Bokelskere.no

Boka handler først og fremst om Monika fra hun er en liten jente og fram til hun nærmer seg pensjonsalder. Hvert kapittel gjør et lite hopp framover i tida, og hver gang møter vi Monika i en ny fase av livet.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Monika vokser opp i Fredrikstad. Hun har to eldre søstre, Kristin og Elise. Begge søstrene gifter seg etter endt utdanning og får barn. Med Monika går det noe annerledes. Hun går fra det ene forholdet til det andre, uten å finne den store roen. Som regel, ser det ut til, er det Monika som gjør ljutt. Men det later ikke til at dette skaper ondt blod mellom partene for Monika beholder tydeligvis et godt vennskap til sin tidligere kjærester. Det lengste forholdet har hun til kokken Geir. Med ham får hun et barn, en datter som får navnet Maiken. Hun er fra første stund et noe vanskelig barn, trassig og selvhevdende.

Også i yrkessammenheng hopper Monika fra det ene til det andre. Hun studerer litteraturvitenskap, men avbryter før endt hovedfag. Hun arbeider som lærer i skolen, så går hun over til å bli tekstforfatter i et reklamebyrå, deretter blir hun frilansjournalist og til slutt ender hun opp i skolen igjen.

Nå er det kanskje ikke noe spesielt ved livsførselen til Monika. Mange kvinner i vår tid ønsker å være frie og ubundne. Spørsmålet er hvor fornøyd de føler seg når de senere ser tilbake på alt. Monika er slett ikke noen ensom og ulykkelig person. Hun er sosial og har masse venner. For henne er det lyst som kommer først, ikke plikt og ansvar. Kanskje er hun egoistisk og selvopptatt?

Boka er skrevet som en slags indre monolog. Vi følger bevissthetsstrømmene til Monika. Det er uten tvil engasjerende diktning.

Jeg opplevde denne boka som relativt langdryg. Ikke det at den på noen måter var kjedelig. Men det tok lang tid å komme gjennom den. Dette skyldes nikk mye snakk og gjentakelser mellom hver gang handlingen gikk videre. Noe av dette inntrykket endret seg da jeg nærmet meg slutten av boka. Da skjønte jeg at mye av tompratet faktisk hadde en avgjørende funksjon i løsningen av mysteriet.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger


Som i så mange andre krimbøker foregår handlingen her på to ulike tidsplan. På nåtidsplanet kommer en politikvinne til et småsted i Skåne for å overta jobben som politisjef. Noe av det første hun hører om her r et tragisk dødsfall som hadde skjedd på stedet 20 år tidkigere. En sensommernatt hadde fem ungdommer samlet seg i skogen for å feire at de nå var ferdige med videregående skole og at nå et helt nytt kapittel av livet lå foran dem. De skulle tilbringe natten i telt, men først skulle de spise, drikke, høre på musikk og bade i vannet som lå like nedenfor. De fem var Alex, den selvbestaltede hovedpersonen, Maria, den begavede med skyhøye planer, den noe sjenerte Bruno, den lekre Carina og den eminente musikeren Simon. Mens festen pågår, kommer to utenforstående, Joe og Tanja og slutter seg til dem. Dette skaper uorden i vante relasjoner. Neste morgen blir Simon funnet druknet i vannet. Hva som egentlig hadde skjedd, er aldri blitt oppklart.

Da Anna sammen med tenåringsdattera si, Agnes, byen, er tre av de den gang impliserte ungdommene fremdeles bosatt der. Maria har en viktig stilling i kommunen, og hun er gift med Bruno. Sammen er de i ferd med å bygge et storslagent turistsenter. Det er Henry Morell, Alex`s far, som nå har falt for aldersgrensen, som skal overlate plassen sin som politimester til Anna. Hun på sin side føler at det er ikke er helt lett å samarbeide med den gamle. Det føles som om han stadig vil stikke kjepper i hjulene for henne.
Anna og Agnes har fått tilbid om å leie huset som kalles Tabor. Det tilhører familien til gutten Simon, han som druknet 27 år tidligere. Huset har vært atelier for kunstneren Karl Johan, Simons far. På loftet henger et gripende bilde som Karl Johan har malt. Der ser man kroppen til den druknede Simon som ligger utstrakt i vannet.  Anna går rundt med en nagende følelse av at det er noe som Henry og co vil holde skjult for henne. Kan det ha noe med den gamle saken å gjøre? En av oppgavene som Anna gir deg selv, er å prøve å finne ut hva som egentlig skjedde den natten da Simon døde. Var det en ulykke? Eller et drap? Eller kanskje et selvmord? Så dukker ”mannen fra fortiden”, Joe, opp igjen. Han er nå blitt et ganske alkoholisert menneske. Hadde han noe å gjøre med Simons død? Han og Tanja hadde jo forlatt leirstedet til de fem ungdommene tidligere på natten. Noen dager etter finner man Joe død ute i skogen. Har dette noen forbindelse md den gamle saken?

