Nok en historisk krim med radarparet Petter og Thomas i hovedrollene.

"Christianus Quintus" er et dansk-norsk slaveskip. I 1704 er skipet på vei hjem fra Afrika og Vest-India. Bare dager før ankomsten til København, forsvinner kaptein Munk sporløst.

To år senere er Petter Hortten og Thomas av Bouberge ombord på det samme skipet. Petter har også med sin kone og sønn. De er på flukt fra danskekongen, og planlegger en ny tilværelse på Islas Canarias.

Etter julemiddagen i kapteinens kahytt, forsvinner enda en gang en person fra skipet. Petter undersøker saken, noe som skal bli farligere enn noen kunne ane...

En bok man ikke kan legge fra seg og tenker på når man ikke kan lese.... Og som etterlater et tomrom når den er ferdiglest kanskje.

Når arvesorgen ikke slipper taket ...

Monica Csango (f. 1969) er en norsk journalist, filmskaper og forfatter. Hun laget dokumentarfilmen "Evig din" i 2005 (denne kan ses på YouTube), som handler om hennes ungarske familie og hennes farfars mystiske forsvinning under andre verdenskrig. Hun mottok Amandaprisen i kategorien beste dokumentarfilm samme år. De fleste kjenner nok likevel forfatteren best som matblogger og dommer i TV-serien Kakekrigen. Andre kjenner henne som en aktiv samfunnsdebattant. (Kilde: Wikipedia)

Jeg kom over et intervju av forfatteren i Dagens Næringsliv sist lørdag, og dette gjorde meg svært nysgjerrig på Csangos bok "Fortielser". Så nysgjerrig at jeg samme dag kjøpte boka, og leste den ferdig før helgen var omme.

I dag lever det ca. 1500 jøder i Norge. Monica Csango er en av dem. Hennes slekt kommer opprinnelig fra Ungarn.

"I min familie ble menneskene som forsvant, dyrket som levende. Det ble kjøpt inn mat til slektninger som ikke lenger levde. Under måltider ble det satt frem stoler til personer som aldri ville komme tilbake. Hver eneste eiendel som fantes etter dem, ble sirlig pakket inn i silkepapir. Enkelte ganger ble de hentet frem. Luktet på.

Vi fikk aldri, aldri glemme dem. De skulle være med oss til vi trakk vårt siste åndedrag.

Helt siden jeg var liten, har jeg tatt inn og tolket min families historie og konstant båret den med meg. Det ble utvekslet ord mellom menneskene, men meningen lå i alt som ikke ble sagt. Ingen likte å snakke om det som hadde skjedd; min familie likte best å tie.

Selv om jeg hele livet har opplevd å bli sett av mine slektninger, tror jeg at tankene deres var et helt annet sted: Det de egentlig forsøkte å finne i meg, var livet til alle de hadde mistet. De så alltid etter spøkelser. De jobbet hardt med å forsøke å gjenopprette livet.

Slik ble det til at jeg mange år senere skjønte at jeg alltid hadde vært plaget av lukten av død. Jeg er hjemsøkt av et savn som egentlig tilhører noen andre." (side 9)

Monica Csango nekter å tie. I stedet bestemmer hun seg for å grave i alle familiens hemmeligheter og fortielser, og atpåtil skrive bok om dette.

Navet i familien var forfatterens farmor. Hun som en gang hadde opplevd århundrets kjærlighet, å bli dyrket av en mann som elsket henne over alt på jord. Og det var ikke så rart at han elsket henne så høyt, for hun hadde jo vært en av Budapests vakreste kvinner. Dette fortalte hun om og om igjen til barnebarnet sitt.

Selv om Ungarn først ble okkupert av nazistene i 1944, startet forfølgelsen av landets jøder allerede i 1938. Da ble de antijødiske lovene innført, og dette innebar en sterkt inngripen i jødenes liv. Mange valgte derfor å forlate Ungarn, og det var de velutdannede som reiste først. Det var altså ungarerne selv som iverksatte antijødiske tiltak, som gjorde det helt legitimt å trakassere jøder. I 1944 var det ca. 800 000 jøder igjen i landet. I perioden 15. mai til 9. juli 1944 ble 440 000 ungarske jøder deportert, og så mange som 420 000 av disse ble sendt til Auschwitz-Birkenau, der de døde etter kort tid. Senere ble arbeidsføre jøder mellom 16 og 40 år sendt til fronten for å grave grøfter og festningsverk, og for å være kanonføde - uten våpen, forsvarsløse, dårlig kledd for ekstremkulde, mens de ble holdt på sultegrensen ... Forfatterens farfar Ferenc var en av dem. Mot slutten av krigen var 550 000 av Ungarns jøder døde. (side 25)

