En liten tankevekkende bok i vår travle hverdag
Erling Kagge (f. 1963) er advokat, polfarer, forlegger, forfatter, kunstsamler og eventyrer, kan jeg lese på Wikipedia. I alt ti bøker har han utgitt - fra debuten i 1990 og frem til i dag. Tematikken i bøkene hans var til å begynne med dominert av polferdene hans, mens det etter hvert er mat, kunst og eksistensielle spørsmål som har tatt mer over. Han er nok ikke ferdig med å foreta seg uvanlige eventyrreiser etter at han i 2012 utga en bok om en reise til New Yorks indre, som handler om en vandring i Manhattans kloakksystem (men som egentlig er en reise til hans indre) ...
Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg tidligere i høst fikk tilsendt Erling Kagges siste bok "Stillhet i støyens tid" fra forlaget. Kanskje forventet jeg en slags quick fix eller selvhjelpsbok om hvordan jeg selv kunne finne frem til stillheten i mitt eget liv? Jeg trodde for øvrig at jeg visste en hel del om det å være stille i eget selskap, for det er jeg ganske ofte. Svært mye av det jeg liker aller best å gjøre, handler nemlig om å være alene. Etter å ha lest Kagges bok, skjønte jeg at jeg egentlig ikke hadde forstått så mye av hva stillhet er. Virkelig stillhet! Og det på tross av at boka ikke inneholder revolusjonerende tanker ... For stillhet handler ikke (bare) om å være alene. Kanskje kan det best beskrives som en intens opplevelse av nå´et, der tankene kretser om det som skjer her og nå - ikke fortid, ikke fremtid, bare her og nå. Stillhet handler heller ikke nødvendigvis om knystende stillhet hvor man ikke kan høre en eneste lyd. Og endelig handler det ikke om at man må gjøre ingenting for at opplevelsen av stillhet skal komme til oss.
Styrken ved Erling Kagges bok er at den er så til de grader ujålete. Dessuten nærmer han seg med stor ydmykhet til spørsmålene han reiser i boka. Underveis savnet jeg noen linker til kjente begreper som mindfullness og flyt, inntil jeg erkjente at "nei", dette hørte faktisk ikke hjemme i akkurat denne boka. Underveis byr han på seg selv, og få mennesker har vel opplevd å være så til de grader avsondret fra resten av verden som nettopp ham. Begrepet stressmestring nevnes heller ikke, selv om det er dette vi jakter etter. Dypest sett handler både stillhet og det å nyte øyeblikket fullt og helt om stressmestring ... og lykke.
Boka ga meg en hel del, og jeg anbefaler den til alle som ønsker å ta en fot i bakken og kjenne etter hva vi egentlig driver med innimellom alt det viktige vi ellers fyller hverdagene våre med - som å sjekke "likes´ene" på Facebook, siste nytt, været eller hva det skulle være. Problemet er ikke nødvendigvis at vi gjør nettopp det. Et problem blir det vel egentlig først når dette gjentas sånn ca 2-300 ganger hver eneste dag ... Jeg ble inspirert til å finne mer stillhet i livet mitt etter å ha lest Erling Kagges bok!
Jeg leser et julekvad nå. Koselig☺️
En forfatters jakt på sine røtter
Ivo de Figueiredo (f. 1966) er norsk historiker, biograf og kritiker. Han er født i Langesund, og er sønn av en norsk mor og en indisk far. Figueiredo debuterte som forfatter i 1999, og har til sammen utgitt ni bøker, inklusive den siste boka "En fremmed ved mitt bord". Han mottok Brageprisen for biografien om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i 2002, og han mottok i 2016 Språkrådets pris for fremragende bruk av norsk i sakprosa.
