Til jul i fjor ga jeg "Snøsøsteren" i julegave til en av familiens yngre. I år fikk søskenbarnet hennes "Solvokteren". Håper de kan låne av hverandre hvis ønskelig.
Terje og Børge går i samme klasse. Børge er mobber, Terje er offeret. Livet til Terje er et mareritt på grunn av gutten med englekrøllene. Begge guttene forteller om de samme situasjonene, noe som gjør det hele veldig interessant og opplysende.
25 år har gått, og Terje har flyttet tilbake til Orkanger. Han er utdannet psykolog, og nå har han fått en rutinesak på pulten. På sakspapirene står blant annet Børges navn. Rollene er plutselig byttet om.
Sterk og viktig lesning. Skal diskuteres i lesesirkelen som første bok i 2021.
Det handler om den mektige Winshaw-familien i England. Forfatteren Michael Owen har fått i oppdrag å skrive om dem av den mest eksentriske av dem alle; Tabitha. Da den ene broren døde under krigen, klikket hun totalt, og har siden mer eller mindre vært innlagt på asyl. Oppdraget til Michael går ut på å skrive ærlig om dem alle, og tidsbruken er ubegrenset, men ikke alle i familien er like begeistret for boken, og Michael skjønner at han lever farlig.
Velskrevet og spennende med et fascinerende persongalleri. Boken har/skal bli filmatisert.
Harald A. Soleim var kanskje ikke så veldig kjent, men han levde et uvanlig og unikt liv som er verdt å ta et innblikk i.
Ikke alt blir som planlagt
Egentlig var det meningen at han skulle være der i en liten periode for så å dra til et eksotisk strøk senere, men ble lenger på Svalbard enn forventet. Han levde under enkle og trange kår, bodde i en liten hytte som knapt var en hytte, og i noen år hadde han selskap av noen polarhunder. Siden han bodde isolert i et øde landskap, fikk han også noen ubehagelige opplevelser med noen isbjørn. Sånn er det når man skal være tett på naturen.
I begynnelsen av året så jeg Svalbard minutt for minutt. Tror jeg har sett alle minutt for minutt programmene som er, og det var et fint program, og man ble påminnet om at Svalbard er mer enn mørketid og isbjørn. Denne boka føltes også litt minutt for minutt aktig. Man kommer tett innpå Haralds liv som kunne være noe eksentrisk og sta, for det er ikke akkurat et A4 liv han har valgt seg. Han handler de få gangene han kan, men for det meste av året er han isolert på grunn av været og dårlig sikt. Så han må finne egne løsninger underveis.
Noen konflikter må man regne med
Under oppholdet som varer i mange år, har Svalbard forskjellige sysselmenn, og han kommer ikke overens med alle, spesielt ikke med de som ikke lar ham skyte isbjørn siden de er fredet, og han krever å få skyte i selvforsvar, og det fører til konflikt. Selv om han er en ensom mann, hender det seg at tilfeldige mennesker kommer forbi og avlegger et lite besøk, og noen ganger får han også noen celebre besøk, selv om han lever et "enkelt" liv. Fullt så enkelt er det ikke da han må være på vakt for truende dyr, ekstremt kulde og værforandringer, matfordeling og tjene penger på egen hånd. Han hadde sine utfordringer. Noen likte måten han levde på, andre ikke.
Det er alltid fascinerende og spennende å lese om mennesker som velger ensomhet og isolasjon. Man blir nysgjerrig på hva slags mennesker de er, og hva som gjør at de trives best i eget selskap istedet for å være sammen med andre. Det eneste problemet jeg hadde med boka er språket og at jeg ikke får helt tak på hovedpersonen. Språket blir i lengden noe monoton som kunne ha trengt mer humor, spenning eller andre form for brytninger. Det føltes ut som å lese i samme toneleie hele veien. Også følte jeg at jeg ikke ble helt kjent med Harald som menneske, men mer om hans rutiner og daglige liv. Jeg fikk på en måte ikke noe forhold til ham eller ble bedre kjent. Det var et savn. Boka er ikke stor eller tung å lese, men det er litt trist hvis man ikke blir helt klokere når det gjelder personen man leser om.
