Bokelskere.no

Bifalles!

Kanskje må et folkestyre til en viss grad innebære at vi retter oss etter minste fellesnevner, men denne trenger ikke være så liten.

Du har nå tatt fatt på min største favoritt (hva vet jeg, du kan ha lest den tidligere). Jeg tror Celine/Bardamu elsker mennesker så mye at han hater dem for det de gjør. En misantropisk kjærlighet med utspring i sentimentet "alt kunne vært annerledes". Så er spørsmålet om man kan ha rett til å si "jeg hadde elsket, hadde bare..", for da gjøres gråsonen mellom hat og kjærlighet unektelig gråere enn noengang. Ei ravnsvart bok som du også kommer til å le av. God lesning!

Plukket opp mange tips fra den boka selv! Gå rett på Reisen til nattens ende, du vil ikke angre.

Godt innlegg, og med denne setningen treffer du sågar et paradoks ved det moderne demokratiet: Alt dette kan favnes i "det norske likhetssamfunnet", der det til slutt blir så viktig at Folket leser, ergo er det ikke viktig lenger hva det leser. For i det moderne demokratiet, som fremmer åpenhet som ideal, som legger mye av sin æresfølelse i ytringsfriheten, som priser den relative posisjon og som i den verdifrie vurderingen av "det andre" dypest sett erkjenner sin verdiløshet, risikerer vi at det rette og det gode ganske enkelt blir det alle andre gjør. Dette er majoritetens tyranni, for å låne et begrep fra Toqueville, i en annen, og kanskje mer skremmende og utvilsomt sluere form. Ikke dermed sagt at de ovennevnte vesenstrekk er uønskede eller av det onde, jeg vil si tvert imot, men også demokratiet har sine utfordringer. Vi lovpriser ulikhet, men tåler ikke for mye av det. Enkelte samfunnsvitere er jo av den oppfatning at det fredelige demokratiet nærmest bæres frem og muliggjøres av en apatisk befolkning som bysses i søvn av underholdning og shopping.

Hva har alt dette med Fosses uttalelse å gjøre? Jo, kanskje er det majoritetens tyranni som er i virke når det skrikes ut om kultursnobberi. Fosse fremmer ikke åpenhet med sin ytring, han er ikke villig til å gjøre en verdifri vurdering av krimlitteraturen, i stedet lukker han sin hånd rundt den åndelige litteraturen i frykt for at denne en dag ikke lenger vil være mulig å identifisere og dermed settes pris på. Han trekker opp en strek og feller en verdidom, og i det moderne demokratiet risikerer vi å gjøre til fiende alle som ikke er åpne for alt.

Jeg har for øvrig en tendens til å lese stort drama og varsler om dommedag i det meste.

Jeg er enig i at Fosse generaliserer voldsomt, et poeng jeg også fikk kavet meg frem til i et annet innlegg i denne tråden, og hvis dette vekker mer forargelse enn det gjør konstruktive tilsvar så har det åpenbart liten verdi som debattinnlegg. Jeg kan bare spekulere i at hans uttalelse har utspring i en indignasjon over noen av de samme poengene som Tao fremmer over her et sted, at mye av krimlitteraturen ikke kontekstualiserer volden eller setter all faenskapen i noen samfunnsmessig sammenheng, men i stedet forsøker å finne opp stadig mer fantasifulle drapsmetoder og outrerte karakterer, og dermed appellere til en annen form for nysgjerrighet. Interessant nok i seg selv om man utenfor permene kontekstualiserer krimlitteraturen og ser på dens utvikling, men om det borger for særlig god litteratur er en annen sak.

Det er fristende å problematisere det problemet du tegner opp her.

