Eg klarte ikkje bli heilt engasjert av Lørdag. Historia er fortald gjennom Henry Perowne sine synsvinkel, men i tredjeperson. Til tross for denne tredjepersonsforteljinga har lesaren tilgang til alle tankane og kjenslene til Perowne, og ikkje til dei andre karakterane. Dermed ligg synsvinkelen og forteljaren sine sympatier hos Perowne. Likevel blir hovudpersonen omtala med etternamn gjennom heile romanen. Dette irriterer meg, fordi det skaper ei unødvendig distanse mellom hovudpersonen, som skal vinne min sympati og meg som lesar. Lørdag har ei spennande forteljing med mange interessante betraktningar om samtida, kulturen og verdssamfunnet anno 2003. Historia om Perowne og familien hans, og etterkvart om Baxter si rolle i forhold til dei andre karakterane er spennande og godt fortald. Eg vil gjerne vite kva som skjer vidare på handlingsplanet. Men likevel er det noko i teksten som skaper ei distanse til karakterane på det personlege planet. Sidan dette er ein roman der den personlege utviklinga, tankane og kjenslene til karakterane har fått stor vekt, blir denne distansa forstyrrande. Dermed blir eg verken overbegeistra eller målbunden etter å ha lese Lørdag.
Viser 2 svar.
Jeg er fascinert av Ian McEwan, jeg synes han skriver så vidunderlig! Språket, mener jeg - jeg har ham og Vikram Seth høyt på lista over språkkunstnere. Denne boka grep meg, men samtidig vet jeg ikke helt - ja, det skjedde mye, men skulle det ikke skje noe MER - var det ikke noe mer her? Men den er ikke noe man glemmer...
Har lest On Cheshire Beach og Atonement av samme forfatter, den første en liten, men utrolig god fortelling, den andre også kjent fra filmatiseringen.
Dessuten har jeg sett en film på tv - laget etter en av hans bøker? novelle? - der handlingen igangsettes av en ulykke med en gassballong (av alle ting). Denne filmen er også rar, urovekkende, en merkelig blanding av høyt drama og hverdagslighet - litt på samme måte som Saturday(Lørdag). Nå husker jeg ikke navnet på filmen - den har vært vist flere ganger, med Daniel Craig i en hovedrolle.
Jeg synes det var mye som fungerte i denne boka, først og fremst hovedpersonens evne til å glede seg over det moderne samfunnets nyvinninger, beskrevet med glød, nysgjerrighet og innsikt. En bok befriende fri for nostalgi og dekadanse. Dernest har den et veldig godt grep om detaljer, ikke minst i refleksjonene om vår tids ritualer og symboler, og karakterene males effektivt og troverdig. For meg virket det dog litt påtatt hvordan det dramaet som oppstår i Perownes hjem ganske åpenbart er tenkt å skulle ha overføringsverdi til en større skala, men dette gjøres nesten godt igjen ved at Perowne selv er inne på sammenligningen, slik at det hele ikke bare henger der for å være noe stort og viktig som leseren skal fange opp. Alt i alt er det nesten for mye som skjer i boka, faktisk. Jeg kunne ønsket meg en enda mer nøktern og seig bok fra samme stemme. Kanskje finner jeg dette i en av forfatterens øvrige bøker, som nok også skal sjekkes ut.
Sist sett
