Bokelskere.no

Jeg har ikke lest noen av dem fra perm til perm, kun bruddstykker her og der (samt at jeg har overvært et inspirerende og svært velartikulert foredrag av ham i Jerusalem) og du må her nesten selv vurdere hva du er mest interessert i. Som du vil se av beskrivelsene så er det grovt sett palestinsk historie i tre forskjellige epoker han tar for seg; før opprettelsen av Israel, under opprettelsen, og fra 1948 og frem til i dag. Det finnes sikkert omtaler på nett som vil kunne fortelle deg noe om hvilken av fremstillingene som regnes som mest vellykket og interessant.

Undergraver mye av det samfunnsvitenskapene har vært bygget på, ja, men opp fra asken stiger forfriskende perspektiver for fremtiden, om enn kanskje ikke fullstendig tilfredsstillende på det moralske plan. Mye gjenstår, men noen livsløgner må utvilsomt gjøres rede for og lukes bort for at humaniora skal ha en fruktbar fremtid og her er arbeidet i gang.

Jeg ville vært svært forsiktig med å bruke romaner til noe som helst hva denne konflikten angår (de duger sikkert som melodrama). Også i faglitteraturens verden finner man to ulike diskurser som står i hver sin ende av spekteret og om de ikke gjør det så vil de bli oppfattet slik fordi hver minste detalj av sannheten gjøres krav på, fordreies og fornektes av begge parter og deres internasjonale og akk så solidariske tilhørere og fanatikere, slik at svelgbare kompromisser nesten er umulig. "Alle" synes å ha valgt seg en side i denne konflikten.

Les en "kald" historisk fremstilling (leksikon) og ta deretter fatt på ulike beretninger og perspektiver og besøk gjerne begge sider av muren, jeg kan love en opplevelse for livet. Et mer konkret tips: historikeren Ilan Pappe har en interessant innfallsvinkel, han mener Israel i sine tidlige år langt på vei lyktes i å få medhold i sin rettferdiggjørelse av opprettelsen av staten, som var bygget på den forestilling at området fra før av var tilnærmet folketomt og i alle fall uten et levende samfunn. Gjennom å grave frem palestinsk/arabisk historie fra tiden da området var underlagt Det osmanske riket viser han at dette slett ikke var tilfelle. Også han må dog leses med et kritisk blikk, selvsagt.

I det hele tatt er viten om hendelsenes kronologi svært viktig for å forstå dagens situasjon. Det handler om jordbruksland, umyndiggjørelse og tapte liv kanskje mer enn det handler om religion. Videre har Israel fiender på alle kanter og deres frykt er derfor berettiget. Og til slutt i denne fare-over-med-harelabb-fremstillingen så må det nevnes at Israel de facto har full kontroll på vestbredden og sågar støtter de ekstremt ortodokse jødene og deres bosetninger, som sikkert mange vet utgjør dette kanskje største hinderet for videre arbeid med en fredsavtale pr. i dag (sammen med det minst like fastlåste Gaza-problemet).

Vel, jeg er beinhard determinist, og selv om jeg selvfølgelig mener normative problemstillinger (og svar på disse) må ha sin plass i og er helt nødvendige for samfunnet, så er jeg redd vi blir skuffet om dette blir forsøkt knyttet opp mot menneskehjernen og fri vilje som rømningsvei etter den skjebnesvangre erkjennelsen av at vitenskapen aldri vil kunne fortelle oss hva vi bør gjøre. Nå er "bevisstheten" og kvanteteori de siste skansene som mange setter sin lit til, men det er mye spekulasjon ute og går og det finnes et vell av hypoteser. Ser derfor for meg at boka kanskje vil falle mellom to stoler for min del, men nå er den uansett bestilt for en billig penge og skal følgelig leses. Ikke har man vondt av å få utfordret sin stahet heller.

Fri vilje er for øvrig et morsomt begrep, med sin innebygde selvmotsigelse. Den ultimate frihet måtte jo være å kunne velge noe man ikke vil.

Takk for tips nr. 2. Igjen et problematisk felt, disse nyateistiske forsøkene på å forklare hvordan og hvorfor moral har oppstått er prisverdige nok, men hvis moralske handlinger er tilegnet som genetiske atferdsmønstre så problematiserer jo dette moral som begrep og vi er ikke så mye nærmere å finne en rettesnor. Men viten er morsomt det og.

