Utdrag fra omtale på bloggen min:
En stilsikker bok. Nedtonet, uten bruk av tradisjonelle krimtriks. En sakteflytende historie med en underliggende vibrerende nerve som kryper inn under huden på meg, som den tørre jorda som kleber seg fast til huden i den brunsvidde heten.

En gammel sak får se dagens lys.

Avgrunnsblikk spinner til og fra 1997, 2009 og 2016, og det meste skjer i Trondheim. I 1997 er om en jente som er svært opptatt av Skyggenes bok, som er hennes dagbok. Hun skriver ikke hva hun har gjort til daglig, men det er heller en slags filosofibok. Hun skriver det som faller henne inn. Hun ender opp med å forgifte sin far og havner hos fosterforeldre.

I mellomtiden, i nåtiden, er Odd Singsaker og hans kjære, Felicia på hyttetur for litt kvalitetdstid, men det blir alt annet enn kvalitetdstid, og i i hvert fall ikke romantisk da det første de ser inne i hytta er et lik hengende fra taket. Det verste er at Singsaker kjenner liket fra en tidligere sak som han var involvert i rett før han ble kraftig rammet av sykdom.

I 2009 blir man kjent med Frederikke som blir funnet i villaen til veilederen hennes som er blitt myrdet på en brutal måte, men er hun skyldig? Hva er så viktig med disse årstallene 1997, 2009 og 2016. Har disse årstallene noe til felles?

Spennende tematikk, men lite med overnaturlige elementer
Dette er en bok som har fått mye skryt, noe jeg skjønner godt. Den har en mørkhet og dysterhet som jeg liker, men personlig savner jeg mer magi eller mer av det overnaturlige, fordi krim med overnaturlige elementer er en fin kombinasjon. Ikke alle liker det, men det hadde passet perfekt i denne sammenhengen. Det ville ha løftet opp den uhyggelige stemningen den manglet. Denne boka tar for seg wicca som er en naturreligion. Wicca respekterer alle levende vesener og de setter karma høyt. Dette er bare noen av mange kjennetegn angående wicca. Wicca er et stort tema som er veldig interessant å lese om.

Morsomt å lese om steder man kjenner godt til
Avgrunnsblikk er mitt første møte med Odd Singsaker. Noen er nøye med å lese politi krimserier i kronologisk rekkefølge, mens andre ikke er så nøye. Så lenge det er en rød tråd fra etterforskerens side slik at man alltid får et innblikk i hans bakgrunnshistorie går det bra; en ny sak oppstår jo i hver ny bok uansett. Jeg er ikke alltid like nøye med å lese i kronlogisk rekkefølge i politi krimserier, men andre serier. Morsomt at Jørgen Brekke skriver om Trondheim, min nærmeste by. Han nevner også Børsa og Byneset. Børsa er min nabobygd og halve slekta mi er fra Byneset, så Børsa og Byneset er steder jeg kjenner godt til, og Trondheim. Denne gang var det svært lett å forestille seg alle stedene som beskrives.

Dette er en fin krimbok å få med seg og skjønner hvorfor mange blir så begeistret. Selv savnet jeg mer av det overnaturlige og kanskje mer magi siden temaet er wicca. Få frem enda mer mørkhet. Boka har gode karakterbeskrivelser og er svært lettlest, men kunne ha tenkt meg mer uhyggelig stemning og enda mer om wicca. Av denne boka og filmenThe Craft velger jeg heller The Craft for den har mer av det overnaturlige og er noen hakk sluere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Likevel, effektivt fortalt, godt driv, hele tiden passe spennende med en hel del uventede vrier. Hovedpersonene begynner jeg å bli godt kjent med etter hvert, og jeg har skikkelig sans for dem alle, både Olivia, Tom og Mette. De er heller ikke stillestående, men i stadig utvikling.

Kan man løse mysterier på egen hånd eller er det for risky?

