Bokelskere.no

Derav min skepsis til naturalistiske feilslutninger i avslutningen av innlegget, egentlig bare en annen måte å si det du spurte DD om: "Hva skal man bruke det til?". Videre er jeg relativist av natur (eller kanskje burde jeg si miljø) selv, men er svært opptatt av hvordan mennesket skal ta det ekstra steget fra kunnskapen som sier oss at ingen verdier beviselig er bedre enn andre, og til noe som ligner et moralsk fundament. Enhver kultur og ethvert samfunn må ta en slik avgjørelse, hvis ikke kan ingen samfunnskontrakt eksistere. I så måte synes jeg DDs stadige henvisning til den moralistiske feilslutning er skivebom, da samfunnet ikke hadde fungert uten, og siden naturalistiske feilslutninger aldri kan sørge for annet enn et politisk fundament som har grobunn i en darwinistisk "moral", en påberopelse av ansvar for menneskets evolusjon på lang sikt, og ikke i en forståelse av hva som er rett her og nå. Slik jeg oppfatter det, i hvert fall. Og tyranniet i en slik ordning vil bli langt styggere enn det tidligere nevnte liberale majoritetens tyranni. Dette i ytterste konsekvens og spissformulert, naturligvis, men poenget er uansett at ja, jeg er enig, for selv kulturen representerer i seg selv et voldsomt steg fra essens, i hvert fall slik det menneskelige samfunn fortoner seg i dag, og kan, ulikt gener, tilby visjoner som mennesket er avhengig av. For igjen å sitere T.S. Eliot: "human kind cannot bear very much reality". I mange henseender er det bra.

Men jeg mener man må kunne snakke om alt, da. Og jeg mener relativismen må kjenne noen grenser.

Svada slutt.

Godt skrevet, det er betryggende å lese et innlegg som yter motstand mot majoriteten og dens tyranni, og debattklimaet trenger det utvilsomt, bare så synd polene er så fastlåste som de er. Jeg tror varselbjellene som vekkes hos folk skyldes en mistanke om at dette er en form for sniknazisme, der det som tidligere var et sentiment som fremfor alt bygget på xenofobi, nå intellektualiseres og gjøres stuerent. Ditt innlegg dementerer langt på vei dette, og gir det usagte en fornuftig og rasjonell stemme. Vel, nok klapp på skuldra.

Jeg deler nok noen store humanistiske byggestener med Strindin, men jeg deler også en del av dine bekymringer. Jeg har sågår enkelte ganger hevet noen øyebryn ved å påstå at den vestlige sivilisasjonen er på nedadgående kurs og er i ferd med å bli utradert. Jeg er motstander av historisismen som jeg mener utvilsomt preger vestlig kultur på et nær sagt kollektivt plan, bevisst eller ei, og troen på progressiv utvikling. Trusler som kan sette oss tilbake kan komme innenfra, i form av for eksempel majoritetens tyranni og kravet til konformitet, og utenfra, kulturelle uttrykk som bærer i seg verdier vi for lengst har ansett for å være foreldete. Videre er en form for evolusjonær brain-drain som du nevner en fare som ingen tør å snakke om. Det er hvis man blander forestillinger om raserenhet inn i diskusjonen at jeg ikke lenger er med, moralsk sett, for kulturrelativismen og den moderne humanismens røtter er ikke bare tuftet på den til dels feilslåtte ideen om at mennesket, og fremfor alt menneskets ondskap, først og fremst er et produkt av miljøet, men på en forståelse for at menneskeverd, og verdier i det hele tatt, ikke er noe som kan bevises og gjøres rede for ved hjelp av vitenskapen. Jeg mener derfor moderne liberalisme ikke uten videre faller på steingrunn fordi man har avslørt at Boas' forskning kan ha vært svært verdiladet.

Det videre spørsmålet er hvordan vår kultur skal forsvare seg, og om den skal gjøre det, noen vil si at å forfekte den liberale relativismen til siste slutt vil være å gå ned med flagget hevet, noe som er romantisk, men ikke særlig ansvarsfullt. For sannheten er, enten man i det politisk korrekte landskapet vil innrømme det eller ei, at den vestlige kulturen står for noen idealer, især hva gjelder individuelle rettigheter, som det ville vært trist om eroderte bort. Bedre eller ei, vi har lært oss å tro på disse verdiene, og de representerer et "leap of faith", moralistiske feilslutninger om du vil, som enhver kultur må være bygget på.

