og det han føler for. Går sine egne veier. Det virker så befriende!

Natten drømmer om dagen er fornøyelig lesing og jeg skjønner ikke hvorfor jeg tok så lang pause fra Ambjørnsens forfatterskap. Han beskriver styrken i outsidere så godt og jeg elsket naturskildringene hans. Det var som å være der og føle naturen selv. Bøker som denne vil jeg ha mer av og dette er ypperlig årstid å lese nettopp denne boka. Får man ikke hyttefølelse av å lese Natten drømmer om dagen, så vet ikke jeg!