Farens familie kom opprinnelig fra Goa, en liten delstat i India som frem til 1961 var en portugisisk koloni. I og med at koloniherredømmet varte i om lag 450 år, var menneskene som bodde der sterkt influert av europeisk kultur og religion (katolisisme). Ivo de Figueiredos far ble født på Zanzibar, en liten øy like utenfor Tanzanias kyst. Øya var et britisk protektorat fra 1890 til 1964. Siden reiste familien til Kenya, hvor de bosatte seg i Nairobi. Da koloniherredømmet brøt sammen, fikk dette store konsekvenser for inderne som hadde jobbet for britene. Hvor skulle inderne til slutt gjøre av seg? De var i grunnen uønsket i Afrika. For de aller fleste var det uaktuelt å flytte tilbake til Goa, og det var ikke uten videre kurrant å få opphold i Storbritannia. De tidligere så lojale tjenerne var plutselig statsløse.
Forfatteren har tatt for seg samtlige steder hvor hans farsslekt slo seg ned i årene etter at de forlot Goa, og frem til i dag.
I sin jakt på familierøttene innvier Ivo de Figueiredo oss i sin families bakgrunnshistorie. Hvordan har det vært å vokse opp i en multi-etnisk familie i Norge, der faren etter hvert forsvant ut i periferien? På hvilken måte har farsslektens historie påvirket farens skjebne, der rotløshet går igjen som en rød tråd gjennom hele hans liv? Mens andre forfattere står åpent frem og bretter ut hver minste detalj om familiehemmeligheter, gjør andre forfattere det de kan for å insistere på at de skriver fiksjon. Ivo de Figueiredo gjør noe midt i mellom. Han har skrevet en familiefortelling, men han dekker til de mest intime detaljene. Vi kommer hit, men ikke lenger ... F.eks. skriver han seg rundt faren og hans alkoholproblem, og sparer oss for de verste detaljene. Jeg synes det er like greit, og følte meg på ingen måte snytt som leser. Man trenger nemlig ikke all verdens fantasi for å skjønne at rus er ekstremt ødeleggende i en familie. Eller for å skjønne at farens stolthet ofte kom i veien for konstruktiv dialog. I den grad at det ble familievold av dette, noe som til slutt førte til nok en familie på skilsmissestatistikken ...
Jeg kjente meg sterkt berørt underveis. Figueiredo skriver lett og ledig, og med sitt presise språk treffer han godt når han beskriver mellommenneskelige relasjoner. I tillegg til at hans familiehistorie i seg selv er svært interessant, får vi også et innblikk i migrasjonens og eksilets pris. Vi tror at folk uten videre synes det er greit å forlate sine hjemland for å få en bedre fremtid for eksempel i Norge, men vi må nok innse at så enkelt er det ikke. Røtter er viktig for mennesker, enten de kommer fra India eller en liten by i Nord-Norge. De sier noe om hvem vi er og hva vi er laget av, men de sier selvsagt ikke alt. I "En fremmed ved mitt bord" blir vi med på en reise som mange mennesker har foretatt før oss, og vi kommer dermed i berøring med noe dypt eksistensielt.
Jeg anbefaler denne boka varmt!
Sjette bok om Tom Hartmann.
I Antarktis blir en linebåt jaget av teamet til Oscar Akerholm. Båten, med navnet "Skorpionen", mistenkes for ulovlig fiske. Det medtatte skroget er bare et skalkeskjul for lyssky virksomhet.
I Kongsberg hopper ei eritreisk jente fra Nybrua etter hendelser hun mener hun er skyld i.
Telenor er i søkelyset for grov korrupsjon. Så blir konsernsjefen funnet død på mystisk vis.
De kaukasiske søstre får skylden, og Tom Hartmanns oppgave blir å infiltrere organisasjonen. Virksomheten deres foregår i The Darknet - de mørkeste stedene på internett, der et tastetrykk kan bety døden.
Kjent stil, men synes siste halvdel var en god del slappere enn de andre bøkene til Wiik.
Bjørn Bakken som svar til Grethet87 :
22:08, 24. november 2016 Diskusjon: Grethet87 om Når det mørkner en William Wisting krim av Jørn Lier Horst av Jørn Lier Horst
Lykkejegeren av Fjell - der er en gammel bil sentral - kanskje det er den du tenker på?