En ung kvinne, Lisa, dukker opp. Hun skal være datter til Joe og Tanja. Men som følge av obduksjonen av den døde, oppdager man at  dette ikke kan stemme. Arvestoffene hennes peker mot en helt annen familie, nemlig familien Vidje. Så kommer det fram hva som skjedde den skjebnesvangre natten.  Simon og Tanja hadde sneket seg vekk fra de andre og endte sammen inne i teltet til Simon. Den natten må den første spiren til mennesket Lisa blitt lagt. Simon var det eneste barnet til Karl Johan Vidje. Karl Johan mistet for mange år siden synet, og i lang tid har han nå bodd på pleiehjem. Kona Elisabeth derimot bor fremdeles på Änglaberget, den store familieeiendommen. I den senere tida har Maria ofte kommet og tatt seg av Elisabeth. Den gamle damen er nå er nå svært lykkelig over å ha blitt gjenforent med sitt ukjente barnebarn, Lisa.

Siste del av boka inneholder flere høyst dramatiske scener. En dag tar Anna og Agnes med seg Lisa opp til steinbruddet. Den unge kvinnen skal få selv se stedet der hennes egentlige far druknet for mange år siden. Underveis dukker også flere av de impliserte personene opp. På hjemveien skjer det noe med bilen som Anna kjører. Plutselig svikter bremsene i en bratt unnabakke. I en sving skjærer bilen it og havner i elva der den synker. Anna og Lisa klarer selv å komme seg løs, men det er verre for Agnes, Etter mye strev klarer mora å få berget dattera. Det er absolutt i aller siste liten. Agnes havner på sykehus og svever mellom liv og død, men kommer seg til slutt.

En natt oppstår det brann på Tabor. Det er så vidt Anna og Lisa (som har overnattet der) kommer seg ut . Ute i skogen er det noen som jakter på dem. Det viser seg nå at det er Maria. Hun opplever Lisa som en umåtelig trussel. Maria og Bruno, som trenger eiendommen Ânglaberget for å kunne virkeliggjøre planene sine, ser at alt går i grus fordi Elisabeth nå har fått en arving. Handlingen får en uventet vending på slutten. Leserne har lenge trodd at det var det uoppklarte dødsfallet til Simon som skapte vondt blod blant folk.  Men så viser det seg altså at det er noe helt annet.

Også Simons dødsfall får en rimelig, men uhyre tragisk forklaring på slutten. Da Joe og Tanja hadde forlatt de fem ungdommene, farer fire av dem løs på Simon i raseri over at han hadde ”tatt seg til rette” med Tanja. Dette får Simon til å vende dem ryggen. Han tar sykkelen sin og begir seg på hjemvei. Samtidig er hans far, Karl-Johan, ute og kjører bil på den samme veien. Karl-Johan hadde da allerede mistet mye av synet sitt og ser ikke sønnen som kommer farende nedover. Sammenstøtet tolker han bare som om et dyr hadde kommet i veien. Andre barmhjertige rydder opp og plasserer Simon slik at det skal se ut som om han hadde druknet.

Flott oppfølger til Himmelfall

Som 17-åring reiser Maria fra landsbygda til Havanna. De eneste jobbene hun får, er som danser på diverse nattklubber. Etterhvert møter hun musikeren, Nestor Castillo. Maria inspirerer Nestor, og han skriver sanger om den vakre, unge kvinnen.
Maria er nå en godt voksen kvinne, som bor i Miami med datteren. Hun har aldri glem Nestor Castillo, og nå mimrer hun tilbake til den utfordrende tiden i Havanna, som også inneholdt hete netter.
interessant, men litt for gjentakende og dårlig driv.

