Bokelskere.no

ADVARSEL TIL DERE LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……

Dette er historien om en utstrakt elendighet, om drukkenskap, arbeidsløshet, utroskap og trangboddhet. Handlingen utspiller seg i Skottland, i Glagow i tidsrommet 1981-1992 (da Margaret Thatcher var statsminister i Storbritannia.) Sentralt i handlinga står kvinnen Agnes Bain. Det er nesten slik at man undres på hvorfor bokas tittel ikke har fått navn etter henne istedenfor etter yngstesønnen hennes. Agnes skiller seg ut fra kvinnene rundt henne. Hun er svært vakker, kler seg elegant og taler forfinet språk. Det er kanskje nettopp derfor hun blir stående utenfor, får liten støtte fra andre kvinner i miljøet.

Agnes er først gift med en driftig (men kjedelig?) mann som hun forlate da hun forelsker seg i den sjarmerende drosjesjåføren Shug Bain. Hun får to barn med den første mannen sin, Catherine og Leek. Med sin andre mann får hun sønnen Shuggie. Tidlig oppdager moren at Shuggie ikke er helt som andre barn. Han leker med dukker, går på en annerledes måte og stemmen hans er også spesiell. Dette hindrer ham i å få venner og gjør ham til et mobbeoffer. Familien bor trangt, de deler en leilighet med Agnes’ foreldre. En dag kommer så Shug, familiefaren, hjem og forteller at han har funnet en ny leilighet til dem. Det viser seg at den ligger utenfor byen, i et shabby gruvestrøk med en kullgruve som nå har blitt stengt. Her overlater Shug kone og barn til seg selv. Han drar sin vei, han har nemlig funnet en ny kvinne å ta inn hos.

Her starter problemene til Agnes for alvor. Hun drikker, først æl, deretter sterkere saker som hun ikke karer å frigjøre seg fra. Dette gjør hun i selskap med strøkets andre miserable utskudd. De to eldste barna forlater henne. Bare Shuggie blir værende. Han forguder sin mor og besitter en usvikelig tanke om at han skal klare å redde henne. Men det klarer han selvfølgelig ikke. Det ender med at den fordrukne Agnes dør sittende i en stol med Shuggie ved sine føtter. Scenen der han forblir ved siden av henne gjennom hele natten og kler på og pynter liket på uklanderlig vis, oser av kjærlighet og varme følelser.

Noen år senere får vi et nytt møte med Shuggie. Han jobber i en delikatesseforretning og bor på en trang hybel med tilgang til en do som han må dele med flere eldre menn som sikler etter ham. Shuggie har fått seg en venninne. Hennes mor er aller verst stilt. Hun bor på gaten og er ganske hjelpeløs. Dattera gjør alt hun kan for å lette tilværelsen for moren sin, gir henne mat, klær og andre nødvendigheter. Stilt opp mot denne andre kvinnen kan vi tenke at det tross alt var bra at det gikk som det gikk med Agnes. Denne siste scenen kan også være en pekepinn om håp for den yngre generasjon. Kanskje vil den vise seg å være sterkere og mer human enn den forrige.

Denne trilogien har stått på leselista lenge. Da første bok skulle samleses i En slags bokklubb, gikk jeg «all in», og tok for meg alle tre.

Sentralt i bøkene er Bjørndalsætten, nord i bygda. De har alltid vært mørke, farlige, og omdiskutert. Som årene går, blir bygda bedre kjent med dem, og det viser seg at de ikke er det trollpakket folk skal ha det til. Staute og kaute er de nok, og lommekjent i skogen. De jakter godt, og det er alltid mat å få, selv i uår.

Det er godt skrevet, fullt av spenning, kjærlighet, tro, og håp, men også tvil, lengsel, og sorg.
Denne trilogien blir ofte nevnt i rosende ordelag, og det er ikke vanskelig å være enig. Det er både lavmælt og storslått!