En fin bok om å gå egne veier, klare seg med det lille man har, og leve med naturen som nærmeste nabo. Førti år alene høres fristende ut.
Fra min blogg: I Bokhylla
Nok en slektshistorie fra Hoems egen familie.
Lars og Pe, (Peder), er halvbrødre. Pe er fjorten år eldre enn Lars, og det store forbildet. Men, det blir ettehvert ufred mellom brødrene. Ei ung kvinne som Pe har gjort gravid, forsvinner sporløst. Pe blir beskyldt for å ha drept henne, men han blir frikjent, om enn ikke av Lars.
Lars vil ut i verden, og helst som skipper på eget skip. Ut i verden kommer han, men det er krigen som «tar» ham med. Sammen med en gjeng andre unggutter og menn, skal Lars til Købehavn for å nedkjempe engelskmennene.
Ettehvert havner Lars i krigsfangenskap på et britisk fangeskip. Der blir han værende i fem år. Ombord er det også en franskmann, og han lærer Lars å bygge fioliner. Lars’ drøm blir nå en annen. Etter krigen bosetter han seg i Kristiansund, der han treffer Gunhild.
Hoem forteller i kjent stil, og det er fascinerende å være med på ferden til Lars. Flere av felene han bygde finnes både i privat eie, og på Ringve museum i Trondheim.
Josef og resten av familien gjennomgår en uventet trist tid, da de mister to familiemedlemmer på samme dag.
Det skjer under en fiskeulykke. De er forsvunnet og letemannskap jobber på spreng, selv om det de er nesten sikre på at det er allerede for sent. Som forventet bekreftes det verste og familien møter en vanskelig tid fremover. Ikke bare på grunn av tapet av familiemedlemmene, men å gjøre det faren og deres bror gjorde, jobbe og skaffe mat på bordet. Større ansvar ventes resten av familien for å få ting til å gå rundt. Men Josef strever mer enn de andre, spesielt når han ikke vil ha noen jobb i forbindelse med sjøen, i hvert fall ikke når det er uvær, og jobb er det vanskelig å få tak i. Han får noen jobber her og der, men de beholder ham ikke lenge, da det ikke er mye å gjøre. Han lurer på hva han skal gjøre fremover når jobbmulighetene er så få. Det er da han begynner å lese om Amerika og lar seg fascinere om et sted med håp og flere muligheter. Han kan ikke engelsk, men likevel drømmer han om å dra dit. Men vil hans mor la ham dra siden hun allerede har mistet to familiemedlemmer? Vil Josef komme tilbake eller bli for alltid i Amerika som mange andre som har reist dit før ham? Og er Amerika så lovende som lesestoffet lyder?
En spennende tid å lese om
Dette er en bok om en oppvekst i en litt annen tid. Så langt tilbake som 1800-tallet. Om familier som vokser opp i trange kår, tar de jobbene man får og prøver å gjøre det beste for å holde familiene samlet. Om drømmer og lengsler. Kjærlighet og kjærlighetssorg. Det å våge og følge drømmene som nettopp Josef gjør, og reiser til Amerika til tross for sin unge alder og som ikke kan engelsk. Men han møter mange mennesker på reisen hvor de lærer å kommunisere selv om de ikke snakker samme språk, og finner et slags bånd seg i mellom. Han og Leif blir svært gode venner på reisen og hjelper hverandre så godt de kan når de skal finne seg et sted å bo og jobbmuligheter. Kommer de til å klare seg på et fremmed sted, eller vil hjemlengselen bli for stor?
Gresset på andre siden er en kort bok på bare 228 sider, men boka føles ikke kort, for det er alltid noe som skjer, det er spennende å lese om en annen tid, og det er sjarmerende å se hvordan livene var før i tiden da det ikke var mobiler og lignende teknologi som mange druknes i. En tid da man var sosial på andre måter og hvordan de fant seg jobb på den tiden. Man vet jo at ting var gikk mer langsomt, var mer tungvindt og mer krevende enn det er den dag i dag, men likevel var det forfriskende å lese om det. Bruker ikke mobiltelefon mye selv, og er ikke avhengig av teknologi, men likevel føler man et slags savn mens man leste boka. Et savn om en annen tid med mindre teknologi, og det å være mer opptatt av omgivelsene, enkle hobbyer og lange mørke kvelder.