Bestilte meg akkurat denne etter å ha lest din omtale i lista du nylig har lagt ut her, men etter å ha gjort noen nettsøk ble jeg oppmerksom på at forfatteren (svært ung, for øvrig) virker å tro på fri vilje uten egentlig å ha noen gode argumenter å støtte opp sitt syn med, og da begynte jeg å lure på om dette er et forsvarsskrift, tittelen tatt i betraktning. Er dette en av bøkene som sier "vi kan aldri bli helt sikre" og at vi må tviholde på forestillingen av juridiske og humanistiske grunner, eller hva er ditt inntrykk av hvordan fri vilje-problemet behandles?

Ja, Gud og tro har oppstått fordi man ikke har kunnet forklare visse fenomener, det er jo hevet over enhver tvil. Spe på med vissheten om at man ikke bare skal dø, men at verden skal gå videre, at det er ting man ikke får ta del i, vissheten om evigheten, og behovet blir presserende. Så ble tordenværet forklart, deretter vår skapelse, og nå, i våre dager, finnes det forklaringsmodeller som kan beskrive kjærlighet (og andre ting vi opplever som transcendente) som et av mange sosiale atferdsmønstre vi har tilegnet oss gjennom evolusjon. Troen kan også forklares, men ikke dens objekt. Vi skeptikere lurer vel på hva dette gjenværende usynlige skulle være, og hvorfor vi skal stole på den individuelle hjernen når den forteller sin eier at det finnes "noe mer". Vitenskapen har den fordelen at den kan nærme seg det objektive i den forstand at flere mennesker kan observere og registrere det samme, den er slik sett fordomsløs, selv om den nødvendigvis må være betinget av våre begrensninger og av vårt sanseapparat. Jeg er en av de som vil hevde at den likevel er mer pålitelig enn individuelle opplevelser av transcendens og fantastiske historier, som til syvende og sist må være troens skjelvende grunnmur.

Jeg burde ha ordlagt meg bedre og poengtert at det er forestillingen om en Gud og hvordan den kan holde stand i individet selv når så mye taler imot den, som er interessant. Og ja, mennesket er avhengig av et "leap of faith" for å kunne leve, av noe som kan tilby mål og mening, det er åpenbart. Jeg sliter med å finne et slik holdepunkt (og dermed med å leve, ja), i all hovedsak på grunn av hva evolusjonsteorien og dens mange vitenskapsteoretiske avkom kan tilby av plausible forklaringer på menneskelig atferd så vel som på hvorfor vi er til og hvordan. Teorier som på ingen måte er endelige sannheter, men som i hvert fall underbygges av gode argumenter, dette i motsetning til troen, som i bunn og grunn virker å være sannheter mennesker hevder å kunne "føle" i seg. Sannhet forkledd som livsløgn, men ja, jeg er fullstendig inneforstått med at livsløgn, tro, det eksistensielle "leap of faith", er helt nødvendig.

Hadde du kjent meg ville du visst at jeg er temmelig åpen for det meste, men i en diskusjon, på et internettforum? Hvis alle skal si ting som "vi vet jo egentlig ikke noe", eller "alle har sin oppfatning" så dreper man effektivt grunnlaget for konstruktiv debatt og nettopp kunnskap som kan berike ens perspektiv. Det er litt slitsomt når man gjør det eneste man kan, nemlig holde på sin oppfatning av virkeligheten uten å være intolerant overfor andres oppfatning, bare for å bli møtt med påstander om at man skulle ønske alle så verden som en selv. Jeg er nysgjerrig på hva som får noen til å tro på noe som ikke kan bevises, siden jeg mener dette kan åpne for et utall av forklaringer som bare begrenses av menneskets fantasi, og dersom jeg hadde forstått hvor slik tro fra ville jeg sikkert fått utvidet horisonten litt. Husk at også det du sier her er en oppfatning som kan tolkes i retning av at du hever deg over min, akkurat slik du kanskje leste mitt innlegg ;) Vi dagens åpne mennesker er jo gjerne åpne for alt unntatt for de som ikke er åpne for nettopp alt, hehe.