Francesca blir kontaktet av broren til Sophie. Sophie og Francesca var bestevenner, men for nesten tjue år siden forsvant hun. Det eneste sporet etter henne var en sko på piren som tilhørte henne. Francesca kvier seg til å dra tilbake til Oldcliffe av mange grunner, men samtidig vil hun gjerne vite hva som skjedde med hennes kjære venn. Hun vil også hjelpe Sophies bror, Daniel, som virker knust over nyheten om at Sophies levninger nå er funnet. Hun vil være der som støtte og kanskje også finne noen svar. Sammen kan de være sterke. Men Francesca føler seg ikke trygg. I leiligheten hun bor i mens hun er i Oldcliffe, får hun konvolutter utenfor døra med trusler om å holde seg unna. Hvem er det som legger disse konvoluttene utenfor hennes dør, og er det noen som vet mer som de ikke vil hun skal få nyss om?

Bør man egentlig snoke i fortiden?
Gammelt mysterium er noe som ikke går av moten i thrillersjangeren. I Ung kvinne forsvunnet vipper historien til og fra 1997 og 2016. I 1997 bytter Franscesca og Sophie på perspektivene. Franscesca (ofte kalt Frankie) er den selvgode med høy selvtillit og som ikke redd for å være seg selv, mens Sophie lever litt i skyggen av henne og seg selv. Hun har ikke helt troen på seg selv, virker det som. De er gode venner som forsvarer og støtter hverandre til tross for at de også har sine krangler. I 2016 er det Fransesca og Daniel, Sophies bror som er tilbake til Oldcliffe for å finne ut hva som skjedde med søsteren hans. Det er bare det at ikke alle er like samarbeidsvillige til å gi dem svar og i tillegg får Fransesca disse truslene om å holde seg unna. Daniel prøver så godt han kan å overtale henne og håper at hun blir værende.

Skuffende thrillerfaktor
Alt dette høres ut som en lovende thriller, men utførelsen er noe annet. Dette er en thriller som mangler mye. Den mangler stemning, troverdige karakterer, og drivkraft. Det er mye som skjer, men man blir aldri revet med fordi det er en bok som er skrevet på en svært monoton måte. Det er ingen brytninger eller noe som sjokkerer på noen måte. Det er bare en stilleferdig thriller som ikke byr på noe nytt fra den sjangeren. Noe som var voldosmt irriterende med boka var denne Franscesca som beskriver seg selv som karrierekvinne, og virker å ha litt vel høye tanker om seg selv. Hun prøver å være sårbar, men får det ikke til. Det er vanskelig å få medfølelse for henne.

Ung kvinne forsvunnet er en helt grei thriller som tidsfordriv, men ikke stort annet enn det. Det er ingen minnerik leseopplevelse. Beklager. Kunne ha skrevet side opp og side ned om denne boka, men føler det ikke er nødvendig da det meste er nevnt allerede. Boka ble bare altfor tam til å være en thriller.

Fra min blogg: I Bokhylla

Norsk/tsjekkiske Jana begynner, sammen med den aldrende moren, å grave i familiehistorien.
Handula Graf, som er Janas mor, er 18 år da hun forlater Tsjekkoslovakia for å studere. Hun bosetter seg på Lillehammer, og stifter familie.
Familien Grafs historie går tilbake til 1800-tallets Praha, hvor hennes forfedre først var ansatt på slottet, for deretter å starte i hotell-og restaurantnæringen.
Enkelte var også sentrale i motstandsbevegelsen mot Hitler, og andre satt i Gestapos fengsel i Berlin.
En familiehistorie som inneholder mord, forfølgelse, gjestfrihet, samhold og overlevelse.

Veldig interessant å lese om livet i Tsjekkoslovakia, og det første møtet med Norge.