Lisbeth Kingsrud Kvisten om Hjertet er en ensom jeger av Carson McCullers:
17:57, 21. november 2016 Kommentarer: 1
Boka ble første gang utgitt i 1940, men har nå kommet i ny utgave.
Handlingen foregår i en liten by i de amerikanske sørstatene i 30-årene.
Byen er full av originale skikkelser - ungjenta Mick som er full av store drømmer, fylliken Jake, kaféverten Biff, og den svarte legen som er forlatt av familien.
Døvstumme John får dem alle til å åpne seg om sine lengsler og drømmer, og han endrer livene deres for alltid.
Denne boka har blitt skrytt opp i skyene, men den traff ikke meg dessverre.
En av høstens sterkeste bøker?
Vigdis Hjorth (f. 1959) debuterte som forfatter i 1983 og har siden utgitt ytterligere 33 bøker - fortrinnsvis innenfor romansjangeren. Jeg har tidligere omtalt fem av hennes bøker på bloggen min. I årenes løp har hun blitt en forfatter jeg regner med.
Hjorths siste roman "Arv og miljø" ankom heimen før debatten om etikken i litteraturen (utløst av spørsmålet om utlevering av familiemedlemmer) nådde avisspaltene for alvor. En stund ble jeg sittende litt på gjerdet i forhold til egen lesning av boka, men kanskje handlet det aller mest om altfor lite tid til å lese når jeg tenker nøyere etter. I en av mine boksirkler ble det for knapt en ukes tid siden bestemt at vi skulle samlese denne boka. Boka ble utlest i løpet av få dager. For maken til bok! Jeg kan uten videre slutte meg til alle som mener at dette må være Vigdis Hjorths aller beste bok hittil!
Det er klart at en bok som dette går rett hjem hos de aller fleste lesere! Og det handler ikke om at man må ha vært utsatt for incest for å få glede av en bok som "Arv og miljø". De fleste familier har et eller annet ved seg ("selv i de beste familier"), og jeg tenker at mekanismene er de samme overalt. Ja, mekanismene er også universelle i enhver konflikt. Hvem vinner kampen om sannheten? Dersom drittsekkene klarer å få ofrene til å fremstå som de egentlig skyldige, slipper de selv å stå til ansvar for det de har gjort. Ikke bare det: de vinner også all sympatien fra omgivelsene, mens det stakkars offeret blir dobbelt-taper. Og de som går lengst i dette spillet, kommer lengst fordi de kun har fokus på egne behov og mangler evnen til å ta andres perspektiv. Formelen er en klassiker. Sånn sett kunne denne boka handlet om alt annet enn incest, men nettopp fordi den handler om incest, blir historien selvsagt ekstraordinært sterk.
Vigdis Hjorth er en fantastisk forfatter, som går så dypt, så dypt inn i psyken til Bergljot, og som i et skarpt og presist språk setter fingeren på alle vondtene i en dysfunksjonell familie. Boka har allerede rukket å vinne Bokhandlerprisen, og hun er nominert til P2-lytternes romanpris. Jeg tipper at hun kommer til å gjøre det skarpt i flere konkurranser, og det i en bokhøst med et mangfold av sterke norske bokutgivelser!
Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Dersom du er glad i å lese, kommer du ganske enkelt ikke utenom denne boka!
En politiker gör bort sig i en P1-debatt. En tonåring blir pyroman. En alkoholiserad bibliotekarie hjälper omedvetet till med mobbningen av sin egen dotter och två unga systrar utövar utpressning. I Paradise har Nanna Johansson samlat tio berättelser om obehagliga kvinnor, nästan helt utan självinsikt.
Lisbeth Kingsrud Kvisten om Den glitrende snøen ved verdens ende av Eowyn Ivey:
08:01, 17. november 2016
Alaska 1885: oberst Allen Forrester har fått i oppdrag å utforske uoppdagede områder ved Wolverine River. Tidligere ekspedisjoner har endt i tragedie.
Allen og hans menn er godt forberedt, men grensen mellom menneske og villdyr, levende og døde, har de ikke tatt med i beregningen...
Allens kone, Sophie, sitter igjen alene.
