He he, her var det sannelig mange godbiter som ga meg en god latter! Mon tro om Kafkas Prosessen hadde hatt den samme posisjon den har i dag, om den hadde hatt tittelen Do you really want to hurt me (med Culture Clubs soundtrack på loop i bakgrunnen)…
Her er noen av mine favoritter fra lista:
Mars ble en rekordmåned for fine leseopplevelser, men jeg må vel likevel trekke frem Knut Hamsuns "Markens grøde" og Axel Jensens "Ikaros" som de mest fremtredende :)
Jeg var, som de fleste, medlem av Bokklubbens Barn, og jeg husker meget godt "Bestevenn og bestefar". Den handlet om en skolegutt som skulle ta med seg et eller annet interessant til skolen for å snakke om det. Klassekameratene tok med seg blant annet kjæledyr og hobbyer, mens denne gutten tok med seg sin egen bestefar - som satte seg ned foran klassen og fortalte dem historier om gamle dager. Den boken likte jeg utrolig godt!
Jeg har en notatbok hvor jeg med fyllepenn og sirlig løkkeskrift noterer gode sitater og andre utdrag fra hver skjønnlitterære bok jeg leser, samt at jeg skriver et ørlige sammendrag i stikkordsform for meg selv. Foran i notatboken har jeg en liten innholdsfortegnelse. På denne måten holder jeg styr på handling og hovedpersoner, noe som ellers kan bli rotete med et tempo på et par bøker i uken. Sært - men nyttig ;)
De fleste av mine venner og kollegaer har fått med seg at jeg skal lese de "viktigste" verkene i den norske litteraturhistorien i tiden frem til nyttår. Med et tempo på et par bøker i uken, skal det holde hardt. Men da blir det jaffal "De 100 viktigste" ;) Finnes det for øvrig en slik liste, eller må jeg ta det på slump og nysgjerrighet?
Mitt siste kjøp til meg selv var Sigurd Hoels "Syndere i sommersol". Imidlertid kjøpte jeg Sigrid Undsets "Jenny" i gave til en jente i dag :)
En av mine antagonister kom opp på redaksjonskontoret og ville hive meg ut av vinduet. Han ble senere stortingsmann.
Der ingeniørene bodde hadde selskapeligheten en noe ”finere” karakter, hvilket dog vesentlig besto i at alkoholen var av dyrere merker, men med noenlunde de samme virkningene.
Vil det etter verdenskrigenes tidsalder komme en verdensfredens tidsalder?
For å være helt ærlig: Den dårligste Dostojevskij-boka jeg har lest. Morsomt som en kuriositet, siden det er ungdomstekster vi snakker om. Men blir altfor klissete.
I mitt liv var krigsårene bare smerter og vonde dager og netter og uten noen slags minner om heltegjerninger, uten et eneste forsonende trekk som kunne gjøre mitt hat til krig mindre glødende enn det var før krigen, og som det er i dag.
ALBANY
How far your eyes may pierce I can not tell:
Striving to better, oft we mar what's well.
Ja, det er nok riktig at både Hamsun og Ibsen tok i bruk flere ord enn Shakespeare. Jeg mener at norsk er et svært rikt språk, siden vi tar bruk mange dialektuttrykk både i dagligtale og i skriftspråk. Dette er jeg svært stolt av! Likevel må jeg (selvsagt) ta mester S. litt i forsvar… Til tross for at han ikke brukte like mange ord som I. og H. gjorde, framstår han likevel som en språklig mester. Utrolig mange ord, fraser og ordtak stammer fra Shakespeare, så alle vi som er interesserte i språk bør være ham evig takknemlig!
Så morsomt! Jeg har tenkt akkurat det motsatte i det siste: Erik Fosnes Hansen er en forfatter jeg virkelig setter pris på, men samtidig kunne det aldri falt meg inn å ta han med på restaurant, ei heller by ham på hjemmelaget mat (skrekk og gru!).. Tror jeg skal nyte hans bøker i ensomhet og heller ta en livlig og morsom middag sammen med andre, litt mindre kravstore og mer omgjengelige forfattere ;)
Vel.. Fluene dukker stadig opp i Aliides liv. De ødelegger kjøttet, de gjør henne kvalm utenfor kjøttforhandleren, hun serverer kjøtt som fluene har vært borti til andre... Kanskje kan det ha noe med hennes skyldfølelse å gjøre; kanskje hun føler seg like bedervet som fluene gjør maten?? Ikke vet jeg ;)
Muligens er dette en spoiler ;)
Bøker fra tiden like etter/rundt Sovjetunionens fall er spesielt interessante for meg. Grunnen er temmelig enkel; i løpet av 1989/90 fullførte jeg min grunnskoleutdanning og mye av samfunnsfagspensumet skaptes i løpet av vårmånedene jeg gikk i avgangsklassen. Jeg lot meg tidlig fascinere av kommunismen og dens budskap: den naive Anja våknet flere ganger av mareritt som fortalte henne at hun aldri ville få besøke Sovjetunionen.. Det var veldig spesielt og spennende å oppleve jernteppets fall på denne måten; vi følte alle at vi der og da var en del av historien- og; disse hendelsene var med på å gjøre meg veldig interessert i historiefaget!
Den voksne Anja har fått besøkt både Russland og Latvia. Mitt romantiske syn på den tidligere kommunistiske republikken er borte. Selv for en vestlig person som meg er det klart at det, mer enn 20 år siden murens og unionens fall, fremdeles i stor grad er kynismen som råder. De baltiske statene har fått lide i mangfold, siden de på mange måter var som en buffer mot vesten å regne.
