Brått solskinn, det burde kanskje etterforskes i terrenget?

Ellers prøver jeg å etter-forske (lenge etter), konseptet
'fred i verden'

som skal ha tiltrukket en krets entusiaster i mine mer yngre dager.
Skulle man ikke tro emnet måtte være såpass alment interessant
at sakens ev. realistiske muligheter lot seg drøfte,
trass i tidens noe stormfulle og orkanfulle tendenser?

'En okänd folkrörelse', innrømmet en rel. kulturkjent mahatma
redan i 1971. og skrev en bok..

'Fredshissere', det kunne alltid vise seg bare å avdekke skrekkelig
naive, emosjonelt ulogiske og ulærde svermeri-sjeler ?

Og stifter de eksp.apparater og bevegelser, kan disse fort bli
infisert infiltrert og kjøpt opp av Fienden,
hvem er forresten han gjennom historiens panikkløp rotteløp?

passiv kan han ikke ha vært lenge om gangen, åpenlyseligvis.

Men 'Militarisme' kan fort bety noe annet og verre enn bare en
skjelnsom nøktern forsvars politikk - der man er villig til å
innrømme at krigsvåpen beskjeftiger vanvittige industri-krefter
i hele farlige verden, når kommer de på marsj hit?
-ja, om de ikke alt bor her og har utrustningen klar til innsats.

Hva fremskritt har fredsinitiativet å legge fram, etter at det må
ha prøvd å dukke seg fram igjen..
siden de klassisk-greske bystatene, der Lysistrata gikk inn for
reformer i politikken.
meld fra om observasjoner

Mesterlig, mesterlig, mesterlig!

Carl Frode Tiller (f. 1970) debuterte med romanen "Skråninga" i 2001. Romanen "Bipersonar" kom i 2003, og skuespillet "Folkehelsa" i 2007. Det er likevel trilogien "Innsirkling" Tiller er aller mest kjent for. (Den siste linken peker til mine bloggomtaler av de tre Innsirkling-bøkene og et arrangement på Litteraturhuset 10. september 2014, der forfatteren snakket om trilogien generelt og den siste boka spesielt.) Denne trilogien er kalt et av de viktigste verkene i norsk samtidslitteratur så langt på 2000-tallet. Jeg kan uten videre slutte meg til dette. Trilogien er nemlig noe av det beste jeg har lest av norsk litteratur - noen sinne! Da "Begynnelser" kom ut i midten av september i år, var jeg naturlig nok svært spent.

"Livet må levast framlengs og forståast baklengs", ifølge et ordtak. Sitatet finner vi på bokas smussomslag. Akkurat dette har Carl Frode Tiller gjort alvor av. I "Begynnelser" møter vi nemlig miljøverneren Terje. Han ligger på sykehus og har nettopp tatt livet av seg. Vi følger ham bakover i livet hans, som starter i minuttene før han dør og tilbake til barndommen hans. Hva var det som gjorde at livet hans ble så vanskelig ... "Begynnelser er ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge." (sitat fra smussomslaget)

Det er vanskelig å si noe fornuftig om denne boka, uten å komme inn på handlingen og muligens også avsløre mer enn enkelte liker. Dermed er du advart før du leser videre. Men bare for å ha presisert det: det er langt flere detaljer i boka enn hva jeg nevner i denne omtalen.

I bokas innledning ligger Terje på sykehus og svever mellom liv og død. Ved sengen hans sitter hans mor og søsteren Anita. Anita har med seg blomster til Terje, og det oppstår en krangel mellom Anita og moren om hvorvidt man skal kutte stilkene eller ikke før blomstene settes i vann. Vi får innblikk i en mor så og si uten finfølelse, og som durer frem med sitt, uavhengig av årsaken til at de begge er der, og at det ligger et menneske i sengen, som er like ved å dø. Moren er ikke i stand til å la noe passere uten måtte å kommentere det. Hun er også ute av stand til å tenke over hvilken effekt det hun sier, kan ha på omgivelsene. Når noen i omgivelsene reagerer, legger hun hele ansvaret på dem. Datteren er lei av all hakkingen, og tar igjen ... Begge angriper hverandre der det gjør vondest. Terje er ikke død riktig enda, og han får med seg alt som skjer.

"Eg lukka auga, opna dei og lukka dei igjen. No må dei slutte, tenkte eg, eg orkar ikkje meir krangling." (side 9) "Ho (Anita - min kommentar) snudde seg sakte mot meg, samtidig som ho strauk mamma forsiktig over håret. Ho ser meg heller ikkje, tenkte eg, ho ser rett på meg, men likevel ser ho meg ikkje. Eg tok ikkje blikket frå henne. Eg smilte, men ho reagerte ikkje, ho såg tvers gjennom meg. Er det dette som er å døy, tenkte eg, døyr eg no?" (side 11-12). Og så dør han.