I tillegg er hun gravid med parets første barn.
Boken er basert på virkelige hendelser.
Interessant og lærerik med litt "magiske" innslag.
Rufsetufsa som svar til Mathis August Utgård :
18:26, 15. november 2016 Diskusjon: Barndommens favorittforfatter
Hei og beklager for sent svar. Er ikke alle dager jeg er like flink til å være på Internett og noen dager er jeg mindre på Internett bare for å få et lite avbrekk, gjøre andre ting. Man blir jo litt lei av teknologi av og til, også er jeg vel litt gammeldags:) Synes at Internett stjeler altfor mye tid så prøver å være litt avkoblet også og gjøre andre ting.
Morsomt at du nevner Simon Necronomicon. Jeg leser en annen bok med nesten samme tittel Necronomicon (The Best Weird Tales of H.P. Lovecraft). H.P. Lovecraft har inspirert mange moderne grøsserforfattere, blant annet Stephen King. Ved siden av leser jeg noen andre bøker. Liker å veklse litt. Og godt at det er flere av oss som ikke avbryter bøker og leser helt til siste side samme hva vi synes om bøkene:) Uansett hvor kjedelig eller uinspirerende en bok er, leser jeg den ferdig.
Ja, det er dessverre ikke mye som skremmer lenger. Det har vel kanskje med alderen å gjøre, men er fremdeles fascinert over grøssersjangeren og det er en sjanger jeg alltid vender tilbake til selv om det ikke skremmer lenger. Grøss er likevel fremdeles underholdende:) Og man har jo sin favorittsjanger:)
Godt at du liker å høre på disse youtubekanalene vi snakket om. De som leser opp historier fra "virkeligheten". Det er vel mer opp til oss lytterne å avgjøre om de er sanne eller ikke, men likevel er det underholdende og jeg liker stemningen. Selv om man ikke blir skremt så er det noen historier som gir inntrykk på en annen måte, som klarer å skape en form for uhygge. Så det er fint å høre på de kanalene på kveldene, synes jeg.
Morsomt at du skriver tekster. Jeg skrev mye jeg også i barndommen, ofte spøkelseshistorier og grøssernoveller. Av og til dikt. Nå går det mest i bokanmeldelser, selv om jeg kjenner at man er litt lei av det også av og til. Når man har holdt på med en hobby i flere år så går jo en interesse opp og ned. Men holder på ennå. Av og til savner jeg å lese en bok uten å skrive om den, samtidig så vet man ikke om man klarer å la være å skrive om en bok man har lest fordi det har blitt en vanesak å skirve om bøker:)
Jeg liker å spille spill jeg også, både pc-spill og Nintendo spill. Av pc-spill går det mest tid på Sims-spillene og når det gjelder nintendo går det i Mario og Zelda. Er kanskje for gammel til gaming, men det er underholdende og noen hobbyer klarer man ikke å slutte med slik som bokanmeldelser.
Har du lest mer av King i det siste eller har du gått over til andre bøker? Takk for filmtips Sinister og The Conjuring er virkelig gode filmer og det er også The Witch og Excorsisten. De har jeg sett før, også The Cabin in the woods, men den likte jeg ikke så godt som mange andre gjorde. Den ble litt for humoristisk enn skremmende. Klarte ikke å ta den filmen spesielt seriøst noe som også var meningen:) Og kommer til å se Orphan.
Kos deg videre med grøssende historier på youtube, og gjerne si fra når du har lest mer av King hvis du vil. Skal prøve å bli raskere til å svare neste gang:)
Den underligste reisen gjennom bøker jeg har vært med på, men helt klart verdt det, og det er ennå ikke over.
