Å være den nye er ingen spøk ...
En stor dag
Alle, i hvert fall de fleste av oss husker vel glimt av vår første skoledag, og hvor nervepirrende det var å starte en ny fase i livet. Spenningen, forventningene og alt som hører med før dagen starter. For Kelvin Klosmo er det hele noen hakk verre. Ikke er det bare hans første dag på en annen skole, men han er den eneste nye, og skolen ligger i verdensrommet. Både han, foreldrene og lillesøsteren må tilpasse seg de nye omstendighetene. Kelvin vil møte opp på første skoledag uten foreldrene. Han er et megageni og tror han klarer seg fint alene, men første skoledag med fremmede medelever byr på mange utfordringer. Medelevene er forskjellige vesener med forskjellige personligheter som Kelvin og vi mennesker. Kommer Kelvin til å passe inn eller vil han bli behandlet som en nerd? Det tar ikke lang tid før han må samarbeide med andre, for det viser seg at noen har onde planer og destruktive planer som kommer til å gå utover alle. Vil Kelvin og de andre stoppe ham, eller er det for sent?
Er det en ting mange har til felles, er det å faile. Å ikke duge til noe. Det er noe Kelvin også får kjenne på da han begynner på en ny skole. Vil han bli likt og passe inn? Er han bra nok for skolen i det hele tatt? Mange av oss kjenner vel seg igjen i det, ikke bare angående første skoledag, men når man kommer et nytt sted generelt.
Rotete og uengasjerende
Sci-Fi ungdomsskolen minner om tegneseriebok selv om det ikke er det. Det er en blanding av ren tekst og tegneseriestriper, en slags veksling mellom det. Det ble for rotete for meg. Enten skulle det ha vært tekst med illustrasjoner eller bare tegneseriestriper, ikke sånn litt av alt her og der. Det ødelegger både flyt og interesse. Det har heller ikke noe med målgruppen å gjøre. Selv om jeg er for voksen for barnebøker, har jeg lest noen barnebøker i det siste som jeg virkelig har likt. Å ikke like en bok bare fordi man ikke er i målgruppa, er ingen unnskyldning. Jeg ble bare ikke engasjert i hverken historien eller illustrasjonene. Synes karakterene ofte var masete, nærmest slitsomme enn morsom, og historien ble for merkelig i grunn. Den fenget meg ikke. Syntes heller ikke at humoren fungerte noe særlig. Liker tørr humor, men denne gang ble det for tørt.
Kanskje en morsom bok for den rette målgruppen, men for min del ble dette for kjedelig og slitsomt. En bok man er lettet over å bli ferdig med for ingenting med Sci-Fi ungdomsskolen fungerte for meg.
Fra min blogg: I Bokhylla
Vibeke Tandberg er en spennende kunstner. Utgangspunktet mitt for boken var derfor at dette kunne bli en utradisjonell bok. Det ble den for meg. Men, jeg slet. For mye form. Nøytrale beskrivelser av hva øyne ser. Et kunstprosjekt kanskje. Men den grep meg ikke.
Konrad Sejer er fremdeles Karin Fossums etterforsker, men i denne boka er han mer i bakgrunnen.
Sjokkerende sak
Konrad Sejer dukker opp i bok nummer fjorten i Karin Fossums krimserie som man ikke trenger å lese i kronologisk rekkefølge. Det er alltid en ny sak. Denne gang om et lite barn som dør i en stygg ulykke. Hvem har skylda? Moren eller faren? Var det en ulykke? Kommer en av foreldrene til å bli spist opp av skyldfølelse og tilstå hele greia, eller vil det forbli en uløst sak?
Dette er kanskje ikke en bok for foreldre å lese med tanke på at dødsulykken (eller var det en ulykke?), gjelder et lite barn. Selv vi som er barnløse har forståelse for tapet av et barn. Vi er ikke helt uvitende og kalde, bare for å understreke det. Dette er en sårbar bok for både lesere og de som er involverte i historien, selv om det bare er fiksjon.
Karin Fossum kan det å beskrive mennesker, spesielt de som befinner seg utenfor samfunnet, outsidere som ikke hører til noe sted. Men hun er også god til å beskrive enhver menneske hun plotter inn i konseptene sine, fordi hun har god psykologisk innsikt. Det fikk man greie på ganske tidlig i bøkene hennes. Jeg har ikke lest alle, men de fleste.
Ensporet krim
Selv om denne boka er sårbar i sin helhet, har den ingen gnist eller brytninger som i Fossums tidligere bøker. Denne føltes for enveiskjørt og hadde for lite utfordringer. Noen kommer kanskje til å bli overrasket over slutten, men for min del ble det dessverre for forutsigbart. Likevel er slutten noe "sjokkerende", men på en annen måte. Ikke sjokkerende fordi den lurer meg, for det gjør den ikke, men sjokkerende på en måte jeg ikke kan utdype meg om for ikke å avsløre noe, og jeg vil ikke avsløre noe som helst. Men leser man boka vil man skjønne hva jeg hinter til. Jeg liker ikke å være diffus, men man må være det noen ganger.
