Bokelskere.no

Fin oppdagelse. Var det utelukkende det tyske aspektet som fikk deg til å velge denne boken, var det en anbefaling eller var det noe annet?

Jeg begynte på en roman i går kveld som nå etter jeg leste Ntothea sitt svar til deg, Readninggirl kan kalle Hverdagsroman uten guff! Etter 40 sider liker jeg denne særdeles godt. Boka er «Sommerstykke» av Christa Wolf, en av de store fra gamle DDR. Tysk litteratur har jeg fått stor interesse for, har alltid trodd de skrev så tungt og omstendig men må ta det til revurdering!
God helg til alle.

Jeg tror du har rett i det siste. Legger likevel til det siste verset oversatt i Paulo Coehlos Seierherren står alene av Kari og Kjell Risvik, som for øvrig fikk kritikk for å bryte åndsverkloven.

Jeg ville si det som det var og sukke,
i tider og på steder som ennu var fjerne,
at veien delte seg i skogens dyyp, og jeg ...
Jeg valgte den som færrest hadde gått,
og det var det som gjorde utslaget.

Her er en oversettelse av Robert Frosts kjente dikt; The Road Not Taken

Vegen eg ikkje tok

To vegar skildest i haustgul lund,
og ein mann kan ikkje fara to,
så eg fylgde den eine med augo ein stund
og lenge såg mellom tre og runn
til han løynde seg bort på den tette mo,

og tok så den andre, kor det no var,
men det var vel den som eg lika best
fordi han var grasgrodd og utrødd og rar,
endå båe synte no fotefar
om kanskje den fyrste var sliten mest,

og båe låg der i morgon-ro
med haustlauv som ingen klistra i leir.
Å, eg rekna med båe ein dag eller to!
Men eg visste kor greinut vegar må gro,
så eg tvila på om vi møttest meir.

Eg skal tala om dette gamal og grå,
ein gong og ein stad langt frå her:
det var vegar i skogen eg kunne gå,
og eg valde den som var tråkka av få,
og all ting valde eg då og der.

(Robert Frost, oversatt av Sigmund Skard)

Forslag:

Two roads diverged in a wood and I –

I took the one less travelled by,

And that has made all the difference.

Robert Frost

Sterk bok om ein nesten ukjend del av den norske krigshistoria, den allierte bombinga av det tyske skipet Rigel der nesten 2500 sovjetiske krigsfangar omkom. Nydelege teikningar og ein gripande historie! Ei grusom men vakker og viktig bok!

Ser ut til at du får en spennende helg. Jeg prøver meg også på en norsk forfatter og en sjanger jeg ikke er så ofte i berøring med, nemlig krim. Ingar Johnsrud sin Wienerbrorskapet står for tur.
God helg til deg og alle andre bokelskere :)

Tragisk men nødvendig om mayafolket.
For en tid tilbake etterlyste Marianne T bøker om Nord-Amerikas indianere som ikke handlet om forholdet til europeere. Da kom jeg i skade for å anbefale denne diktsamlingen hvor tekstene opprinnelig er skrevet på mayaspråket som omfatter dagens Guatemala og sørlige deler av Mexico. Men selv om opprinñelsen er gammel, er den skrevet med latinske bokstaver etter conquistadorenes herjinger på 1500-tallet. På de få sidene får vi ett innblikk i mayafolkets gudelære, men vel så mye om død og lidelse som fulgte den spanske erobringen. På den måten gir boka innsikt i en menneskelig katastrofe satt i en mytologisk ramme.

Ser du har fått mange gode forslag her, men fant ikke den jeg selv er i gang med nå. En bok som omhandler det som skjer rett utenfor vår egen stuedør, kunnskap enhver burde ha for å ta gode valg i egen hage. Jeg er bare halvveis, men applauderer denne til himmels for alt jeg lærer. Den er skremmende ærlig, men gir meg også håp. For om hver og en startet med å redde verden i egen hage framstår det ikke så umulig. Han skriver jordnært med en humoristisk snert og han forklarer enkelt, men grundig. Jeg storkoser meg med denne boka!
Boken er skrevet av Dave Goulson, professor i biologi ved universitetet i Sussex og heter:
Den ville hagen - kunsten å redde verden i egen hage.

Risikoatferd i ferieidyll
Noen og enhver kan vel tenke seg å leve seg inn i en annen rolle her på jorden enn den man ellers er havnet i. Karin og Kai tar sjansen på dette når de treffer på sine hyttenaboer Hilma og Per. I vårt tette samfunn innebærer dette risikoatferd på høyt nivå, kanskje særlig når medlemmer av den grå middelklassen prøver seg som medlemmer av finanseliten. Ravatn skriver som vanlig skarpt, vittig og ikke minst underholdende om sine fiktive personer, men også med adresse til det gode hytteliv ved sjøen og andre særnorske fenomener.