Scout, som mange kjenner fra Lees debutroman, "Ikke drep en sangfugl", har blitt voksen. Jean Louise, som hun egentlig heter, er på vei hjem til faren fra New York. Atticus Finch har nettopp fylt 72 år, og leddgikten plager ham. Det er derfor en lykke at søsteren Alexandra har flyttet inn.
Hjemme hos Atticus, i Maycomb Alabama, havner Jean Louise atter i tottene på tanten, og lar kjæresten Hank, leve i uvisshet. Hun møter også et politisk kaos og rasemotsetninger, og hun blir utfordret til å ta stilling til klasse, kjønn og rase.

Denne boken skrev Harper Lee før den mer kjente "Ikke drep en sangfugl", men den ble først funnet for noen år siden. Personlig synes jeg ikke at den når boka om Scouts barndom til knærne en gang, men den har noen interessante vinklinger fra datidens syn på fargede. Sånn sett er den like aktuell i våre dager.

Dette er en langsom bok. En bok med masse gjentakelser. Tingene betones ettertrykkelig. Som leser føles det som å bli sugd inn i er tungt og dystert, men også høyst besnærende univers.
Handlingen er lagt til Hardanger, til Odda. Her har hovedpersonen, en mann som nå er rundt 40 år, vokst opp i en arbeiderfamilie. Nå er han tilbake på hjemstedet og sitter ved sin fars dødsleie mens han tenker tilbake på barndommen og ungdommen sin og framfor alt på forholdet til faren. Han følte at han aldri ble ordentlig sett og akseptert av faren sin. For faren var livet på arbeidsplassen, på Smelteverket, det virkelige livet. Her var han vel ansett som en dyktig arbeidskar. Hjemme var han fjern og tydde til alkohol. Det ble så ille at moren til slutt forlot familien. Hun tok med yngstesønnen og lot de to eldste, sønn og datter, bli igjen hos faren. Sønnen (hovedpersonen) var den eldste i søskenflokken. At han skulle reise ut og studere var noe faren hadde vansker med å akseptere. De gangene han var hjemme, var det alltid bygda og menneskene der det ble snakket om. Hvordan sønnen hadde det på sitt nye bosted, interesserte ikke faren.
En stor del av fortellingen er viet en bestemt reise som hovedpersonen gjorde med sin far. Det var en reise langsmed fjorden, Sørfjorden og videre Hardangerfjorden. Først med buss og tilbake med en båt som de hadde kjøpt på bestemmelsesstedet. På hjemveien kommer de ut for et ordentlig ruskevær og opplever bølger som er sterkere enn båtmotoren. For å berge båten får gutten små ansvarsoppgaver som han ikke alltid klarer å utføre tilfredsstillende. Da vanker det mer skjenn enn trøst.
Noe av det mest skremmende for denne middelaldrende mannen er hvordan hans eget liv har artet seg. Som sin far opplevde han å bli skilt. Han har to sønner som han beklageligvis har et noe fjernt forhold til. På samme måte som han føler at faren sviktet ham, har han følelsen av at også han svikter sine egne sønner. Historien gjentar seg……