Liker karakterer som går egne veier
Likte også at Josef virket som familiens "svekling" den svake, men som beviser at han klarer å utrette ting han også, og kanskje gå enda lenger enn de fleste. Han motbeviser dem på en måte ved å følge en drøm og det å være selvstendig. Å være langt unna familie med brevveksling som tar lang tid, kan jo til tider være hardt, spesielt når han føler seg noe ensom. Den norske og amerikansken naturen er i tillegg svært ulike, så da er det naturlig å føle en hjemlengsel til den naturen man vokste opp med og sine nærmeste.
En fin og alvorlig bok om å følge sine drømmer, kjærlighetssorg, nye muligheter og bli så selvstendig som mulig, selv når ting ser mørkt ut.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg har ikke lest så mange bøker av Arne Svingen selv om navnet hans er svært kjent. Tidligere har jeg lest Med beina på nakken. Så det er gått en stund siden sist.
Som mange andre vet, er dette andre bok i en serie hvor forskjellige forfattere bidrar. Det er en serie som er inspirert av De ti bud. Så langt er Andre guder av Jørgen Brekke, Min sønn av Arne Svingen og Sannheten av Knut Nærum blitt utgitt.
Min sønn er om mor og sønn forhold. Om enhver forelder som er villig til å gå langt for sitt barn. Det ligger i blodet. Blodsbånd er blodsbånd, og denne boka er basert på budet: du skal hedre din far og din mor.
Skal man alltid stole på barna sine?
Dette mor og sønn forholdet er noe anstrengt. De bor i samme leilighet, men de snakker ikke så mye sammen og tilbringer lite tid sammen. Han er for det meste på rommet og gamer, eller er ute med vennene sine. Selv prøver hun å la være og spørre for mye, tenker for mye på mat, og er foreløpig langtidssykmeldt. En kveld kommer han senere hjem enn vanlig og det er samme kveld en kvinne blir myrdet i sitt eget hjem. Har han noe med det å gjøre? I så fall, hva skal hun gjøre hvis det viser seg for at han er innblandet?
Fåmælt sønn og nysgjerrig mor
Ronny er en mystisk karakter som jeg likte best å lese om. En fåmælt type som holder seg i bakgrunnen, men likte også moren hans, Jorunn Pedersen. Hun er noe komisk og gjør rare valg. Hun er en dame som har et dårlig forhold til faren hans, og derfor bor hun alene med Ronny. Hun har dårlig selvbilde, for hun mener selv hun er for stor, og prøver å spise mindre og gå mer. Hun prøver også å ha tillit til sin sønn, dog det er noe utfordrende. Han er jo ikke en som åpner seg for henne, selv er hun redd for å mase. De har et godt mor og sønn forhold, men de vet bare ikke hva de skal prate om, og passer samtidig på å gi hverandre privat sfære. Det var mest interessant å lese om i boka i tillegg til om han holder noe skjult for henne eller ikke.
Forlaget beskriver bøkene som kortromaner selv om de to første bøkene i serien jeg har lest så langt, kan også leses som krim. Tror alle bøkene i serien er korte bøker, men kan ikke si noe for sikkert. Jeg er tross alt ikke synsk.
Uansett var dette en spennende, morsom, trist og fengslende mordgåte å få med seg.
Fra min blogg: I Bokhylla
Charlie har akkurat blitt singel, hater julen, og har planer om å mure seg inne i høytiden. Det eneste selskapet skal være gamle svart/hvitt-filmer. Etter en gasslekasje i en naboleilighet, havner Charlie på sykehus. Moren ringer rundt og fikser sykemelding og midlertidig bosted. Charlies kusine, Jez, driver kennel i Devon, og hun plukker opp Charlie i London. Hun skal bo på landsbygda inntil leiligheten blir beboelig. Charlie er like glad i hunder som i jula, så utfordringen blir stor da Jez må reise utenlands, og Charlie må ta over kennelen. Det går sånn passe, for Charlie er ikke videre praktisk. Den lokale veterinæren må stadig hjelpe til, og selv om han er kjekk, er han både spydig og usympatisk.
