Det er 2020, og verden er annerledes grunnet pandemi. I Brighton er en familie i full oppløsning. 16 år gamle Sacha har Greta Thunberg som sitt forbilde, noe lillebroren, Robert, prøver å torpedere så godt han kan. Han har endret adferd så radikalt, at både moren og Sacha er rådville. Faren, som bor i leiligheten ved siden av med sin nye kjæreste, Ashley, er påfallende fraværende til å bo så nærme. Han har sine egne problemer; Ashley har mistet taleevnen. Hun prøver fortvilt å snakke, men får ikke fram et knyst.
Dette er siste bok i årstidskvartetten, der temaet er familie. Kan man være familie uten å kjenne hverandre, og har man egentlig noe felles annet enn å være i slekt?
Nok en godt skrevet bok med bra driv, og interessante betraktninger.
Har lest en god del bøker av Matre oppgjennom årene, både enkelstående bøker og bøkene om Bengt Alvsaker. Har ikke likt alle bøkene hennes, men de fleste og synes Uvigslet jord i skrivende stund, er hennes beste hittil.
Skrudd opp spenningen i serien med noen hakk
De andre bøkene om Bengt Alvsaker er Skinnet bedrar og Iskald. Iskald er nok boka jeg liker minst i denne serien så langt. Syntes ikke temaet var spesielt interessant å lese om. Men det var det i Uvigslet jord. Det meste av handlingen var medrivende og engasjerende, selv om begynnelsen var vel rolig og avslutningen hadde en avslutning jeg ikke har spesielt sansen for. Bortsett fra det, er dette en god krim, som er verdt å sjekke, og bøkene kan også fint leses frittstående, siden bøkene inneholder bakgrunnshistorier om hovedpersonene. Men det spørs jo hva man foretrekker som leser. Personlig er jeg ikke så nøye når det gjelder krimbøker. De kan fint lese uavhengig av hverandre. Man skjønner sammenhengen uansett.
Cold case har alltid vært fascinerende for min del. Med dagens teknologi, er det større muligheter å finne bevis enn før i tiden. Uviglset jord inneholder også cold case. Handlingen vipper mellom 1983 og 2018. Det meste av handlingen foregår i Øystese som er stort sett et fredelig sted, men i boka kan det være et snevert sted, spesielt når det er snakk om de homofile, noe som er et tema i boka. Både når det gjelder 1983 og 2018. I 2018 gjør en kvinne grovarbeid i hagen og det er et slit. Hun får sjokk da hun kommer over noe som ligner benrester. Bengt Alvsaker og hans makker Lars, får beskjed om å dra dit for å undersøke saken nærmere. En person skal ha blitt forsvunnet i 1983. Problemet er at ingen vet om noe har skjedd ham, eller om han dro på grunn av personlige årsaker. Er det samme personen som er blitt funnet i hagen, eller er det noen andre?
Samtidig skjer det noe tragisk i politimiljøet. En nær kollega av Bengt og de andre forsvinner, og det er svært ulikt den personen det gjelder å forsvinne uten å gi beskjed. De er redde det kan ha noe med saken de jobber med å gjøre. Alvsaker får det svært travelt på jobb, og samtidig har han konfirmasjonen til Thomas å tenke på. Hvordan skal han få tid til alt?
Et sårbart tema
Vekslingen mellom 1983 og 2018 er gjort på en ryddig og oversiktelig måte. Man mister ikke tråden. Det var også spennende å lese om hvor lite ting har forandret seg når det gjelder syn på de som har en annen ledning, og dette beskrives på en troverdig og sårbar måte. Syntes at 1983 delen fikk litt mindre plass enn 2018 delen, og kunne godt ha tenkt meg å lese mer om den gjengen. Syntes det var mer drivende en politipersonen som forsvant. Det har sin viktige del i handlingen det også, selvfølgelig, men synes ofte at fortid er mer spennende å lese om enn nåtid. På enkelte områder har lite forandret seg.
