Bokelskere.no

Det hele begynner ganske rolig og forsiktig, med introdusering av de to fortellingene, som går parallelt. Runa leser historien fra 1974 hvor vi er på guttehjemmet, og Aldis på 22 år er fortelleren. Jan Martin leser "nåtid" hvor Odinn er fortellerstemmen. Han får raskt mye å henge fingrene i, når han skal avklare forholdene på det gamle behandlingshjemmet, samtidig som han begynner å grave i forholdene rundt ekskonas død. Han har også ansvar for datteren Run på 11 år, noe han er lite komfortabel med. Hun sliter med ettervirkninger etter morens død, og må få hjelp av psykolog. Det meste av handlingen i nåtid, handler om Odinn og Run, og mindre om behandlingshjemmet han etterforsker.
Historiene står ganske langt fra hverandre i handling, bare det at Odinn skal skive en rapport om hjemmet, knytter dem sammen, men etterhvert som handlingen skrider frem nærmer de seg hverandre på et vis.
I begge historiene oppstår det episoder, med lyder og lukter i huset, som de ikke finner en forklaring på. Dette er skrevet godt inn i handlingen, og gir en litt spooky stemning. Det blir etterhvert ganske fengslende å høre på, selv om jeg ikke kan bruke ordet kjempe-spennende. Bare to episoder får meg til å sperre øynene opp, når Aldis i 1974 sitter nede i kjellerboden og finner alle brevene som styrerne har holdt skjult for barna, og så helt på slutten, jeg så den komme, men den ga meg allikevel frysninger.

Jeg var ikke forberedt på at en tynn liten (nynorsk!) bok skulle inneholde så mye. Vi er i et lite bygdesamfunn på vestlandet i 1969. Unge mennesker føler seg fanget, og graviditet i ung alder gir kanskje en mulighet for forandring. Bygdefolket fordømmer lett, både innflyttere, byfolk og de som våger å gjøre noe annet enn det som forventes av dem. Samfunnet på den lille øyen blir fargerikt beskrevet, og naboer, venner og bekjente har alle sitt å stri med.
Det er ikke lett for Anne-Lise, som har levd livet i London i to år, å komme hjem uten mann, men med en liten baby, som attpåtil er mørkhudet. Hun skulle bare på besøk hjemme, men livet på gården hos mamma og pappa, med de nesten like dagene, føles etterhvert behagelig.
Selv om det er vår og sommer, lyse dager og blomster på markene, så sniker det seg inn en uhygge når Anne-Lise begynner å følelsen av å bli overvåket. En skygge, en rygg som forsvinner bak et hjørne, en tegning i posten med en baby med avkuttet hode, saueskit i barnevognen. Nerven i boken er til å ta og føle på, og jeg ble ikke overrasket da Samuel en dag ikke er å finne i vognen sin.
Det er skildringene av "bygdedyret" og myren av håpløshet mange av de unge sitter fast i, som er gjennomgangstema i denne boken, men at hun i tillegg har fått til en virkelig spennende historie det er helt sikkert. Anbefales med letthet!

[På fredag koste jeg meg med novellesamlingen hennes Holde fast. Novellene handler om barn og voksnes forhold til barn, mest det siste kanskje. Allerede ved første historie var jeg fengslet, og måtte presse meg selv til å holde meg til planen om å lage middag, før jeg tok fatt på neste. Historien heter En dagligdags hendelse og beskriver en situasjon mange småbarnsforeldre har vært oppi. Innledningen beskriver to stressede foreldre, med tre små barn som møtes på senteret for å handle før barna skal videre i besøk. Yngstemann forsvinner, og marerittet er i gang.

Hun skriver veldig troverdig, og følelsene som dukker opp hos de to voksne kan jeg godt kjenne meg igjen i. Jeg hadde hjertebank da jeg laget til middagen, og gledet meg til å slenge meg ned i lesestolen igjen.
Den andre novellen heter Mange verdener borte, og handler om Kate 43 år. Hun har et forhold til sjefen sin, som er en gift småbarnsfar, og en dag finner hun ut at hun er gravid. Dette høres platt og klisjèaktig ut, men det er det absolutt ikke.
]1

Dessverre ikke imponert.