Min mening er at intensjon fordrer bevissthet, men nok om det, det er ikke hva Dawkins tok opp eller ei i sin tilbakevisning av Gud jeg er interessert i, men hva som utgjør kjernen i et panteistisk syn av den typen Svein Atle legger frem. Ja, vi ser sammenhenger i verden og i universet, beviselig kausale så vel som forestilte, vi ser hva vi kaller skjønnhet og stygghet, godt og ondt, og naturligvis er helheten voldsom, ufattelig, og man kan bli fristet til å kalle dette Gud, men hva er vitsen med en Gud uten følelser, uten en overordnet plan? Og faktum er jo at det aller meste kan forklares eller vil bli forklart hvis eller når mer data blir kartlagt. Med Dawkins' ord: "...it does not make much sense to pray to the law of gravity".

Jeg er ikke ute etter å dementere noens oppfatning av virkeligheten, men jeg skjønner ikke hvorfor verden ikke ganske enkelt kan være det den er, hvorfor ikke en blomst eller en god handling kan være vakker i kraft av seg selv, hvorfor "Gud er i alt", denne holistiske forestillingen om enhet, er nødvendig.

Ja, det er nettopp noe av poenget mitt, at jeg ikke ser hvordan Gud, hvis man tror på ham, kan være noe annet enn en aktør med intensjoner. Et panteistisk syn er etter mitt syn like søkt, for når Gud ikke lenger er moralsk og et vesen med en plan, men "er i alt", så mister jo gudsbegrepet sin mening og jeg skjønner ikke lenger vitsen med å holde på forestillingen.

Jeg forstår ikke helt poenget med den distinksjonen du gjør her, for det er jo nettopp det faktum at Gud umulig kan bevises fordi han, hun eller det pr. definisjon ikke kan observeres, som etter Dawkins mening gjør det til en vrangforestilling, en fantasi. Det videre argumentet mot Gudsforestillingen er det faktum at vi i dag faktisk kan forklare vår eksistens uten å måtte trekke inn noe oversanselig. Det jeg lurer på er hvilken kraft du snakker om, hva du legger til grunn når du nedenfor omtaler Gud som en naturlov, og hvordan Dawkins har vært med på å gi deg denne overbevisningen, da dette høres ut som et agnostisk syn av den typen han går hardt ut mot i denne boka. Bare nysgjerrig, håper ikke du tar dette personlig.

Hva som gjør at et åndsverk får stempelet "klassiker" er en diskusjon som nok aldri blir avsluttet, og som vel også har vært oppe her på bruket tidligere. Noen mener det dreier seg om tidløshet, at verket tar opp eller berører noen spørsmål som menneskeheten aldri helt vil kunne legge bak seg, andre snakker om universell appell, og mener nok med det mye av det samme, selv om det ofte med dette menes vestlig appell. Selv om Murakami etter min oppfatning virker å være opptatt av menneskets søk etter mening i en moderne, kanskje vil noen si postmoderne kontekst, så er spørsmålene mange av de samme som alltid har vært stilt, og nettopp det moderne samfunnets betingelser gir dem en ny ramme som jeg tror slike temaer er avhengige av for å kunne oppfattes som tidløse i et åndsverk. Tidløse bøker kan og må kanskje være preget av sin tid, både formalistisk og innholdsmessig sett.

Jeg tror også at makt er involvert. Noen stemmer runger høyere enn andre og blir mer verdsatt, men det er jo også en demokratisk prosess båret frem av meningsutveksling og jeg hadde nær sagt rykter, godt hjulpet av menneskers evne til å kopiere hverandre. Hvis denne tråden hadde blitt fylt opp av gode argumenter for hvorfor Murakami bør få innpass blant de store, så ville vi på vår måte bidratt til nettopp det. Det er ikke slik at det sitter noen med en sjekkliste over hvilke krav en bok må oppfylle for å bli kalt en klassiker.

Som vanlig legger jeg ganske enkelt innlegget mitt i den tråden med flest svar.

Denne sitter i ei stund. Sivilisasjonens ømfintlighet og forfall har vært skildret i mange bøker og filmer, men dette må i så måte være den definitive historien, som skildrer karakterer så vel som miljø med enkle og effektive grep, uten at det på noen måte betyr at språket er formularisk og kjedelig. Ralph og Jack er motpolene som kanskje oftest blir trukket frem som legemliggjørelser av henholdsvis fornuft og følelser, men begge innehar de en sterk vilje til makt, og de virkelige heltene er for meg Simon, den skjøre outsideren man kan ane en kunstnerisk sensibilitet i, og Piggy, den rasjonelle og intellektuelle som er så å si urokkelig i sin tro på ukrenkelige verdier. Vil ikke minst huske boka for noen uforglemmelige scener, særlig Simons møte med fluenes herre.