Det er helt tilfeldig at jeg valgte å lese Uvigslet jord i juni, som er Pride måneden for noen. Denne tredje boka om Bengt Alvsaker og gjengen hans tar opp et aktuelt tema, er faktisk en krimbok med spenning og lett å leve seg inn i. Det eneste som trakk ned litt for meg var at 1983 delen var litt lite i forhold til den andre delen, og avslutningen var ikke helt min stil. Den ble litt for opplagt, men syntes ikke at det ødela resten av boka på noen måte. Matre beviser med Uvigslet jord at hun er en stemningsfull krimforfatter.
Fra min blogg: I Bokhylla
Oda skal på utveksling til USA. Hun ser for seg en überkul familie i California, surfing etc. Virkeligheten blir noe helt annet. Vertsfamilien består av en alenemor med 2 barn, og de bor i Oklahoma. Ikke akkurat verdens navle viser det seg.
Oda har også store forventninger til alle vennene hun skal få; helst første skoledag. Heller ikke dette slår til. Verts-søsknene overlater henne til seg selv, og Oda føler seg både rar og ensom. Heldigvis går det seg til etterhvert, men Oda må innse at USA ikke akkurat er sånn hun har sett for seg. Noe er gjenkjennbart, mens andre ting er totalt annerledes, og til tider ganske frustrerende. Hun skjønner fort at å diskutere klimaendringer og politikk er dødfødt. Når Oda forteller om velferdssamfunnet Norge, får hun null respons. De tror rett og slett ikke på henne.
En lettlest og veldig interessant ungdomsbok om det å være norsk i USA for et år. I tillegg til det å være ungdom generelt. En god leseropplevelse.
På en lekeplass i Linköping, blir en tenåringsjente funnet naken med tydelige skader. Den antatte gjerningsmannen har også rengjort henne med klorin. Jenta husker ingenting av hendelsen. En annen tenåringsjente meldes savnet. Hun skulle angivelig være sammen med kjæresten mens foreldrene var i Paris. I følge ham, treftes de ikke overhode i det tidsrommet.
Linköping er hjemsøkt av en ulidelig varme, og i utkanten av byen har en skogbrann pågått i dagevis. Malin og kollegaen Zeke, har så og si ingen spor i de to sakene, og de vet heller ikke om det er en forbindelse mellom dem. Kommer de til bunns i de to mysteriene, eller blir de også lagt i bunken for uoppklarte saker?
Forholdsvis medrivende, men synes Malins tankespinn virker forstyrrende, og unødige. Til slutt ødela alt utenomsnakket leseropplevelsen en god del, dessverre.
Dette er forfatterens andre roman om en sterkt funksjonshemmet gutt, om alle utfordringene rundt det å gjøre ham til lags og å gi han et verdig liv. Nå velger jeg å tro at det er den samme gutten forfatteren har hatt i tankene i begge bøkene, til tross for at gutten har fått ulikt navn og selv om familien rundt ham heller ikke er den samme.
I den første boka var gutten i småbarnsalderen, han hadde også yngre søsken. Det var da mora som bar alle byrdene og ansvaret med oppdragelsen. I denne andre boka er gutten enebarn og rundt seg har han flere voksne som burde kunne være omsorgspersoner. Men her oppstår vanskene. Guttens mor, Lea, har nå helt gitt opp. Hun er alenemor og satt med hele ansvaret mens Benjamin, som gutten her heter, var liten. Men litt etter litt kom Rakel, storesøstra til Lea og hennes daværende samboer inn i bildet. Så forsvant samboeren, og Rakel påtok seg hele ansvaret fpr Benjamin alene. Det er ikke noen lett oppgave, for Benjamin er uten språk, men fysisk har han rikelig med krefter. Han har en tendens til å rive ned og grise til alt rundt seg.