Boka leses som en del av juli-utfordringen til Trondheim folkebibliotek, der man skal lese fra Cuba.

Denne biografien ble mye omtalt og fikk god omtale da den kom. Forventningene mine ble dessverre ikke innfridd. Den mest interessante delen er nok den hvor Michelle Obama forteller om prosessen der hun bestemmer seg for å støtte Obama i å forsøke å bli president.
Beskrivelsen av hennes egen bakgrunn gir også god forståelse for at hun er så tydelig på at alle kan lykkes - og spesielt jenter fra afro-amerikansk bakgrunn.
Dette er så viktig for forfatteren at det bikker litt over. Det blir gjentatt så mye at jeg blir litt lei av å lese om det fra ulike vinkler. Boka kunne nok vært slanket med en del sider.
Fra tiden som First Lady i Det hvite hus gir hun oss mange eksempler på det å forsøke å kombinere et vanlig familieliv med det å være Amerikas førstefamilie. Konklusjonen hennes er vel at det er ikke mulig. Hun målbærer ofte en bekymring for den belastningen de utsatte sine to barn for.
Alt i alt en interessant bok som gir et lite innblikk i hvordan det er å befinne seg ved siden av verdens mektigste leder. Men det hadde vært enda mer interessant å få vite litt mer om nederlagene - det de ikke fikk til.

En slapp spøkelseshistorie i et moderne hus.

Lett underholdning
Har lest noen bøker av Ruth Ware før og det er: The Woman in Cabin 10, og In a Dark, Dark Wood. Hun er ingen favorittforfatter, men av og til er det greit å lese bøkene hennes, hvis man vil ha noe lett og avslappende. Bøkene hennes byr på enkle historier med like enkle mystierier, og slike bøker trenger man en gang i blant.

Rowan er lei av å sitte fast i en jobb hun ikke lenger trives i. Hun jobber i en barnehage, og hun er lei av intriger og drama blant visse ansatte. En venn hun deler leilighet med er for tiden borte, og hun føler seg ensom. Ved en tilfeldighet ser hun en annonse om en familie med fire barn som søker barnepike på lang sikt. Rowan kjenner hun trenger en forandring, og svarer. Hun blir invitert hjem til dem på jobbintervju. Selv bor hun i London, og hun må reise hele veien til et øde sted i Skottland. Familien hun møter er temmelig oppdaterte innen den teknologiske verden siden det morderne delen av huset de har renovert, er et smarthus, som drives av appen Happy. Rowan får møte først de tre av fire barna siden den eldste bor på internatskole. Rowan går godt overens med mora Sandra. Vil de andre i familien like henne også?

En annerledes jobb
Rowan får jobben som barnepike og allerede neste dag blir hun alene med barna i en viss periode, for foreldrene må på jobbreise. Vil hun klare utfordringen, og hva er det som egentlig skjer med huset om natten? Skremmer hun seg selv fordi huset hun bor i ligger øde til, eller er det noe uforklarlig i huset som setter henne på prøve? Det går ikke bedre med nattesøvnen hennes da en dør i hennes rom leder opp til loftet, hvor hun hører romstering om natta ...

Nok en bok som blir sammenlignet med Piken på toget. Det ser ut til at nesten alle, i hvert fall de fleste thrillerne som blir gitt ut nå til dags, blir sammenlignet med enten Piken på toget av Paula Hawkins, eller Gone, Girl av Gillian Flynn, eller sammenlignet med begge to. Det har da blitt gitt ut flere og muligens bedre thrillere etter at disse to kom ut? Det er kjedelig at de samme bøkene blir sammenlignet om og om igjen.

