Bokelskere.no

Hehe, bare vent til du plukker opp noe av Bernhard du. Jeg skjønner hva du mener. Mener dog man kan skape en følelse av denne strømmen, av de kontinuerlige tankene som ikke kan unnslippes, selv med litt luft i mellom og et avsnitt eller to pr side. Beckett, som jeg leser nå, gjør det. Woolf gjør det (hun har jeg for øvrig aldri fått taket på). Men denne kompromissløsheten Solstad og Bernhard legger for dagen synes jeg fungerer best i sistnevntes tilfelle, som en formgivning av raseriet. Igjen: Dette er ikke en kompetent uttalelse, år og dag siden jeg leste Solstad.

Krevende stil i hvert fall. Det vil si, den trenger ikke være det, for man kan fint flyte med strømmen uten å ha fått med seg noe, men skal man få utbytte av og forstå nødvendigheten av den insisterende stilen, og la hver enkelt tanke kverne like lenge som i karakterens sinn, så er dette ei språklig hengemyr man kan få overdose av. Men oppturen er jo bra og man vil ha mer.

Jeg kjenner ingen som faktisk har lest Solstads tidlige romaner, men om noe bekrefter vel det kanskje hypotesen din. Og ja, naturligvis har han et og annet å si om samfunnet, Solstad. Jeg frisket opp hukommelsen ved å bla litt i Genanse og det slo meg at han deler en del likhetstrekk med Thomas Bernhard, den samme gnålinga og kompromissløse mangelen på avsnitt. Skjønt snillere, ikke like insisterende og repeterende. En høflig Bernhard. Utilpasse i samfunnet, begge to, men Solstad er litt stakkarslig, Bernhard sint. Jeg tror jeg foretrekker sistnevnte. Men jeg bør jo holde kjeft.

Man forholder seg aktivt til omverdenen og agerer i takt med den slik at man fort kan konstruere seg nye mål uten å gjennomgå en slitsom tankeprosess, og man liker bøker der karakterene gjør det samme, hvor universet gir mening og det meste henger på greip og har sin plass. Dette er naivt.

Eller man lar passivt virkeligheten trenge innover seg og bruker lang tid på å forsøke å forstå noe som helst bare for å innse at det er umulig før man prøver igjen, og igjen. Man liker bøker der røttene til menneskets beveggrunner undersøkes. Dette er idiotisk.

De fleste befinner seg sikkert mellom disse to konstruerte båsene, på gjerdet, hvor de forsøker å finne balansen.

Sistnevnte krever riktignok abnorme mengder mavesyre!

Selv tygger jeg alltid maten og kan ikke fordra potetmos og retter med lignende konsistens. Smaker dog gjerne på en rødvin. Jeg må også tygge på mitt eget svar.

Samfunnet er en eneste stor moralistisk feilslutning, eller er rettere sagt bygd på tusenvis av dem. De har sin plass, vil de fleste være enige om.

Likevel ser jeg hvorfor du trekker det frem i vitenskapelig sammenheng, naturligvis, men hvordan forholder du deg så til den naturalistiske feilslutning (som Nagel illustrerer nedenfor), du som er så opptatt av evolusjonsbiologi og -psykologi? Hvordan forholder MacDonald seg til den? Og hvilket verdisett ligger til grunn? Et verdifritt utgangspunkt er umulig, men ofte påberopt. Det er nemlig her jeg stiller spørsmål ved MacDonalds intensjoner (gitt de opplysninger om ham som foreligger) og forskningens troverdighet, for forskningsprosesser der brillestyrken er ferdig innstilt på forhånd har det med å bugne over av induktive feilslutninger og komplett igonerere det kanskje viktigste kravet til god vitenskap, nemlig søket etter falsifisering, og heller gjøre det motsatte, lete etter bekreftelser.

Angående MacDonald og hans eventuelle forforståelse i forskningsprosessen. Jeg velger inntil videre å forholde meg skeptisk:

Han vitnet i retten til forsvar for Holocaustfornekteren David Irving.

Han har kalt seg en "agnostiker" som svar på spørsmålet om han tror Holocaust fant sted eller ei.

Det er ikke sikkert det er helt korrekt som jeg skrev nedenfor, at han har direkte tilknytning til White Supremacist-grupper. Disse gruppene bruker dog hans forskning for hva den er verdt, og noen av lederne har etter eget sigende møtt ham flere ganger. Han er også med i styret til et blad som omtales som "the premier voice of the white-nationalist movement".

Han har omtalt de nykonservative og deres intellektuelle gudfar, Leo Strauss, som en intellektuell gruppe med intensjon om å fremme den jødiske agenda på verdensbasis. Dette er en gruppe som var medansvarlige i beslutningsprosessen som ledet til Irak-krigen. Tilfeldigvis har jeg selv skrevet en del om denne gruppen og basert på det jeg vet og de fleste oppegående forskere konkluderer med, så er ikke dette en gruppe med utpreget jødisk tilhørighet eller oppslutning, i den grad den i det hele tatt kan kalles en gruppe (det dreier seg snarere om et vagt tankesett).

