Menneskene i disse 7 novellene, ønsker å gjøre gode ting, men aner ikke alltid hvordan de skal få det til.
En tannlege som er over gjennomsnittet opptatt av orden og hygiene, som ikke ser det samme i sin forholdsvis nye samboer.
En mor som tar med sønnen på telttur, selv om hun ikke akkurat har mye til felles med Lars Monsen.
En frisør som plutselig får barndommens mobber i frisørstolen.
En assistent som har meget urent mel i posen.
Det er så langt forstyrrende og fascinerende lesning. Godt skrevet med bra driv, og man blir både flau og sjokkert. Anbefales hvis du, som meg, ikke har lest/likt noveller. Disse treffer godt!
Ulla er snart 30 år, men bor fremdeles på hybel hos tante Hege. både moren og mormoren til Ulla var psykisk ustabile, og Ulla er ikke helt god hun heller. Etter en harrytur til Sverige med tanten og hennes venninne, forandres tilværelsen for Ulla. Hun blir kastet ut; tante Hege har fått nok. Ulla havner først på en lokal campingplass, og har forholdsvis rolige dager, men en dag kommer et foruroligende brev, og Ulla må dra. Hun har NAV-penger på bok, og hun er medlem av Naturvernforbundet. Nå skal hun til Finmark og redde Repparfjorden. Den er full av laks, men noen har bestemt at det skal dumpes gruveslam og gift i fjorden.
Boka er skrevet med snert og humor om en ung dame som ikke finner seg til rette hverken i arbeidslivet eller sosialt. Historien hennes er dypt tragisk, men Ullas måte å se verden på, blir også komisk.
Sam Berger og Molly Blom, er politietterforskere som ble avskjedighet, og nå er de på flukt. Sam husker nesten ingenting etter en hjernerystelse, og når han våkner befinner han seg i en hytte langt nord i Sverige, og hele landskapet er snødekt. Molly prøver å få Sam til å huske, og langsomt kommer hukommelsen tilbake.
De har fått et hemmelig oppdrag, som har røtter tilbake i tid. Sam forstår ikke helt, for drapsmannen har sittet fengslet i åtte år, men nye bevis tyder på at han kanskje er uskyldig.
Det hele starter med en rekke løse tråder og ukjente navn. Boka er fortsettelsen på "Utmarker" som sluttet ganske brått. Etter ca. 60 sider blir det noe klarere, men synes det hele er ganske ullent og vanskelig å få tak på. Det løsner etterhvert, men det er tydelig at dramaet fortsetter i neste bok...
Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg. Jeg avskyr ikke sjangeren. Det er bare at det tar lang tid før man kommer over de virkelige gode romanene.
Når man blir en mindre i familien
Lyst mørke er ikke en av de gode romanene, men den er stødig og tar for seg et alvorlig og aktuelt tema. Nemlig om barn som mister en foreldrer på grunn av alorlig sykdom. Vi blir kjent med tolvåringen i boka som mister sin pappa. Faren dør bare 34 år gammel. Sammen med søsteren Siri og deres mor, har de alle vært vitne til hvordan han svekkes i sykdomsprosessen. Etter hans død må de venne seg til livet uten ham. De takler sorgen på deres egen måte og tolvåringens mor foreslår å gå til psykolog hvor de kan snakke om sorgen, og eventuelt få tips til hvordan de skal takle det sammen. Men vil hovedkarakteren gå med på det? Hovedhandlingen foregår i 1986, men man hopper litt tilbake i tid når man får vite om farens tidligere jobber, og diverse minner om ham.
Boka er på 300 sider. Den føles større ut enn det den er. Kapitlene er veldig korte og lettleste. Har man vært et 80-talls barn selv, er det mye å kjenne seg igjen i, både når det gjelder musikk, filmer, videosjappe og diverse andre ting. Forfatteren er god på å beskrive ting sett fra en tolvårings perspektiv, både når det gjelder sorg og det å prøve og fungere igjen i vanlig hverdag. Ut i fra bokomslaget kan det virke som om dette er en ungdomsroman, men det er en roman for voksne. Man får lære om familien, deres familiebånd og utfordringen deres gjennom tolvåringens øyne. Man kan nesten føle tungsinnet og håpløsheten. Vil de fungere på egenhånd og sammen noen gang igjen uten at tomrommet føles altfor stort? Blir det virkelig lettere med tiden?