Jeg har også tenkt litt på hvorfor Violet på slutten av boka tar omveien om negerstrøket Howard Road. Hun har nok i alle årene som har gått skapt seg forestillinger om hvordan det ser ut der. Det hun får se er nok en større fattigdom og slum enn hun hadde forestilt seg. (En vei full av huller, ingen hager, ingen blomster og busker...) Hvorfor vil hun oppsøke fru Johnson? Nå er denne damene kanskje den eneste som fremdeles er interessert i sannheten om drapet. For politiet og rettsvesenet er saken for lengst avsluttet. Kanskje er det bra at fru Johnson ikke er hjemme. Da får Violet sjanse til å tenke seg om. Skal hun fortelle videre det som glapp ut av Lionel? Forrige gang hun sa sannheten, gikk det skikkelig ille for henne til tross for alle forsikringene hun den gang fikk. Nå sier hun ingenting om det til søsteren Katie. Hun nærmest bare rømmer derfra.

Jeg tror nok at det er en styrket og lettet Violet som nå reiser hjem til seg selv. Hun har vunnet over Lionel, unnsluppet fra overfallet. Det er han hun har fryktet i halvparten av livet sitt. Det er lite trolig at broren, som er så redusert etter fengselsoppholdet, vil forsøke seg på henne en gang til.

Hele historien er uten tvil helt absurd. Her fortelles det om en kvinne som mer eller mindre er involvert i flere drap, i mistenkelige dødsfall, og likevel utnevnes hun til landets justisminister. Slikt kan ikke skje i virkeligheten!

Dette er hendelser som egentlig skjedde i forfatterens forrige bok «Alt er mitt». «Av mitt blod er på mange måter en tett oppfølging. Det kan være vanskelig å lese denne boka uten først å ha lest den forrige.

Handlingen her dreier seg først og fremst om justisminister Clara og hennes to tvillingsønner, Andreas og Nikolai. En kald kveld da moren kommer hjem fra arbeid, seint som vanlig, er guttene borte. Isteden finner hun et ark som på knudrete språk forteller at guttene er blitt kidnappet.

Ganske snart trekker Clara den konklusjon at det hele dreier seg om en familiesak. Det kan ikke være andre enn hennes egen mor som står bak. Det kan ikke være andre enn hennes egen mor som står bak. Moren har i årevis vært pasient på en psykiatrisk institusjon, men har nå sluppet ut. Det Clara ikke vet, er at moren hennes har vært i hovedstaden en periode. Ger har hun oppsøkt barnebarna og fått en god kontakt med dem.

Med jobbsjåføren sin drar Clara over til vestlandet (landsdelen hun selv kommer fra). Her på hjemstedet har familie flere gårder, hus, hytter, setrer etc. som må gjennomsøkes. Hun finner spor etter guttene, men de er tydeligvis blitt fraktet visere før hun dukker opp. Til slutt finner hun dem og moren (som naturligvis var den skyldige her). Men hva har skjedd med faren hennes i mellomtiden?

Clara vender tilbake til statsrådposten med en fortid enda mørkere enn før. Vil alle ugjerningene hennes til slutt komme for en dag?

Boka er lettlest, i og for seg spennende, men svært lite troverdig og rent ut banal.

Boka har et innhold som driver handlingen videe og videre og gjøre det umulig å legge den fra seg. Alt dette til tross for at mye av det som fortelles er lenge bare trivielt og hverdagslig. Likevel ligger det en spenning under overflaten. Vi føler at noe har gått riktig galt og er spent på å få vite hva og hvem som har skylden.

Det begynner med en idyllisk kjærlighetshistorie. Kvinnen Iris møter idealmannen Pål- Han er på alle måter omsorgsfull, vil henne bare det beste. I tillegg har han et utrolig sterkt og sjarmerende ytre.

Bokas kapitler veksler mellom de to hovedpersonene. Kapitlene sett fra Iris sin side er kronologiske. De blir brutt av korte innslag fra Pål sin side der han ligger på sykehus og delvis forteller om egen situasjon og delvis kommer med kommentarer til beretningene til Iris. Pål har vært ute for noe som har knust foten hans slik at den måtte amputeres. Han får besøk på sykehuset av sin mor og sin søster. Men hvor er Iris og hva er egentlig skjedd?