"Da planene om å utrydde jødene ble satt i verk i Ungarn, var det ikke noe som kunne stoppe det. Eichmann hadde en tindrende klar ordre fra Hitler: Europa var ikke rent før Ungarn var tømt for jøder. Lange vennskap var over på et øyeblikk. Liv ble rykket opp. Og hatet fikk et ansikt som var så ondt at det nærmest var ugjenkjennelig for dem som så det. Naboer sto klare til å rykke inn idet jøder ble revet ut av leilighetene sine. Kunst ble stjålet fra veggene. Smykker ble tatt ut av skuffer. Noen hadde med seg kofferter slik at de kunne stjele så mye som mulig fra de jødiske familiene. Det var ingen som brydde seg lenger, alt en jøde eide, kunne en ungarer ta." (side 27)

Monica Csango stiller i sin bok spørsmål ved muligheten for en "epigenetisk arv", dvs. at traumer kan bli overført mellom generasjonene gjennom genene. Forskning har nemlig vist at barn og barnebarn av holocaust-overlevende har endringer i genene som kan relateres til de ekstreme opplevelsene deres besteforeldre har hatt. I så fall kunne det finnes en vitenskapelig forklaring på hennes tidvis altoppslukende sorg ...

I 70 år levde forfatterens farmor på forestillingen om at hennes Ferenc hadde elsket henne så uendelig høyt at han ville ha kommet tilbake til henne dersom han hadde overlevd krigen. Så viser det seg at forfatteren og hennes far skal finne spor av et levd liv i Bombay, og mye som tyder på at Ferenc faktisk hadde overlevd krigen uten å komme tilbake. En veskeforretning som bar hans navn satte dem på sporet. Hvor mye visste farmoren fra før av? Hvor mye fortrengte hun? Hvor mye var rett og slett en livsløgn?

Farmoren Magda og søsteren Iby overlevde selv krigen som ved et under. De klarte å flykte fra en dødsmarsj, og det var Magda som reddet sin søster. Resten av sitt liv skulle Iby leve i takknemlighetsgjeld til søsteren. Såpass at Magda holdt Iby i en skrustikke for å få det som hun ville, og i verste fall truet med å ta sitt eget liv dersom Iby ikke gjorde som hun ønsket. Bebreidelser og beskyldninger gjorde dessuten susen.

"Hun kunne høre stemmen til Magda gjennom døren. Skulle hun dø av ensomhet? Var det ingen som brydde seg? Til slutt droppet Iby å reise noe sted. Lillesøsterens beskyldninger ble for tunge å bære." (side 90)

Monica Csangos egen far flyktet til Norge via Roma på slutten av 1960-tallet, og dette er en historie i seg selv. Fellesnevneren både for faren Peter og datteren Monica er at det typisk jødiske ble undertrykket i deres barndom, fordi ingen var sikre på om det var trygt å stå frem som jødisk. Monica Csango kommer selv inn på dette underveis, særlig med den siste tidens hendelser i Paris (jf. Charlie Hebdo) og andre steder i bakhodet. Når risikerer man at historien gjentar seg? Nettopp av den grunn er historier som dette viktige, fordi de bringer frem det typisk menneskelige og gir sorgen og angsten et ansikt. Dermed blir det hele så mye nærere for oss alle, og det blir vanskeligere å generalisere. Generalisering er nemlig det farligste ... tenker nå jeg.

Jeg kjente meg sterkt berørt av Monica Csangos familiehistorie underveis i lesningen. Historien er dramatisk, og den er fortalt i en nokså nøktern stil. Jeg følte nok likevel at spesielt farmoren fikk en nærmest nådeløs beskrivelse, men etter å ha sett filmen "Evig din" på YouTube, tenkte jeg at beskrivelsen helt sikkert er korrekt. Farmoren som styrte menneskene rundt seg med jernhånd, som satte seg selv først og som levde på minner hun mer eller mindre hadde skapt selv, med det formål å sette alle rundt seg i skyggen av seg selv?

"Dramatikken lå lett for henne, og også evnen til å bli rørt av sin egen historiefortelling. Innimellom kunne det teatralske ved henne, det dramatiske og utrolige får meg til å tenke på at hun ikke var helt ærlig med meg. Løy hun? Fortalte hun hele sannheten? Var hukommelsen hennes virkelig så pålitelig som hun ga uttrykk for?

Det drømmeaktige eventyret til farmor og farfar varte i tre år. I tre år skulle farmor bli dyrket som en prinsesse av en av Budapests mest attraktive menn. Så ble han borte. Fra én dag til en annen. Men det var bare kroppen hans som ble borte." (side 148)

Det er noe med historier som dette, som alltid virker så sterkt på meg. Denne historien handler om en familie med opprinnelse fra Ungarn. Det faktum at den var jødisk førte til mye tragedie på grunn av jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Mange døde og store deler av slekten ble borte, utryddet av nazistene og egne landsmenn ... Men resten av historien kunne handlet om en hvilken som helst familie med et visst dysfunksjonelt tilsnitt. Det som gjør historier som dette så interessante er fortellerens egen evne til å filleriste tidligere vedtatte "sannheter". Og selv om vi ikke får vite den fulle og hele sannheten, rett og slett fordi det ikke er alt det er mulig å finne ut av, er det åpnet så mange dører at vi kan tenke resten selv. ... Om det ligger en arvesorg og hviler over enkelte familier? Ja, si det ... Stemningen i en familie kan i alle fall sette seg fast i neste generasjon, og gjøre det vanskelig å riste av seg alvoret ...

