Bokelskere.no

Jeg elsket denne, og ga den en 6er. Kanskje fordi jeg nettopp hadde vært i Paris da jeg leste boken, og så for meg husene som ble rasert en etter en for å bygge de store veiene. Jeg likte Mocca også, men havnet på en 5er der.

Enig, vi hørte den på en lang biltur hjem i sommer og ville veldig gjerne at den skulle underholde oss. Med litt godvilje, havnet den på en 4`er. http://tinesundal.blogspot.no/2013/08/ferieavsluttning-biltur-med-jules-verne.html

Tia har et forhold til en gift mann. Når hun blir gravid med hans barn, ber han om at hun skal ta abort før han forlater henne. Uten å vite hvordan det går går med barnet - som hu

Juliette oppdager at mannen hennes er utro. Hun velger å tilgi og fortsette ekteskapet, ikke minst for deres to sønners skyld. Fem år senere får hun vite at mannen har en datter til.

Caroline har aldri ønsket seg barn, hun er opptatt av sin legekarriere og blir på mange måter letter da hun oppdager at hun ikke er i stand til å få barn. Likevel velger hun å adoptere en datter fordi mannen hennes ønsker det så sterkt. Men hun klarer ikke å føle noe annet enn plikt overfor barnet og gjør alt hun kan for å begrave seg i arbeidet sitt.

Disse tre kvinneskjebnene flettes sammen i løpet av boken.

Her møter vi noen klisjéfylte amerikanske kvinner (slik jeg ser dem for meg). Tia er kvinnen som ikke klarer å glemme sin store kjærlighet (han som gikk tilbake til sin kone) og hele livet hennes sirkulerer rundt tanken på ham og hvordan de kunne ha fått det hvis han ikke hadde forlatt henne da hun ble gravid. Juliette klarer ikke å komme over mannen utroskap, og har kompensert ved å forsøke å leve det perfekte liv for å glatte over. Når hun så får vite om barnet blir hun tilnærmet sykelig opptatt av at dette barnet...

Selv om jeg til tider sliter litt med å tro på hovedkarakterene og noen av deres valg gjennom boken, er den likevel en fin og spennende bok i forhold til hvordan vi følger disse tre familiens kamp for å få det som de helst ønsker. I samtidig som (spesielt kvinnene) finner ut av ting, er de nødt til å ta en dypere blikk på seg selv og sine ønsker for kanskje er det ikke slik likevel at det er seg selv man skal sette i fokus til enhver tid.

Alt i alt en koselig bok med et forsøk på et dypt budskap - som riktignok drukner litt i amerikanske klisjeer, men som jeg hovedsakelig koste meg med gjennom en helg.

[Det er ennå en stund til jul, men da jeg tittet på denne boken i bokhandelen ble fristelsen for stor, og boken ble med hjem. Her leste jeg navnene til mange favoritter blant forfattere, så dette kunne jo ikke bli annet enn bra.
Jeg leste boken på samme måte som jeg leser en roman, hele boken i en jafs. I bakhodet surret det at jeg skulle velge ut en historie som var bedre enn de andre, og at den helst ikke skulle være en av favorittforfatterne mine sin.
Merethe Lindstrøm sin Snekkeren utmerket seg med en handling preget av antydninger og med gode stemninger. Anne B. Ragde sin Å de skotter var fornøyelig.
En skjønn historie om kjærlighet mellom en ensom dame og en gravid rotte.
Helga Flatland har skrevet en liten perle til oss som har lest de tre bøkene hennes. I Den første jula er det tvillingene Sondre og Eirik som forteller, om den første julen etter Trygve er drept i Afghanistan. Må jeg velge meg en av disse historiene som den beste, må det for min del bli denne. Det var den som spilte på flest strenger hos meg, og fikk tårene til å trille. En klar vinner!