Lettlest og koselig feelgood, som er neste bokklubb-bok i Bokklubb med Marte og Malin.
Bøker får en aldri for mange av. Bare synd at de faller i verdi når de ikke lenger er "årets bok".
Stefansson er også en av mine favoritter. Ha en fortsatt god jul!
Fikk dere mange fine bøker i julegave? Selv fikk jeg ingen (snufs!) Helt fra jeg var liten har jeg ønsket meg bøker til jul, men omgivelsene mine har aldri skjønt det, eller de har ment at jeg allerede har for mange.
Andre bok i Bellmann noir-trilogien.
Den pur unge Erik Tre Rosor, er hodestups forelsket. Problemet er at han er adelig, mens den utkårede kun er av bondeslekt. For å skille de to, blir Erik beordret avgårde til Barthélemy i Karibien. Når han er myndig, tre år fram i tid, kan han komme tilbake og gjøre som han vil, men skjebnen vil det annerledes...
Mickel Cardell kjeder vettet av seg etter fjorårets begivenhetsrike etterforskning. Nå til dags er alt middelmådig. Så blir han kontaktet av en kvinne som trenger tjenestene hans. Datteren ble brutalt myrdet på bryllupsnatten. Det er ektemannen som tilsynelatende har begått ugjerningen, men kvinnen er overbevist om han uskyld. Han elsket datteren hennes over alt på jord. Cardell får nok en gang en vanskelig og grusom sak å bryne seg på.
Lærerik, rå, og spennende krim fra en brutal tid i historien. Siste bok kan ikke komme fort nok!
Det går mot lysere tider, men det passer alltid å lese en mørk krimbok.
Eddi Stubb er kanskje ikke den mest markerte mannen i krimverdenen, men han er helt klart verdt å bli kjent med. Han er en helt vanlig mann som gjør jobben sin uten å leke macho eller noe i den dur. Han har sine styrker og svakheter som alle andre. Denne gang sliter han både på jobb og privat.
Stress på bortebane og hjemmebane
Hjemme er samboeren hans lite imponert over ham siden han glemmer avtaler. På jobb får de melding om en savnet kvinne, men er det så farlig når det er snakk om en voksen person? En kvinne som har tatt en pils sammen med noen kollegaer, og etterpå ringer en gift mann som hun har et av og på forhold med, og ber ham om å møtes. Men da han kommer til avtalt sted, er hun ikke der, noe som er ulikt henne, og melder henne savnet. Etter å ha undersøkt leiligheten og det andre stedet hvor hun forsvant, stedet hun skulle bli hentet, finner de en sprøyte, og skjønner at dette er alvor. Med sin makker, Vilde Vang, jobber de intenst for å prøve å finne kvinnen i tide, og de vikler seg inn i en større sak enn de først antar.
Samtidig følger man en anonym person som vi får vite om fortiden til. En person som har opplevd mye tragisk under oppveksten. Får man vite hvem denne personen er? Er det noen grunn til at denne personen er med i boka i det hele tatt?
Så ble det kaldt er bok nummer sju om Eddi Stubb. Selv har jeg ikke lest alle. Tidligere har jeg lest På overflaten flyter vannliljene og Slå på ring, og selv om man ikke har lest alle bøkene, får man en sammenheng i Eddi Stubbs privatliv og det er en ny sak i hver bok, så de kan fint leses som frittstående. Det spørs jo hvor nøye man er på det, selvfølgelig. For min del kommer det litt an på hva slags serier det er. I krimverdenen er jeg ikke fullt så nøy med å lese bøkene i kronologisk rekkefølge.
Blir bare sterkere
Til tross for at det begynner å bli en del bøker om Eddi Stubb, skulle man tro at det ville bli svakere. Ofte er det jo slik at en serie blir svakere etter et viss antall bøker, men her er det omvendt. Istedet blir det sterkere. Boka har sine forutsigbarheter, men sånn er det når man leser en del krim, men her er det måten Eie Larsen har stylet oppbygningen på som leverer. Man skal jo bare lese noen sider, men så blir det flere sider enn det man først har tenkt, for det er lett å bli revet med.