To dager før Terje ikke ønsket å leve mer og svingte av veien med bilen, befinner han seg hos sin mor. Han og Turid har gått fra hverandre. Terje er sliten, og vil helst ha fred og ro rundt seg. Det skal vise seg å bli svært vanskelig, for det er ikke den ting det ikke blir krangel om med moren. Terje prøver så godt det lar seg gjøre å manøvrere i det ulendte landskapet mellom dem, men det er så og si ikke mulig. Uansett hva han gjør, havner han i en Catch 22, der alt blir feil. Er det greit at han tar de to siste eggene i kjøleskapet, eller er det ikke greit?

Etter at moren ble skilt, har kontakten mellom Terje og faren vært så godt som fraværende, inntil faren en dag plutselig dukket opp hos Terje og Turid, kreftsyk og trengende. For Terje var det for sent. For hvor var faren da han trengte ham som mest?

Terje var/er en glødende miljøverner, som er opptatt av å verne om døende arter i naturen. Dette utgjør bakteppet for romanen om ham. Da han holder et innlegg på en miljøkonferanse som er arrangert av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, spør en av de tilstedeværende om det gjør så mye at en spesiell type lav dør ut. Terje svarer henne:

"- Det at artar døyr ut, er jo ein heilt naturleg prosess, det er noko som har skjedd sidan livet oppstod, og det er noko som vil skje så lenge det er liv på planeten. Men det er to ting som er heilt spesielt med den tida vi er inne i. Det første er at artar døyr ut fleire hundre gongar fortare enn det som er naturleg. Etter at dei første landplantane dukka opp for 450 millionar år sidan, har det vore berre fem masseutryddingar på jorda. Og no er vi inne i den sjette. Dette skjer mens vi sitt her og snakkar, rett utanfor vindauget her, i og rett utanfor byen vår, i Bymarka, langsmed Ladestien og i Trondheimsfjorden, folk er berre ikkje klar over det. Det andre som er spesielt, er årsaka til utryddinga. Det at det ikkje er verken supervulkanar eller meteorittar, men ein av artane sjølv, altså vi, menneskedyret, som står bak katastrofen. Og så må vi naturlegvis spørje oss kvifor vi gjer det, kvifor øydelegg vi det vi veit at vi ikkje kan leve utan? Og hva slags rett har vi til å gjere det?" (side 67)

På et tidspunkt dør Terjes far, og som det anstendige mennesket han tross alt er, deltar han i begravelsen - selv om han ikke føler noe som helt for faren, som han aldri har kjent etter at faren forsvant ut av livet hans tidlig i barndommen. Mens han sitter i kirken, tikker det inn en gledelig sms på mobiltelefonen. Fylkesmannen har gitt medhold i sørlig tinderublom-konflikten på Dovre. Selv får Terje lyst til å juble høyt, men det passer seg selvsagt ikke. Han kan nesten ikke vente med å fortelle kona Turid om nyheten.

"Rett etterpå kom Turid og Anita gåande. Eg bestemte meg for å vente med å fortelje den gode nyheita til eg og Turid var aleine. Ikkje fordi eg ikkje brann etter å dele det med henne, for det gjorde eg verkeleg, men fordi eg ikkje orka reaksjonen eg visste at Anita ville komme med. Ho heldt ikkje ut fem minutt i same rom som ein glad person før ho begynte å justere stemninga ned dit ho ville ha henne." (side 110-111)

Terje føler ofte at det er noen bak ham, men oppdager gang på gang at det ikke er noen der. Han leser om fenomenet, som kalles "feeling of presence". Fenomenet er særlig utbredt blant personer med psykiske og nevrologiske lidelser, og blant personer som befinner seg i ekstreme og ofte livstruende situasjoner. Samtidig er det ikke helt uvanlig blant friske personer heller. (side 155) Det er kanskje ikke uten grunn at et sitat - fragment 233 fra "Uroens bok" av F. Pessoa - fremkommer på side 5 i boka: "Det fremmede iakttar oss fra skyggene."

Noen ganger drømmer Terje om å slippe bort fra alt.

"Du er i ferd med å bli psykotisk, Terje, tenkte eg, men eg visste at det var berre ønsketenking, eg var ikkje i stand til å flykte inn i ein psykose, eg satt fast i meg sjølv." (side 186)

Terjes mor har slitt med angst og depresjon i hele sitt voksne liv, og for å døyve sinnets smerte, drikker hun. I hele Terjes oppvekst har morens lidelser alltid kommet først - lenge før barnas behov. Dette har de aldri kunnet snakke ordentlig om, ikke uten at moren har gått til angrep på barna sine fordi hun mente at hun alltid hadde gjort sitt aller beste. Men var det godt nok? Holdt det mål? På hvilken måte påvirket det likevel barna ... langt inn i deres voksne liv? Terje har klart seg forbausende godt, men klarer han noen gang å fjerne sitt indre alvor? Mens andre rundt ham nyter livet med en selvfølgelighet og en letthet, blir han alltid sittende og overanalysere det som skjer rundt ham på en slik måte at det fratar ham livsgleden. Et liv holdt sammen i en tynn tråd ... et liv som rakner fullstendig da samlivet med Turid tar slutt. I den andre enden kunne det ha vært en mor av det oppbyggelige slaget, og det ville antakelig ha vært redningen for ham. I stedet blir det å flytte tilbake til moren bokstavelig talt slutten for ham ...