[Elizabeth Gilbert er forfatteren bak "Spis, elsk, lev", ja du leste vel den? Jeg digget den boken, og gledet meg storveis til å lese hennes nyeste bok. Denne her så ikke ut som en koloss, men rommet 540 innholdsrike sider. Boken er delt inn i 4 deler, og etter å ha lest noen sider av første del, pustet jeg lettet ut, jeg kjente igjen Gilberts skrivestil. Del to og tre er de lengste delene og her følte jeg at der måtte ha vært en ghostwriter inne i bildet, for flyten og følelsen var helt annerledes. Ikke før del 4 kjente jeg igjen Gilberts penn, og de siste 180 sidene frydet jeg meg gjennom.

Dette er en bok om å være annerledes, om å leve et liv ærlig mot seg selv, og gjøre det en må gjøre for å leve opp til sine egne forventninger til seg selv.]1

[Denne vakre historien starter i USA hvor vi blir kjent med Julia og hennes mor. Moren er en bisk og bitter kvinne, som påstår at faren til Julia forlot henne lenge før den dagen han forsvant. Julia reiser altså til fjellandsbyen Kalaw 1300 moh, for å finne faren sin, og her møter hun U Ba på et tehus, hvor han begynner å fortelle historien om Julias far.
Denne historien begynner med foreldrene til Tin Win. Gutten ble født på en lørdag i desember, noe astrologene sier er veldig "bad news". Moren vil ikke vite av gutten, og når naboens høns dør, og melken forsvinner erkjenner hun at det hviler en forbannelse over barnet. De oppsøker astrologen igjen, og han bekrefter at gutten vil volde dem store sorger - medisinske sorger som har med øynene å gjøre.
Når faren deretter dør, stikker moren av, og en nabo tar seg av den ulykkelige Tin Win. 10 år gammel forsvinner synet hans i løpet av kort tid, og etter en stund utvikles hørselen hans i en sånn grad at han faktisk kan høre edderkopper spinne, fugleunger hakke seg ut av egget sitt langt unna, og han hører hjerteslagene til de rundt seg.

Det er nå han møter den unge funksjonshemmede Mi Mi. Hun har forkrøplede ben, så hvis hun skal slippe å krype, må hun bli båret. Disse to hjelper og utfyller hverandre, Tin Win tar MiMi på skuldrene, han bærer og hun ser.

Mesteparten av boken går med til fortellingen om disse to barna, og historien om Julia som innledet boken er bare en liten del. Vi vet jo fra forlagets omtale at Tin Win får synet igjen, og havner i USA, men før vi kommer så langt går vi dypt, dypt ned i følelser som savn, lengsel, tillit, og vi lærer verdien av å tørre å vise svakhet. Det er på ingen måte en dramatisk bok, men en lavmælt fortelling om kjærlighet satt i et vakkert landskap i Burma.

Etter det lange mellomspillet med Mi Mi ot Tin Win som barn, ble slutten litt brå. Det var ikke så lett å få med seg hvem U Ba egentlig er og hvordan han kunne vite så mye om faren hennes. Historien er gjennomført vakker, så la ikke den brå og litt uavklarte slutten skremme deg fra å lese eller høre den.

Jeg likte boken veldig godt, det fungerte godt med to innlesere selv om det ikke var nødvendig for å markere når de to forskjellige stemmene ledet an.
]1

Jeg har syntes at bøkene i denne serien har vært utrolig spennende, og ofte i overkant dramatiske. Denne gangen derimot, steg ikke pulsen nevneverdig. Jeg hadde lest ferdig hele boken uten å sikre meg en smakebit, for jeg venter alltid på et litt spennende avsnitt... For all del det er mye som skjer i denne boken, og den er aldri i nærheten av å være kjedelig. (Utdrag fra en lengre omtale på bloggen)

Å være bokblogger betyr alltid mange bøker på vent. Her er en oversikt over de som står og tripper i min bokhylle.