Og til syvende og sist og etter alle forsøk på forsvar og benektelse av rykter, så er han tilsynelatende svært klar på at jødene har hatt en negativ effekt på den vestlige sivilisasjonen.

Et åpent sinn må alltid veies opp for med et kritisk blikk, og det er vel ikke rart om man setter spørsmålstegn ved troverdighet og agenda i dette tilfellet?

Må man lese boka for å kunne komme med innspill? Det må da være lov å uttale seg om det som står i anmeldelsen din. For øvrig bra du har kommet på banen for å rette opp eventuelle misforståelser. Det ringer naturlig nok mange varselbjeller når slikt dukker opp. Selv om resultatene tilsynelatende er verdifrie så kan man spørre seg hvilken forforståelse og hvilket perspektiv som har vært utgangspunktet for forskningen.

Jeg håper forresten du er enig i at anti-rasisme faller under et annet banner enn politisk korrekthet.

Jeg er i grunn helt enig i dette altså. Er skeptisk til generalisering basert på IQ-tester så vel som til IQ-testene i seg selv (en vestlig konstruksjon som fremfor alt måler hvor god man er på IQ-tester?). For dessverre er det nok slik ja, at mye av fiendtligheten mot jødene særlig i nyere historie nok har skyldtes nettopp at de om ikke i realiteten, så i hvert fall i idèverdenen, er en smart folkegruppe. Jeg tror Hitler kommenterte deres intelligens. I min verden skulle det gjerne vært slik at intelligens, enten den svingte den ene eller den andre veien, var uten betydning for oppfatningen av menneskeverd, derfor tenker jeg i blant ikke over hvordan det kan oppfattes når jeg skriver slikt som at jødene har høy IQ. Og jeg kan jo generelt ikke fordra generalisering.

Akkurat som resten av verden ga han opp. Solstad, en slave av tidsånden! Vi må snart få se forfattere som skriver om noe annet enn meg og mitt igjen. Dette markerer for øvrig slutten på mine lite overveide sleivspark mot Solstad, jeg lover.

Visste at det ikke ville være langt etter deg! Du får høre på eksperten, Strindin.

Opplyst elite! Parlamentarisk, sådan. Stortinget synes èn av to er godt nok, men kanskje kan vi her også ha noen opplyste hoder på toppen.

Skjønt, tungt er hodet som bærer kronen. Jeg vil ikke ha denne jobben, hvis noen tolket åpningsinnlegget som en søknad.

Sitat Castum Nemus

"..strategi for å avansere (de nært beslektede) medlemmenes genetiske interesser som har vist seg å være ekstremt vellykket, spesielt i de samfunnene der jødene har vært en minoritet blant en mer individualistisk orientert majoritet, for eksempel i vest-europa."

"..Det er interessant å merke seg at jødiske grupper som har levd blant vertsfolk som selv scorer høyt på personlighetstrekk som etnosentrisme ikke har vært i stand til å hevde seg like godt som de jødene som har hatt tilhold i veslige, kristne samfunn."

Å kalle etnosentrisme et personlighetstrekk skurrer voldsomt, men jeg skjønner hva du vil frem til. Uansett ser jeg ikke hvordan man kan mene at vestlige, kristne samfunn har hatt et gjennomgående mer kulturrelativistisk syn (som jo er etnosentrismens motsetning), historisk sett, enn hva andre kulturer har hatt. Jamfør kolonisering/imperialisme og "The White Man's Burden". Er den videre implikasjonen av en slik påstand at jødene har utnyttet medgjørligheten og toleransen individualismen i Europa har ført med seg? Man kan jo også av dette bli fristet til å utlede at denne påstått strategiske og ønskede evolusjonen skjøt fart først etter at individualismen gjorde sitt inntog i Europa, men samtidig med disse nye ideer kom jo etter hvert også ny teknologi og medisinsk kunnskap, som på sett og vis har bremset evolusjonens gang, da det har blitt lettere å overleve selv med et "svakt" genetisk utgangspunkt. Følgelig er det vanskelig å forestille seg en hyper-evolusjon på bare noen hundre år. Jeg er blott en lekmann, men jeg ser ikke hvordan alt kan henge på greip.

Og om det var en større utbredelse av likegyldig toleranse i Europa enn i andre kulturer så var det vel neppe noen som merket mindre til den enn jødene. Med mindre påstanden er at hatet og mistroen eskalerte først da jødene høstet godene av sine fortrinn og for alvor ble opplevd som en trussel.