Ja, jeg tror også vi er ganske enige, når eventuelle misforståelser er gjort rede for og ryddet unna. Jeg er også enig i at Fosse kunne valgt en annen innfallsvinkel til sin uttrykte bekymring, den som angår utviskelsen av viktige kvalitetsskiller, enn å generalisere over all krimlitteratur. Siden han står godt plassert på "den andre siden", de fleste vil i hvert fall si det, så er det klart det kan oppfattes som nedlatende. Kanskje kan det forsvares med at spissformuleringer i blant må til for å vekke oppmerksomhet og at det mest effektive i så måte var å angripe den krimlesende hærskare, som vokser seg større og større. Kanskje ikke. Jeg må innrømme at jeg har litt sansen for polemikk, men jeg synes det er synd at jeg ennå ikke har registrert et godt svar på tiltalen, for jeg tror det vil være fullt mulig å formulere ett slikt. Hva denne debatten angår så mener jeg det er viktig at både forfattere og publikum er involvert.

Så bra, og samtidig minner du meg på at den fortjener noen tilskudd. Skal få lagt til et par titler i løpet av dagen.

Eller kanskje ikke. For det var en veldig enkel måte å si "krim er ikke litteratur" på. Hvor begrunnelsen ganske enkelt er "Siden krim ikke kan være høyverdig litteratur, så må det være dårlig litteratur når det er krim, DERFOR er ikke krim høyverdig litteratur". En grei kombinasjon av det jeg er opplært til å kalle "sirkelargumentasjon" med en liten dose hersketeknikk.

Jeg mente ikke med den lett flåsete sluttbemerkningen min, som selvfølgelig var billig sirkelargumentasjon, at krim av den grunn med tvingende nøvendighet er dårlig litteratur.

Kanskje en hverdagslig analogi er på sin plass for å illustrere det som var ment å være det enkle poenget: Hvis vi sier at hamburgeren er en matrett som kan plasseres i kategorien gatekjøkkenmat/ fast food, hva så med en utsøkt hamburger som byr på en smaksopplevelse av de sjeldne? Fortsatt gatekjøkkenmat? Både gatekjøkkenmat og gastronomisk kunst? Mer det ene enn det andre?

Men uff, jeg synes i utgangspunktet sjangerbetegnelser er trettende og reduksjonistiske, og ja, naturligvis kan litteratur være både krim og høyverdig. Til syvende og sist avhenger det helt av hvordan man bruker begrepene. Hersketeknikk er for øvrig litt ubehagelig å få slengt i trynet, det er ikke på det nivået jeg ønsker å diskutere og jeg kan bare beklage om det ble oppfattet slik. Det er et begrep man bør være forsiktig med, siden det lett kan brukes i det formålet det var ment å skulle beskrive.

Spørsmålet er ikke om vi trenger "høyverdig litteratur" eller ikke. Spørsmålet er "hva ER høyverdig litteratur". Eller i Fosses sak: "Hva er IKKE høyverdig litteratur".

Betimelige spørsmål, men det er ikke den problemstillingen jeg i hovedsak leflet med, som heller gikk i retning av: "Hvorfor blir vi skremt av alt snakk om en slik distinksjon?" Og av mitt innlegg fremgikk det at jeg også mener førstnevnte spørsmål er viktig, og hvorfor jeg mener det er det.

Akkurat når det gjelder å vurdere hva som er "høyverdig litteratur" vil jeg faktisk slå et slag for den induktive metode. Det er vanskelig å kunne si noe generelt om hva som kjennetegner det høyverdige. Jeg mener oppgaven er å løfte frem hva som gjør det enkelte verk høyverdig. Dette er både kritikerne og diskusjonsarenaenes jobb. Jeg mener faktisk det kunne vært mulig å argumentere for en kriminalromans "høyverdighet" uten å kjenne til den andre siden: den litteraturen som er opplest og vedtatt som viktig. Jeg har ennå ikke sett det vært gjort, men det kan godt være at dette snarere vitner om en blodfattig kritikk- og diskusjonskultur, enn om sjangerens manglende kvaliteter som sådan. Sikkert er det at vi i dag får servert filmomtaler, for å ta et eksempel, som i stedet for å løfte frem kunstneriske kvaliteter eller samfunnsmessig relevans, ganske enkelt forteller deg om det du skal se er spennende eller underholdende, og underforstått verdt å oppleve (med tilhørende terningkast slik at du slipper å tenke).