Denne boken kan jeg anbefale som høytlesningsbok, både for unge og gamle. Her er historier som er sår og trist men også munter og full av håp, sånn som vi liker det i julen.]1

Dette er en krim av det riktig saftige slaget. Her får du mengder av ekle slibrigheter i alle former. Tempoet er ikke spesielt høyt, og karakterene får skikkelig kjøtt på beina, så du virkelig føler du kjenner dem. Det medfører en smule skumming i perioder siden for mye samtale ødelegger fremdriften. Det er selvfølgelig Johannes som er skikkelig creepy, og ham følger vi tett. Jeg satt å rynket på nesen når jeg leste for dette var til tider skikkelig ekkelt. Jeg kjente at jeg pustet lettet ut når kapitlene handlet om Daniel eller Tom.
Jeg tenker at selv en thriller av dette kaliberet skal være troverdig, men her satt jeg flere ganger og tenkte "neeeeeeiiii"... Forfatteren er jo selv politi, så alt det polititekniske virker overbevisende, men der er ting i handlingen som er litt for lettvint.
Slutten ble en langdryg affære, så jeg venter noen bøker med å begynne på Heksedoktoren.

Arkitekt består av 6 noveller fordelt på 191 sider, så det er ikke noe problem å lese hele boken på en regntung søndag formiddag. Det novellene har til felles er at de handler om forhold og møter mellom mennesker. For meg som er glad i bøker av mursteinstørrelse er det en utfordring å lese noveller. Jeg sitter hele tiden å venter på at det skal bråslutte, og forventer egentlig ikke å få noe ut av det. Med Arkitekt beroliger Merethe Lindstrøm meg, dette er nydelig lesning, og jeg klarte ikke legge boken ned før jeg hadde lest alle novellene.
Mer om handlingen og boken på bloggen :)

Les min anmeldelse av "Hanegal" her: (ekstern lenke)

[Snø på hennes ansikt begynner og slutter i 2006. Selve handlingen starter i 1936, men dette er ikke atter en historie med 2.verdenskrig som bakteppe. Fra begynnelsen er vi innom alle tiår frem til det hele avrundes i 2006.
Det er Michala som forteller og det er også hun som er hovedperson gjennom hele boken, selv om hun ikke blir født før mye senere.
Dette er som du skjønner en ekte familiekrønike, og det er jo danskene gode på. Michala forteller først om sin mor Karen, og hennes oppvekst som er preget av livet i en religiøs sekt. Videre følger vi Michala på godt og vont gjennom de frie og hektiske 70 årene.

De forskjellige scenene i boken er levende beskrevet og det var lett å la seg rive med følelsesmessig. Eneste gangen jeg stusset var den lette måten hun kom ut av narkotikaproblemene sine på. Her var uansett mer enn nok av intriger å boltre seg i, og den ble aldri kjedelig. Michala er en forteller, og historiene hun dikter opp blir en del av handlingen. For meg som er en utålmodig leser, blir dette unødvendige sidesteg, men jeg ser at andre synes dette er en styrke i boken. Så forskjellig kan vi være. Boken er lettlest, med korte kapitler, og det er en veldig fin historie, men jeg tenker at dette ikke er en bok som fester seg så veldig lenge. Den danske forfatteren, Thorstein Thomsen har skrevet flere romaner og over 40 barnebøker.]1

Min anmeldelse av Felicia forsvant finner dere her: (ekstern lenke)

Når solen går ned over Kigali, kan man ikke annet enn glede seg over verdens skjønnhet. Store fugleflokker lager yndige utsmykninger på himmelen. Vinden er mild og frisk. Gatene forvandles til lange bånd av livlige farger som glir dovent av sted, dannet av ti tusen maur som drar fra sentrum av byen og klatrer langsomt opp på åsen sin. Overalt stiger det røyk opp fra ildfatene. Hver røykspiral som avtegner seg på himmelen, forteller om et lite hus. Tusenvis av leende barn løper på de jordete veiene, sparker til sprukne baller og ruller på gamle bildekk. Når solen går ned over Kigali, når man sitter på en av åsene som omgir byen og har en flik av sjel igjen, kan man ikke gjøre annet enn å tie og betrakte.

Denne vakre skildringen forteller om Kigali i Rwanda. Men det er ikke denne skildringen vi først tenker på når vi hører navnet. Kigali vekker assosiasjoner om de verste grusomheter mennesker kan begå mot hverandre.

Gil Courtemanche har skrevet en vond og samtidig veldig vakker bok om hvordan det var å leve i Kigali under de verste grusomhetene vi har hørt om – idet hutuer og tutsier går mot hverandre og slakter og lemlester hverandre fordi man tilhører feil rase.