Møtet med den totalt oppofrende og gode personen Pål nærmest løfter Iris ut av sitt daværende liv og inn i en nærmest total tosomhet. Nå har ikke Iris fra før av noe spennende liv. Hun har få venner og liten kontakt med familien sin, så det er ikke vanskelig for Pål å ha henne for seg selv. Det blir den prektige Pål som tar seg av matlaginga for de to. Litt om litt rammes Iris av kroppslige plager. Hun får et kraftig utslett som klør enormt. Pål tar henne med til lege som etter flere undersøkelser ikke finner noe galt. I tillegg mener hun å ha hallusinasjoner. Hun hører og ser ting som hun er alene om. Iris selv har en slags forklaring på dette. Hennes far var schizofren. Symptomene stemmer. Sykdommen må ha gått i arv.

Juleferien nærmer seg. Pål har en hytte på fjellet. Hit vil han ta med Iris. Helsen til Iris forverres raskt. Til tross for at Pål hele tiden steller og stuller rundt henne, blir Iris bare mer og mer irritabel. Tanken om at Pål har satt det i scene vokser i henne. Hennes symptomer likner på det hans første kone døde av. Kanskje var det egentlig slik at Pål tok livet av henne. Kanskje han nå kommer til å langsomt forgifte også henne. Hun forsøker desperat å komme seg unna, men Pål forfølger henne og låser henne inne i et uthus. Hun kommer seg ut, får tak i en øks og smeller den inn i Pål sin fot. En nabo som har vært vitne til noe av opptrinnet, kontakter politiet. Pål havner på sykehus og Iris på galehus. Lenge er situasjonen slik. Men Pål har en søster og hun er blitt mistenksom. Hun samler bevis som får fram sannheten. Det er riktig at Pål selv sto bak sin første kones død. Hun hadde nemlig truet med å gå fra ham. Møtet hans med Iris var slett ikke tilfeldig. I forkant hadde han spionert på henne og funnet ut at hun ville være den ideelle partner. Pål sin søster besøker Iris og forteller henne dette. Plutselig har altså situasjonen snudd seg helt.

Et originalt plott der mistanken hele tiden snur seg mot den ene og så mot den andre av de to hovedpersonene.

Bokas innhold er hentet mer eller mindre ut av virkeligheten for her er det forfatterens egen familiehistorie som fortelles. Det er den jødiske delen av familien som her kartlegges, og vi følger den gjennom tre generasjoner.

Boka begynner i London med kvinnen Rita. Hennes familie kommer fra Tyskland. Pga. dårlige tider ville de emigrere til USA, men de strandet i England. Da Rita kom i «gifteferdig alder», var det stort kvinneoverskudd i landet. Krigen hadde tatt livet av uendelig mange unge menn. Tilfeldig møter Rita mannen Vidal Coenca. Han er jøde fra Tessalonika. Rita får oppleve at det jødiske samfunnet er helt stengt for utenforstående. Verken Vidals mor elle den jødiske menigheten ville kunne akseptere at Vtdal giftet seg med henne. Altså måtte forbindelsen mellom de to holdes hemmelig, også etter at Rita ble gravid og fødte en datter. Vidal kjøpte et hus til Rita og barnet. Hit kom han i helgene. Ellers bodde han sammen med moren og søsknene. I hele 20 år lrvde Rita under det hun selv karakteriserte som «den store skammen»

Ritas datter S hadde en ikke særlig grei barndom. Tidlig bestemte hun seg for å flytte til Sverige. Her underviste hun i engelsk. Hennes liv her ble også fylt med problemer og nederlag.

Hovedpersonen i bokas siste del kalles K. Dette skal være forfatteren selv. Hun vil lære familiens historie å kjenne og reiser til byen Tessalonika som nå ligger i Hellas. Tidligere var dette en tyrkisk by. Her bodde mange jøder som pa 14oo-tallet var blitt fordrevet fra den iberiske halvøya. De ble kaltt sefardiske jøder. Under 2. verdenskrig ble store deler av dem sendt til konsentrasjonsleirene. Mens K går rundt i Tessalonika, vil hun oppleve den jødiske kirkegården. Til sin forskrekkelse oppdager hun at den ikke fins lenger. Gravstøttene av marmor er blitt brukt som byggematerialer til kirker og andre byggverk.

Boka gir leseren en innsikt i deler av Europas historie som er lite kjent for de fleste av oss.

Men så ille kan det vel ikke være hos norske sekter. En 12 år gammel jente! Jeg er enig med deg at pengene hun sender også er en slags botsøvelse. Men Violet har jo ikke gjort noe galt selv.