Venstresidas utopi kan utvilsomt ende i en dystopi, fordi den vestlige kulturen blir ute av stand til å forsvare seg mot det onde og det som truer den grunnet manglende evne til å gjenkjenne det og på grunn av uforbeholden toleranse og forståelse, og følgelig går den under, eller man konstruerer, med T.S. Eliots ord, et system så perfekt at ingen trenger å være gode, preget av et majoritetens tyranni og krav til konformitet og hva man kan kalle politisk korrekthet. Ytterliggående høyrekrefter står på sin side i fare for å begå alvorlige naturalistiske feilslutninger, der man justerer systemet, verden, etter forskjellene man mener eksisterer, som videre forutsetter voldsomme generaliseringer. God politikk oppstår i spenningen mellom realisme og idealisme, og jeg er enig med deg, herr Duppsko, i at overvekten ligger på en side, kanskje især i Norge, men til syvende og sist mener jeg moralistiske feilslutninger er å foretrekke fremfor de naturalistiske, som ikke gir mennesket og menneskeheten noen idealer å strekke seg etter. Globaliseringen har gjort det umulig å innrette systemet etter forskjeller uten at noen drastiske og ødeleggende tiltak iverksettes. Dette uten at jeg på noen måte sier at du ønsker å sette opp en svær mur rundt Europa.

Hvor mye jeg holdt meg til saken her aner jeg ikke, men det var mine fem engasjerte øre i hetens øyeblikk.

Fikk ikke helt fot for denne. Til tider svært sår, og da er den også best, i de øyeblikkene når Billy, og mennesket, blir lite og ubetydelig, brikker i en evig runddans. Leflinga med buddhisme-lignende ideer fungerer som et verktøy for å minne oss på all idiotien som oppstår og gjennoppstår i historiens løp, men som løsning er det en feig utvei, og jeg får følelsen av at boka oppfordrer oss til å lene oss tilbake og slå oss til ro med bokas mantra, "so it goes". Uansett er den heller ikke språklig sett min foretrukne kaffekopp.

Haha. Vi har alle en Lord Henry begravet mer eller mindre dypt i oss, han er ufordragelig gjenkjennbar.

Vi må kunne felle noen dommer over bøker skal litteraturen beholde sin verdi (skrev et par innlegg om dette i en tråd jeg startet for en tid tilbake). Hvis verdivurdering er noe som utelukkende skal og bør gjøres av den enkelte og alt koker ned til "den gode opplevelsen", så har også alt potensielt samme verdi. Og da mister jo begrepet verdi sin betydning. Ingen her kan uansett si at deres individuelle smak bare er nettopp det. Våre preferanser forandres av nye lærdommer og av sosial interaksjon. Derfor er også dette forumet til, vil jeg tro. Problemene oppstår når personlig ære og stolthet overskygger ønsket om å tilegne seg ny lærdom og forsøke seg på nye perspektiver. For meg virker det på meg som om du er indignert over at noen har felt en dom over din smak, men stå på ditt (ikke for hardt) og respekter at motparten gjør det samme, så vil dere nok begge befinne dere på et annet sted da diskusjonen er over. Mitt fravær skyldes for øvrig at det i det siste brukes mer tid på diskusjoner som denne enn på konstruktiv meningsutveksling om litteratur her inne. Her er et forslag til en kur for forumet: Senk skuldrene, bidra med det du kan, respekter din neste, og husk fremfor alt: It's not personal!

Leste denne på norsk selv, og etter min mening må det være en god oversettelse. Uansett, jeg likte boka veldig godt, man blir fristet til å slenge uttrykk som "postmodernisme" etter denne, den tar i hvert fall pulsen på tidsånden på en måte som ikke kan klandres for å være et belærende forsøk på samfunnskritikk. Dette er en undersøkelse. All informasjon som strømmer over oss, alle perspektiver vi i dag kjenner, umuligheten av sannhet, nye sannheter hver dag, de moderne mediene som serverer oss fantasier som i tur føder nye, og til syvende og sist hvordan et menneske som akkurat i likhet med alle andre mennesker som har levd skal dø, møter og blir preget av dette, vår tids flyktige konsum av ideer og stadig skiftende virkelighet. Og DeLillo følger opp i form; reklamejippoer, radiobeskjeder og tv-stemmer bryter inn. I en annens hånd ville det virket påtatt, kunstig, men her er samtidens forvirring skildret så godt og oppdaget i de minste detaljer, ikke i de store spørsmål, at vi ikke bare godtar det, men kjenner oss igjen og tenker over påvirkningskraften det kan ha.