Ikke så veldig glad i fortellerstemmen
Har sett at mange har likt Lyst mørke veldig godt. Noe som er forståelig. Jeg likte den jeg også, men kanskje ikke så godt som en del andre. Fotballdelen i boka interesserte meg ikke. Fotball på film og i bøker har aldri engasjert. Synes også at jeg kanskje likte handlingen bedre enn fortellerstemmen, for underveis i boka blir fortellerstemmen noe tung og monoton. Man faller litt av innimellom.
Men for all del. Selv om ikke alle partiene var treffende eller like engajserende å lese om, var dette en fin og realistisk roman som er verdt å få med seg.
Fra min blogg: I Bokhylla
Hjemme hos Lydia, Sebastián, og den åtte år gamle sønnen, Luca, er alt klart for fest. Hele storfamilien er ute i hagen, der Sebastián griller. Luca er på badet, og moren er rett utenfor badedøra. Plutselig suser en kule rett forbi Luca, og deretter hører han et kuleregn fra hagen. Moren kommer løpende, og sammen gjemmer de seg i dusjen, mens resten av familien blir massakrert rett utenfor.
Sebastián er journalist, og har skrevet om et av narkokartellene i Acapulco. Betalingen er døden; for hele familien. Lydia vet hvem som står bak - den tidligere vennen hennes Javier, og nå må hun og Luca flykte. Får han vite at de to er i live, kommer han til å ta opp jakten.
Lydia har ingen plan, bortsett fra å komme seg ut av Acapulco. Senere bestemmer hun seg for at den eneste muligheten er nordover - til USA. Veien dit er farlig, men de møter også medmenneskelighet og barmhjertighet på veien både til fots, og med buss og tog. Hele tiden ligger frykten i bakhodet. Det blir en katt-og.mus-lek som enten ender i frihet eller død.
Spennende og godt skrevet bok, som har blitt henvist til krimsjangeren. Og det er jo mord og spenning, men tror ikke jeg vil karakterisere den som krim.
Det har også vært en del oppstyr rundt forfatteren, med tanke på at hun som hvit skriver om latin-amerikanske karakterer. Selv identifiserer hun seg både som "latina" og hvit. Jeg bryr meg egentlig ikke om den diskusjonen, for jeg synes at boken er drivende god.
Gjennom flere samtaler med forfatteren, forteller kong Harald om alt fra oppholdet i USA under krigen, kampen om å få gifte seg med Sonja Haraldsen, idretten, miljøvern, 22. juli-tragedien, likestilling, Forsvaret, familien, religion og koronakrisen. Det hele blir historien om Norge, og hvordan landet har utviklet seg fra kongen kom tilbake til hjemlandet som åtteåring, og fram til koronaen forandret alt.
Mye av stoffet er kjent, men det er interessant å lese om kongens egne refleksjoner rundt diverse temaer. Det er også en del bilder etter hvert kapittel som illustrerer den aktuelle samtalen.
Tine Sundal om Etter hvert vil øynene venne seg til mørket av Bruno Jovanović:
22:14, 24. april 2021
Kjekt med en bok hvor hovedpersonen er innvandrer (fra Bosnia) og språket ikke er preget av dette. Likte godt de delene som omhandlet hans forhold til den syke moren, men ikke det promiskuøse sekslivet han utviklet.
Bengt Alvsaker, lokal lensmann, står på ferga MF «Utne» en grytidlig augustmorgen. Han skal delta i triatlonkonkurransen Norseman Extreme. Vannet er iskaldt, og lensmannen kollapser nesten da han kommer i land. Det han ikke vet er at det ligger en livløs deltaker i vannet bak ham. Deltaker nummer 22.
I mål på Gaustatoppen, har imidlertid nummer 22 kommet levende over målstreken. Hvem er da den livløse mannen i vannet? Det viser seg fort at det ikke er en ulykke, men et drap de må etterforske.