På den ene siden er dette en varm og vakker bok som skildrer en ung jentes/kvinnes vei for å «finne seg selv» og for å frigjøre seg fra familiens (og samfunnets) hard bånd. På den andre siden er det også en kvalmende og nærmest grotesk skildring av menn (i posisjon) som bare vil bruke og utnytte henne etter eget forgodtbefinnende. Familiens hårdnakkede avskriving av den unge jenta er nærmest uforståelig. Kan det virkelig være så ille i noen katolsk dominerte amerikanske miljøer? Kan ikke tenke meg at noe slikt kunne skjedd i Norge. Det er tydelig at det er faren som har all makt og som bestemmer alt i denne familien. Han fører en kamp ene og alene for de to eldste sønnene sine. For dem kan han betale skyhøye advokathonorarer. Om sønnene er skyldige eller ikke, spiller ingen rolle for ham. Det eneste som gjelder er å vinne fram og få sin rett. Her må Violet Rue ofres til tross for at hun er helt uskyldig. Det eneste hun har gjort er å fortelle sannheten, noe hun har gjort i en ganske presset situasjon. Det virker også som om farens (familiens) framgangsmåte er helt akseptabel i miljøet rundt dem. Nå bli Violet sendt bort til et barnløs tante som alltid har ønsket seg barn. Her blir hun tatt vell imot. Nå kan man undre seg på hvorfor det aldri oppsto et nært forhold mellom Violet og tanta. Var det fra jentas side en slags ubevisst trass for å markere et stille opprør mot situasjonen andre hadde satt henne i? I hvert fall er Violet ytterst sårbar her. Da er hun også åpen for å bli utnyttet og misbrukt av menn hun møter på sin vei gjennom skole og senere arbeidsplass. Det er også veldig vondt å lese om hennes mislykkede forsøk på å nærme seg familien sin da hun dukker opp i bestefarens begravelse. Hva kan Violet selv stille opp med her? Hun sender velmente gratulasjonskort til familiemedlemmene, men får aldri svar. Hun sender også jevnlig anonyme brev med hardt opptjente penger til den drepte guttens mor. Er det for å bevise overfor seg selv at hun står for det motsatte av det familien hennes representerer? Mot slutten av boka møter hun igjen en farget mann som hun i sin tid gikk på skolen sammen med. Det er tydelig at de nå blir venner (han passer hunden hennes), men om forholdet mellom dem utvikler seg videre, sies det vel egentlig ikke noe tydelig om. I skoletida skrev hun en hemmelig lapp til ham. Jeg tror ikke at ordene på lappen var uttrykk for hennes oppriktige følelser, heller et uttrykk for at noen sto på hans side mot lærernes hånske behandling av den fargede eleven. Nå som voksen hvorfor velger Violet å knytte seg til en farget mann (hvis følelsene fremdeles ikke er helt oppriktige)? Kanskje litt underlig med tanke på hvor rasedominert dette samfunnet er. Er det dype, ekte følelser fra hennes side eller r det et nytt opprør mot familiens og samfunnets holdninger? Jeg synes i hvert fall at slutten på boka er veldig åpen.

Boka er utvilsomt en sterk kritikk av sider ved det amerikanske samfunnet. I tillegg til å gi en nær skildring av hovedpersonen tanker har Joyce Carol Oates skapt situasjoner der der de kritikkverdige forholdene blir godt belyst.

En roman om jakten på et kunstverk pakket inn i tanker om vår eksistens i verden

Keith og Florence overlever terrorangrepet på tvillingtårnene. De blir kjent i ettertid, og Florence tror det var skjebnen som spilte inn.
Keith er separert fra Lianne, og sammen har de sønnen, Justin. Etter angrepet, flytter han inn igjen, og de gjenopptar familielivet.
Justin og et tvillingpar, holder ofte til i tvillingenes vindu i 27. etasje. De studerer himmelen, og tror at det kommer flere fly, og ikke minst en mann de kaller Bill Lawton.
I kulissene lurer kunstneren «Falling man», som gjenskaper de som hoppet fra tårnene.

Interessant og intelligent historie om tiden etter den skjellsettende tragedien i september 2001.