NB: Jeg mener naturligvis ikke at en omtale skal måtte vurdere verket i forhold til problemstillingen "Er dette høyverdig litteratur eller ei" eller at det overhodet er nødvendig å ta stilling til begrepet "høyverdig", men av argumentasjonen, av de momentene som trekkes frem, og gjerne av debatten som eventuelt måtte oppstå i etterkant av omtalen, vil verkets "viktighet" på en eller annen måte tre frem i lyset. Det kan ta mange år. Det sier meg ingenting at du mener å kunne si at noe av den høyverdige litteraturen du har lest kunne hatt godt av ytterligere finpuss, eller at enkelte kriminalromaner du har lest for deg kvalifiserer til å bli kalt høyverdig litteratur. Da har du en klar forståelse av begrepet høyverdig som jeg ikke har eller ønsker å ha. Jeg mener det er, og bør være, et til en viss grad dynamisk begrep. Alt som er interessant er argumentene som føres for det enkelte verk. Jeg har kun ett poeng av generell art: Kulturen trenger distinksjonen. Det er et sunnhetstegn om vi forholder oss aktivt til den, og et faretegn om vi blir skremt av den.

Det er vanskelig å være direkte uenig i innlegget ditt. Men det er fristende å spørre om hva du mener kjennetegner eventuelle positive bidrag til kulturdebatten? Kulturdebatt da forstått som en debatt om hva som er god kultur og hva som er lavkultur, ukultur eller fordummende kultur. Mitt inntrykk er at mange av de som reagerer sterkest på uttalelser som Fosse sin, der det trekkes opp en grense som ingen vil stå på feil side av, aller helst så at vi ikke hadde noen debatt i det hele tatt. Man må jo trå varsomt i dagens Norge når man uttaler seg om kultur, for helst skal jo ingen vite noe mer om dette enn noen andre, det finnes ikke noe sånt som forfinede smaksløker, bare ulike sådanne, og det vekker umiddelbart skepsis og forakt hvis noen påberoper seg å kunne si noe om hva som er dårlig og hva som er bra. Og det er jo heller ikke så farlig, vil mange si.

Jo, det er det. Jeg er enig med Fosse i at noen varsellamper bør begynne å lyse hvis ingen distinksjon finnes, hvis alt det koker ned til er den individuelle smak, hvis den enkeltes opplevelse står igjen som den eneste målestokk. Og hva er nå egentlig så unikt med den individuelle smak, hvis denne formes av produkter som er skreddersydd for å møte og forføre forbrukeren? The Jonas Brothers er virkelig ikke så bra og amerikanske, serieproduserte komedier appellerer til det nedrigste i oss. Krim er den kanskje lettest definerbare litteratursjangeren, og allerede det bør fortelle oss noe: Den har vesenstrekk som enhver krimforfatter som er bevisst på at det er det han eller hun er, forholder seg til, og dermed indirekte også til hva som selger. Hvorfor kjøper vi mer krim enn noen gang før? Jeg tror ikke svaret er så enkelt som at det akkurat nå "produseres" mye god krim.

Jeg begynner å miste av syne det poenget jeg en gang planla å nå, men det ville vært til forveksling likt dette: Enhver kultur trenger en forestilling om det opphøyde, om et mål. Den trenger stemmer vi anerkjenner som kloke, den trenger noe å strekke seg etter. Markedsideologien forsyner oss ikke med noen slike føringer, og når den truer med å penetrere alle deler av samfunnslivet, så risikerer vi å forfalle til en slags omvendt dekadanse. Jeg leser i så måte reaksjonene på Fosses uttalelse som et tegn i tiden, må jeg innrømme.