Krig, slagmark, lemlesting, forræderi og svindel er viktige stikkord for innholdet i denne boka. Dette sulle kanskje varsle om en dyster tone, men det stemmer overhodet ikke. Boka er nemlig skrevet på en morsom måte, full av satire og ironi. Hovedpersonene her er de to unge soldatene Albert Maillard (en litt usikke, fryktsom type, vant til å bli hundset av sin egen mor) og kompisen hans rikmannssønnen Edouard Pericourt. En annen viktig person er deres felles fiende, løytnant Heni d’Aulney Pradelle som stammer fra en fattig adelsfamilie.
Handlingen starter i slutten av 1. verdenskrig. Et sted i Nord-Frankrike kommanderer løytnant Pradelle sine soldater opp av skyttergravene De skal erobre en høyde der tyskerne befinner seg. Det er i slutten av krigen, utfallet er klart. Løytnanten ønsker et framstøt som kan gi ham heltestatus For å oppildne sine soldater sender han to av dem i forveien som speidere. Snart kommer meldningen om at begge disse er skutt. I ryggen, merkelig nok! I samme stund som Albert ser og skjønner sammenhengen, er Pradelle der og dytter ham ned i et stort hull i bakken. En granat eksploderer, jord raser ned i hullet og begraver Albert. Edouard er der, og med stor møye klarer han å grave fram den andre, men så eksploderer en ny granat. Edouard får ansiket sitt sprengt i stykker. Han våkner opp på et militærsykehus med voldsomme smerter. Nederste delen av munnen er bare et gapende sår. Han kan ikke lenger snakke. Albert sitter ved sengen hans dag og natt og forsyner ham med morfin.
Edouard vil ikke gjenforenes med familien sin. Han har stor angst for sin far som han aldri har fått ordentlig anerkjennelse hos. Han får Albert til å skrive et brev til faren der det meddeles at Edouard er død. Men så dukker Edouards søster Madeleine opp- Hun ønsker å hente brorens levninger hjem. Albert blir med ut på slagmarken og anviser en helt tilfeldig gravplass. Albert og Edouard må vente lenge på transport hjem til Paris- Da de endelig reiser, er det under falskt navn (navn til soldater som er registrert savnet). Edouard blir tilbudt en transplantasjon, men han vil ikke. Det blir til at Albert tar Edouard hjem til seg. Men Albert strever å få skrapt sammen nok penger til dem begge og til morfinen Edouard er helt avhengig av, tilbringer kameraten all tid innendørs, ofte sammen med husvertinnens datter som skaffer ham utstyr til å lage eksentriske ansiktsmasker. Nå som sønnen skal være død har den rike og mektige fabrikkeieren Pericourt fått store samvittighetskvaler. Han angrer dypt på sin holdning overfor sønnen. Datteren Madeleine har nå giftet seg med løytnant Pradelle som hun lærte å kjenne på sin tur til fronten.
Den franske stat vil hedre sine døde soldater. Pradelle stiller seg i spissen for dette arbeidet, men korrupt og grisk som han er, vil han sørge for at mest mulig av pengene som bevilges, havner i hans egen lomme. Han engasjerer underbetalte utenlandske arbeidere, bestiller de aller billigste og minste kistene osv. Men en statsfunksjonær som kommer for å inspisere oppdager det ene alvorlige misholdet etter det andre. Dette fører til Pradelles ruin, også på hjemmebane der han blir avvist av sin nå gravide kone.
Samtidig har også Edouard fått en idé. Han vil selge vakre gravmonumenter. Kataloger med tegninger blir trykket opp og forhåndsbetaling kreves. Men så kommer deadlinen (som er satt til 14. juli). Da må Edouard og den langt mer engstelige og nølende Albert ha gått under jorden. Billetter til en reise som skal bringe dem til de franske kolonier i Afrika, er bestilt. Men på avreisedagen mangler Edouard. For første gang på lenge går han alene ut på gata iført en maske som gir ham tilbake hans opprinnelige ansikt. Hans far kommer kjørende og får se sin ”døde” sønn stående midt i kjørebanen. Han greier ikke å stanse i tide.........
Midt oppe i den elleville handlingen hviler boka på et dypt moralsk fundament. Forfatteren viser hvor meningsløs og grusom krigen er. Samtidig blir kameratskap og trofasthet fremholdt som det positive.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Fordi forfatteren tar tak i følelsene mine og rundspiller dem. Sender meg i rasende fart rett i vantet slik at jeg blir liggende dørgende stille, lett skjelvende. For så i øyeblikket etter å sende meg i et sugende slagskudd fra blueline og rett i vinkelen. Deretter ei ødeleggende krysstakling av sjelen min. Før jeg totalt forført står jublende sammen med resten av byen på tribunen og feirer målet, før jeg like etterpå er fly forbanna på alle disse mennene som ikke skjønner en jævla dritt av hva som egentlig har hendt.