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Er det mulig å komme seg etter en tragedie?

Fred har gjennomgått noe traumatisk, og den hendelsen har tæret på og forandret ham. Han husker ikke selve tragedien, men han vet at ting ikke lenger er det samme. Han er oftest for seg selv og har ukentlig kontakt med søsteren, Lisbeth. Han er ofte ved sjøen, og til daglig oversetter han tekniske bruksanvisninger. Det er ikke helt det store som skjer i livet hans med andre ord. Det er stille og rolig. Noe forandrer på nettopp det. Han får lapper med kryptiske meldinger når han minst venter det, og en dag møter han en kvinne og hennes datter, som gjør stor inntrykk på ham. Hvem sender ham disse lappene, og vil han huske på hva som traumatiserte ham?

Noe skal skje er en liten roman på bare 186 sider. Vi blir kjent med denne unge og sårbare mannen, som har sine utfordringer i livet, men lar livet gå sin gang. Vi får et innblikk til hans forhold til søsteren som er et stødig og tillitsfullt forhold. De støtter hverandre på godt og vondt. Dette er snakk om en mann som ikke har mange i livet sitt, men det virker heller ikke som han er preget av akkurat det. Han klarer seg fint selv. Han er en stille og rolig fyr. Han virker som en skygge av seg selv. Man får litt sympati for ham.

Morsomme tilfeldigheter
Hva er det med bøker om hukommelsestap egentlig? Dette er den andre boka på under en måned jeg leser om en hovedperson som mister hukommelsen. Det skjedde også i We Were Liars av E. Lockhart. Et morsomt og rart sammentreff, egentlig. Selv om begge bøkene handler om hukommelsestap er We Were Liars og Noe skal skje helt forskjellige bøker. Det med disse mystiske lappene minner meg litt om Velocity av Dean Koontz, men Noe skal skje er ikke like drastisk som Velocity.

Til tross for at dette er en kort bok, er det ikke mye som skjer. Dette er en rolig roman som er lavmælt og mystisk på samme tid, likevel blir det aldri noen høydepunkt eller noe som etterlater seg sterke inntrykk. Man blir litt kjent med Fred, og man får et slags inntrykk av folkene som har vært og er i hans liv, men kunne ha tenkt meg mer bakgrunnshistorie av alle sammen fordi man får ikke noen forhold til dem. Til og med Fred blir noe blass på en måte. Mer bakgrunnshistorie og dybde i karakterene hadde vært noe, og det ville ha gitt større innblikk i både hans og de andres tilværelse. Det hadde gjort nytte for å påvirke denne leseren i større grad.

Noe skal skje er en sårbar og liten bok om å finne seg selv, se helheten i ting og finne et sted hvor man føler seg hjemme. Den handler rett og slett om å finne roen i seg selv, hvis det er mulig. Det er en god bok med et godt utgangspunkt, men jeg kunne ha tenkt meg mer personlighet i alle karakterene og noe mer opprivende, for boka kan bli vel stillegående.

Fra min blogg: I Bokhylla

Rachel kan ikke tro hvor heldig hun har vært. Hun er oppvokst i trange kår i London, men nå er hun plutselig gift med en krøsus fra Cornwall. Ektemannen, David, er perfekt, og Rachel forguder stesønnen, Jamie. Huset til David er enormt, og Rachels nye liv går ut på å restaurere det Davids avdøde kone ikke rakk.

Gradvis sprekker idyllen. Jamie begynner å oppføre seg merkelig, og kommer med en grusom spådom: Rachel kommer til å være død innen jul!

Rachel begynner å undersøke hva som kan være grunnen til stesønnens utbrudd, og ektemannens ulne svar. Julen nærmer seg med stormskritt...

E. Lockhart (eller Emily Jenkins, som hun egentlig heter) har skrevet en bok det har blitt mange delte meninger om. We Were Liars er både høyt elsket, og hatet, slike bøker trigger alltid min nysgjerrighet.

Derfor måtte jeg bare lese denne. Ikke bare på grunn av alle de delte meningene, men også fordi plottet er en roman blandet med et mysterie, og jeg er jo svak for mysterier. Til tross for at jeg var noe skeptisk da jeg kjøpte denne, trodde jeg kanskje det ville være en bok for meg. Det skader jo ikke å prøve.