Oppvekstskildring som ramme, men med helt spesielle og uventede vendinger

Dette er delvis selvbiografi, og delvis kamprop i feminismens navn.
Forfatteren vokser opp med en haug søsken, og i fattigdom. Hun har ingen venner, og har heftige krangler med yndlingssøsteren. Klærne er fra loppemarked, eller arvet. Til og med undertøyet har vært i familien i en årrekke. Da hun får mensen, er bindene de har råd til så dårlige at de går i oppløsning i løpet av kort tid. Men det finnes også lyspunkter. Da hun blir 13, får hun endelig tilgang til eget bibliotekskort, og kan dermed låne hvilke bøker hun vil. Hun oppdager såkalt smusslitteratur og onaniens herligheter.
Feminisme, kroppsfasong, sex, og morsrollen blir også grundig belyst. Boka er fri for moralisme, full av humor, og null sutring.

Den eneste innvendingen for å få mest mulig ut av boka, er min manglende innsikt i britisk kulturliv. Forfatteren viser til flere skuespillere, forfattere, tv-personligheter/show som jeg aldri har hørt om. Når jeg endelig ser et kjent navn, skjønner jeg hva hun mener, og det gir mer dybde. Dette kan selvsagt ikke forfatteren lastes for, da hun har brukt referanser fra eget ståsted.

Gjennom boka reagerte jeg ikke på oversettelsen. Den virket å være over gjennomsnittet god. Det som derimot fikk meg til å steile, var under kapittelet «Takk». Hun henviser blant annet til døtrene, som hun «elsker til småbiter». Her spørs det om Google Translate har kommet med et lite innspill. «Love you to bits», fungerer jo overhodet ikke på norsk…

Lekende lett skrevet, lærerik og underholdende - anbefales!

Noen bøker har en tendens til å stå uleste i hylla i over ti år, og The Thirteenth Tale av Diane Setterfield, var en av dem.

Grunnen til at den stadig ble utsatt, aner jeg ikke, men hadde den alltid på samvittigheten. Men nå var det gjort. Det var ingen grunn til å utsette den, for jeg likte den bedre enn det jeg trodde jeg ville gjøre.

Interessante tidslinjer
Jeg likte den bedre enn forventet fordi den var veldig stemningsfull, og ikke så tørr som jeg trodde den ville bli. Er stort sett ikke fan av bøker med forskjellige tidslinjer fordi som regel liker jeg bare den ene og bryr meg mindre om den andre, men i dette tilfellet var både fortiden og nåtiden interessant å lese om.

Margaret Lea får et spesielt brev i posten. Hun får æren av å skrive biografien til Vida Winter. En svært populær forfatter som har levd et tilbaketrukket liv. Ingen vet hennes egentlige navn. Margaret drar hjem hos henne og bor der på ubestemt tid. Hun får høre forskjellige historier fra forfatterens liv, mens Margaret bruker kveldene på å skrive ned for harde livet, med blyant og det hele, siden boka gjenspeiler en helt annen tid. Forskjellige karakterer fra Vidas liv dukker opp mens hun forteller, som Margaret vil finne mer ut om, noe som fører til egne undersøkelser.

Men hvor mye skal Margaret tro på det Vida sier, og finner hun av ting om seg selv under prosessen?

Noe langdryg midtparti
Interssant lesing. Selve handlingen er svært langsom, så her er det karakterene som er mest spennende å lese om enn selve handlingen. Setterfield bruker god tid til å pakke inn sidene med stemning, forklare hus og steder, og hvordan karakterene er. Så regn ikke med en bok full av action. Selv om jeg liker langsomme handlinger, føltes ikke alle partier i boka nødvendige å ha med, da noe deler er der bare for en kort stund. Det hadde ikke gjort noe om forfatteren hadde kuttet ned noen steder eller strammet opp handlingen noen lunde. For noen av samtalene blir noe gjentakende.

Det mest interessante med boka var å lese om disse tvillingene som levde i sin egen verden uten at de "kommuniserte" med hverandre, og på en måte snakket deres "eget språk". Kunne tenkt meg at de fikk en større rolle. Det hadde gjort boka mer mystisk og spennende.