Ella er amerikansk husmor, som har fått deltidsjobb for en litterær agent. Hun har fått tilsendt et manus av en skotsk forfatter, bosatt i Nederland, som omhandler forholdet mellom Rumi og dervisjen Shams på 1200-tallet.
Underveis i lesingen, finner Ella ut at hun egentlig ikke er lykkelig i ekteskapet, og historien forandrer livet hennes. Likeledes som Rumis liv ble forandret da han traff dervisjen i Konya, Anatolia i 1244.
Fortid og nåtid blandes med øst og vest til en frodig beretning om kjærlighetens virkning i verden.

Spennende, tankevekkende og underholdende bok.

Så stilig. Jeg husker Hurpa meget godt og Krølle.Tror det var det han het, om jeg ikke husker feil :) Jeg var jo med i Grøsserklubben og å få pakke fra Grøsserklubben var månedens høydepunkt. :) Grøsserne (Goosebumps) serien har jeg fremdeles i hyllene mine og har også noe av stæsjet som var med fremdeles. :) Grøsserne vil alltid være i mitt hjerte.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Likevel, dette er ikke en thriller i tradisjonell forstand, selv om det aspektet ligger der gjennom hele boka. Det er først og fremst en beretning om menneskelig tragedie, en beretning om et lukket fjellsamfunn med store hemmeligheter. Som menneskene går til grunne av. En beretning der sannheten er som et troll som ikke vil fram i lyset. Da sprekker det. Motstanden mot sannheten er massiv, som fjellene de bor i.

Arthur har vært enkemann i nøyaktig 1 år. Han har bestemt seg for at tiden har kommet for å rydde vekk Miriams saker og ting. Inni en støvlett finner han et hjerteformet smykkeskrin. Det inneholder et charmsarmbånd. Arthur har aldri sett det før. En av charmsene er en elefant, og det er et telefonnummer inngravert på det lille dyret. På ren impuls ringer Arthur nummeret, og han får svar! Kort tid etter reiser Arthur ut på eventyr for å finne ut mer om sin avdøde kone.

Koselig bok.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Fordi dette opplever jeg som ei bok det går adskillig flere enn tolv av på dusinet. At forfatteren har solgt over en million bøker, og er utgitt i flere land overrasker meg forsåvidt ikke. Hun opererer i Camilla Läckberg-land med flere av de samme ingrediensene, men blir for meg en svært blek etterligning.

Der nederlandske paret Lies og Aart har rømt hjemlandet, som nå er invadert av nazistene. På veien til Tanger plukker de opp foreldreløse barn, og det blir etterhvert en brokete gjeng. Målet til Lies og Aart er å få visum, så de kan komme seg til Amerika. Mens de venter, prøver de å dyrke en åkerlapp i den nådeløse solen i Marokko. Barna må også hjelpe til, og de skjønner fort at det hele er et håpløst foretagende. Samholdet dem imellom er imidlertid sterkt, men så arresteres Aart, og det blir opp til 16 år gamle Hans å påta seg ansvaret, for Lies er gravid og mentalt fraværende.

Boken er delvis basert på det forfatteren selv opplevde da hun var strandet i Marokko ved krigsutbruddet. Hun har også oversatt "Anne Franks dagbok" til engelsk.

En annerledes bok om sorg

Max Porter jobber som redaktør i et britisk forlag. I 2015 debuterte han med boka "Grief is the thing with feathers". Boka kom nylig ut i norsk oversettelse, og da med tittelen "Sorg er den greia med fjær".

Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk da jeg fikk anbefalt denne lille boka, særlig fordi vedkommende som solgte den inn til meg ikke greide å formidle hva slags bok dette var. Ikke annet enn at "det er en rar bok, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den". I og med at boka er så tynn (og lettlest, tenkte jeg), kjøpte jeg den og begynte å lese nokså umiddelbart.