Er det mulig å stole på andre enn seg selv?
I We Were Liars møter vi en noe uvanlig familie som gjør alt for å holde på fasaden. Storfamilien heter Sinclair. De er rike, har fine vaner og hver sommer møtes de på familiens private øy. For et par somre siden, skjedde det en ulykke som gjorde at hovedpersonen Cadence fikk kraftig hukommelsestap, og store hodeplager. Ofte må hun lide seg gjennom endeløse hodepiner. Hun vet ikke hva som skjedde henne på familiens øy for litt tilbake. Når hun spør får hun ikke vite noe. De trøster henne med at hun kanskje vil huske med tiden. Vil hun noen gang få hukommelsen tilbake?

Dette er en type bok hvor man får mulighet til å se for seg mange teorier mens man leser, og kan bli noe småspent underveis om man har rett eller ikke. We Were Liars er også en sånn bok som kan leses om igjen senere hvis det er ønskelig, og se etter hint og detaljer som kanskje ble oversett etter at den ble lest for første gang.

Ikke helt det store
Det jeg likte aller minst med boka er "løsningen", selve twisten som egentlig ikke var noen twist. Det kom ikke som noen sjokk, så jeg ble ikke sittende med hakeslep etter at boka ble ferdiglest. Løsningen, eller denne twisten ble noe simpelt og er en slags løsning som jeg ikke helt liker. Jeg hadde heller ingen forventninger til denne boka eller forestilt meg hvordan den ville være, men var mer nysgjerrig på hvorfor den fikk så mange delte meninger. Også fordi den inneholdt et mysterie. En annen ting jeg ikke likte helt med boka var karakterene. De var ikke helt håndfaste og vanskelig å relatere seg til. Skjønner godt hvorfor noen falte pladask for denne boka og også hvorfor noen misliker den så sterkt. Det ble bare ikke min type bok i det hele tatt. Ikke fordi jeg er "for gammel" til å lese boka. Jeg liker å lese ungdomsbøker for å se hva dagens ungdommer liker å lese. Det skader ikke å holde seg litt oppdatert. Men må si at jeg har lest mange flere ungdomsbøker som er bedre enn We Were Liars. Jeg respekterer selvfølgelig også de som liker denne og andre bøker jeg ikke har likt. Lesing er jo en personlig opplevelse, så det gjør ikke meg noe at andre liker We Were Liars.

Ellers er det ikke så mye mer å si om We Were Liars. Som nevnt tidligere er dette en bok det er best å lese uten å vite så mye om på forhånd, for det skal ikke mye til før noe avsløres, og det vil jeg helst unngå. Ingen vil jo ødelegge moroa for andre. Les og døm selv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Samme her, men kommer sterkere tilbake☺️

Jeg leste ut Tørst av Jo Nesbø i går, den var knallbra! Nå prøver jeg å få litt oversikt over leseprosjektene mine så jeg kan gjøre meg ferdig med noen av de. Syns det er vanskelig å begynne på en ny bok med en gang etter en skikkelig god bok. I påsken har jeg lyst til å lese litt krim, og jeg har både Jussi Adler Olsen og Kepler på vent, så det blir kanskje en av dem. Satser på å få lest ferdig Markens grøde og komme litt videre Britt Karin Larsen serie fra Finnskogen også.... Har ikke vært så mye tid til lesing i det siste, men det håper jeg snur nå. God påske!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og dette forteller hun i et nøktern språk. Nøkternt, men fullt av intensitet, med en eksplosiv stillhet. Hun faller ikke for en eneste fristelse til å male det ut. Det er jeg som leser som må male bildene selv. Og det er hjerteskjærende bilder jeg må male. Det er rystende bilder. Det er bilder som gjør meg rasende. Som gjør meg trist. Som får tårene til å presse på. Men jeg gir aldri opp håpet. Jeg kan ikke gi opp håpet!