Dårlig gjort
Likte godt åpningen av boka hvor Rowan prøver å skrive brev i håp om å komme i kontakt med en advokat hun er blitt tipset om av innsatte. Grunnen er at et av barna hun var barnepike for døde og Rowan ble funnet skyldig, noe hun hevder hun ikke er. Dette er ikke noe jeg røper, men selve baksideteksten, noe som er synd for det legger en demper på spenningen som kunne ha vært der. Grunnen til at jeg ville lese boka selv om baksideteksten er noe avslørende, var på grunn av de overnaturlige elementene, for jeg er svak for spøkelseshistorier og slikt. Men siden det andre allerede var avslørt, føltes det som å lese en oppramsing istedet for en psykologisk thriller, som kunne ha vært spennende. Så å lese baksidetekst, enten om det er på norsk eller engelsk er alltid en risiko, spesielt når man leser baksidetekstene på engelske bøker, som ofte er nesten like lange som en bacheloroppgave. Det føles ofte sånn. Baksidetekster skal være inspirerende og øke nysgjerrighet og gi leselyst, ikke avsløre store deler av boka. Det er trist. Sånn sett føltes boka noe amputert.

Bortsett fra det var det ikke noe spesielt med selve historien heller. Karakterene var mer spesielle enn selve historien, og det er noe trått over det hele. Med tanke på at dette er en slags spøkelseshistorie uten at det er dominerende, er de uhyggelige øyeblikkene stort sett fraværende. De fleste karakterene er kjedelige å lese om, og en eller annen overraskelse som man muligens venter på, uteblir. Wares bøker har tidligere vært veldig forutsigbare, og det er også denne. Også en av grunnene til at jeg ville lese den for av og til vil man bare ha noe lett.

Forståelig nok var ikke dette noen stor leseopplevelse, men lettlest og småunderholdende der og da.

Fra min blogg: I Bokhylla

Karin Fossum er en mester i å skildre relasjoner mellom mennesker. Hun gjør det med humor og respekt, uten å bruke mange ord for å få frem den rette stemningen. Språket klinger godt i mine ører, og betraktningene Fossum gjør seg fikk meg flere ganger til å nikke anerkjennende. Det er ikke få ganger jeg smilte imponert, over kloke refleksjoner rundt utenforskap og ensomhet.

Jess er alenemor, og bor i Manchester. Barnefaren, Adam, har flyttet til Frankrike, der han driver et herregårdshotell. Denne sommeren skal Jess og sønnen, William, feriere på Adams hotell. Jess` mål for ferien, er å forbedre forholdet mellom far og sønn. Det skal vise seg å være lettere sagt enn gjort...
Lettlest underholdning med alvorlig undertone. Fint å drømme seg til vakre Dordogne når man ikke kan reise dit fysisk.

Ludo har flyttet fra hjemlandet, Portugal, til Angola. Da Angola får uavhengighet, går det ikke akkurat rolig for seg, og Ludo har alltid vært redd for å bevege seg utendørs. Nå murer hun seg inne i leiligheten, og blir der de neste 30 årene. Dietten består av duer og grønnsaker, og for å kunne lage mat må hun brenne møbler og bøker. Hun underholder seg med å skrive ned historien sin på veggene. Ludo vet så og si ingenting om verden utenfor, men små brokker siver inn via dårlig radio, naboer, brevduer, og så Sabalu. Han er en ung gutt som klatrer opp til leiligheten.

Lettlest og interessant. Mysteriet Ludo fascinerer. Månedens bok i En slags bokklubb.

Godt oppbygget roman med tydelig nerve

Å passe inn i et lite sted er ikke lett.

Liten familie
Lauren lever som andre jenter, bortsett fra at hun mangler sin mor. Hun er ti år og lever alene sammen med faren og deres hund. Moren hennes forsvant da hun var liten, og ingen vet hvor hun er blitt av. Faren hans nekter å snakke om det etter alle disse årene for sorgen er like stor. Han jobber og tar seg av Lauren, og det er dager han ikke kommer seg opp av sengen. De bor i en liten, isolert bygd i Skottland. Det er også et sted hvor folk snakker og sladder ofte oppstår, og hun og faren er litt utsatt for det, men lar seg ikke borthefte med det. De lever livet sitt som vanlig. På skolen blir hun kraftig ertet av de andre jentene, men heldigvis har hun Billy som er hennes beste venn, og hun er venn med en tenåringsjente som hun henger med når venninnen ikke er på skole i Edinburgh.