Jeg skal være med i hele morgen og jeg gleder meg. Var der i fjor også, og det er veldig spennende for oss som elsker krim.

Det har allerede blitt skrevet en del bøker om 22. juli, og det kommer til å bli skrevet enda flere. Dette er en bok som utmerker seg i så måte. Den er utrolig godt skrevet, på bakgrunn av et rikt kildemateriale og samtaler med mennesker som på en eller annen måte har vært involvert i ABBs tidlige liv, 22. juli eller rettssaken etterpå.
Forfatteren har brukt materiale som ikke er offentlig tilgjengelig, men rettferdiggjør dette med at hun anser terrorsaken som så viktig å belyse.

Deler av boken var kanskje litt i overkant brutal og detaljert. Jeg tenker da på beskrivelsene av skuddene og skadene disse påførte ofrene. Kanskje er det likevel nødvendig for at vi virkelig skal skjønne hva dette faktisk dreide seg om – at de døde ikke bare blir et tall og et symbol på terroren, men de faktiske menneskelige lidelsene.

Åsne Seierstad skriver i tillegg på en nydelig måte, hun setter alt i sammenheng med det store verdensbildet og hva som kan være grunnen til at ting gikk som det gikk. Vi blir bedre kjent med noen av ofrene og deres familier, og vi hører kritikken deres i forhold til AUF i etterkant av terrorsaken.

Boka er et veldig godt verk for å belyse saken, tiden før og etter og Åsne Seierstad har gjort et veldig, veldig godt arbeid i forhold til å skrive denne boken.

Her er min anmeldelse av Divergent - Opprøreren (ekstern lenke)

Ja, det spørs hva din definisjon av det er da, men hvis du mener "ikke fullt så bestialsk", så kan kanskje Elsebeth Egholm, Ingrid Elfberg, Camilla Läckberg og Liza Marklund være interessant?

Har du lest de andre tre bøkene i Ølandskvartetten, er jeg sikker på at du venter med lengsel på denne siste og avsluttende boken fra Johan Theorin. Jeg fikk hagemøbler brakt på plass, og tilbrakte noen vårlige timer på balkongen i går, for å nyte årets første glimt av vår og selvfølgelig denne absolutt velskrevne boken. Når jeg poster dette er det snakk om sekunder siden boken ble lest ferdig, og jeg trenger ikke tenke meg om når jeg uttaler at Gravrøys gir en verdig avslutning på serien.(Mer på bloggen)

Hei. Jeg skriver bokblogg ritaleser.com. Her anmelder jeg bøker, gir ukens boktips (fra andre lesere/forfattere), og presenterer forfattere.

Bloggen er min egen personlige, det vil si at jeg helt uavhengig av andre velger de bøkene jeg ønsker å lese. Det betyr en viss overvekt at positive anmeldelser, da jeg på forhånd gjerne vet hva slags bøker som vil falle i smak hos meg. Men det hender jeg bommer også, eller føler at jeg må lese bøker med mye blest omkring seg... så det ligger ikke bare gode anmeldelser der, for å si det slik.

Håper du vil ta deg en tur innom.

Kan forresten tipse deg om bokblogger.no - her finner du mange gode norske bokblogger.