Det mest interessante og oppsiktsvekkende er altså ikke for meg Fosses uttalelse, men at man nærmest føler seg angrepet av den, at folk reagerer og forsvarer krimlitteraturen. Hva så om det ikke er høyverdig litteratur, eller litteratur i det hele tatt? (Uten at semantikken for meg er det viktigste her). Jeg kan le høyt av tegneseriestripene i avisa, uten at noen ville fått så mye som et hevet øyebryn til reaksjon dersom de sa til meg at det ikke var høykultur. Oppsummert: Det er viktig å være klar over at det ikke er noe galt i å se på The Voice på fredagskvelden, men at du kunne brukt tiden bedre. Hehe.

Krim kan helt sikkert være oppbyggende. Uansett har mennesket behov for adspredelse. Jeg mener altså ikke det er noe galt i å lese krim, så det er avklart. Kan krim være høyverdig litteratur? Kanskje er svaret så enkelt som at er en krimroman det, så er den ikke lenger krim.

Nå blir jeg forlegen. Er ikke så god med sånt, men det er jo frekt ikke å svare og. Takk, sier vel normale folk. Hadde jeg brukt smiletegn så ville jeg slengt på et!

Bra innlegg! Jeg er helt enig hva verdier angår, samtidig som jeg synes det er friskt at enkelte forfattere fortsatt tør å si slikt, tør å ha et så ambisiøst, megalomanisk og umulig prosjekt som å skulle skrive seg vekk fra sine verdier. Og jeg kan skrive under på konsentrert virkelighet. Det er nok fremfor alt det jeg sitter igjen med etter Drømmefakultetet, den sterke tilstedeværelsen Stridsbergs Valerie kanskje ikke så mye utviser, som inviterer oss inn i. En innadvendt tilstedeværelse. Små drypp av konsentrert virkelighet, alle tenkelige fornemmelser fanget opp og beskrevet av et følsomt sinn. Det nærmeste en roman kommer en dagen derpå-følelse: Man sitter fyllesjuk på bussen som skal ta en hjem, huet klint mot ruta, etter en sosialt sett mislykket fyllefest og en dårlig natts søvn, og emosjonene er innstilt slik at natur og mennesker, virkeligheten, har et spesielt filter over seg, preget av (forestilt) klarhet og melankoli. Denne romanen har et særegent virkelighetsfilter.

Det er likevel ikke noe i veien for at man oppfatter den som sosialrealistisk. Realisme er et vanskelig begrep. Vi kan jo umulig tenke eller skrive oss utenfor menneskets erfarings- og/eller handlingspotensiale. Slik innehar både Star Wars og Karl Ove Knausgård en god porsjon realisme. Jeg tror Stridsberg vil tilgi deg.

Kult. Jeg må finne tid til Darling River snart, ikke bare er Stridsberg en spennende stemme, men Lolita er jo en av mine favorittbøker. Anbefaler for øvrig dette intervjuet hun gjorde med Bokvennen:

http://www.blm.no/?p=509

Oi, fikk en voldsom déjà vu-følelse av å skrive dette innlegget. Jeg må repetere meg selv mye. Eller så gjør historien det. Mest sannsynlig er det bare bomskudd fra noen nevroner.

Liker DeLillo, liker denne boka. Troverdighet er ikke for meg noe som er avhengig av virkelighetens referanserammer, den etableres i bokas univers. Tror på DeLillo. Vanskelig å fange opp hva han vil, men kanskje det er litt av poenget, at dette er en roman i postmodernismens ånd, som har latt seg oppsluke av kaoset heller enn å forsøke å forstå strukturen og sammenhengene (slik hovedpersonen i boka mislykkes i). Cyberpunk med bakkekontakt. Selvdreven rasjonalisme ute av kontroll. Grådighet uten grenser. Ingen andre sperrer enn regler man lett forserer. Ei bok man kan plukke opp og lese bruddstykker av dette, og få et lite drypp av tidens takt og manglende tone.