En kveld kjører hun og faren hennes nesten ned en kvinne som kommer i veien. Hun har steinansikt, sier ikke noe og er lettkledd. De tar henne med seg hjem og neste morgen er hun borte. Faren hennes forstår ikke hva Lauren snakker om når hun nevner det. Han selv har glemt hendelsen, men det har ikke hun. Senere viser det seg at flere ser denne kvinnen ved skogkanten, som så forsvinner, og like etterpå husker de henne ikke, som om de får et slags hukommelsestap. Det er bare Lauren som husker henne. Hvem er denne kvinnen og hvor hører hun til?

Mer sentimentalt enn skremmende
Det var på grunn av baksideteksten at jeg ville lese boka og bestilte den. Også ville jeg bli litt flinkere til å lese moderne horror. Foretrekker eldre horror, men prøver å holde meg litt oppdatert også. På baksideteksten står det ikke noe om hvor gammel Lauren er, så trodde hun var litt eldre, i tenårene eller noe, og hadde forventet meg en voksnere horror, siden det faktisk er horror for voksne. Men både skrivestilen og handlingen var noe barnslig. Noen uhyggelige scener oppstår, men det blir for mye om sentimentalitet og familiebånd, noe som er forståelig med tanke på at moren hennes forlot henne da hun var liten, og hun ble aldri kjent med moren sin. Likevel håpet jeg på noe mørkere og uhyggeligere enn dette. I denne boka er det litt vel mye om følelser. Det er også spesielt at en tiåring er interessert i tarotkort. Noe av det blir ikke helt troverdig.

Likte at settingen er i et lite og isolert sted i Skottland som kan virke noe klaustrofobisk. Der alle vet det meste om hverandre, men dessverre blir resten av handlingen veldig forutsigbar og kjedelig i lengden. Den mangler både uhygge, stemning og undertoner. Spenningen uteblir i store deler, også, og synes dette kunne ha passet bedre som en novelle enn en bok for det blir fort mye av det samme. Syntes mange av karakterene ble noe anonyme og gråaktige. Man blir ikke helt ordentlig kjent med dem.

Spennende konsept, men tørt og kjedelig utført.

Fra min blogg: I Bokhylla

Utdrag fra omtale på bloggen min:
For en aldrende raddis blir hele greia ganske så eksotisk fremmed. Omgivelser og livsførsel er milevis unna det vi ordinære skattebetalere i det hele tatt kan klare å se for oss. Ikke en gang i våre villeste fantasier.
Men det til sides – det svinger skikkelig underveis.
Fordi Langeland øser fra sitt språklige overflødighetshorn. Ordrikt, joda, men det flyter så inni hampen bra. Omtrent som von der Halls Tesla på autopilot.
Enkelte finanstekniske passasjer blir noe langdryge og uforståelige for en som er vant med det kommunale lønnsregulativet. Men det gjør ikke så mye. Det er så mye annet å meske seg med. Selv om jeg kanskje bør være forsiktig i bruken av ordet meske – det er ikke akkurat kvinnesakslitteratur dette her.

Fantastisk leseopplevelse, hans aller beste til nå i serien!

Forfatteren tar utganspunkt i eget liv som debattant og forfatter, når hun tar for seg historien om kvinner i offentligheten. Om å bane seg vei i en mannsdominert verden; innen politikk, litteratur, idrett, kunst, og uteliv. De som tok kampen, gjorde ikke dette uten personlige konsekvenser...
Breen er innom mange kjendiser - Amalie Skram, Ingmar Bergman, Bjørn Afzelius, André Bjerke, Selma Lagerlöf m.fl.

Lettlest og utrolig underholdene om kvinnekamp både før og nå.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Innfløkt?
Joda, men Borge styrer historiene med imponerende stødig hånd slik at de glir sømløst i hverandre.
Enda mer imponerer språket, der det driver fortellingen framover, så elegant flanerende at det er en fryd å lese. Hvor man lulles inn i en nærmest friksjonsfri tilstand av ren nytelse, for så å bråvåkne til hensynsløs grusomhet. Der jeg føler meg hensatt i en følelsesmessig berg-og dalbane. Fordi menneskene i historien er mennesker jeg bryr meg om. Eller mennesker jeg forakter. Uansett avskygning er de spill levende for meg.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Forsåvidt har jeg en viss sympati med ideen til boka; resultatet av skjebnesvanger ungdommelig dumskap. Men det blir søtladent langtekkelig, og hva/hvem/hvorfor er innlysende hele veien fra start til mål.
Og selvsagt, det er jo amerikansk dette, og da ryker det kraftig fra pistolløpet i finalen.
Jeg klarte å fullføre, men det holdt hardt …

Mer av Lisa Jewell, takk.