Her er det dramatikk fra første til siste stund. Vi møter et voldelig Amerika der grusomheten finnes i alle lag, også blant politiet. Men vi møter også det diametralt motsatte –en heltemodig godhet som overgår alt.
Fra begynnelsen av er det to ulike saker som boka handler om, men det skal vise seg at de har felles skjæringspunkter. Et av dem gjelder politikvinnen Elizabeth Black. Hun er en sentral person i begge sakene. Elizabeth er bokas store heltinne. Hun engasjerer seg for fullt og virker aldri unna selv når situasjonen virker helt håpløs og livstruende. Da boka åpner, er Elizabeth nettopp blitt suspendert fra politistillingen sin. Hun etterforskes etter at to menn – Monroebrødrene- er blitt funnet sønderskutt nede i en kjeller. Det begynte med at en ungjente, Channing, hadde forsvunnet. Det letes etter henne. Elizabeth blir varslet om bråk fra et hus. Hun går inn dit alene. I kjerlleren finner hun Channing, bastet og bundet. Elizabeth befrir ungjenta. Men i kjelleren befinner også de to mennene som har voldtatt Channing på det mest brutale vis. Nå går de løs på Elizabeth. Channing får i kampens hete tak i en revolver som skyter begge mennene. Hun skyter gjentatte ganger, torturerer dem til døde. Etterpå er det Elizabeth som påtar seg skylden for alt. Ikke nok med det, hun går inn i en slags omsorgsrolle overfor ungjenta som ikke har det særlig greit hjemme, med rike men selvopptatte foreldre. (Senere skal det vise seg at Channing hadde litt av ansvaret selv for at hun ble bortført av Monroebrødrene.)
Den andre saken som blir behandlet her, gjelder ex-politimannen Andrian Wall. Han har sittet 13 år i fengsel, dømt for drap han ikke har begått. For 13 år siden ble liket av en kvinne funnet på alteret i en kirke. På stedet fantes fingeravtrykk som unektelig stammet fra Adrian. Saken var at den døde kvinnen hadde vært Adrians hemmelige elskerinne. Å fortelle sannheten om forbindelsen ville være en fornærmelse overfor henne og hans egen kone, mente Adrian. I fengselet ble Adrian plaget og torturert på det verste. De som sto bak, var fengselsdirektøren og medhjelperne hans. Aller verst gikk brutaliteten ut over Adians cellekamerat – en eldre mann som hadde gjennomført et stort pengeran og som ikke ville fortelle hvor byttet var gjemt. Cellekameraten døde av mishandlingen, mens Adrian til slutt ble satt fri. Men en annen person har også i lang tid ventet på denne dagen. Det er gutten Gideon, 14 år. Kvinnen fra kirken var nemlig hans mor. Gideon var svært liten da hun ble drept. I alle årene har han levd sammen med sin alkoholiserte, tiltaksløse far. I bakgrunnen har også Elizabeth og hennes prestefar stått. Elizabeth har gitt ham all sin omsorg, mens hennes far, presten, har banket inn bibelske tanker om mot og straff i gutten. Nå drar Gideon ut til fengselet med det mål for øyet å skyte den mannen som har volt familien hans så mye vondt. I en bar like utenfor fengselet utspiller et drama seg. Gutten trekker en revolver, men før han rekker å skyte, kommer bareieren ham i forkjøpet. Det blir ham som skyter ned gutten. Gideon kommer på sykehus der man så vidt greier å berge livet hans. Adrian vender tilbake til hjemmet sitt, bare for å oppdage at huset har brent ned og kona har forsvunnet.
Imens har en ny kvinne forsvunnet. Også liket av henne blir funnet igjen på alteret i kirken. Og ikke nok med det, under kirken blir det avdekket en masse graver. Hver av dem rommer et kvinnelik. Hvem er det som står bak?
Elizabeth selv har en problemfylt bakgrunn Som ungjente ble hun voldtatt av en kamerat. Faren hennes, presten, tok mer hensyn til gutten (en ivrig kirkegjenger) enn til sin egen datter, og da Elizabeth oppdaget at hun var blitt gravid og oppsøkte en kvakksalverlege for å få abort, fordømte faren helt og holdent sin datter. Etter det har det vært et kjølig forhold mellom Elizabeth og faren.
Det er ikke slutt på Adrians vanskeligheter. Politiet vil arrestere ham for brudd på løsgjengerloven, men en gammel advokat som Elizabeth oppsøker, redder ham Også fra annen kant angripes Adrian. Fengselsdirektøren og mennene hans, som har pleid å berike seg på fangers bortgjemte hemmeligheter, er ute etter ham. Det kommer til en kamp der den gamle advokaten blir hardt såret. Også en av fengselsvaktene mister livet. Etter dette blir fengselsdirektørens jakt på Adrian verre enn noen sinne. Adrian får hjelp fra Elizabeth. De drar langt utenfor byen til et sumpområde der Adrians døde cellekamerat har gravd ned sitt store pengebytte. Nå er pengene Adrians. Han vil reise bort og ber Elizabeth bli med. Hun nøler.
Et nytt problem har oppstått. Channing har forsvunnet en gang til. Denne gangen er gjerningsmannen den samme som har drept alle de andre kvinnene. Han sperrer først ungjenta inne i en forlatt silo, senere (etter at hun forgjeves har forsøkt å rømme) tar han henne med til kirken. Dit bringer han også Gideon (som han har hentet ut fra sykesengen). Planen er at Elizabeth også skal lokkes dit. Hvilket skjer, og da får hun til sin store forferdelse se at massemorderen er ingen ringere enn hennes egen far, presten, som gjennom forskrudde ideer hentet fra bibelen har funnet berettigelse for sine ugjerninger Et stort drama utspeiler seg i kirken. Også fengselsdirektøren dukker opp her. Han vil ha Elizabeths hjelp til å finne Adrian og den skjulte skatten. Men som i alle eventyr seirer til slutt de gode kreftene og de onde får sin straff. Boka ender med at de fire ”gode” personene – Elizabeth, Adrian, Channing og Gideon drar sammen vestover og finner seg et avsidesliggende, idyllisk sted der de kan slå seg ned og leve sine liv i frihet..
Boka er for det meste godt fortalt. De ulike elementene er flettet inn i hverandre på en oversiktlig måte, men det er episoder og personer der overdrivelsene absolutt overgår det akseptable. Ondskapen som blir skildret, mangler sidestykke. Til gjengjeld er politikvinnen Elizabeth så god, så dyktig, så sterk at hun strekker seg langt utover realismens rammer.