Boka handler om sorg. Mer presist om en far og hans to barn, som nettopp har mistet hhv. en kone og en mor. Familien bor i London.

Noen dager etter dødsfallet ringer det på døra. I farens hode dukker det opp bilder av naboer som kommer med enda en lasagne, en klem eller ferdigmat til guttene ... Men det er ingen mennesker som ringer på. Derimot en svart kråke ... En kråke som sier:

"Jeg forlater deg ikke før du ikke lenger trenger meg."

Dersom jeg skal oppsummere mitt inntrykk av boka, er det at teksten fremstår som prosa og poesi i en salig blanding, avbrutt av Kråkes eventyrfortellinger. Sånn sett kan man si at den overskrider de fleste grenser for hva vi tenker at en roman kan inneholde. Sorg er kanskje noe av det vanskeligste å skrive om, uten å ty til klisjeer. Gjennom å beskrive det følelsesmessige kaoset som oppstår etter morens død, får han frem de fleste fasetter ved det å miste noen som har betydd mye for en. Sorgbearbeidelse er ingen lineær prosess, og det finnes ingen formel for hva som er rett eller galt.

Denne lille boka er så totalt annerledes det meste jeg har lest, og forfatteren skal virkelig ha kred for originalitet! Selv befinner jeg meg på det stadiet i livet at det ikke lenger er terningkast som er viktig, men om jeg vil ta vare på boka eller gi den videre. Denne lille boka skal få plass i min bokhylle! Det sier mye om mitt forhold til den!

Her kan du lese resten av min bokomtale:

http://rosemariechr.blogspot.no/2017/06/max-porter-sorg-er-den-greia-med-fjr.html

Utrolig godt komponert og kjempespennende, gled deg til denne!

Essaysamling om romankunsten

Det er ikke mange dagene siden jeg skrev om Orhan Pamuks siste roman - "Kvinnen med rødt hår" - og hans besøk på Litteraturhuset 24. mai 2017. I alle fall - mens jeg googlet ham opp, kom jeg over denne lille sakprosaboka som gikk fullstendig under min radar da den kom ut på norsk i 2013. Pamuk utga essaysamlingen på engelsk i 2010, med tittelen "The naive and the sentimental novelist". Jeg var ikke sen om å bestille boka fra Bokklubben, og den var så vidt kommet i hus før jeg kastet meg over den.

"Romaner er våre andre liv. ... Akkurat som i drømme blir vi noen ganger når vi leser romaner så mektig grepet av det ekstraordinære ved det som møter oss, at vi glemmer hvor vi er og forestiller oss at vi selv er midt iblant de oppdiktede hendelsene og menneskene vi støter på. I slike stunder føler vi at den fiktive verdenen vi opplever og finner glede i, er mer virkelig enn selve den virkelige verden. Det at disse andre livene kan forekomme oss virkeligere enn virkeligheten, innebærer ofte at vi erstatter virkeligheten med romaner, eller i det minste at vi blander romanene sammen med det virkelige liv. Men vi klager aldri over denne illusjonen, denne naiviteten. ... Til tross for det vi vet om fiksjon, blir vi irritert og forstyrret dersom en roman ikke opprettholder illusjonen om at den faktisk er på ordentlig." (side 11-12)

Boka inneholder seks essays, som hver tar for seg ulike sider ved romankunsten. Hva skjer egentlig i våre sinn når vi leser romaner, og hvordan forholder det seg med romaner som i tillegg til fiksjon også inneholder elementer fra det virkelige liv, det vil si forfatterens liv? Hva er det som skaper en roman? Persongalleriet, stemningen eller plottet? Og hva vil det si å finne senteret i en roman? Hvor viktig er det at en roman har et senter? Essayene ble skapt som en forelesningsserie på Harvard-universitetet i USA i 2009.