En edruelig behandling av minner dette, av minner som alle fremtidige inntrykk har måttet passere og blitt veid opp mot, og av det uunngåelige, ikke forstått som en styrt skjebne, men som det erfaringene har måttet lede opp til. Duras makter med språket å formidle storhet i en anskuelse som langt på vei avfeier forestillinger om singulær kjærlighet og et fritt sjeleliv, og det er kanskje mer enn noe annet det som gjorde dette til en stor leseopplevelse for undertegnede. Jeg kjente for øvrig igjen både tematikk og den signaturen språket bærer fra en av mine favorittfilmer, Hiroshima mon amour, hvor Duras er manusforfatter, som jeg etter dette måtte se på nytt. Både denne boka og filmen anbefales varmt.

Jeg synes det var mye som fungerte i denne boka, først og fremst hovedpersonens evne til å glede seg over det moderne samfunnets nyvinninger, beskrevet med glød, nysgjerrighet og innsikt. En bok befriende fri for nostalgi og dekadanse. Dernest har den et veldig godt grep om detaljer, ikke minst i refleksjonene om vår tids ritualer og symboler, og karakterene males effektivt og troverdig. For meg virket det dog litt påtatt hvordan det dramaet som oppstår i Perownes hjem ganske åpenbart er tenkt å skulle ha overføringsverdi til en større skala, men dette gjøres nesten godt igjen ved at Perowne selv er inne på sammenligningen, slik at det hele ikke bare henger der for å være noe stort og viktig som leseren skal fange opp. Alt i alt er det nesten for mye som skjer i boka, faktisk. Jeg kunne ønsket meg en enda mer nøktern og seig bok fra samme stemme. Kanskje finner jeg dette i en av forfatterens øvrige bøker, som nok også skal sjekkes ut.

Det virker som innlegget ditt er sentrert rundt en oppfatning av at Bjørnstad har godtatt at dataspilltreningen for Breivik var en viktig del av forberedelsene og kanskje endog fungerer som en delforklaring på hans uhyrlige gjerninger. Alt Bjørnstad sier, er at vi vet at Breivik har spilt voldelige dataspill. Derfor synes han det er betimelig igjen å stille spørsmålet "hva gjør disse spillene med oss?". Manifestet er for Bjørnstads kronikk betydningsløst. Kronikken dreier seg primært om oss, det norske samfunnet, ikke om Breivik.

Kronikken kunne vært skarpere om Bjørnstad hadde hatt større kjennskap til spillkultur. Jeg har selv vært med i noen år og har sett hvordan spill har gått fra å dreie seg om å redde ei prinsesse eller befri et folk fra en ond makt, alt i et umiskjennelig fiktivt univers, til å finne sted i en verden som til forveksling ligner vår egen, der du er fri til å gjøre mange forskjellige handlinger, men hvor kun de onde skaper fremdrift ved å gi poeng, åpne nye historier eller i det hele tatt endre dynamikken. De opererer innenfor skrudde moralsystemer der du ikke kan velge om du vil torturere en person eller ei, men hvordan du vil gjøre det. Naturligvis har dette en effekt på barn og unge, det er ufattelig naivt å tro noe annet. En viktig forskjell mellom spillmediet og andre medier er dessuten at man selv er aktør. Når man ser en film eller leser ei bok står man som utenforstående betrakter friere til å felle moralske dommer.

Er det skadelig? Kanskje, kanskje ikke. Kunne Bjørnstad valgt et annet tidspunkt å starte debatten på? Mulig noen vil synes det. Er dette et av de viktigste spørsmålene Breiviks ondskap reiser? Nei, men det er et av dem.

Når du til slutt sier "Jeg skulle ønske de hadde rett, men de vil ta feil om de velger sånne lettvinte løsninger." så aner jeg ikke hva du snakker om. Dette er et av mange spørsmål som det kan være betimelig å stille, det er ikke et svar på noe som helst.

Ekstreme var handlingene utvilsomt, og naturligvis må de fordømmes. Det jeg synes er påfallende er hvordan vi nå som det er en nordmann som har begått slike uhyrligheter ønsker å kunne kategorisere ham som gal, mens islamistisk terror gjerne forstås ikke som galskap, men som resultatet av iboende egenskaper ved en bestemt religiøs tro eller en sterk overbevisning tuftet på verdier i utakt med eller som opprør mot våre. Hvis Breivik viser seg å være klar, rasjonell og tilregnelig, så må vi tørre å gå videre og spørre hva som kunne skape politisk motivasjon sterk nok til at den gjorde ham til en massemorder.