En grei bok om det en fersk lærer vil møte på sin vei i læreryrket. Til tider er boken fengende og til andre tider ikke like givende. Det er kanskje slik arbeidslivet til en nyutdannet lærer også vil være, mindre spennende på noen områder og mer spennende på andre. Boken gir svar på visse ting en nyutdannet lærer kan ha nytte av som f.eks. hvordan planlegge en time. Da skriver forfatterne enkelt å greit at man først setter seg inn i hva læreboken sier om temaet, så studerer man litt andre kilder for mer utfyllende informasjon, og tar litt notater om hva man skal si og så lage en powerpoint med tekst og bilde som gir elevene et overordnet innføring i gjeldende tema. Det bør videre innholde planer om hva eleven selv bør lese, hvilke oppgaver som skal arbeides med og når, og om man skal lage noen ekstra oppgaver i tillegg til de som er i boken.

Innimellom er det vanskelig å vite hvilket klassetrinn det spesifikt siktes til, slik som i eksemplet over, om det er generelt for grunnskolen og videregående eller noen spesifikke klassetrinn. Det er ikke alltid like lett å tolke, men det går muligens å tilpasse malen til den aktuelle klassen man selv jobber i. Ellers tar boken opp flere av kontaktlærerens oppgaver som elevsamtaler, utviklingssamtaler, rapportering, foreldremøter og foreldresamarbeid. Boken forteller også hva innholdet bør være på foreldremøtene, den gir også innsikt i foreldremedvirkning og rutiner og andre relevante forhold i en skolehverdag som læreren vil møte på. Mot slutten gir forfatterne noen trøstende ord om at det er helt vanlig å føle seg sliten når det er kaotisk og mange baller i luften, noe som kan være ganske sant for de fleste ferske lærere. Alt i alt en grei bok om kontaktlærerrollen for ferske lærere.

Tusen takk for tips, og så må jeg legge til et «fysj» :)

Digger forøvrig tanken på å bli mer som en katt, antagelig ikke så vanskelig heller.

Vi kjenner alle til sosiale medier, men lite visste jeg om alt som ligger bak. En milliardindustri som benytter seg av de beste psykologer for å lage et produkt som fanger oss på en sånn måte at vi ikke begriper det selv.

På nettet møter vi vår digitale tvilling samtidig som vi forflytter oss vekk fra virkeligheten. Mediene gjør oss til tomme skall og endimensjonale vesen, som i sin form stort sett retter seg mot det vi tar inn gjennom øynene. Vi mennesker trenger så mye mer for å føle oss hele, ha egenverdi og en identitet.

Tema i boken dreier seg mye om den virkelige verden vs den digitale. I det virkelige livet utfordres vi på helt andre plan, vi får tilfredstilt alle sansene, vi får lukt, berøring, blikkontakt, kroppsspråk og vi kan lytte til følelser som avsløres av stemmen til et annet menneske bl.a. Det er også lett å tro at det vi ser på nett, ER den virkelige verden, noe den ikke er. Det du fokuserer på, får du mer av, slik er algoritmene. Mye av innholdet i boken burde vært pensum, og mye av dette burde vært forenklet slik at vi kan fortelle den oppvoksende generasjonen mer om denne digitale tidsalderen. Slik det er nå, har hverken de unge eller voksne tilstrekkelig kunnskap til å ta et reelt valg angående de utallige plattformene på nettet og hva de gjør med oss.

Boken legger vekt på Silicon Vally og spesielt Peter Thiel. Har du ikke hørt om ham, er det på tide.

Boken er lettlest, lettfattelig og under 200 sider, og gir deg garantert noe å tenke over.
Temaet er skremmende og viktig, men tar ikke fra meg håpet. En ting å huske er «at vi selv har skapt den verden vi lever i, og like enkelt kan vi omskape den» som hun skriver i avslutningen av dette essayet. Hun skriver også at menneskene bak bl.a Facebook, YouTube, Instagram osv ikke har skapt noe, det er alle vi som er produktet, hvis vi trekker blikkene til oss vil disse plattformene oppløses til ingenting. Dermed vil all makt bak også forsvinne. Det er godt å tenke på, men da må vi stå i mot den psykologien vi utsettes for og bli mer bevisst på at vi ikke er maskiner. Vi er unike individer med komplekse behov. Behov som ikke kan dekkes av Smartphone eller noen annen form for skjerm.

Boken er full av historie, filosofi, psykologi og sitater fra både Kongen, Dylan og Nietzsche med fler. Den et full av henvisninger som gir god mulighet til videre fordypning.

Og hva gjelder kappløpet om AI (artificial intelligence/kunstig intelligens) har de iallfall en stor utfordring:
Bull shit in is bull shit out :)

Er dere andre godt i gang med lesing?
Jeg er ferdig med boka. Den går raskt å lese! Avventer litt med å si mine tanker om den, til dere andre blir ferdige.

Slike historier viser at mennesker er hverandres verste fiende når verden raser sammen rundt dem..

I tillegg til bøker på norsk kjøper jeg bøker på svensk, dansk og engelsk hvis de ser eller er interessante. Hva med dere?

This will probably be my longest review yet, but “Legends & Lattes” gave me a lot to think about when it comes to rating a book, and I need to talk about that and get things off my chest first.