Vi følger videre på reisen med Roland som er fra et annet univers, og to andre personer som er fra vår verden. De entret inn i hans verden og det er kanskje ikke de letteste følgesvennene han kunne få. Eddie har lenge slitt med narkotika og Odetta er schizofren og hun skifter også personlighet. Før var hun Odetta og nå er hun plutselig Susannah. I denne boka får de enda en person som slår seg i lag med dem og følger deres lange vei til det mystiske Det mørke tårn. Denne gang kommer de over en by. Eller by og by fru Blom, men heller noe som ligner på en slagmark. Restene av det som en gang var en by. Samtidig er hemmelighetsfulle Roland, the Last Gunslinger, plaget av minner fra fortiden. Hva er sant og ikke sant av minner han bærer på? Ting blir heller ikke lettere da en av Rolands følgesvenner blir kidnappet ...
Svak begynnelse, men det tar seg opp igjen
Må innrømme at det tok mer tid å komme seg inn i The Waste Lands i forhold til The Gunslinger og The Drawing of the Three. Hvorfor, er jeg noe usikker på. Boka er ikke spesielt stor heller, nesten 600 sider og man blir ikke umotivert siden det ikke er en murstein sånn sett. Det er en vanesak det også. Tror det var begynnelsen som ikke fenget med en gang. Noen bøker trenger man mer tid på å "komme seg inn i" enn andre og slik ble det med denne. Heldigvis løsnet det seg og man ble bare mer og mer motivert til å fortsette.
Denne oppfølgeren er kanskje mer kompleks enn de to forrige bøkene i serien. Dermed blir denne anmeldelsen noe diffus. Det er så mye man vil skrive om og nevne, samtidig vil man ikke røpe noe. Sånn er det med oppfølgere. Det skal ikke være enkelt. Det jeg vil si er at flere aspekter spiller inn og enkelte ting som skjer er vel surrealistisk. Å beskrive bøkene til Stephen King, min forfatterhelt, kan ofte by på utfordringer. Han har fantasi som virkelig sprenger grenser og man blir svært nysgjerrig på hvor han henter inspirasjon fra. Han har også evnen til å ta noe helt hverdagslig og fodrandre det til noe skremmende og rart. Tipper han har det svært morsomt når han skriver; smiler ondskapsfullt og humrer for seg selv, tenker jeg. Litt vittig at ZZ Top ble nevnt i The Waste Lands. King er kjent for å ha en del humoristiske undertoner i alt det mørke han skriver. Man må helst ha en viss form for sarkasme selv for å forstå det.
King kan være en utfordring
Bøkene i The Dark Tower serien er ikke akkurat skremmende, men heller fascinerende og svært surrealistiske. Sier ikke nei til det heller. Alt trenger ikke å være realistisk bestandig og man får samtidig lov til å teste sin egen fantasi mens man leser. Trene seg opp på utfordrende visualisering eller hva man skal kalle det. Å lese bøker er jo som å se en film, men man ser bilder på en litt annen måte og det er ikke bestandig boklesere forestiller seg de samme bildene selv om man leser de samme bøkene. Slik er det med karakterene man leser om også. At man kan forestille oss dem på forskjellige måter. Det er en av de spennende prosessene ved å være en bokleser.
Jeg har lest mange bokserier oppgjennom årene, men ikke opplevd en så sterk serie som denne. Som regel bruker bok to og bok tre i trilogier og serier å være veldig svake eller bare rett og slett skuffende. Denne gang har de vært utrolig sterke og man vil bare ha mer. Det er rart. Jeg har lenge hørt om The Dark Tower serien, så den var ikke ukjent for meg som har vært fan av King i mange år. Jeg er dessverre ikke en av de heldige som leste serien mens King skrev den, men bedre sent enn aldri. Neste bok i serien er Wizard and Glass.
Fra min blogg: I Bokhylla
Søsknene Tilte, Hans og Peter har blitt forlatt av sine eksentriske foreldre. Myndighetene blandes inn, og Tilte og Peter plasseres på et behandlingshjem. Heldigvis klarer de å rømme til storebror Hans.
Deretter starter jakten på de forsvunne foreldrene, og spor som dukker opp underveis, tyder på at det har skjedd en eventyrlig forbrytelse.
En skikkelig røverhistorie full av rare skikkelser og fantastiske tilfeldigheter. Skrevet med humor hvor Peter 14 år har fortellerstemmen.
Sist sett