Ja, dette er jo nettopp utgangspunktet for hele tråden. Det er også utgangspunktet til relativisme, hvis logiske konsekvens er nihilisme. Så er spørsmålet mitt hvordan man skal kunne finne noen normative føringer for i dette tilfellet å avgjøre hva som er god kunst, og overført til livet, en debatt bai har begitt seg innpå nedenfor, hva som er godt. For selv om jeg selv ofte kaller meg en relativist så mener jeg relativismen er destruktiv, kanskje især som kollektiv ledestjerne. I Guds fravær og mens bibelen støver ned i en krok, så trenger vi et eller annet; noen nye ord, en ideologi, et eller annet. For hvis menneskehetens prosjekt og dens eksistensielle valg skal være fortsatt utvikling av samfunnet så kan ikke relativismen fungere som kompass. Relativismen peker dit en dag, en annen dag dit.

Dette er forbannelsen vitenskapen kastet over oss da vi brukte den for å få full kontroll og oversikt.

Synes det er merkelig at så mange anbefaler Play her. Ikke bare er de viden kjent for å ha elendig kundeservice (nesten umulige å få tak i, det var bedre før), men leveringstiden varierer noe voldsomt, fra fire dager til tre uker, visstnok fordi de fyller opp svære containere med varer før de sender ut eller noe i den dur. Ikke har de veldig godt utvalg heller.

Slår heller et slag for bookdepository.co.uk: svært godt utvalg, null kroner i frakt, lave priser og samarbeid med AbeBooks som selger brukte bøker, skulle den tittelen eller utgaven man ønsker ikke være å få tak i. Og alltid mye kjappere utsending enn Play.

"(puh..., lang setning...)"

Du er allerede påvirket ja! Fortsatt litt å gå på sammenlignet med Solstad da.

Like mye som kraften i de gjenstående ord tror jeg det handler om at man bevisst, men kanskje helst ubevisst, fyller ut tomrommene. Er det viktig at man kan kalle det tekst? Tror Heggem er svært opptatt av rytme og melodi, og lyrikk kan i blant løse opp i noe, ha en effekt, uten at man nødvendigvis har ransaket og gransket det vi kaller innholdet. Som sagt i en annen diskusjon her: Formen skaper innholdet. Jeg leser for tiden Sylvia Plath og der er det også noe som trenger igjennom, uten at jeg har mulighet til å si noe fornuftig om hva "diktene handlet om". I blant er det uinteressant.

Ser ikke helt hvorfor Holdens eventuelle falskhet skulle ha betydning for det standpunktet du siterer Lars Magnus på. Som en fyr sier til Holden i boka: "Among other things, you'll find that you're not the first person who was ever confused and frightened and even sickened by human behavior. You're by no means alone on that score, you'll be excited and stimulated to know.". Holden er i aller høyeste grad allerede på vei inn i voksenverdenen. Det frarøver ikke påminnelsen man står igjen med noen betydning.

Kom ikke og si noe annet enn at tanken på at man er en organisk robot ikke er skremmende! Nyte det sier du, men da kan man jo ikke engang velge om man vil nyte det eller ei? Bare følge strømmen og håpe, et forhåndsprogrammert håp, at ens inntrykk og sanseopplevelser betyr en dritt. Det fine er at man kan avfeie determinismen ved at den slår beina under seg selv, tror man på determinismen så er man også dømt til å tro på den. Skjønt, det sier likevel ikke noe om muligheten for fri vilje og er i grunn bare mer skremmende. Faen.

Hehe, artig å prøve seg i blant.

Det var i utgangspunktet en spøk som jeg deretter har fulgt opp, hvis det var noen tvil om det!

Med svartsyn mente jeg i grunn bare at det ofte ikke er så stort rom for begreper som frihet og den slags med en gang man begynner å snakke i biokjemiske vendinger om hjernen, særlig når man omtaler utfallet av prosessene som kognitivt bråk, hehe. Dette er jo skremmende tanker for mange.