Stedet er Gwangju i Sør-Korea. Året er 1980. Folket gjør opprør, men blir brutalt stoppet av hæren. Det ligger døde kropper overalt. Midt i kaoset leter 14 år gamle Dong-ho etter bestevennen. I årene som følger, får vi historien til flere, som alle er merket av de grusomme hendelsene.
Sterk lesning om ukjent drama, for min del. Synes det var litt vanskelig å henge med på hvem de enkelte fortellerstemmene var til enhver tid.

Saturday er kanskje den underligste boka jeg har lest så langt i år, og jeg ville svært gjerne like den, men fikk det ikke til.

Grunnene er mange, men det tar jeg litt senere. Først litt om hva boka handler om. I denne boka foregår handlingen i London 2003, lørdag den 15. februar. Det er stor protest mot krigen i Irak, og vi får innta et døgn i Henry Perownes liv. Henry Perowne er en veldig privilegert mann som lever et godt liv, får god lønn (han er en dyktig nevrokirurg) og har kanskje alt det man ønsker seg. Han bor i en veldig fin leilighet, er gift og har to voksne barn som også gjør det veldig bra. Han kunne egentlig ikke ha hatt det bedre. Lørdagsmorgenen 15. februar ser han ut av soveromsvinduet. Han ser et fly og det virker som det er i ferd med å styrte. Senere samme dag er han på vei for å spille squash. Det er ikke lett med tanke på at det er mange som er ute og demonstrerer mot krigen. Han blir involvert i en trafikkulykke. Ikke i en alvorlig ulykke, men i den anledning møter han Baxter. Baxter er det motsatte av Henry. Baxter er en hissigpropp. Av en eller annen grunn føler Baxter seg fornærmet av Henry, og det foran kompisene hans. Det fører til at Baxter ønsker hevn, og han dukker opp uventet hjemme hos Henry ...

Ikke den boka jeg så for meg
Jeg liker bøker om hevn og råskap, det er både fascinerende og spennende, så trodde dette var en bok for meg, men slik ble det ikke. Dette er en bok hvor alt skjer i slow motion. Det går i sitt eget tempo. Man blir godt kjent med karakterene og man får et godt innblikk i livsstilen deres, men samtidig er det vanskelig å sette seg inn i alt, for det meste i boka er for godt til å være sant. Henry og hans familie er som sagt ganske vellykede; de gjør det bra og det er ingen sorte får i den familien, virker det som. Dermed blir det noe vanskelig å gi denne familien sympati. Det blir for mye barbieverden der alt er perfekt. Et glansbilde. Det blir ikke spesielt realistisk for meg. Man blir ikke kjent med dem på en menneskelig måte eller hvordan jeg skal forklare det. Det er nesten som å lese om en blanding av barbier og roboter istedet for mennesker. Hvor er den mennekelige siden? Det er også søtt at Henry setter sin kone så høyt og at de fremdeles etter mange år har dype følelser for hverandre, men til tider blir det litt vel amerikansk, til tross for at boka ikke er amerikanisert på noen måte, da alt foregår i London, men dere skjønner sikkert hva jeg mener? Uansett, man klarer ikke å ta det helt alvorlig. Baxter er kanskje den mest levende karakteren i boka. Ikke spesielt godt likt, men han er levende og dermed blir man bedre kjent med ham, enten man som leser vil det eller ikke. Han blåser liv i denne stillegående romanen.

Når man ikke liker noen i persongalleriet ...
Persongalleri og handling er omtrent like viktige faktorer for meg i bøker, men hvis det er en bok der jeg ikke liker noen av karakterene på noen måte, er det vanskelig å sette pris på andre aspekter i en bok også. Slik er det i hvert fall for meg. Det er også rart at jeg synes denne boka er for detaljrik da jeg liker forfattere som Stephen King og Karl Ove Knausgård, som er meget detaljrike. Mange detaljer har ikke plaget meg tidligere, ikke langsomme handlinger heller, men dette ble vel langsomt, nesten som å se på sneglevandring.

Dette er kanskje den korteste anmeldelsen jeg har skrevet på en god stund, men slik blir det denne gang. Saturday er en kort bok hvor det er både mye og lite som skjer, alt ettersom hvordan man ser på det. Det er ikke så mye mer å si, egentlig. Er bare lettet over å være ferdig med den. Til tross for at dette var en bok på bare 279 sider. Det ble på en måte en annen bok enn det jeg trodde og håpet den var. Boka er i det minste relevant og gir et eksempel på hvor voldelig og skjør verden er. Forfatteren beskriver det på en realistisk måte.