Nå har ikke jeg lest Bjørnstads innlegg, men jeg synes det å kalle Breivik gal og si seg ferdig med det, innebærer en enorm ansvarsfraskrivelse. Det virker jo også som om han vil bli erklært tilregnelig. Det er etter hendelser som dette naturlig at man markerer avstand, jeg blir ikke overrasket over at folk i kjølvannet av denne tragedien bærer moralens fane høyere hevet enn noen gang. Vi er konfrontert med hvor mye hat et menneske kan bære på og hvilke grusomheter det er i stand til å begå, og vi vil helst ikke vite av det.

Breiviks handling ikke kan forklares som et resultat av barndomstraumer, mindreverdighetskomplekser eller psykologiske diagnoser alene. Det ligger politisk motivasjon og mange års planlegging bak, som ikke må undervurderes. I Breiviks hode har antagelig vårt samfunn like stort behov for endring som det hadde for de revolusjonære av 1789 og 1917. Det finnes mange mennesker i Norge som deler hans oppfatninger, og hvordan vi møter dette politisk, om vi skal inkludere disse i større grad eller fortsette å stemple dem som rasister så snart de lufter sine oppfatninger, vil kanskje være vel så avgjørende for hvilket ettermæle dette får, som to hundre tusen roser løftet til værs i Oslo.

Vi kan kalle Breiviks handling for ond, for hvis ikke dette er ondskap så er ingenting det, men kaller vi det galskap risikerer vi å skyve noen vesentlige problemer til side. Er vi så redde for hva de har å si, disse som ikke liker vårt samfunns verdier, som motsetter seg det flerkulturelle samfunn? Tåler vi ikke deres ord, kan vi ikke møte dem med gode argumenter? Jeg tror det. Stoltenberg sier at vi skal møte dette med mer demokrati, og jeg er usikker på hva han mener med det, men jeg tror debatten nå må ha høyere ambisjoner enn å grave i Breiviks private liv og freudianske teorier for å forklare ondskapen.

Dette dreier seg etter min mening ikke om fremmedfrykt, men du har rett i at den type forskning og kunnskap vi har diskutert her og i andre tråder vil kunne bli misbrukt, og jeg støtter av den grunn det vitenskapelige paradigmet som sier at ikke alt bør forskes på, faktisk. Det er en stygg, men oppklarende erkjennelse man gjør når man forstår at folk flest ikke tåler alle sannheter. Dette mener jeg til tross for at jeg forsvarer ytringsfriheten med hud og hår, noe som også er grunnen til at jeg om ikke mener at alle ytringer har lik verdi, uansett synes det er bra de luftes og kan diskuteres. Hvis meningsrommet i vestlig kultur av en opplyst elite dyttes inn i rammer som det er svært vanskelig for folk flest å forholde seg til fordi det de oppfatter som realiteter ikke kan snakkes om, så sprekker før eller siden bobla og helvete bryter løs. Da er det bedre å avklare eventuelle misforståelser og foreta justeringer i rommet som DD nevner, mellom naturalistiske og moralistiske feilslutninger.

Jeg er en svoren antirasist, fnyser av forestillinger om etnisk renhet og folkeånd, synes landegrenser er noe forbanna tull, men innser at mennesker flest trenger å identifisere seg med en gruppe og at de derfor inntil videre må bestå, og ler av de som sier at historiekunnskap gjør oss istand til å unngå nye feil, da ikke bare de samme feilene begås om og om igjen, men historien brukes som begrunnelse for de selvsamme feilene. Der står jeg.

Jeg er i utgangspunktet altså svært liberal, men jeg blir skeptisk til den moderne liberalismens grenser når en kristenfundamentalist i USA brenner koranen og dette utløser selvmordsbombeaksjoner, og det er jesustullingen som får den vestlige medias oppmerksomhet og gis ansvar for uhyrlighetene, og mediebildet nærmest bærer preg av at vi mener å kunne forstå de voldelige reaksjonene. Virkelig? Jeg har innsett at jeg lurte meg selv da jeg mente jeg kunne forstå slikt. Kanskje avhenger dette av hvor langt man mener forståelse ligger unna sympati, og kanskje finnes det en distinksjon mellom forklaring og forståelse som gjør at jeg heller mot at man først og fremst bør gjøre det førstnevnte i tilfeller der menneskeliv går tapt ved andres hånd.