Sara Stridsberg må nevnes her, kanskje særlig betimelig fordi hennes Drömfakulteten er en fiktiv historie om ekstremfeministen Valerie Solanas, inspirert av hennes liv og virke. Dessuten en original bok som er inntrengende, svett og full av håpløshet.

Takk for godt svar. Jeg tror vi skilles ad ved synet på vranglesning, som jeg mener er umulig. Og hun eksemplifiserer hele veien for å underbygge sine argumenter, man trenger ikke være enig i disses validitet, men man bør kanskje kunne møte henne på samme vis. Hva er integritet i møtet med en bok? Er det å ukritisk innta posisjonen "nå leser jeg Knausgårds liv og må ha i bakhodet at dette er en mann" (og videre at dette er ett enkelt liv og bare det, etter mitt skjønn en sladderaktig måte å forholde seg til boka på) eller er det å være bevisst på større sammenhenger og diskurser som Knausgårds ord kan tre inn i eller utfordre? At det som skrives, uavhengig av om det er av og om en mann eller ei kvinne, alltid vil være under tung innflytelse av kulturen, av samfunnet.

Ingen er alene, heller ikke Knausgård, selv om han kanskje leker med tanken, og man forholder seg til alt, hele tiden, blott ved å være til. Kun ved å lese Knausgårds bøker, kun ved å lese hva som helst, inn i den betydningen og rollen det har i samfunnet, kan det være interessant. Det er dessuten, tror jeg, fullstendig umulig å unngå dette. Alle har oppfatninger de bringer med seg i møtet med en bok. Tar vi med oss en teori som kan virke litt fremmed for oss på lasset kan vi i det minste minske risikoen for en lite kultiverende reproduksjon av det vi allerede mente vi visste.

Nå vet ikke jeg hva hun skriver om Strindberg, men om hun i den aktuelle teksten ikke ser ham i et feministisk lys, men fokuserer på noe annet, så synes jeg hun skal slippe at denne parallellen dras. Uansett vil en kontekstuell lesning langt på vei frikjenne Strindberg kontra KOK (datidens norm hva kvinnesyn angår var jo en ganske annen enn dagens).

Vi er nok ganske enige i det og. Det finnes åpenbart svake teorier, gjerne koblet tett til interesser. Da er det hva som følger i kjølvannet, hvordan de dementeres, som er interessant og som kan ha en verdi. Men ta for eksempel den feministiske innfallsvinkelen til Knausgårds mammutprosjekt, man vil fort kunne justere terrenget etter kartet om man ikke korrigerer med annen viten og forståelse, men mest sannsynlig vil noe uansett ha blitt brakt til overflaten på veien. Jeg har sans for kontekstuell lesning. Kontekst, kontekst og atter kontekst. Selv den latterligste actionfilm kan bli spennende i det kontekstuelle lys. Alt betyr jo noe. Teorier kan være nyttige for å synliggjøre hva noe betyr, eller i det minste skape diskusjon om det. Knausgård i en kontekst ala "kjønnenes symbolske posisjon anno totusenognoe", ja takk, jeg tar gjerne med også det hjelpemiddelet i lesningen.

Det var mye debatt omkring Knausgårds syn på den moderne (og kanskje særegent skandinaviske) mannsrollen, med hva dette innebærer av mykhet, følelser, trilling av barnevogn og husarbeid, da den første boka kom ut. Nesten rart at et klart feministisk perspektiv ikke har gitt seg til kjenne før nå (så langt jeg har registrert). Har ikke lest bøkene, men er ikke overrasket over at det er mye å ta tak i med en slik innfallsvinkel. Er dog overrasket over reaksjonene i denne tråden. Artikkelen tilbyr et bestemt par briller man kan lese Knausgård med, og de vil som alle andre par, for eksempel ens egne, tilsløre deler av teksten og synliggjøre andre momenter ved den. Noen spørsmål man kanskje gjør lurt i å stille seg i møtet med en slik artikkel:

1) Kan dette perspektivet og denne artikkelen ha en verdi, uavhengig av hvor "sanne" postulatene er? En teori kan være berikende selv om man ikke er enig i dens grunnleggende påstander.

