Bokelskere.no

Ei god bok etterlater meg med den magre trøsten som finnes i erkjennelsen av at heller ingen andre er i stand til å forandre seg.

Når bokprogrammet på NRK bruker tid på å intervjue studenter som har gitt ut påtatt sinte romaner og siterer dem, gjengir floskler fra dem, som den håpløse "vond smak i munnen", i denne sammenheng brukt om en students reaksjon og vemmelse da han overhører medstudenter snakke om politikk (hvem har noen gang fått vond smak i kjeften av å bli provosert?), ja, da har vi utvilsomt for mange forfattere. Spar oss.

Disse drømmende husmødrene som omtales nedenfor og som forer sinnet med fantasier om hvite riddere med store lem har jo sitt mannlige motstykke i de forvokste guttungene som sluker hardkokte krim- og thrillerbøker fulle av politiske konspirasjonsteorier og drømmer seg tilbake til ville vesten da menn var menn og hverdagens viderverdigheter besto av slikt som å speide etter snikskyttere på hustakene, ikke trille barnevogna og stå foran salatdisken og lure på om man skal gå for isberg eller ruccola. Og nettopp derfor leser vel husmødrene Harlequin. Ikke rart folk har rollespill i heim og sengehalm.

I straffekolonien og Forvandlingen er favorittene. Førstnevnte vekker uhyggelig detaljerte bilder og viser hvor upersonlig og utspekulert vold teknologien tillater i tillegg til å ha det totalitære tilsnittet som mange av Kafkas historier har, mens Forvandlingen på sin side tar opp i seg alle kilder til individuell og kollektiv uro i første halvdel av det tyvende århundret, og i dag for den saks skyld. Det er bare å gi seg hen til de morbide og urovekkende feberfantasiene og le sammen med Kafka, hele veien til undergangen, til grava, ledsaget av det sedvanlig eiendommelige språket hvis egenart er uhåndgripelig men krystallklar. Det er noe vanvittig klisjefylt forbundet med begreper som eksistensiell angst, men for Kafka gjør vi et unntak. Selvfølgelig fritt frem for lesninger av allegorisk art i flere av disse historiene, for den som liker slikt. Selv klarer jeg ikke å få bildet av det eksekusjonsapparatet ut av hodet, eller følelsen av å dele Samsas skam og skyld.

Rent språklig er dette langt fra å være min foretrukne kaffekopp, med lange utskeielser i form av filosofiske betraktninger og litt for mange jålete referanser, men Mann har kontroll og knytter alt i hop og sier meget om (hva han mener er) kunstens vesen, drivkraft og mål. Ingen favoritt hos undertegnede, men kanskje må jeg likevel engang også pusse støvet av den mammuten som heter Trolldomsfjellet.

Hehe, vet ikke helt hvor du vil når det gjelder den bemerkningen om Hanekamhaug? For å følge opp i samme, etter min mening litt flåsete manèr, så kan man jo si at FrP ønsker seg noe som er så langt unna tankekontroll som mulig, de vil la folk være akkurat så dumme som de kan være! Noe som selvfølgelig også er en grov fordom, og jeg lurer egentlig bare på om du er villig til å utdype synspunktet?

Takk for gode ord, og hyggelig om du faktisk har klart å finne inspirasjon i denne tråden, som jo mest av alt har vært et egosentrisk utløp for frustrasjon. Prøver å la være å drite på folk ja, det skaffer meg kanskje ikke plass på noen trone, men noen gode venner har jeg da fått. Det blir nok De besatte som får æren av å starte neste forsøk på forsoning mellom meg og russeren. Så da ønsker jeg deg og meg lykke til med fremtidig lesing av den.

Omfattende forberedelser du anbefaler, men takk for kostelig og godt innspill!

Takk for hva man vel må kunne kalle et eksentrisk og kuriøst bidrag som uten vansker innfrir listas kriterier! Jeg skal aldri lese denne. Skal dog sørge for å bringe den på bane neste gang jeg er full og noen begynner å skravle om hvordan man skal kunne kombinere relativitetsteorien og det man vet om kvantemekanikk i det store smellets øyeblikk: "Det var en dialektisk anspennelse, som jo alt faenskap begynner med, der startet det hele!"