Alvsaker har hatt kjennskap til avdøde, men kun fra ungdomstiden. Andre i bygda har hatt mer med ham å gjøre, og det er få lovord å høre om vedkommende. I jakten på drapsmannen, kommer mye grums og hemmeligheter til overflaten.
Andre bok om Bent Alvsaker og teamet ved Kvam lensmannskontor. Synes det er en noe treg start, og det tar egentlig aldri av. Det blir noe platt, og lite troverdige dialoger og rotete hendelsesforløp.
En god stund siden jeg leste denne og ser Under samme sol har fått noen høye terningkast, men selv kom jeg meg ikke inn i fanklubben.
Innimellom alt det mørke man leser, trenger man av og til noen romaner. Romaner kan være ganske mørke de også. Denne er slett ikke lystbetont. Den tar for seg alvorlige temaer og et komplisert mor og datter forhold.
Mye under overflaten hos de fleste karakterene
Som nevnt er denne romanen om et anstrengt mor og datter forhold. Sånn har April hele tiden følt det. Hun er datteren til Rebecca, som nærmest bryr seg mer om jobben enn datteren, men stemmer det, egentlig? Hun jobber i FN. Denne gang prøver hun å påvirke en oberst i Kongo til å ta et bedre valg, men vil hun lykkes? April er journalist og er i ferd med å miste jobben. Den verdensberømte forfatteren, Alvaro Aingeru er sky, og selv om han fyller snart seksti år, har han ikke stilt opp til et eneste intervju. Han sliter med skrivesperre og tror kanskje den eneste måten å løse det på, er å møte noen fra fortiden, nemlig Rebecca. Men hvorfor? Aiengeru er Aprils favorittforfatter. Hun bruker ofte hans forfatterskap som hjelp i hverdagen. Hun søker tillatelse av arbeidsgiver og kanskje forfatter, men hvorfor skulle hun klare det hvis ingen andre før henne, har klart det? Mens Aingeru har skrivesperre, sliter han med fortiden. Hans kjære søster, som han var fortrolig med, døde. Hun døde i en ulykke, og han gir seg selv fremdeles skylden for det. Vil han noen gang komme seg videre og skrive igjen, og har disse tre karakterene noe til felles?
Ikke alle aspektene i romanen engasjerer
Jeg syntes ikke hele romanen var dårlig eller uengasjerende, men tror jeg ville ha likt den bedre uten Rebecca og April, men da hadde vel poenget med boka ha vært borte. Jeg likte best å lese om forfatteren. Både om hans nåtid og fortid. Synes alltid det er noe mystisk med forfattere. Det er spennende å se filmer med forfattere i hovedrollen. Det samme i bøker.
Mange av delene i boka som skulle være overraskende, ble for min del for åpenbare. Det er nok bare jeg som har sett for mange såpeserier både for ungdom og voksne, og da blir man god til å gjette hva som kommer til å skje videre. Synes heller ikke det er galt å se såpeserier. Det er noe jeg har gjort ofte.
Det jeg likte minst med Under samme sol var Aprils syn på forholdet til moren og deres forsøk i å prate om det. Det blir noe gjentagende og monotont over det. Man blir lei. Istedet for spenning, ble det noe masete og man føler ikke helt symapti for noen av dem dem, for man blir ikke godt nok kjent med alle karakterene.
Under samme sol kunne ha vært en god roman, og er det for noen, men det var ikke helt min type bok. Den engasjerte ikke helt.
Fra min blogg: I Bokhylla
I en fengselscelle i Frankrike sitter 30 menn. Det er 2. verdenskrig. De har mistet grepet om tiden etter at de to fangene med armbåndsur forsvant. Det finnes et lommeur og en vekkerklokke, men eierne krangler hele tiden om hvilken av dem som går riktig. I følge den ene klokke-eieren, er det 3 på natten, men det er kveld. En sersjant kommer til cellen og meddeler at hver tiende mann, altså tre stykker, skal drepes om morgenen. Hvilke tre er opp til fangene selv. Etter en del diskusjon, blir de enige om loddtrekning for å få det hele mest mulig rettferdig. De to første dødsdømte, tar det hele med tilsynelatende ro, mens den rike advokaten, Chavel, blir hysterisk. Han vil ha en ny runde loddtrekning, og byr 100 000 franc til den som tar hans plass. Ingen byr seg, og alle ber ham om å roe seg å godta skjebnen, men Chavel gir seg ikke. Flere av fangene mener at hvis han virkelig mener dette, får han gi vedkommende alt han eier. Den unge Michel Janvier melder seg frivillig, men vil at det skal skrives et dokument der søsteren og moren får formuen til Chavel.