There are several ways of critiquing the quality of art in general, but a lot of clever people have talked about that before. People who know a lot more about that subject than I do have created theories and said many great things about for instance originality, creativity, composition, meaning, clarity, technique, editing, resemblance etc. in terms of theme or design and so on, but relevant to my review here are some of my own personal thoughts - not on how to properly judge the quality of art, but on what is a fair personal judgement.

On the one hand, I enjoyed “Legends & Lattes”, but on the other, and overall, I simply didn’t like it.

One of the things I’ve realized is that there’s always something I can learn from experiences that I feel or think are, at first, bad or negative in some way. This is especially true for art, because those experiences can give me a deeper understanding and appreciation for what I do find enjoyable, if I take some time to reflect on that experience. Much like what I do for myself with this review.

I did become aware of how much my level of enjoyment here was predicated on these three things:

1. What I hoped the book would be.
2. What I expected it to be.
3. My previous experiences with comparable stories.

I do make a conscious effort to judge a book - without disregarding my personal preferences completely - on its own merit. To me, that means ascertaining genre as a way of grounding me in a fixed and intelligible perspective of the story I’m about to read, and what is expected of me as a reader. I need some frame of reference to both understand and enjoy it. I also do try my best to consider the intent of the author (whether they have a message, what kind of mood they were trying to evoke, or feelings they were trying to convey, themes and issues they discuss etc.). I would then judge the book based on these premises and how well the story essentially lived up to those perceived intentions and expectations. I should of course be ready to give authors the benefit of any doubts I may have and be open to the idea that I’ve come across something that can’t be readily defined and ultimately understood or enjoyed in a completely different way than I’m used to.

For obvious reasons, I started reading this book with my mind and heart set on a queer fantasy romance story.

Which, in my opinion, had a poorly realized fantasy setting. There were very little in terms of descriptions of otherworldly places (like cities and landscapes), use of magical elements (spells or items) or even non-human cultures or ways of life that differed from our own, and the very premise of the story is as earthly and unimaginative as can be (opening a coffee shop).

The book also showcased a very unexciting fantasy story, in which I desire something adventurous, something heroic, something powerful and inherently magical. Most of the story here takes place inside said coffee shop, so the narrative became fairly mundane as well (they renovate and open a coffee shop, staff is hired, stuff is ordered. Then they go about selling coffee and baked goods to customers, and then they do it all over again). They didn't sell anything magical either, nor did they make anything in a magical or mysterious manner. Anything that actually was magical, consequently felt out of place.

And while I appreciated the various characters - who were impressively distinct and had great personalities – they just did not appear non-human in most ways, even if they were described as such. Most of them were indistinguishable from humans most of the time, and I simply forgot that they weren't humans after a little while. It's not enough to just say that this is a fantasy world and that there are different kinds of non-human creatures there, I need the setting to be richer, and the characters to fully embody their differences and non-human qualities in a broader, more elaborate way.

The queer and romantic aspect felt lukewarm at best to me as well. The characters that do engage romantically have very little romantic interaction throughout the story. The relationship between Viv and Tandri was platonic at first. They were colleagues. Then they became friends. And then very good friends. It was a lovely little wonder to behold, but they never seemed very romantically interested in each other for most of the story, and not very interested in romance in general. They just felt relatively unromantic together, and it all felt a bit forced towards the end.

I think it was well written, to be fair, and had the perfect balance between dialogue, action, description, metaphors and ruminations.

Sure, it was a lovely, wholesome, optimistic, cozy story about living peacefully, chasing your dream and working hard for it. I just needed more. More food for thought, more action, more depth, more exploration of themes. Even more character development, and certainly more magic.

Unfortunately, there are limitations and pitfalls of genre labeling, which were a detriment to this book and somewhat of a disservice to the author. Based on my way of reading a book, it just left me wanting for so much more on all aspects. You could argue that genre expectations, perceived or expressed intentions from the author or your hopes and previous experiences are either unfair or unreliable ways to consider a story’s own merit and quality. I generally don’t.

As I near the end of my review, if you’re still reading, let me ask you this:

Can you judge a comedy based on how poorly it scared you? A horror story based on the lack of romance? Or, you know, a children’s story based on the absence of philosophical debates about depravity and torture, or heck, even a nonfiction book about magpies based on its inability to sufficiently discuss significant aspects of aesthetic hedonism in French literature in the 19th-century? I don’t think so. It just doesn’t make sense to me.

Let me put it differently: What if an author wanted to make you laugh, and you were horrified instead? What if an author wanted to create suspense, and you thought it was predictable and boring? What if they, like here, tried to make a romantic story, and you didn’t feel or even realize any of the characters were attracted to anyone? Is it fair to say that that they failed for you? Is it fair to give a lower rating based on that? I would say it’s fair enough.

Finally, how do we consider a story’s own merit without a personal or basic literary frame of reference? I mean, you could just ignore genre labels or any intentions completely and ask yourself whether the book gave you what you wanted or something you needed. Or if it gave you anything else that you thought was worthwhile after the fact. Or whether it didn’t, of course. Some would call it unfair to rate a book based on that, some would not. I know what I want and I know what I need from a book, and I appreciate any positive outcome, but when it comes to my final judgement and rating, I try to consider all these things combined. I do feel like I have tried to do just that to the best of my abilities here.