Ikke dumme forslag dèt! Naked Lunch skal i hvert fall sporenstreks få passere, dersom hva jeg, og tydeligvis også du, har hørt om den stemmer. Her er det kun form, altså struktur og språkføring, og innhold som avgjør om ei bok er smal og utilgjengelig, om forfatteren er kjent har ingenting å si, tvert imot er det vel gjerne de allerede etablerte som har hatt baller til å gjennomføre slike vågestykker. Jf. Joyces inntreden i lista.

En fyr sa en gang at hvis du treffer alle med kunsten din, så har du mislykkes. I hvert fall i å skape kunst. Og jeg deler i grunn den oppfatningen. Om noen kan fortelle meg hvem som sa dette, så er jeg for øvrig takknemlig. Uansett, jeg tenkte jeg kunne lage en liste for de virkelig smale bøkene som vil frastøte majoriteten av de som forsøker seg, enten det er på grunn av innhold, form eller begge deler. Jeg har foreløpig ikke så mange bidrag selv, da en del av intensjonen nettopp er å få tips om de merkeligste bøkene som finnes der ute.

Kun en bok pr. forfatter, hvilket betyr at man i noen av tilfellene vil kunne flere besynderlige bøker av samme forfatter. Og kun skjønnlitteratur.

Må forresten takke for at lista introduserte meg for ordet "harang"!

For min del er de pirrende titlene tråden etterlyser, gjerne sammenfallende med de gode. Jeg har avsmak for selvrefleksive titler, av typen "dette er en bok" og alle de variantene slike forekommer i, sånn som den nedenstående nevnte Et forbløffende, talentfullt, dypt rystende verk. Grøss, hehe. Og alt som vekker assosiasjoner til disse horrible selvhjelpsbøkene man ser overalt, jeg hadde nok neppe plukket opp Livet bruksanvisning på Fretex i dag, om jeg ikke kjente til den fra før, selv om fraværet av kolon gir den en original vri. Og Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv vekker blinkende lamper og en kakofoni av alarmsignaler i hodet mitt.

Men jeg liker ofte korte, tvetydige og småpompøse titler på engelsk. As I lay dying, Light in August. Død på kreditt er en bra tittel. Og På sporet av den tapte tid, den er bra på alle språk.

"Kjedelig". Latskapens sentiment. Er man nysgjerrig nok kan man lære noe av alt.

Jo, det kan man selvsagt si og mange har gjort det, men det er ikke akkurat et særlig fruktbart utgangspunkt for diskusjon.

Jeg er direkte etterkommer av fyren, forstå det den som kan, så jeg burde kanskje i det minste lese omtalen din!

Slenger meg på dette. I det siste har jeg ledd godt av Bernhards Trær som faller, av Plaths Glassklokken og av denne. Ingen er morsommere enn intelligente mennesker med svartsyn. Ikke at man ler ofte, men etter endeløse betraktninger med fininnstilt sikte, der mennesket strippes ned til kjernen og latterliggjøres, så trenger man et avbrudd, og Celine vet akkurat når han skal servere den slengbemerkningen som sørger for den nødvendige forløsningen og dermed en aldri så liten pause fra det suggererende vanviddet.

Herlig misantropi der den kjærligheten og fortvilelsen hatet springer ut fra, tidvis skinner gjennom. For øvrig helt rå billedbruk, og jeg kan ikke skjønne annet enn at den norske oversettelsen må være veldig god.

Huff, jeg identifiserer meg i skremmende grad med stakkars Bardamu..

Myntelikør faktisk, hehe. Gode tips, har jo noen Burzumplater liggende, og De besatte har jeg lenge vært litt nysgjerrig på siden det refereres til karakteren Kirilov både her og der, særlig franskmennene virker å være glad i ham. Så takk, jeg tar dette til etterretning.

Ja, kanskje det er en idè, å prøve seg på en av de kortere romanene først. Takk.