At jødene på den andre siden ikke har vært like avhengige av å finne konkurransefortrinn i mer etnosentriske samfunn og av den grunn ikke har hevdet seg så godt synes jeg høres ut som en selvmotsigelse, men mulig jeg misforstår deg i noe.

Ja, jøder har høy gjennomsnittlig IQ, og grunnen til det finner man i evolusjonen, uten at jeg tror det er mulig å kartlegge dens gang eksakt. Men som bevisst valg og overlevelsesmekanisme? En slik strategi forutsetter mer enn homogenitet, den forutsetter en veloverveid plan som det hersker konsensus om innad i en informert gruppe, eventuelt noen kløktige mesterhjerner med unormalt stor makt og innflytelse, dersom man da ikke i Dawkins-stil (The Selfish Gene) mener det skyldes genetiske disposisjoner, men da begir man seg fort over i rasismeland. Evolusjon er i motsetning til hva mange virker å tro så langt unna et tilfeldighetsspill man kan komme, men jeg tror ikke på en gruppes evne til å bevisst styre den i en ønsket retning. Det blir nok en konspirasjonsteori, som Strindin påpeker.

Brannfakkel: Du trenger bare å lese Genanse og verdighet. Solstad i kompakt, fortettet og kondensert form, med en hovedperson som virker å være noe av en gjenganger i hans romaner, selve arketypen av Solstads litterære alter ego. Dette vil dog mange bestride, og jeg koste meg jo litt med Roman 1987 før jeg gikk lei. I det siste har vel også 17. roman vært gjenstand for virak her på bruket. Tror ellers ikke det er noen gjennomgående rød tråd i forfatterskapet dersom man ser bort ifra at Solstad ikke klarer å krabbe utenfor sitt eget skinn (snakker her om perioden etter 70-tallet. Hans tidlige romaner hadde åpenbart en rød tråd). Riktignok kan ingen det, men min ukvalifiserte mening er at mange gjør det bedre enn Solstad.

B.mrk: Burde lest mer av Solstad før jeg uttalte meg.

Dette er stort! Trodde aldri disse ord ville komme fra min munn, men Kafka kan gå og legge seg. Det absurde møtes med retningsløshet og forvirring, vekker følelsen av at et helt univers har rottet seg sammen mot èn, og dette skildres på en måte som vekker enda mer empatisk skadefryd (sikkert tidenes verste oksymoron jeg tok i bruk der) hos leseren enn Kafkas fortellinger gjør, og langt mere kjærlighet, varmere humor. Foreløpig er jeg bare halvveis, dette skal nytes i lange drag.

"Jeg reagerer også på at yrkesvalg, frivillig eller ufrivillig, beskrives som en "genetisk strategi" for å " konkurrere" med andre. Det forutsetter jo et homogent jødisk folk og det har såvidt meg bekjent aldri eksistert. Ja, det finnes vel ingen folk som over århundrer er så homogene at deres adferd kan sies å utgjøre en evolusjonistisk strategi."

Som om jeg skulle sagt det selv. Bra det reageres!

Dette at valg, anførselstegn eller ei, foretas i et evolusjonistisk perspektiv tror jeg i det hele tatt er temmelig virkelighetsfjernt.

Litt googling avslører at Kevin B. MacDonald muligens har nære bånd til White Supremacist-grupper.

Men er du singel?

Hehe, neida, mitt eneste bidrag i denne saken må være at jeg personlig ikke har behov for at dette skal bli en arena for den type informasjonsdeling. Ikke at jeg har facebook-profil heller.

Filmen er platt og glatt. Yter ikke vår forestillingsevne den minste rettferdighet. Kos deg med innånding av aske og din egen fantasi du! Man kan jo også høste en enormt håpefull påminnelse i denne boka, det svarte er ikke til bare for å være svart.

Det er tiltalende ord, og det minner meg om Susan Sontags berømte essay Against interpretation, som avsluttes slik: In place of a hermeneutics we need an erotics of art.

Og det er jo noe i dette, kunsten har en "umiddelbarhet" ved seg, jeg kan for eksempel lese et dikt og synes det er vakkert uten å ha fått med meg noe av innholdet. For ikke å snakke om abstrakt kunst. Da nærmer kunsten seg musikken, og det var vel en gang en fyr som sa at all kunst etterstreber musikkens tilstand.

Samtidig byr det på problemer: Kan vi egentlig la være å tenke? Men jo, jeg tror man kan ha en mer umiddelbar opplevelse av kunst, en spontanitet i møtet med den, som vi i en verden drevet av logikk og rasjonalitet har glemt. Kanskje verre: hvordan i alle dager skal vi snakke om kunst, hvordan skal kunsten få betydning for dette fellesskapet som er en forestilling jeg mener den til en viss grad er avhengig av for å ha verdi, hvis vi ikke har ord for den?

Spennende problemstillinger.