Dessuten er toleranse ikke bare noe som bærer i seg en maktdemonstrasjon, "se, jeg tolererer tullet du holder på med", men som også kan være svært lite respektfullt overfor den eller de som skal tolereres, "jeg tolererer dette, fordi jeg innser at du ikke vet bedre". Mine synspunkter i denne tråden skyldes til slutt et engasjement for menneskeheten som helhet, verken mer eller mindre. Jeg går ikke i 17. mai-tog og synes de som gjør det kan få veive med hvilket flagg de vil. Sånn for å oppklare eventuelle misforståelser knyttet til min ideologiske overbevisning, som for øvrig er mer eller mindre ikke-eksisterende.

Jeg skrev i begynnelsen av innlegget at ikke alle tåler alle sannheter, men vel så farlig er det at informasjon blir tilbakeholdt og at det eksisterer sterke føringer for hva man kan snakke om. Uavhengig av hvem som har rett og hvordan virkeligheten faktisk ser ut, så er det dette som er i ferd med å skje i Europa, later det til, og holder det på lenge nok så vil virkeligheten utvilsomt endres til det verre for alle parter, moralsk eller materielt.

Jeg må nok skuffe både deg og DD ved å plassere meg et sted midt imellom dere, hehe.

Hehe, jeg er kjent for å sparke i både den ene og den andre retning i tillegg til å ofte ikle meg djevelens advokatkappe, men det var kanskje ikke meg du siktet til heller. Ellers er det jo ikke slik at de to mer eller mindre klare motpolene i denne diskusjonen uten videre kan knyttes til politisk tilhørighet, selv om de tradisjonelt sett kan gjerne nettopp det. Sikkert like mye et utslag av gruppetenkning og i partiene som noe annet.

Dette med økonomi er utrolig vanskelig, og langt utenfor trygt farvann for undertegnede. Frihandel, klassisk sett høyresidens ideal, har jo aldri vært forsøkt, paradoksalt nok fordi de kreftene i mennesket som høyresiden i større grad anerkjenner enn venstresiden ikke har tillatt det. Planøkonomi gikk heller dårlig i kommunistlandene, kan man vel trygt si, og i mer moderat form stagnerte den fullstendig i flere vestlige land. Høyresidens økonomiske politikk har vært en helt nødvendig injeksjon (dersom ikke store samfunnsendringer skulle finne sted), og åpningen av finansmarkedene har akkumulert store verdier samtidig som det har åpnet for spekulasjon og dermed potensielt større finanskriser enn noen gang. Nå finnes det jo nærmest bare en modell som alle i større eller mindre grad sverger til, den siste finanskrisen gjorde ikke noe med det, trist nok, vil mange si. Vi får se hva som skjer når EU før eller siden raser sammen.

Og angående kulturell rotløshet så kjøper jeg ikke uten videre at ansvaret kan tillegges amerikansk kulturimperialisme og høyreorientert politikk, selv om det sikkert er en del av forklaringen. Høyresiden har jo også alltid vært opptatt av det tradisjonelle, av å ta vare på det som fungerer, av kulturell identitet og av det de oppfatter som urokkelige verdier, selv om disse riktignok har skiftet mye gjennom årene. Jeg leste nylig en bok der det argumenteres for at konservative i virkeligheten viser større respekt for forskjeller enn hva venstresiden gjør, som med sin relativisme kun har en fiende, nemlig de som ikke er åpne for alt, med andre ord ganske mange. og relativisme bærer jo implisitt i seg en utrolig sterk kime til fremmedgjøring.

Argumentet støtter oppunder teorien om at folk flest føler seg fremmedgjort fra det de har oppfattet som en liberal elite som ikke lenger kjenner virkeligheten, noe som dermed har gitt høyresiden en ny vår i Europa. Finanskrisen stagget denne oppsvingen noe, men det er neppe det siste vi har sett til dette massenes opprør mot elitene. Vel, alt dette er i grunn litt på siden av diskusjonen, men det er interessant og alt henger sammen, for eksempel gjør nok det at man ikke lenger kan si visse ting at denne effekten blir forsterket, og det er også noe av grunnen til at jeg synes det er bra at DD kan og tør å entre banen.

Igjen, det er djevelens advokat som snakker når det gjelder mye av dette, men alt er vanskelig.