Jeg har lest en bok av Ian McEwan tidligere og det er Barneloven. Må si at jeg likte den bedre. Har også boka Ved Chesil Beach av samme forfatter stående ulest i en av mine mange bokhyller. Den har stått der ulest i mange år, og til tross for at jeg ikke likte Saturday, får jeg på en merkelig måte litt lyst til å lese Ved Chesil Beach også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Endelig en krimbok uten vold og heseblesende action. Her går det rolig for seg. Med unntak av sluttscenen er det ingen påfallende, oppskrudd dramatikk. Oppklaringen av forbrytelsene foregår først og fremst på tankeplanet ved at tilgjengelige opplysninger settes sammen til et helhetlig bilde. Liksom i flere andre bøker dreier det seg om flere forskjellige saker som ved første øyekast ser ut til å ikke ha noe med hverandre å gjøre, men som likevel viser seg å ha en avgjørende fellesnevner.

Etterforskerne (og bokas hovedpersoner) er Hanne Wilhelmsen, nå lenket til en rullestol, og hennes løpegutt” Henrik Holme. Sistnevnte er en ung politimann, høyt intelligent, men ganske håpløs i sosiale sammenhenger. Vanligvis blir de av sine overordnede tildelt ulike cold cases som det ikke har lykkes politiet før å løse. Denne gangen kommer anmodningen fra en gammel politimann i ferd med å pensjonere seg. I årevis har han gått og ruget på en gammel sak. Nå støter han tilfeldigvis på en mann fra fortiden, Jonas Abrahamsen. I forbifarten sier denne anklagende til politimannen: ”Du visste at jeg var uskyldig”. Jonas Abrahamsen er nylig sluppet ut fra fengselet der han har sittet i åtte år, dømt for å ha tatt livet av sin kone. En gang hadde Jonas vært en lykkelig og omsorgsfull familiefar i en god stilling. Han og kona Anna var foreldre til en treåring. Dina. Men så skjer det i et uoppmerksomt øyeblikk at Dina forviller deg ut på en trafikkert vei, snubler, blir påkjørt og mister livet. Jonas er full av selvbebreidelse for det som har hendt. Dette blir opptakten til et brudd mellom ham og kona. Han flytter ut, og to år senere blir Anna funnet død i hjemmet. Et foto (tatt under en fest i nabohuset) viser Jonas på vei vekk fra stedet på det tidspunktet da drapet angivelig skulle ha funnet sted. Jonas blir dømt for mordet til tross for at han hevdet at han hadde vært der og ringt på, men ikke sluppet inn.

Den andre saken radarparet Hanne og Henrik får og løse gjelder den høyreekstreme bloggeren Iselin Havørn. Hun blir funnet død i hjemmet sitt, og dødsfallet er i ferd med å avskrives som et selvmord, all den tid også et selvmordsbrev foreligger. Iselin bor sammen med sin kone, Maria. Da de gi ftet seg, overdro Maria mye av sin nedarvede formue til Iselin. Nå hadde imidlertid denne siste forelsket seg på nytt i en annen. Maria kan derfor ha motiv (både økonomisk tap og forsmådd kjærlighet). Men siden Maria var bortreist da Iselin døde, har hun et alibi. Men så finner man ut at Iselin må være drept. Hun har fått i seg et giftstoff. Dette kan i forveien blitt tilført maten hun spiste.

Så oppdager våre to etterforskere noe svært vesentlig som binder de to sakene sammen. Maria og Anna er egentlig søstre. Kjensgjerningen er forkludret ved at Maria i mellomtiden har forandret navnet sitt. Henrik/Hanne finner også ut at dødstidspunktet for Anna må ha vært tidligere enn hva politiet først trodde. Det viser seg at Maria oppsøkte søsteren sin tidligere på dagen. Hun fant da en dødende Maria på badegulvet. Hun hadde skutt seg selv. Naria fant også et brev som søsteren hadde skrevet til ex-mannen Jonas. Konvolutten inneholdt bl.a. et testament som sa at formuen hennes skulle gå i sin helhet til Jonas. Dette passet ikke Maria. Hun beslagla også et selvmordsbrev (som hun senere brukte i samband med Iselins død). Henrik Holme hadde nøye gransket bilder tatt fra åstedsleiligheten. Det var påfallende ryddig der. Naboen kunne fortelle at Anna hadde vært en flittig kaster av avfall den siste tiden. Set siste hun kastet, var klærne som Dina hadde hatt på seg da hun ble drept. Dette kan være et bevis på Annas lenge undertrykte smerte og fortvilelse.