Det er litt skuffende at Konrad Sejer ikke er så fremtredende i Formørkelsen fordi det er en varm og menneskelig etterforsker. Han lar ikke noen være offer eller la en situasjon dømme andre. Han ser på et menneske som et menneske og ikke noe annet enn det. Istedet for å gjette og dømme, vil han vite sannheten uansett hvor lang tid det vil ta ham å finne ut av ting. Det har jeg sansen for. Han gjør ikke ting på en brutal måte. Han er ikke alkoholiker som de fleste andre etterforskere og jages ikke av indre demoner som er typisk for politietterforskere i dagens krimverdenen. Istedet er han gammeldags, saklig og veldig nøktern. En godt likt type.
Formørkelsen er dessverre ikke Karin Fossums sterkeste kriminalroman. Min favoritt er fremdeles Djevelen holder lyset. Men jeg leser gjerne flere bøker med Konrad Sejer. Han er en god grunn i seg selv å lese bøkene av Karin Fossum. For min del ble denne boka for forutsigbar og manglet dybde.
Fra min blogg: I Bokhylla
Lasaruseffekten er en varm, interessant og humoristisk thriller med temaet om sjelen. Lever den videre etter vår død? Vent litt. Jeg må bare sjekke om jeg har sjel først ...
Nei da, jeg bare tuller ... eller gjør jeg det? Siden Tom Egeland kom ut med ny bok tidligere i høst, ville jeg lese hans forrige bok først, nemlig Lasaruseffekten. Jeg er ikke så pertentlig nøye på å lese bøker i kronologisk rekkefølge hele tiden, men siden jeg allerede hadde Lasaruseffekten liggende, var det en grei løsning å lese den først.
Lekende "lett"
Lasaruseffekten virker som en tung bok, ikke bare på grunn av sideantall, men også temaet. Overraskende nok var det ikke det. Egeland skriver lett og flytende. Man blir godt kjent med Bjørn Beltø. En usikker mann med masse selvironi som er lett å like. Han vet om sine sterke sider, også sine svakheter. Han får et oppdrag om å finne De dødes bok. Mange andre har vært på jakt etter manuskriptet før ham, og hvorfor vil oppdragsgiveren holdes utenfor offentligheten? Underveis i oppdraget får Bjørn tilsendt anonyme avisartikler om savnede barn. Hvem er de barna? Har de noe til felles? Hva er det den anonyme senderen prøver å fortelle ham? Flere ting oppstår. Blant annet kommer han kontakt med en mystisk kvinne som er veldig gåtefull, som han blir meget betatt av. Hun har en datter, Winona som er et spesielt barn. Bjørn blir informert om et medisinsk institutt hvor de forsker på hva som skjer når man dør, og om man vil huske tidligere liv. Finnes det et gen i kroppen vår som gjør til at noen av oss kan huske våre tidligere liv? Forskningsskremmeriet kaller de Lasaruseffekten. Vil Bjørn Beltø tro dem, på hans mystiske kvinne, eller er alt bare humbug og kanari? Og vil Bjørn Beltø gjøre alt for å redde den mystiske kvinnen og den like mystiske datteren hennes?
Har man lest bøker av Tom Egeland før, vet man omtrent hva man får, men det gjør ikke noe da de fleste av bøkene hans er underholdende, og det var denne også. Plottet er drivende god, karakterene er spennende å lese om, og det er umulig å ikke bli glad i Bjørn Beltø. Enkelte partier er forutsigbart, og man synes ikke boka er et stort mysterium sånn egentlig, men det er skrevet med intensitet. Man må bare lese noen sider likevel for å se om man har rett. Det er en slik type bok.
Tung, men interessant filosofering
Boka er delt opp i flere deler, og det var den tredje delen jeg slet mest med. Det er for filosofisk for min del. Jeg liker å filosofere om alt og intenting selv, men å lese om det kan bli noe tørt i lengden, så slet akkurat litt med den delen. Tror man på et liv etter døden selv? Lever sjelen og tankene videre selv om kroppen råtner opp og forsvinner? Jeg er både døpt og konfirmert, men er jeg religiøs? Ikke i det hele tatt. Jeg konfirmerte meg på grunn av tradisjon og ikke noe annet. Føler meg mer som ateist enn kristen, hvis jeg skal være ærlig. Selv om man ikke tror på dette "sprøytet", så er det interessant lesing, selv om det er noe småtørt og hinsides. Men det setter i gang en tankeprosess, og filosofering om alt og ingenting er av og til gøy, for man vet ikke hvor filosoferingen fører til. Det er bare morsomt å teste seg selv å tenke på både dype og latterlige ting. Ikke alt trenger å være så alvorlig hele tiden. Det er det man har spenningsbøker til. For å underholdes, filosofere og la seg rive med enten man tror på temaene man leser om, eller ikke.
Hva man tror på eller ikke ... fascinerende thriller er det uansett.