Men Rakel klarer brasene. Hun er et plussmenneske til tusen, takler både jobben som lærer, holder huset i skjønneste orden og har kustus på Benjamin så langt råd er når han ikke er på skolen eller avlasting. Lea derimot har lagt seg syk. Hun orker ingenting, verken jobb eller privatliv. Den tredje søsteren, som er en del år yngre, har utdannet seg til lege og har mann og to små rolige barn. Linda, som hun heter er ellers svært lite legeaktig av vesen. Hun distanserer seg så langt hun kan fra Benjamin og er den første til å fordømme og anklage sin syke søster. Så har vi Benjamins besteforeldre (foreldrene til de tre søstrene). De er i fullt vigør, men når det gjelder Benjamin, unndrar de seg ethvert ansvar. I stedet dukker de stadig opp hos Linda for å hjelpe til med de to små.
Hele situasjonen kulminerer og får en heller komisk undertone den dagen da også Rakel har fått et slags sammenbrudd. Hun har vært med på en utskeielse, man ikke skulle tiltro henne, og er ikke hjemme da Benjamin blir kjørt hjem etter et avlastingsopphold. Det hele ender med at gutten blir plassert hjemme hos Linda der også besteforeldrene er på besøk (mens Lea selv hårdnakket har erklært at hun har spysjuke). Det er lattervekkende å lese om hvordan de fire voksne står der lamslåtte og forskremte og skal ta imot den funksjonshemmede gutten. Kostelig!
Enda en bok som jeg leste i 2020, og som jeg ikke rakk å skrive om samme året som jeg leste den, men har ikke mange bøker fra 2020 igjen, som jeg har lyst til å skrive om.
Er klar over at Bare rør ikke er for min målgruppe. Oss i slutten av 30-åra, men jeg liker å lese barnebøker for å følge med på utviklingen av dem oppgjennom årene, og sammenligne hvordan dagens barnebøker, er i forhold til hvordan de var da man selv var liten.
En frittstående trilogi
Bare rør er siste bok i Muldvarptrilogien. Selv har jeg ikke lest de to andre, og synes denne kan fint leses frittstående. Man blir kjent med brødrene Ellefsen og Tollef-sen. Sammen driver de et transportfirma. Denne gang får de en noe uvanlig flyttelass, og på grunn av tyngdekraft, skjer det et uhell, som gjør at flere fuglehjem blir ødelagte. Arbeidsulykke kan skje den beste, men klarer de å gjøre det godt igjen?
Dette er en svært kort bok på 50 sider, men det skjer mye på disse få sidene, mest gjennom illustrasjoner, for teksten består av få linjer og det er heller ikke tekst på hver side. Den passer godt som høytlesning før sovetid, eller for de som nettopp har lært seg å lese.
Denne gjengen består av både alvor og humor. Er Ellefsen og Tollefsen løsningsorienterte? Blir de venner med fuglene igjen?
Ingen stor fan av illustrasjonene
Ofte foretrekker jeg forfattere skriver og illustrerer selv, i stedet for at noen andre illustrerer historien deres, men denne gang, ville jeg nok likte det bedre hvis noen andre tok illustrasjonsbiten. Det blir litt stivt for meg, både linjene og fargebruken. Man blir ikke helt engasjert og stemningen er noe fraværende. Det finnes noen gode illustrastratører nå for tiden som bidrar i barnebøker, men må si at jeg foretrekker illustrasjonene i bøker fra da jeg var liten, for de føltes på en måte mer ekte.
Er som nevnt klar over at dette er en barnebok, men det bør være lov å være litt streng da, også. Personlig er jeg ikke interessert i å lese de to andre bøkene. Men er glad for å ha fått med meg denne for selv om jeg ikke ble begeistret, er det interessant å få med seg ulike stilarter når det gjelder illustrasjon og uttrykk.
Fra min blogg: I Bokhylla
Snart skal Ingrid og Jan feire sølvbryllup. Ingrid er egentlig drittlei det meste - lærerjobben, folk på trikken, de voksne sønnene som ikke løfter en finger hjemme, og hun lurer på hva som egentlig er meningen med det hele. Helst vil hun bare få være i fred, men det stilles krav til henne både her og der. Jan har dessuten fått ny jobb, og er lite hjemme, men er full av energi når han først er til stede. Så møter Jan Hanne på byen. Hun er en kollega, er 15 år yngre, men Jan har ikke "sett" henne før nå. Det ene fører til det andre, og snart må noen ta tak før alt går over styr, men hvem av dem orker?