En noe vag og kort anmeldelse dette, men det er også meningen, da dette er en bok man bør vite minst mulig om når man leser den. Ypperlig bok hvis man liker hverdagslige mysterier og er interessert i litteratur. Selv savnet jeg enda mer mystikk, og hadde ikke sagt nei til enda flere hemmeligheter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende diktsamling av en slagkraftig og interessant forfatter

Ikke utpreget spennende, men godt skrevet krim

Seeck gjorde mye riktig i sin debutbok som jeg leste i fjor, men da var det også en helt annen tematikk.

Jeg er interessert i Internett og lære om tenkiske ting, men ikke nødvendigvis sosiale medier. De siste årene har jeg brukt svært lite av det selv, for det er ikke av interesse. Derfor denne oppfølgeren ikke engasjerte like mye som hans førstebok Heksejakt gjorde. Er heller ikke så interessert i influensere da det er et sært "yrke". Man kan ikke forstå seg på alt.

Aldri fred å få for Jessica
I bok nummer to av Seeck, møter vi igjen Jessica Niemi og hennes gode kollega Jusuf, men denne gang styres de under en annen ledelse. Hvorfor, får man vite i forrige bok ... Denne gang er det om to influensere som er sporløst forsvunnet, en gutt og en jente. Samtidig får etterforskerne også en annen sak å utforske. En kvinne er funnet død på en strand med rare merker på seg, og hun har på seg klær som er typiske i mangaserier. Klarer Jessica å samarbeide med den nye lederen og gjøre en god nok jobb, selv om hun føler at lederen gjør alt for å stille henne i et dårlig lys?

Som sagt, Instagram, influensere og manga er teamene i denne oppfølgeren, og ingen av de delene har interessert meg noe særlig, og dette er den tredje boka bare i år jeg har lest en bok med en influenser i persongalleriet. Synes heller ikke det er et "yrke" som er spennende å lese om, da man ikke tar det så veldig seriøst.

Det var fint gjensyn med Jessica og Jusuf igjen. Jessica er kul, men hun har også en tendens til å bli overkul, og da er det noe slitsomt. Så må nok si at jeg liker Jusuf bedre, da han virker mer jordnær og er kanskje den mest realistiske av dem.

Savner den spenstige fortellerstemmen fra forrige bok
Selve boka er veldig rolig til tross for de dystre sakene det jobbes med. Man klarer ikke helt å leve seg inn i det som man gjorde i forrige bok. Til tider føltes det ut som om boka ble skrevet av en annen forfatter. Syntes også noe av humoren var noe laber. Oppfølgeren manglet noe av gnisten som Seeck fikk frem i hans første bok.

En helt ok krim dette, men ikke like fengende og mørk som Heksejakt hvis man ønsker noe lignende. Selv om denne ikke falt helt i smak, er jeg interessert i å bli bedre kjent med de faste karakterene og følge serien videre. Noe man ofte ser i en mislykket horrorfilm.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Synes ikke at troverdighet er alt, men noen ganger kan andre faktorer bidra til at man liker en bok. Sånn er det for meg, i hvert fall.

Månedens bok i Bokklubb med Marte og Malin

Lily har nettopp vært i begravelsen til faren, da hun møter Ryle for første gang. Han viser seg å være en arrogant drittsekk; livredd for å binde seg til noen.
Med ujevne mellomrom støter de på hverandre. Lily er betatt av Ryle, men nekter å ligge med ham. Hun vil ikke være en av hans mange one-night-stands.
Da Lily oppfyller drømmen om å åpne blomsterbutikk, støter hun uventet på Ryles søster. Dermed blir møtene med Ryle flere, og de blir etterhvert et par.
Så kommer den skjebnesvangre kvelden da Lily møter igjen sin første kjærlighet, Atlas. Dette møtet skal sette forholdet til Ryle på en alvorlig prøve.

Lettlest og ganske klisjéfylt, selv om den tar opp noen viktige temaer.
Hadde nok slukt den som tenåring, men er nok ikke helt i målgruppa nå lenger…

Denne har vært å finne «overalt» på sosiale medier en stund, og målet med lesingen i bokklubben, er om den lever opp til hypen.
Er veldig spent på diskusjonen, for meningene er delte!

Urolige tider i nord-Italia, på mange måter. Fin roman bygget rundt faktiske hendelser.