En tynn vannstråle rant fremdeles i dusjen og tegnet røde stier som slynget seg lik tålmodige slanger. På veggene og på gulvet var minner, påminnelser om det som hadde vært armer, et ansikt, bryster. I dette lille rommet hadde granaten som var blitt sluppet inn gjennom vinduet pulverisert kroppen i hundre små kjøttbiter. Valcourt begynte å kaste opp. Han ville gråte. Men han greide bare å sitte krumbøyd og hikste i den epileptiske rytmen til magen som tømte seg.

Dette er også beskrivelsen av Kigali og den er det stikk motsatte av den vakre skildringen vi leste i første sitat. Og det er dette Courtemanche forsøker å skildre i denne boken. Hvordan grusomhetene oppleves av de som var der mens dette pågikk – både innfødte og de utenlandske arbeiderne i landet.

Det er feil å si at jeg likte boken godt, til det er den for grusom i sin fortelling om folkemordet i Rwanda. Men jeg gjorde det. Courtemanche har et vakkert språk, som ut fra det jeg kan bedømme er veldig godt oversatt av Bente Christensen – det blir en poetisk, vakker fortelling om noe av det styggeste og mest grusomme verden noen gang har sett.

Les flere anmeldelser på ritaleser.com

Vi er så forskjellige, det er artig å se. Jeg likte ikke denne i det hele tatt. Hvis det fantes et program som kunne vaske vekk alle stygge ord, så hadde boken vært på 200 sider, da hadde jeg kanskje likt den. Det ble way too much for mine sarte ører.

Synd du ikke likte den. Jeg er enig med deg med de 150 sidene, men bortsett fra lengden, likte jeg boken godt :)

[Jordmora er en kjærlighetshistorie godt pakket inn i faktiske hendelser fra Lappland i 1944. Hovedpersonen Villøye er datter av en foraktet kommunist, og har vært utstøtt hele livet. Hun livnærer seg som jordmor. Det er den tyske offiseren og fotografen Johannes, som fanger hennes hjerte og hun følger med ham til fangeleiren Titovka. Når krigen nærmer seg slutten må de rømme og de havner på kysten av Norge i en liten bortgjemt koie i Dødmannsfjorden.

Det er et nydelig språk i denne boken, all ære til Turid Farbregs som har oversatt fra finsk. Johann og Villøye har begge en fortellerstemme, og dette fungerer veldig bra. Fremdriften i boken er god, og selv om det ikke er spenningen som driver den fremover, fant jeg det vanskelig å legge den fra meg. En liten advarsel: Kapitlene er korte og de hopper i sted og tid, frem og tilbake hele tiden. Jeg var en periode litt forvirret, og satt ofte med en følelse av at der var noe jeg ikke hadde fått med meg. Følger du med på overskriften på kapitlet slipper du denne forvirringen. (Mer på bloggen)]1

Er du glad i "tradisjonell" krim, så er dette boken for deg. Jeg synes Chris Tvedt skriver veldig troverdig og spennende. Språket er enkelt og det er ikke mye fiksfakseri, noe som gjør boken lett og rask å lese. Historien er vel av den typen jeg føler jeg har lest før, men bihistorien som dreier seg om Tommy, den gjør at nerven i handlingen øker.
Da jeg hadde lest ferdig "Av jord er du kommet", husker jeg at jeg var litt stresset pga. noen uavklarte hendelser. Disse, eller den viktigste blir avklart i denne boken.

Dette er en fantastisk stemningsfull historie. Den er fint bygget opp, og veksler mellom historiene til Dorothe og Elen. Hun begrenser informasjon om tid og sted, og er du ikke kjent med handlingen, går det lang tid før du vet at vi er på 1600 tallet. Små brokker av informasjon blir formidlet litt etter litt, som tilsammen gir et fargerikt bilde av hvordan det kunne vært å være ung på denne tiden. Mot slutten har heksebrenningen overtatt hele oppmerksomheten, og dette er virkelig spennende lesning. Informasjonen vi får til sist i boken om heksebrenning, var interessant og det fikk meg til å ville lære mer. Jeg er veldig glad for å ha valgt å lese denne romanen, som absolutt passer til voksne, like bra som ungdom. Terningkast 5!