I desember 1981 forsvinner Alice Nord fra hjemmet sitt utenfor Tønsberg. Den lille sønnen hennes blir funnet etter flere dager alene hjemme, men det er ingen spor etter moren – hun kommer aldri tilbake.
Tretti år senere forsvinner to nye kvinner fra samme distrikt – en blir funnet død og ille tilredt i skjærgården. Hvilke motiver kan ligge bak? Politiet famler i blinde.
Ida Gabler er journalist og begynner å se på sakene. Men når en av hennes nærmeste forsvinner, blir hun grepet av panikk. Ny spor fører tilbake til krigens dager, og til hennes families fortid og hun ser snart konturene av en skremmende sammenheng… men den er for ond til å være sann…

Ann-Christin Gjersøe er forfatteren bak romanserien Livsarven og har en leserskare på nærmere 100 000. Når forsøker hun seg som krimforfatter, og jeg må si at det er et meget vellykket forsøk – jeg håper virkelig ikke det bare er ett forsøk, men at hun har tenkt å fortsette å skrive krimbøker, for dette kunne hun.

Boken starter med forsvinningen av en ung kvinne for tretti år siden, og vi følger hennes lille barn som blir overlatt til seg selv hjemme. Så hopper historien tretti år fram i tid, og kvinner begynner å forsvinne på nytt. Sakene nøstes sammen på elegant vis, og sporene peker enda lenger tilbake i tid – til krigens dager og nazistenes hårreisende behandling av jødene under andre verdenskrig.

Boka er spennende fra begynnelse til slutt, jeg klarte knapt å legge den fra meg. Sporene blir forsiktig lagt ut for oss, uten at vi helt klarer å se sammenhengen før det er meningen at vi skal gjøre det.

En meget vellykket krimdebut fra denne unge forfatteren – og jeg ser virkelig fram til flere bøker fra hennes penn!

Her er min anmeldelse av Paktens Voktere (ekstern lenke)

Dette var mitt første møte med Tom Kristensen som forfatter, og spørsmålet er jo hvorfor i all verden jeg har ventet så lenge med å åpne hans bøker. Men det er jo ingen annen grunn enn at det er så mange bøker, og ENDELIG ble det hans tur!

Denne boken var utrolig spennende hele veien, Vi havner rett inn i en scene i Khartoum hvor den lokale militsen voldtar og dreper landsbybeboere. Der er handlingen satt, og vi skjønner at dette handler om mye mer enn en norsk mann på flukt fra uvenner i Norge.
Her er offentlige tjenestemenn og kanskje til og med det offentlige Norge involvert i hemmeligheter de for all del ikke ønsker skal ut i offentligheten, og da tas alle midler i bruk for å hindre dette.

Jeg kommer definitivt til å lese meg gjennom bøkene til Tom Kristensen, for dette ga virkelig mersmak!

Her er min anmeldelse av Den tredje stemme (ekstern lenke)

Historien handler om Harry Quebert, både før under og etter saken mot ham. Men, den handler like mye om Marcus Goldman, Harrys elev og venn. Marcus er en forfatter som strever med å komme igang med den vanskelige andreboken, og når presset fra forlaget blir større og større, tar han en modig avgjørelse og reiser til hjemstedet til Harry for å støtte ham under fengsling og rettssak. Handlingen som omfatter boken Marcus skal skrive gir et artig innsyn i hvordan det kan være for en forfatter å ha "solgt seg" til et forlag, etter en tidligere braksuksess.
Handlingen hopper tilbake i begge herrenes liv, til highschool for Marcus sin del, og vi får et godt innblikk i personligheten hans når vi lærer hvordan han fikk tilnavnet Den makeløse. Vi får også høre hvordan Harry og Marcus traff hverandre på universitetet.
Dette er en lang og detaljert bok, med to forfattere, to bøker som har sine egne historier, i tillegg har alle de involverte karakterene også sine egne historier. Det kan til tider bli mye repetering, da de forskjellige hendelsene blir spekulert i, gjenfortalt, og fortalt av flere forskjellige karakterer. Ting er selvfølgelig ikke sånn det først lå an til å være, og en ny karakter forklarer på nytt hvordan det egentlig hang sammen. I mine øyne (og ører) ble det i overkant mye, og jeg tenker at boken godt kunne vært kortet ned med noen hundre sider. (Mer på bloggen)

skriv lenkebeskrivelse her