2) Trenger det være kjent for Knausgård selv hvordan den diskursen han fører om kvinner (en diskurs kan også innebære utelatelse) inngår i, er et produkt av eller reproduserer visse forestillinger om kjønn og makt?

3) Er ikke hvilket syn man har på mannen nærmest uløselig forbundet med hvilket syn man har på kvinnen? Man kan fremme et nedsettende syn på kvinner uten at man skriver nedsettende om dem.

Jeg ville sagt ja, nei og ja. Utover det har jeg ingen formening om hvor jeg skal plassere tilfellet Knausgård. Men hva boka "er", selvbiografi, selvutlevering, dokudrama, har fint lite med dette å gjøre. Det er ikke noe som kan unndra den fra å bli lest kritisk.

Man kan selvsagt protestere på grunnlag av at man misliker det som er sagt eller synes det er helt på jordet, men det er ikke særlig spennende.

Vellykket som roman er den sikkert. Den sier sikkert også noe sant, om hvordan politikk og emosjoner går hånd i hånd som drivkrefter bak konflikten og om grusomhetene som begås. Man lærer nok noe, men det jeg mener er at romaner neppe vil strekke til dersom man ønsker å danne seg et bilde av konflikten med all dens kompleksitet. Du sier at hjernen har en egen fornuft, og selv om begrepene hjerte og fornuft for meg er to sider av samme sak (hjernen) så forstår jeg hva du mener, men er ikke hjertet lett manipulerbart? Kan det ikke forføres i en hvilken som helst retning uten fornuftens veiledning, og er det ikke akkurat det som har skjedd i denne og alle andre konflikter, både med de som lever i dem og i de som aggressivt forsvarer den ene parten utenfra?

Mitt tips er å begynne på midten, den langt fra entydige vestlige tilnærmingen til konflikten, og deretter jobbe seg ut til muslimske terrorister på den ene siden og jødisk-ortodokse ekstremister på den andre. Forsøk å forstå alle og deres beveggrunner. Bedre trening for en forsøksvis symbiose mellom hjerte og fornuft kan jeg ikke tenke meg, hehe. Det vil ta litt tid da. Og gjør man det ikke så synes jeg man bør være forsiktig med å uttale seg sterkt om konflikten synes jeg. Det er mye skråsikkerhet på syltynt grunnlag ute og går.

Til slutt, siden jeg er i gang, så er dette mitt enkle standpunkt: Israel og Palestina har begge interesse av fred, og jo før Israel skjønner at det er i deres interesse å gjøre noen reverserende grep, jo bedre. Den eneste grunnen til at Israel kan tillate seg å fare frem slik de gjør er at de har USA med all sin makt stående bak seg. Og så lenge de har det fungerer den nåværende taktikken for å sikre statens fortsatte overlevelse, uansett hvor umoralsk den måtte være. Situasjonen er i ferd med å endre seg: USA sliter økonomisk og vil ikke lenger være den supermakten de var, og Iran har ikke levnet mye tvil om hva de synes om Israel. Israel må begynne å snakke med fienden, oppriktig og respektfullt, og ikke bare fordi verdenssamfunnet forlanger det.

Puh.

Sant nok. Har hatt den heller tvilsomme glede og voldsomme utfordring det er å korrespondere med norske kristne som er hellig (sic) overbevist om at Gud har gitt landet til jødene alene og at araberne nærmest er for barbarer å regne. Disse skulle sporenstreks vært sendt til gjestfrie Ramallah. Alternativt kan man jo håpe på litteraturens opplysende evne, men disse er ikke alltid så interesserte i alternative narrativer og oppfatninger.