Etter krigen kommer Chavel lutfattig tilbake til Paris, og reiser så til huset han en gang eide utenfor landsbyen Brinac. Chavel ringer på, og blir etterhvert altmuligmann for Janviers søster og mor. Søsteren nærer et hett hat til Chavel, mens moren tror at sønnen lever. Det er klart for et psykologisk drama av dimensjoner. Kommer Chavel til å røpe seg, eller vil søsteren til Janvier avsløre ham?
En liten, spennende og interessant bok om mellommenneskelige forhold, tro, håp, kjærlighet og anger. Den bærer dog preg av når den er skrevet, men verdt å lese.
En liten flis av en bok, 62 sider, som skal omhandle Bondekrigen som foregikk 1524-1525. Egentlig vil jeg si at det er fortellingen om livet til bokas hovedperson, Thomas Müntzer. Han var teolog, og var sterk motstander av paven og Luther. Faren hans ble hengt, og selv endte han livet som hodeløs. Det mest interessante er historien før Müntzers tid. Om de som ville oversette Bibelen så også allmuen kunne forstå. De som ville preke på tysk så kirkegjengerne skulle forstå hva som ble sagt i løpet av gudstjenesten.
Språket er godt, og det trekkes paralleller til vår tid, men jeg føler ikke at det gir meg all verden.
Boka er langlistet til Bookerprisen.
Amerikanske Adam Gordon, er poet. Han skal skrive om litteraturens rolle i den spanske borgerkrigen. Til dette prosjektet har han fått stipend, og researchen foregår i Madrid. Adam er dessverre ikke veldig effektiv når det gjelder skrivingen. Han er direkte lat, røyker hasj, og har lange siestaer. Ikke er han særlig god i spansk heller, selv om han har gått språkkurs. På tross av dette møter han innfødte som innlemmer ham i et fellesskap. I og med at Adam mangler språkkunnskapene, forstår han ikke alltid hva de spanske vennene prøver å formidle. Han kjenner noen av ordene, men skjønner ikke alltid sammenhengen. Som leser blir dette ganske komisk når Adam prøver å tolke informasjonen han mottar. For alt han vet kan det bety det ene, eller det stikk motsatte.
En snodig historie om en ung mann som har mistet fotfestet, men som ikke bryr seg nevneverdig om det. Det er vanskelig å føle sympati for Adam, men desto mer for menneskene rundt ham. Godt språk, intelligent, og veldig annerledes.
Jeg var på jakt etter en bok å slappe av med, men skjønte etter hvert at dette var å gå for langt. Her var det ingen ting å dra lærdom av, ingen nye ting å få innsikt i og ingen nye tanker å få del i. Framdriften var i det hele ganske treg og ikke på noe punkt særlig spennende heller. Hvordan kan man da «feel good»?
Som mange andre bøker har også denne to handlinger – den ene foregår i vår tid, den andre daterer seg til sommeren 1959. Nåtidshandlingen er konsentrert rundt kvinnen Jessie og hennes familie. Et stemorskompleks står i sentrum for handlingen her. Denne familien har nylig kjøpt en herregård på landet, Applecote Manor. Noe skummelt hefter seg ved stedet. Her bodde en gang ungjenta Audrey Wilde som en dag forsvant helt sporløst. Til tross for nitid leting er hun aldri blitt funnet. Dette bringer oss over på den andre handlingsdelen. Sommeren 1959 (noen år etter Audreys forsvinning) er fire søstre i ungdomsalderen gjester hos tanten og onkelen på Applecote Manor. Mye av handlinga her er konsentrert rundt møtet med to gutter, noe som skaper rivalisering mellom de fire søstrene. Naturligvis blir mysteriet rundt forsvinningen oppklart i løpet av boka. En av de to guttene sitter på hemmeligheten, men hva det er kommer ikke fram før i nåtidshandlinga.