Godt skrevet med snert, og satire. Interessant, og til tider gjenkjennende om gnisninger både hjemme og ute.
Andre bok om Agathe, som bare vil ha en vanlig familie, og å få vite hvem faren hennes er.
Agathe har blitt 16 år, og skal starte på Hartvig Nissen. Hun har kommet inn på musikklinja, og vet at hun burde være lykkelig, men skolestarten blir ikke som hun hadde tenkt seg. Kusinen i Frankrike, Madeleine, har smittet henne med melankolien sin. Selv om hun er forlovet, er ikke Madeleine lykkelig. Agathe skjønner det ikke. Hun vil skynde seg å bli voksen, så hun kanskje kan forstå både kusinen og moren. Musikermoren til Agathe bor i København med elskeren sin. Madeleine mener at Agathe må få seg kjæreste, men starten på Agathes kjærlighetsliv, blir litt for mye av det gode.
I stedet kaster Agathe seg ut i politiske diskusjoner, og hovedstadens uteliv. Kanskje hun kan forstå både venninnene og moren bedre når hun nå får litt mer erfaring.
Og hva med vennen, Leon/Knut? Kan Agathe hjelpe ham og familien til å bli det de en gang var?
Nok en medrivende bok fra Toril Brekke. Hun skriver godt, og gjenkjennende om ungdomslivet og familieforviklinger.
Mitt forslag er denne gangen boka Skår av Tommi Kinnunen (kanskje en litt mindre kjent og lest roman av den ellers så høyt skattede finske forfatteren. Boka som kom ut i 2019, er ganske tynn. Den tar for seg tre forskjellige dager i livet til tre voksne mennesker i en søskenflokk. Handlingen utspiller seg i en liten bygd i Finland der alle arbeider på stedets eneste arbeidsplass, et stort glassverk der det lages de mest kostbare og kunstferdige håndblåste glassgjenstander. Handlingen foregår på midten av 1900-tallet. Det er stor fattigdom blant folk, og disse tre søsknene har ekstra byrder å stri med, alt i stor kontrast til det berømte glassverket og dets rike eiere.
Noen ganger finner man påfallende likheter mellom to bøker. Man merker det når det er kort yid mellom lesingen av de to. Sikkert helt tilfeldig, men likevel ganske så påfallende.
Forrige boka jeg leste var «Gullungen» av den britiske forfatteren C.J. Tudor. Da jeg nå leste boka til Næss, fikk jeg i starten en sterk følelse av déjà vu. Begge finner sted i en småby, forhatt av bokas hovedperson. Likevel vender de begge tilbake hit, den ene av indre påtrykk, den andre av et tilsvarende ytre. I begge bøkene er det en fiendefamilie som gjennom generasjoner har hatt stor makt og som i høyeste grad misbruker denne makten. En forsvinningssak spiller en stor rolle både hos Tudor og hos Næss. De forsvunne er jenter, og da de hos begge dukker så uventet opp igjen, er de blitt temmelig forandret.
De forsvunne er i Næss sin bok en tenåringsjente. Hun har vært på korøving i kirken og kommer aldri hjem. Senere får vi vite at hun motvillig hadde blitt med i bilen til Axel, klassekamerat fra den mektige familien. Underveis hadde gutten utøvet voldtekt og den høyst traumatiserte jenta, Carina, hadde oppsøkt presten fordi hun trengte å prate med en hun stolte på. Men presten var slett ikke slik Carina og andre trodde. Han tok henne med til Sverige, og der ble hun utsatt for enda verre ting. Underveis i boka får presten smake hevn av den aller verste sort. Noen år senere blir så Axel funnet drept. Det skjer flere drap i løpet av boka, noen planlagte og andre som resultat av en oppstått dramatisk situasjon.