Som seg hør og bør i en tegneserie så var det et veldig muntlig språk, mye liksom og ass og sånne ord. Handlingen var også veldig "fjortis", (hva hadde jeg trodd...) jeg hadde følelsen av å sitte på bussen og overhøre samtalen til to naive ungdommer bak meg.
Fallteknikk handler om unge Rakel som flytter på hybel. Hun lever kummerlig, har lite penger og hybellivet blir nok ikke sånn som hun hadde tenkt da hun i trass flyttet fra foreldrene. Hun har heldigvis en venninne som hun er mye med, og de opplever vanlige ungdomsutfordringer sammen.
Boken er nydelig illustrert med noen akvareller, som jeg godt kunne tenke meg å hatt på veggen. Den er pent og ryddig tegnet, og lett å lese med mye luft. Tegneseriesjangeren presser en til å lese sakte, og i noen sammenhenger er dette bra. Skal ikke se bort i fra at jeg prøver meg på den igjen, men da blir det ikke en ungdomsroman, for jeg kjente at innholdet i denne boken ikke passet mitt 46 år gamle hode.

Igjen briljerer Hans Olav Lahlum med sine "gammeldagse" klassiske mordgåter. Her er det lite blod og gørr, men desto mer kløktig detektivarbeid og en samling av tråder og vitneutsagn som til slutt, og med god hjelp fra Patricia, gjør at man konkluderer med hvem som er morderen.

Jeg har tidligere aldri klart å gjennomskue morderen, men i De fire vinglassene gjorde jeg nettopp det - temmelig tidlig faktisk... Det ødela likevel ikke min opplevelse av historien, da det ble desto mer interessant å lese videre for å finne ut om min teori var riktig. Det er da også litt av poenget med slike mysterier (etter min mening), at det skal være mulig for leseren å pusle sammen ledetrådene og forsøke å konkludere selv.

Hans Olav Lahlum var nettopp på mitt hjemsted, Dokka - og presenterte der blant annet sin nyeste bok, Kameleonmenneskene og den gleder jeg meg til - både ut fra tidligere erfaringer med forfatteren bøker, og spesielt fordi han leste utdrag fra boken som satte igang nysgjerrigheten.
Jeg liker måten Lahlum skriver på, og blir umiddelbart hensatt til tiden historiene foregår på - og det er utrolig deilig å lese disse gammeldagse (huff, det høres nesten negativ ut, men det ER virkelig ikke det altså) mordmysteriene som ligner så mye på de gamle klassikerne! Herlig lesning, rett og slett.

Les flere bokanmeldelser på ritaleser.com

Jeg var heller ikke så veldig begeistret etter den første boken, så det gikk mange år før jeg leste den neste. Sier som deg, hipp hurra for bok 3, den ga hele verket mening. Kanskje jeg har modnet litt i mellomtiden....

Å ja, denne husker jeg! Drev også med prakking, og ga den til farmor til jul det året. En utrolig skjønn bok.

[Elizabeth George sin serie om Lynley og Havers er ikke av den hardbarka typen, men det pleier å være spennende og medrivende å lese. Det var ikke mye spenning i denne romanen, og historien var ikke særlig kriminell heller. En fin historie er det, med et stort persongalleri. Jeg slet litt med å huske hvem som var hvem, og hvem som var gift med hvem, men jeg kom inn i det etterhvert. Det meste av handlingen går med til å bli kjent med familien rundt dødsfallet som boken åpner med. Det fenget rett og slett for lite til at jeg greide å holde oppmerksomheten der den skulle være.

Lynley er bare såvidt med, og noe politietterforskning driver han strengt tatt ikke . Jeg digger Havers og hennes forhold til naboen, men i denne historien driver hun ingen egentlig etterforskning, bare litt snoking, og hun er alt for lite med i handlingen. Ikke før helt mot slutten når alle tråder er samlet, og det hele rundes av, får vi en spennende liten smakebit på fortsettelsen (i neste bok).
Ikke hennes beste dette her, får håpe Just one evil act som kom ut på engelsk i oktober, er litt mer spennende.]1