Etter datterens død begynte Jonas å interessere seg for en annen småjente, Christel, som han ofte fulgte på avstand. Da Jonas slipper ut av fengselet, har Christel selv blitt mor til en treåring, Hedda. Mor og datter bor sammen med Christels far, Bengt Bengtson. Det skal vise seg at han var mannen i bilen som kjørte over Dina. Politiet hadde ment at han ikke var å klandre for ulykken. Nå får Bengtson en stor milliongevinst i lotto. Samtidig skjer det at Hedda blir bortført fra barnehagen. Lenge tror både familien og politiet at kidnappingen har forbindelse med lottogevinsten og avventer det hele med at et krav om løsepenger skal komme. Men det skjer ikke. Det er nemlig Jonas som har tatt Hedda. Sammen med henne gjenopplever han noen lykkelige døgn med en treåring i huset. Motivet hans er at Bengtson skal få oppleve noe av den samme smerten som han selv har lidd under. Så da nettet snøres rundt ham, og politiet med Henrik i spissen som har skjønt sammenhengen, kommer på døren, finner de et kvalt lite pikebarn samt Jonas som erklærer at de kom for sent, for nå angrer han. Henrik setter fortvilet i gang med oppliving av den lille, og i aller siste øyeblikk åpner Hedda øyne….

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og synes du Harry Hole kan være ute å kjøre innimellom i bøkene til Jo Nesbø, vel, han blir for en speidergutt å regne i forhold til denne Axel Steen.
Han røyker hasj, snorter kokain og drikker store mengder rein vodka, skylt ned med danske bajere, alt for å holde nervene i sjakk. Mens han prøver å være en slags far for den syvårige Emma, hans og Cecilies datter. Jobben er han bare så vidt innom uten å utrette noe som helst.
Før dette takraset av en sak detter ned i hodet på ham.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Vi får servert et nattemørkt, grelt, dampende, rått og usminket storbyportrett. Milevis fra det turist-Manchester vi leser om, eller opplever på velregisserte og striglede fotballturer. Til tider rystende lesning, et spennende plot med unge, rotløse aktører, jaktende den neste lykkefølelsen. Med profittjagende, glefsende bakmenn i skyggene.

Mika lever i en lykkelig treenighet med moren og bestefaren i Warsawa. Da bestefaren blir professor i matematikk, bestiller han en skreddersydd frakk. I 1939 kommer tyskerne, og bestefaren til Mika starter arbeidet med å "utvide" frakken. Han syr innvendige lommer og hulrom, og til slutt blir frakken en liten labyrint. Da Mika overtar frakken, skal den vise seg å redde liv på mystisk vis sammen med bestefarens dukker.
En mannsalder senere får Mikas barnebarn, Danny, høre bestefarens historie, og en tysk dukketeatertrupp kommer til byen...

En nydelig, trist og rørende historie om 2. verdenskrig.

Den unge forfatterinnen Anna Munch, har vært en nær venn av Knut Hamsun i mange år. Med en mann som nekter henne å skrive, blir livet i Trondhjem for vanskelig for Anna. Hun forlater mannen og datteren Signe. Kontakten med Hamsun opprettholdes.
Så snus det hele på hodet for Anna. Hamsun anmelder henne. Det hele kan leses i Verdens Gang. Det er nemlig distribuert en rekke anonyme brev, som sverter Hamsun, og han er overbevist om at Anna står bak. Han stiller seg tvilende til Annas psykiske helse.

Interessant bok om en kvinne jeg ikke kjente til.

Anne og Marco er på fest hos naboparet, Cynthia og Graham. Hjemme hos Anne og Marco er deres 6 måneder gamle datter, Cora, alene, men de har med babycallen. Barnevakten meldte avbud i siste liten, og i og med at festen kun var for voksne, gikk Anne til slutt med på å la Cora være hjemme. Det er jo bare vegg i vegg, og hun og Marco ser til Cora hver halve time.
Da festen er over, står ytterdøra hos Anne og Marco på gløtt, og barnerommet er tomt. Cora er borte.
Det finnes ingen tegn til at noen andre har vært i huset, og det unge ekteparet begynner etterhvert å skule på hverandre, og granske den andres fortid, familie og venner.

En sidevender som leses på et par timer.

38 år gamle Undis, kommer fra ei lita bygd på Sunnmøre. Hun har bodd mange år "ute", men nå er hun tilbake som lektor i nordisk på høyskolen.
Før hun tiltrer deltar Undis på den årlige julemiddagen til skolens nordiskkollegium. Det serveres smalahove, noe Undis aldri har satt til livs før.
Under middagen kommer minner fra barne-og ungdomstida fram i dagen igjen. Mesteparten har Undis feid under teppet, men nå må hun ta stilling til både smått og stort.

Bra start, men det blir litt for spesielt underveis. Plusspoeng for nydelig nynorsk.

Utrolig sterk novellesamling, som jeg gjerne anbefaler videre!