Hvert skritt du tar var helt ukjent for meg. Den kom jeg tilfeldigvis over i en dagligvarebutikk, og det skal jo ikke mye til for å friste meg. Hadde hørt om forfatteren så vidt før. Ironisk har jeg en ulest bok av henne liggende, som heter Så var hun borte. Men dette ga mersmak, og ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese Så var hun borte snart, for jeg likte Jewells skrivemåte veldig godt. Den er lett, engasjerende og mystisk. Det er ikke akkurat en ren krimbok da det består bare en liten del av boka. Man får vite at noen er blitt drept, men får ikke vite hvem som er drept eller hvordan det skjedde. Avbruddsvis i handlingen, er det to politifolk som avhører forskjellige vitner underveis.

Fra uskyldig forelskelse til noe mer?
Jewell har skrevet en bok om uskyldig forelskelse, om lengsler og begjær uten at det blir overdrevet eller tilgjort. Hun beskriver den ene sære karakteren etter den andre, som ironisk nok befinner seg i samme område. Joey er den nyeste i området. Etter å ha jobbet i utlandet i det siste, og nygift med sin mann hun bare har kjent i noen måneder, kommer hun tilbake til England uten bosted. Men hun og mannen får tilbud av broren hennes om å bo sammen med ham og hans kone inntil videre. Joey og mannen går med på det. De takker ja til å bo der til de får råd til eget sted. Hun blir fort oppmerksom på en mann som bor i samme strøket. Han er områdets nye rektor, og han har et godt rykte på seg. Han har jobbet ved mange forskjellige skoler og reddet dem fra nedleggelse. Han er en slags lokalhelt og kvinner forelsker seg lett i ham, selv om han er gift og har en sønn. Sønnen hans er en enstøing som ofte sitter på rommet og spionerer på dem i gata, og dokumenterer det han observerer. Vi blir også kjent med Jenna som er bekymret for sin bestevenninne som er forelsket i denne rektoren. Selv er hun skeptisk til ham av en eller annen grunn. Samtidig har hun sin mor å ta seg av. Hun er ofte ute i gaten og observerer og dikter opp ting som ikke er der. Selv om det er mye ansvar for Jenna, vil hun at moren hennes skal bo hjemme. Så her er det mange spennende karakterer å lese om.

Selve krimsaken er dessverre altfor lett å gjette seg frem til og det er ikke det som er drivet i boka. Det er karakterene som løfter opp boka. De er på en måte eksentriske på hver sin måte, og man vil bare vite mer om dem, for livene deres er fascinerende å lese om. Selv om krimsaken er noe skuffende og lettvint, er det noe med slutten i boka som gjør det hele mer fiffig, da noe fra noens fortid dukker opp. Det er litt smart og underholdende gjort.

Engasjerende lesing
En svært underholdende og spennende krimbok blandet med litt thriller. Den er lett å engasjere seg og leve seg inn i. Den minst likte karakteren var Joey. Hun var temmelig kjedelig og anonym til å være en hovedperson. Syntes mange av bikarakterene hadde mye mer å bidra med. Joey ble litt blass i mengden. Likte godt blandingen av eksektriske karakterer og noen mørke vendinger handlingen tar. Forvent ikke at dette er kvalitetskrim, men heller en lett og interessant bok med spenning og intriger, som man fort blir dratt inn i.

Fra min blogg: I Bokhylla

Grusom handling som tar humøret fra deg, men veldig veldig bra

Jo, man sitter med bange anelser, blar skjelvende om, og håper det beste 😀

Joda, det er klart at mange (f.eks. Hamsunselskapet og litteraturvitere) allerede har skrevet masse om alle sider ved forfatterens bøker. Men det kan vel likevel ikke være galt at en prøver å tenke selv også. Jeg trodde at det var nettopp det vi skulle gjøre her på dette forumet.