Nettopp derfor var de ulike tidsperiodene i boka interessante for meg. Her får vi, gjennom karakterene, oppleve Estlands historie i historisk viktige bolker. Vi leser om den andre verdenskrig, Sovjetunionens innmarsj og til slutt den begynnende løsrivelsen fra republikken. Jeg skal ikke på noen måte påstå at jeg kjenner Estlands historie godt, likevel mener jeg å tro at historien som skisseres i denne boka er både troverdig og historisk korrekt.
Avslutningen av romanen, som tidligere har vært nevnt i denne tråden, viser leseren hvor korrupt og konspiratorisk samfunnet i Estland virkelig var da de var en del av Sovjetunionen. “Alle” jaktet på “alle”, hverken familiebånd eller tidligere vennskap spilte noen rolle. Her gjaldt det å overleve. Aliides skjebne var kanskje ikke så unik; man gjør det man gjør for å overleve, og ett eller annet sted på veien mister man sine tidligere normer… Skammen kan få mange til å gjøre de mest utrolige ting!
Når det gjelder Zara kan hennes oppvekst ha vært en del av årsaken til at hun handlet som hun gjorde; hun er naiv, samtidig oppviser hun et fantastisk overlevelsesinstinkt; hun ER Zara, ikke Natasha. Må si at Zaras skjebne gikk inn på meg, hennes historie minner meg veldig mye om filmen Lilja 4ever, og det var svært vondt å lese enkelte av passasjene som omhandlet hennes tid bl.a. i Tyskland.
Konklusjon: dette var en utrolig god bok! Den var gripende, men samtidig på en måte usentimental.. Leseren møter karakterenes mørkeste sider, samtidig er det et visst håp å spore. Heldigvis har jeg Stalins kyr liggende, forhåpentligvis vil jeg på nytt la meg imponere av Oksanen!
FOOL:
A fox, when one has caught her,
And such a daughter,
Should sure to the slaughter,
If my cap would buy a halter:
So the fool follows after.
Act 1, scene 4
Selvsagt er det lov å mislike/styre unna en eller flere sjangre! Selv har jeg aldri fått et nært forhold til sci-fi.. Det har absolutt ikke noe med kvaliteten på disse bøkene å gjøre, det dreier seg heller om at jeg foretrekker å lese om det som skjer nå, eller det som har skjedd i nær fortid (les: i løpet av de siste 2000+ år..), på bekostning av det som kanskje kan skje i framtida.
Siden jeg ble medlem her inne har jeg lest en mengde bøker jeg trolig tidligere aldri ville lest. Jovisst har jeg utarbeidet en egen boksmak etter å ha lest mange bøker, samtidig er jeg lysten på å få nye anbefalinger og oppleve/lese noe nytt… Jeg setter faktisk pris på at jeg er så lettpåvirkelig som jeg er. Jeg prøver meg på de aller fleste sjangre, og bokas omfang er intet hinder. Mine antipatier og fordommer blir ofte gjort til skamme – heldigvis.
Jeg er en smule overrasket over din beskrivelse av dine lesevaner (kanskje spesielt siden du er bibliotekar): du leser sjelden krim eller fantasy, du leser ikke serier, klassikere eller andre mursteiner… Mitt spørsmål er som så: hva leser du da?
Hvis jeg ikke tar helt feil så er det en god del bokelskere som legger inn blant annet svenske bøker manuelt. Som meg f.eks ;) jeg må ha lagt inn flere hundre. Så har man ISBN og litt flaks så kan det hende at man slipper å legge inn boken selv :)
Hett blod har på overflaten både tittel og tematikk som en kioskroman. Likevel, denne korte perlen rommer så meget mer enn en serieroman trolig noensinne kunne gjort (vel, kanskje M. Sandemo kunne sagt det samme, men kun etter 47 bøker…). Da min meget yngre, lite bokinteresserte søster, så boka, dens tittel og den slanke utførelsen, uttalte hun: “la meg låne den, Anja, den i perfekt størrelse til en busstur.. “. Jeg låner selvsagt villig ut bøker, men jeg er slett ikke sikker på at dette boka er for henne. Jeg prøvde å forklare at boka, til tross for lengden, er et mer komplekst verk enn som så.
Språket i den korte romanen er likefremt og enkelt, på den den måten kommer det ikke i veien for selve historien. Det er nettopp den, historien altså, som er så besnærende med boka. Vi lærer å kjenne karakterene gjennom enkelte perioder/episoder i deres liv. Samtidig er vi som lesere vitner til noe universalt, noe som er definerende for alle mennesker: Ungdommens naive lidenskap, alderdommens sobre og kyniske etterpåklokskap…. Alt blir fanget opp i løpet av få sider.
Må innrømme at jeg, siden jeg har lest en del krim, greide å gjette meg til hemmelighetene karakterene bærer på temmelig raskt. Selv om dette slett ikke er en krimroman, bærer den likevel på et slags mysterium, og spenningskurven er deretter. Likevel.. historien er såpass god og troverdig at det slett ikke gjorde noe at jeg (litt for) tidlig skjønte hvor det bar hen.. For meg var karaktertegningene, spesielt av Silvio, noe av det som gjorde boka stor. Hans fortellerstemme er stor og ærlig, og litt etter litt tar de andre karakterene (som på mange måter er som pappfigurer i begynnelsen) form..