Jeg synes bokas handling virker ganske oppkonstruert og lite troverdig. Dessuten tror jeg ikke på personene i fortellinga. Flesteparten av dem virker mest som pappfigurer. Også språket i boka har sine mangler. Mange av formuleringene virker svært så svulstige.
Stephen King er 73 år, men ligger ikke på latsiden. Han er omtrent like produktiv som før. I mars kom han ut med Later, og han kommer med enda en bok i august.
Later tilhører serien Hard Case Crime. Det er ingen kronologisk krimserie. Det er krimbøker som består av forskjellige forfattere og hensikten med disse utgivelsene, er at kaperne prøver å gjenskape krimsjangeren som den var rundt 1940 og 50-tallet. Den harde og brutale stilen. King har bidratt med to bøker i denne "serien" tidligere og det er The Colorado Kid og Joyland. Har ikke lest The Colorado Kid, men Joyland. Fikk ikke helt sansen for Joyland. King har skrevet bedre. Det beviser han med Later.
En gave eller en forbannelse?
Tittelen er kanskje noe uvanlig, men den har en viss betydning og King leker seg litt med ordet underveis i boka. Han har ikke mistet humoren med årene. Mange vil nok forbinde denne boka med The Sixth Sense, siden hovedpersonen er om en gutt som kan se og kommunisere med de døde. King nevner til og med filmen i boka, men siden han er kreativ, så er filmen og boka temmelig ulike. Jamie er 22 år da han forteller om hendelser fra da han var yngre, om oppveksten. Han vokste opp sammen med moren sin som er litteraturagent, og i noen år var hun sammen med politikvinnen Liz Dutton.
På grunn av noen dårlige avgjørelser innen den økonomiske verdenen, sliter Jamies mor med penger og for å få verden til å gå rundt, men de klarer seg. Moren til Jamie liker ikke helt tanken på at han kan se og kommunisere med de døde, og han lover henne å ikke fortelle om det til andre. Moren hans forteller det delvis til Liz, som ikke virker å tro 100 % på det. Men en dag tar hun ham med på politioppdrag. En bombemann er død, og det går et rykte om at han har gjemt unna en siste bombe, som kan være hvor som helst. Hun vil berge liv og hun tar ham med i håp at han får kontakt med denne bombemannen. I følge Jamie, blir spøkelsene svakere med tiden og forsvinner helt omtrent en uke etter deres død. Men med bombemannen virker det å være annerledes. Han blir sterkere med tiden og han virker å vite hvor Jamie befinner seg, og forfølger ham. Blir Jamie kvitt dette spøkelset? Ting blir ikke bedre da Liz uventet dukker opp og vil ha ham med et sted, men hvor? Moren hans blir neppe glad hvis hun finner det ut, siden det er slutt med henne og Liz.
En liten bok med mange aspekter
Dette kan virke som hele boka siden det er en tynn flis på 264 sider, men boka har flere aspekter og flere i persongalleriet enn det jeg nevner. Boka kan være noe tørr i begynnelsen. Grunnen for min del er at Jamie snakker/forteller direkte til leseren, og det er en skrivestil jeg ikke har helt sansen for, så derfor tok det litt tid å venne seg til det, men det blir lettere etter hvert. King beviser nok en gang hvor god han erpå å beskrive barn og oppvekst på en troverdig måte uten å overdrive. Likte også forholdet mellom mor og sønn, som er både varmt, tillitsfullt og har en morsom og alvorlig tone seg i mellom.
Det var ikke akkurat bokcoveret jeg gikk etter denne gang. Det er malt av Paul Mann som også malte coveret til The Colorado Kid og Joyland. Det er fint og sprekt, men synes ikke det passer helt til et bokcover. Selv om jeg ikke er noen fan av bokcoveret, er jeg likevel glad for at jeg ga boka en sjanse. Dette er en spennende og morsom krim blandet med litt horrorelementer.
Er spent på hva mer Mr. King har å by på
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