Tror ikke det er så enkelt. Og jeg ser ikke helt hva du vil oppnå her, hva dette lille korstoget er godt for. Hva med å være åpen for at det noe der, som kan treffe andre? Slik som det gjorde for den som skrev denne omtalen, hentet fra NRKs bokblogg:

"Med hvis trærne dytter poeten Vilde Heggem på grensene for hva som kan kalles for tekst … De strippede og avkledde diktene til Vilde Heggem fremstår som kresne og minimalistiske, hvor ordene som har overlevd poetens klipp, lim og kast-teknikk taler til meg som leser med en voldsom kraft. Derfor blir det ekstra sterkt å lese … Jeg-personens naive desperasjon er nesten rørende, i en av de mer ordrike tekstene i en bok som utfordrer måten jeg leser dikt på"

Jeg går ut ifra at du med denne tørre kommentaren ønsker en nærmere redegjørelse. De 75,7 prosentene er en beregning foretatt på grunnlag av det totale antallet ganger jeg har vært negativt innstilt til noe og det har vist seg å stemme. Siden det hersker uenighet om hva som er negativt og ikke har jeg måttet forholde meg til samfunnets overordnede syn på saken eller beslektede anliggender. Sagt på en enklere måte: Hadde jeg i alle tilfeller hvor jeg har vært negativt innstilt til noe, fått rett, så hadde jeg vært hundre prosent sikker på det ovennevnte utsagn. Det er verdt å merke seg at det i denne prosentberegningen aldri inkluderes negativt ladede fordommer som jeg ikke har mulighet til å få bekreftet eller avkreftet. Det er derfor et høyst pålitelig prosenttall jeg har oppgitt, dersom man da ikke tar i betraktning samfunnsverdienes foranderlighet, og det er dette jeg har forsøkt å ta høyde for ved å si ca. De 0,003 prosentene som utgjør slingringsmonnet anslås nemlig å kunne være tidsåndens omtrentlige endring hva de store saker angår, i løpet av mine leveår.

Man trekker 24,3 fra 100, men man må jo regne med et slingringsmonn på 0,003%, derfor "ca".

"Kognitivt bråk". Tror jeg skal tatovere det i nakken min, hehe. Jeg faller jo automatisk for nesten-nihilistisk svartsyn av dette slaget her, jeg skrev jo selv dette for litt tilbake:

"Ei god bok etterlater meg med den magre trøsten som finnes i erkjennelsen av at heller ingen andre er i stand til å forandre seg."

Jeg står ca 75,7% for dette, men det var også formulert som en reaksjon på et svært optimistisk synspunkt på litteraturens funksjon. Jeg tror det er nettopp svartsynet mitt, det verdiløse utgangspunktet jeg holder for å være sant, som gjør at jeg må ta livet og dermed kunsten dødsens alvorlig, og jeg må tro at den bærer mening og gir oss et eller annet, denne litteraturen vi er så opptatt av. Kanskje er effekt godt nok, som du sier, bare det oppstår litt bråk i hjernebarken.

Jeg har selv akkurat fullført Beretningen om et varslet mord og kan bare stemme i. Falt overhodet ikke i smak. Som en fabel der karakterene er for strektegninger å regne, og hadde de enda vært knyttet til et levende miljø, men neida, det er blekt, alt sammen, fargeløst. Sistnevnte ord trodde jeg på forhånd ville være det siste man kunne slenge etter Marquez, men man skuer over disse folkene på avstand uten en eneste gang å få ta del i forstørrelsesglassets potensielt fornøyelige eller interessante avsløringer.

Oppsummert: Jeg skjønner ikke hva han vil med skrivingen sin. Jeg bærer på et håp om at disse to mest kjente romanene hans, som også står i undertegnedes hylle, har noe av den magien man har hørt så mye om og som denne var blottet for, men slik det stiller seg nå så kan det bli lenge til jeg forsøker.

Lolita er fantastisk. Den også akkurat fullført. Umiddelbar favoritt. Skjør, varm og så langt fra fargeløs som man kommer. Nabokov er som en gudebenådet Mykle. De deler noe av den samme sansen for komiske, treffende og nær sagt hverdagslige metaforer og har samtidig et underliggende tungsinn som alltid preger blikket.