Noe typisk at krimsaken kommer litt for nære privatlivet til Eddi Stubb, noe man har lest mye om før og sett mange varianter av på film, men selv om ikke alt er troverdig, er det svært underholdende, og liker at noe av handlingen også foregår i Paris, slik at handlingen fikk noen spennende overganger.
Jeg er spent på fortsettelsen og følger gjerne Eddi Stubb videre på reisen.
Fra min blogg: I Bokhylla
Siste bok i trilogien.
Alberte er nå gift, og sønnen har blitt seks år. I et overbefolket og lydt hus i Bretagne, strever Alberte ennå med livet. Ektemannen og Alberte er uenige i barneoppdragelsen. Han mener at hun duller for mye med gutten, så han blir svak, mens hun mener at han er for tøff. Alberte lefler med tanken på å forlate ektemannen, men hun er avhengig av ham økonomisk, så det er ikke gjort i en håndvending.
Det er så mye tvil, sorg, og følelser av ymse slag.
En bok jeg leste en stund rett før høsten, så det har gått noen måneder siden da. Jeg ville lese noe av Jonathan Janz siden han er på en måte det nye stjerneskuddet innen horrorsjangeren.
Unge mennesker med en felles drøm
Ti godtroende, unge mennesker er på vei til et øde herskapshus for å delta i en skrivekonkurranse. Det er i alle fall det de tror. Vertskapet er en berømt forfatter som mange ser opp til, nemlig Roderick Wells. Premien er å bli blant de store og prestisje. Noen har gitt ut bøker før, andre ikke, og noen drømmer om å bli en bedre forfatter. Kriteriene for å være der i noen uker, er ingen bruk av teknologi, i hvert fall ikke teknologi hvor man kan kommunisere med verden utenfor, og de må skrive et bestemt antall ord. Underveis kan de elimeneres. Det er også med noen andre karakterer, noen som hører med herskapshuset og andre som er med i bakgrunnshistorier til de konkurrerende karakterene.
Plottet hører kanskje standaraktig ut når det gjelder horror, og det er det også. Et herskapshus som ligger øde til, ingen kontakt med omverdenen, og karakterer som ikke kjenner hverandre fra før, i hvert fall ikke personlig, er veldig typiske trekk. Karakterene var det mest skuffende i hele boka. De ble vel stereotypiske. Man har den irriterende som blander seg i alt mulig og som prøver å sette andre opp mot hverandre, man har den kjepphøye som vet bedre, den flittige og så videre. Underveis blir man kjent med bakgrunnen til de fleste. De har enten opplevd noe trist eller noe traumatisk. Syntes ikke de hørte til i den nåværende historien. Skjønner hensikten med alle bakgrunnshistoriene, men syntes den avbrøt den gode grøssende stemningen som kunne ha vært der. For likte stemningen i herskapshuset og mistilliten de stort sett har til hverandre. Men liker at boka ikke har noen fast hovedkarakter siden man skifter perspektiv ofte og de fleste får like mye plass. Sånn sett var det forfriskende å ikke ha en fast person å følge gjennom en hel bok.
Min første, men ikke min siste bok av Janz
Selv om dette er min første bok av Janz, kommer det nok ikke til å bli min siste, selv om jeg ikke likte denne. Han har publisert mange horrorbøker på kort tid, og fleste forfattere kan ha sine oppturer og nedturer også. Så vil undersøke forfatterskapet hans nærmere for å se om det er noe for meg eller ikke.
The Dark Game bød på en lovende start og stemningsfull setting, men som blir ødelagt av følelser, sex, traumatiske hendelser fra fortiden fra karakterens perspetiv istedet for å fokusere på nåtiden, som jeg helst ville lese om. Det ble ikke den uhyggen eller den horrorboka jeg var på jakt etter der og da. Boka ble heller ufrivillig komisk. Dette var trist lesing.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