Årsaken til at vi til syvende og sist elsker visse romaner er fordi vi har lagt ned et så stort fantasiarbeid i dem, påpeker Pamuk. "Det er derfor vi holder fast ved de romanene, med sider fulle av eselører og bretter." (side 128) Akkurat dette opplevde jeg som så fint å lese! For det er helt OK å legge inn egne preferanser i en bok, selv om skillelinjene mellom hva forfatteren har antydet i romanen (oftest betegnet som "undertekst", uten at Pamuk bruker dette begrepet) og leserens fantasi kan bli vanskelig å trekke helt tydelig. En roman som får ulike lesere til å tolke den i forskjellige retninger, har jeg snarere tenkt på som en styrke og en kvalitet, enn at dette representerer feil ved lesningen og underforstått at romanen har mangler. Og hva er den store forskjellen på lese f.eks. en roman av Roy Jacobsen om øyfolket på Helgelandskysten med bestemte øyne fordi man tilfeldigvis har en bestemor fra Helgelandskysten, kontra å lese en roman om mislykket kjærlighet med høy gjenkjennelsesfaktor? Alle vi lesere leser romanene vi får i hendene med de preferansene vi tilfeldigvis måtte ha fått så langt i livet - verken mer eller mindre. Gjenkjennelse er en stor del av årsaken til at noen romaner går rett hjem, mens andre ikke gjør det.

"Å lese en roman er å utføre den samme operasjonen baklengs. Det eneste forfatteren og leseren plasserer imellom seg, er romanteksten, som om den var en underholdende form for sjakkbrett. Enhver leser ser for seg teksten på sin egen måte og leter etter senteret hvor enn det passer ham." (side 157)

Det har vært en fornøyelse å lese essayene i "Den naive og sentimentale romanforfatteren", der Orhan Pamuk tar for seg de fleste sider ved romankunsten - både fra forfatterens og leserens ståsted. Underveis har han hentet frem bøker fra verdenslitteraturen, som han har analysert for å få frem poengene sine. Det være seg "Anna Karenina", "Moby-Dick", "Don Quijote", "De besatte" ... Han kommer også inn på sine egne bøker, som "Svart bok", "Mitt navn er Karmosin", "Snø" og "Uskyldighetens museum". Jeg opplevde for øvrig essaysamlingen som rimelig greit tilgjengelig, og som interessant for alle som ønsker å dypdykke inn i hvilke bestanddeler en roman har, hvilke virkemidler forfattere spiller på, ulike fortellerståsteder (noen historier fortelles "innenfra" og andre "utenfra" og dette påvirker perspektivene i romanen) og hva som gjør at vi blir følelsesmessig berørt av en roman. Han går langt i å gi leseren kredit for opplevelsen av bøkene, der vi selvsagt tar med oss eget tankegods, egne opplevelser og livserfaring inn i lesningen. Ingenting er mindre verdt eller feil. Så prøver selvsagt de fleste forfattere i intervjuer å lede leserne i en spesiell retning, men dette kan uansett ikke konkurrere med leserens egne leseropplevelser. Det viktigste en forfatter kan få til er å skape en stemning, og dette mener han går foran selve plottet. Jeg kjente at dette ga god klangbunn i meg selv.

Jeg anbefaler essaysamlingen varmt!

Her kan du lese resten av min bokomtale.

Anton Dalgård har bodd i det samme borettslaget, og i samme leilighet hele livet. Faren flyttet ut da Anton var 18, og moren tok med seg lillebroren Geir da foreldrene skilte lag.
Blokkene i borettslaget er fylt av diverse individer. Noen har bodd der like lenge som Anton, mens andre er nyinnflyttet.
Anton liker aller best å være i fred, men det er alltid noen som vil slå av en prat, eller ha ham med på både det ene og andre.
Underveis kommer det fram, i små drypp, at Anton har en fortid som muligens ikke tåler dagens lys...

Utrolig fengende roman, anbefales!