Saken skal etterforskes, og kriposetterforsker Harinder Singh blir motvillig sendt til småbyen fordi han har vokst opp der og skulle kjenne forholdene. Harinder er av indisk herkomst noe han ble mobbet for i barndommen.
Forøvrig har boka naturligvis en dobbelt betydning. Nåtidshandlinga utspiller seg i påskeuka. O det som da foregår er alt annet enn stille og rolig.
Har lest noen stødige debutbøker allerede i år, og Knokkelstøv av Anders Moe, er en av dem.
Knokkelstøv var en bok jeg skulle lese i mai, men så langt rakk jeg ikke siden jeg leser i vanlig tempo, og noen ganger kommer andre bøker i veien. Å velge en bok å lese er omtrent umulig, når man har lyst til å lese alle bøker man kommer over. Men nå i juni fikk jeg soset meg til å lese Knokkelstøv etter å hatt den den ulest i noen måneder.
En spesiell, liten bok
Denne boka har vært litt synlig, men ikke nok, og fortjener mer oppmerksomhet enn det den har fått, spesielt hvis man vil ha lettlest krim. Boka er på bare 207 sider, men på de få sidene, rekker Moe å skape et helvete. Den er om en far som omtrent har vært fraværende i Tinas liv, som er tenåringsdatteren hans. Han store kjærlighet, Lise, og Tinas mor, dør i en ulykke, og sammen må de klare seg alene. Han har ikke vært mye til far eller sammen med familien, for han har hatt sine oppdrag. Tina vet ikke helt hva han er eller hva jobben hans går ut på, men hun vet at det er noe han ikke burde gjøre, og noe som er risikabelt. Begge to er forbanna og reagerer på sorg på forskjellig måte. Hun liker å teste ham, mens han knasker piller for å dempe angsten. Han vil ut av miljøet han har vært i de siste årene, for å være der for Tina og tenke på hennes sikkerhet. Han vil ut av alt for å skape et vanlig liv før det er for sent. Men å slutte i hans jobb, er ikke det samme som å slutte i et vanlig yrke. Må han gjøre opp for seg, eller kan han bare valse ut og gjemme seg? Kommer det alltid til å være et siste oppdrag?
Har sett mange filmer om karakterer som er i torpedomiljøet, men ikke lest så mange bøker om det. Det var kjekt til en forandring. Likte også at Moe ga Tommy noen svakheter til tross for hans truende ytre. Tommy sliter som nevnt med angst og vurderer å gå til psykolog for å endre på livet som mer ansvarsfull far, men kommer han til å gå så langt, og kommer han til å holde svakhetene hans usynlig for andre? Til tross for brutalitet og tungsinn gjennom boka, er også handlingen en god del underholdende for Tommy og også datteren, kan være morsomme på sin måte. Så det er ingen gravalvorlig bok. Torpedo er jo som kjent et feigt yrke. Personer som blir sendt for å oppsøke noen for å true og eller banke noen helseløse, så den som sender dem, slipper å gjøre det møkkajobben selv. Men samtidig er det et "yrke" som er fascinerende å lese om.
Noe amerikanskaktig handling, men klager ikke
Deler av boka føltes noe amerikansk. Spesielt tapet av den store kjærligheten og det å ofre alt for datteren. Men heldigvis var ikke dette en krim om en politimann som har en gravid kjæreste/kone som dør, og han er ute etter hevn. Det hadde i hvert fall vært typisk. Det var bare få scener og noe av stemningen som fikk meg til å tenke på denne boka mer som en amerikansk handling enn norsk. Selv om Norge ikke alltid er fredelig. Skurker er jo overalt, og Tommy er en god skurk som prøver å gjøre opp for seg og komme seg ut av det hele.
Knokkelstøv fikk meg av en eller annen grunn til å tenke på boka: Korrektur av et sorgens kapittel av Eivind Riise Hauge. Bøkene er på ingen måte like, men de hadde litt av den samme stemningen og inneholder rastløs hovedkarakter som har en god del utfordringer.
Knokkelstøv er en brutal og leken liten krimbok om forandring og det å ofre seg selv for de man er glad i.