Fra min blogg: I Bokhylla
På aldershjemmet, "We care for you", i det skotske høylandet, er det opprørsstemning blant beboerne. Uten forvarsel har alle fått betydelig økning i husleien. For noen betyr dette at de må flytte, noe de absolutt ikke er innstilt på. Etter mye hvisking og diskutering, bestemmer de friskeste av beboerne seg for å ta til motmæle. De forskanser seg, tilkaller pressen, og har en heidundrende fest. Stuntet får ikke de følger som håpet, men så kommer den verdensvante Joan med et forslag.
Søt bok, som får fram både smil og tårer. Litt mange navn og rotete start, trekker terningkastet ned.
Hervé Joncour er handelsmann. Varene han selger er silkeormegg. Eggene kjøper han i Afrika en gang i året. Grunnen for en så lang reise, er at de europeiske eggene har fått pest. Til slutt skjer det samme med de afrikanske, og Hervé og byen hans får et stort problem. Den lille franske byen, er ledende innen silkeproduksjon, og nå er livsgrunnlaget truet. Mannen som reddet Hervé fra en militær karriere, Baldabiou, vet råd. Hervé må dra til Japan, men det er farlig. Japan har vært et lukket land, som ikke er overvettes begeistret for utlendinger. Heldigvis for Hervé har Baldabiou forbindelser, og dermed kan han legge ut på den lange og farefulle ferden til verdens ende. Året er 1861.
Vakker og søt liten bok.
Butangen kirke i Gudbrandsdalen, huser to spesielle klokker. De ble støpt til minne om de sammenvokste søstrene Halfrid og Gunhild. Disse søstrene kunne se framtiden, ble det sagt, og de var drivende dyktige med veven. Den siste billedveven de lagde, skulle visstnok framstille nettopp framtiden.
Mange år senere, i 1879, kommer en ny prest til Butangen. Han er ung og full av visjoner, men usikker på bygdas skikker og trangsynthet.
19 år gamle Astrid hjelper ham å forstå, men hun mister troen på presten da den tyske arkitekten dukker opp. Etter det Astrid forstår, går både kirken og søsterklokkene en usikker framtid i møte.
Nok en godt skrevet bok fra Mytting. Interessant historie, men litt ullent på slutten.
Hun ville bare gi søsteren sin en fin førtiårsgave, men ikke alt går som planlagt hele tiden ...
Å nyte utsikten fra en varmluftballong høres ut som en fristende og rolig affære, men er det det? Det får ikke menneskene i åpningen av Sharon Boltons Dødsdømt erfare, snarere det motsatte. De blir vitner til noe helt forferdelig. De ser en mann drepe noen, og når han oppdager dem i varmluftballongen, har han bare en mission, og det er å ta dem alle siden de har sett ham. Utfallet blir tragisk, og Jessica har et mål; å overleve. Hun har sett hvordan morderen ser ut, og han har sett henne. Ingen skal få ødelegge for ham, koste hva det koste vil. Boka er også mer kompleks enn som så. Ved siden av jaktingen får man et innblikk i Jessicas tidligere år, nemlig forholdet med søsteren hennes.
Bedre utvikling
Jeg har lest noen bøker av Sharon Bolton tidligere, De utvalgte og Livredd, og synes bøkene hennes har vært veldig varierende. Dette er helt klart den beste jeg har lest av henne så langt. Kanskje det hjalp at jeg ikke hadde hørt om boka tidligere, og ikke visste så mye om den på forhånd? Selv om man har sett denne type katt og mus lek mange ganger før på film, så hadde denne historien en slags friskhet over seg. Vet ikke om det var varmluftballongen, persongalleriet eller noe annet, men denne boka opplevdes ikke så traurig som mange andre krimbøker. Jeg liker krim ennå og leser mye av det, men har opplevd sjangeren som meget ukreativ og tungtrødd i det siste. Denne var ikke voldsom kreativ, men likevel hadde den en friskhet over seg som er vanskelig å forklare. Den hadde en intensitet som mange krimbøker har manglet den siste tiden.
Endelig en hovedkarakter man liker
Katt og mus - leken er like oppbrukt som Tom & Jerry, men underholdende er det likevel. Selv om man har sett lignende filmer der morderen gjør alt for å finne vitnet før, så var det skrevet på en god måte, og Sharon Bolton bidro med realistiske og gode personbeskrivelser. Man vet hvem man skal heie på, og av og til føles det ut som om man flykter sammen med Jessica, fordi man blir litt knyttet til henne. Man vil at hun skal riste av seg etter disse galningene som er ute etter henne, og som bare vil henne vondt.
Det er mye som kunne skrives om Dødsdømt, men det er mer underholdende å lese den enn å lese om den. Det er i hvert fall en av de bedre krimbøkene jeg har lest i det siste, og Sharon Bolton har vist sin styrkhet i denne boka som er; intensitet og undertoner. Håper hun beholder denne skrivestilen fremover.
Fra min blogg: I Bokhylla
Bjørn Bakken som svar til Lisbeth Kingsrud Kvisten :
18:20, 2. oktober 2018 Diskusjon: Lisbeth Kingsrud Kvisten om Portåpneren roman av Kjell Erling Bardal av Kjell Erling Bardal
En av årets favoritter hos meg!
Sist sett