Fra min blogg: I Bokhylla
Lisbeth Kingsrud Kvisten om Museum for betingelsesløs overgivelse av Dubravka Ugresic:
18:35, 8. juni 2021
Det er en vanskelig bok å fortelle om, fordi den er så fragmentert. Den skifter stil, man er ikke alltid sikker på hvem fortelleren er. Essensen er likevel klar; liv i eksil. Fra et krigsherjet Jugoslavia til Berlin, som er Europas sentrum.
Historiene som fortelles er kvinnehistorier, og det er veldig mye interessant her. Gode beskrivelser, men den røde tråden, som visstnok skal komme, får jeg ikke helt taket på.
Boka leses i Elidas 1001-lesesirkel, der vi i juni skal lese forfattere fra Europa. Ugresic er opprinnelig fra Kroatia, men lever i eksil i Nederland.
Sofie Sarenbrant var inntil i år en ukjent forfatter for meg, noe som er rart, siden jeg har lest en del svensk krim oppgjennom årene, men det navnet har gått meg hus forbi.
Kan fint leses som frittstående bok
Men etter å ha lest denne boka, syntes jeg at det ikke gjorde noe. Syndebukken er bok nummer seks i serien om Emma Sköld. Selv om jeg ikke hadde lest de andre bøkene i serien, gjorde det ikke noe, for man får bakgrunnshistorie og man faller ikke av handlingen. Denne kan fint leses som frittstående, men det spørs jo hvor kresen man er som leser, selvfølgelig. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke så nøye på rekkefølgen, for det er enkelt å henge med uansett.
Denne gang føler Emma Sköld at noen er ute etter henne personlig, eller er det bare innbilning? I strøket hun befinner seg i, skjer det et innbrudd og en tenåringsgutt blir funnet død. Familien til den døde gutten, hyrer noen til å vaske huset jevnlig, og det er rengjøringsdamen som finner ham. Flere ting skjer som gjør at Emma Sköld føler seg truet, men velger ikke å si så mye om det til foreldrene hennes. Både jobblivet og privatlivet hennes er noe vanskelig for tiden. Hun og en av dem hun jobber med, går gjennom en vanskelig periode, og det skaper litt samarbeidsproblemer. Det bor også en liten MacGyver i henne. Hun vil gjerne løse ting alene og gjøre ting på sin egen måte. Følge instinktene sine. Og hvem er kvinnen som blir funnet i vannet helt tilfeldig?
Et oppbrukt elment i krimsjangeren
Dette høres kanskje ut som en hverdagskrim, og det er det også. Det er ikke for oss som liker mer hardbarket krim. Handlingen går rolig for seg, det er en del drama og intriger som blandes mellom jobb og privatliv, noe man har lest mange ganger om før, og de kriminelle sakene var heller ikke spesielt engasjerende å lese om.
Det som derimot var småspennende og bedre å lese om, var om Sebastian og hans forhold til sin egen legning. Kunne ha tenkt meg at det fikk en større rolle i boka. En annen ting var også dagbokinnleggene. Ofte liker jeg ikke dagbokinnlegg, men syntes de innleggene spritet opp boka litt. Det var lett å finne ut hvem som sto bak de innleggene, men det var måten de var skrevet på, som var fascinerende.
Sarenbrant gjør også en moderne vri med å bruke nettforum i handlingen. Om brukere som oppdaterer og diskuterer om det som skjer i lokalsamfunnet. Noe som sikkert er vanlig for noen i dagens samfunn, men måten det er gjort på i boka, er ikke helt troverdig, og føles noe malplassert. Det dreper på en måte spenningen som kunne ha vært der.
Syndebukken var en bok jeg gjerne ville like, for den har et kult cover, det er alltid kjekt å bli kjent med forskjellige krimforfattere og svensk krim er ofte lovende, men dette ble for tamt i lengden, og for opplagt. Siden jeg har fått de to første bøkene om Emma Sköld som sommergave fra Cappelen Damm, skal jeg gi både Emma Sköld og Sofie Sarenbrant en sjanse til. Synes det blir for dumt og for tynt grunnlag å gi opp en forfatter kun etter en bok. Forfattere har sine oppturer og nedturer de også.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jane er halvt filippinsk, og halvt amerikansk. Hun er alenemor for Amalia, jobber på en gamlehjem, og bor på et hospits med mange andre. Blant dem er hennes mye eldre kusine, Ate, som er barnepleier for de rike i New York. Ate har vært klippen i Janes liv etter at hun forlot den utro ektemannen. Lønnen Jane får er altfor lav for drømmen hennes; om at Amalia skal få et godt liv uten fattigdom. Da Ate forteller Jane om Golden Oaks, og pengene hun kan tjene der, blir det for fristende, selv om hun ikke kan ha med datteren Hun er trygg på at Ate passer godt på Amalia den tiden hun må være borte.
Golden Oaks, som en av beboerne kaller Fabrikken, er et luksuriøst sted. Kun det beste er godt nok for "vertene". På Golden Oaks skal Jane og de andre vertene bære fram velskapte barn for søkkrike kunder. For enkelte av vertene blir prisen de må betale for stor.
Fascinerende idé, og godt fortalt. Kapitlene er delt opp etter ulike hovedpersoner, og man får se ting fra forskjellige vinkler. En framtidsrettet historie om en alternativ surrogatifabrikk.
Boka skulle leses i Trondheim lesers månedsutfordring der temaet er FNs bærekraftmål 9 og 11 - industri, inovasjon, bærekraftige byer, men den ble i tillegg neste lesesirkelbok.
Det er på Tåsen det skjer. I hvert fall i Elskeren av Helene Flood.
Etter en lunken leseopplevese når det gjelder Terapeuten i fjor av Helene Flood, hadde jeg likevel lyst til å lese hennes nyeste bok, Elskeren. Det var noe med konseptet som interesserte.
Hvorfor risikere å miste det man har?
Rikke Prytz har et liv som de fleste misunner. Hun har mann, barn og fint bosted. Hun har ikke eget hus, men bor i et rolig firemannsbolig i et pent strøk. Naboene går overens selv om de er svært forskjellige. Åsmund og Rikke, har vært sammen helt siden de var tenåringer og de har to barn sammen. Men hvorfor risikerer hun da å miste alt sammen med å være utro? Hun ligger med en av naboene, og da et mord skal ha skjedd i firemannsboligen, er Rikke redd for å bli avslørt for å ha vært utro, og redd for å bli innblandet i saken. Er det en av naboene som står bak mordet, eller er det noen utenfra?
Når det gjelder Elskeren så var det ikke mordsaken eller utroskap som var fengslende å lese om, men Rikke, familien hennes og naboene. Relasjonene og dynamikken i det hele. Veldig fascinerende lesing. De fleste av karakterene hadde sine egne særheter og var fengslende å lese om. Derfor var denne lettere å lese enn Terapeuten, og syntes også at hennes nyeste bok hadde mer innhold og aspekter. Det var mer å følge med på, og noen av partiene av boka var nesten som å se en Tv-serie. Man må lese noen sider til. Synes heller ikke at bøkene hennes er så nyskapende innen psykologisk thriller, eller er så nyskapende i det hele tatt som mange skal ha det til, men det er godt å se at flere norske forfattere kommer med mer fra den sjangeren, ikke bare oversatt litteratur hele tiden.
Småirriterende hovedkarakter
Det som irriterte mest med boka, var Rikke. Det er ikke alltid jeg liker hovedkarakterer i en bok, og jeg fikk ikke helt sansen for henne for ofte virker hun selvgod, og hun leker med det hun ikke burde bare fordi hun kan, og det er vanskelig å få medfølelse for henne. Hun blir litt mye av alt. Det virker ofte som om hun ikke enser det som skjer rundt henne.
Dette var artig og mørk lesing i motsetning til Terapeuten som jeg ikke brydde meg stort om. Lesingen gikk stort sett av seg selv, og man ble nesten like stresset som hovedkarakteren av å lese den.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