Måten Carl Frode Tiller borrer seg inn i Terjes psyke og skreller av alle lagene i livet hans av som en løk, er helt mesterlig. Hva skjuler seg bak den svært så vellykkede og engasjerte miljøaktivisten, som brenner for å redde utrydningstruet liv i naturen? I romanen får vi innblikk i et liv og en oppvekst som ikke har vært enkel for Terje, og hvor mye kunne gått riktig galt dersom han selv ikke hadde tatt noen riktig kloke valg underveis. Det handler mer om på tross av enn på grunn av. Vi får aldri helt vite hvorfor ekteskapet med Turid tar slutt, men antakelig handler det om at Terje aldri helt føler at han passer inn, aldri helt fortjener henne og det livet de to har skaffet seg. Samtidig som det handler om Terje og de han har rundt seg, har romanen noe universelt over seg, og som forsterkes gjennom historiene om alle de utrydningstruede artene. For hvor sårbare er ikke vi mennesker? Vi bygger våre liv rundt tosomheten, og når bunnen i livene våre rives bort - enten på grunn av skilsmisse eller død - hva er da igjen? Klarer vi likevel å holde oss oppreist, og leve videre? Eller dras vi ned i dragsuget?

Noe av det jeg beundrer aller mest med Carl Frode Tiller, er hans evne til å beskrive dynamikken mellom mennesker som ikke kommer særlig godt overens. Det er noe helt eget ved kranglene mellom mennesker i Tillers romaner. Man får bare lyst til å hyle "men så stopp da!" til de impliserte, for maken til fordummende krangler skal man lete lenge etter. Likevel er det noe gjenkjennelig ved det hele. Hva er det som får enkelte til å insistere på at de har rett, uansett hva andre måtte mene, når det for resten av verden er helt åpenbart at de ikke bare er helt på jordet, men på en helt annen planet? Akkurat dette får Tiller frem gjennom sine sylskarpe personportretter og dialoger.

Vi vet jo hele tiden hvordan det vil gå med Terje, fordi vi starter forfra med hans selvmord. Hans spesielle oppvekst har gjort ham ekstra sårbar i forhold til å bli sett og få anerkjennelse, siden dette er noe som har vært så og si helt fraværende i oppveksten hans. Behovet for anerkjennelse - den som aldri kommer - er kanskje det som gjør at han til slutt også gir opp. Det er så mye sorg i livet hans; den alkoholiserte moren, den fraværende faren, den forbitrede søsteren ... alt som ikke fungerer. Hva er igjen når det eneste som fungerer i livet hans - ekteskapet med Turid og forholdet til datteren - blir tatt fra ham? Han som hele livet har hatt en ironisk distanse til alle rundt seg, som antakelig ikke har klart å være virkelig nær noen? Han er bunnløst ærlig overfor seg selv, som regel på en lite ivaretakende måte, og det er antakelig dette som får ham til å avslutte det hele på en så brutal måte ...

"Begynnelser" er mesterlig i sin skildring av et eksistensielt drama, der hovedpersonens indre demoner til slutt vinner. Måtte det nødvendigvis bli slik? Kunne livet hans ha blitt et annet dersom han hadde flyttet langt bort fra familien sin og aldri sett seg tilbake? Ble jeg sittende og tenke etter at siste side var vendt ...

Jeg har lest mye god litteratur hittil i år, men dette er så langt den aller beste jeg har lest i 2017! Boka vil egne seg ypperlig for diskusjoner i lesesirkler.

en sakser litt fra nylig omtale:

Men er det riktig å kalle Abistan et land?
Den totale fornektelsen av noen annen form for sivilisasjon gjør det
uklart for innbyggerne hva som finnes utenfor,
til og med om det finnes noe utenfor.

Ordet «fiende» er gått ut av språket, for selve konseptet åpner jo for
muligheten for at Abistans seier ikke er total.

De tilber Yölah og ikke Allah,
profeten heter Abi og ikke Muhammed, men leseren gjenkjenner referansene
til islam.
Handlingen utspiller seg neppe i det som i dag er islams kjerneområder.
Til det er været for kaldt. Og er det restene av Louvre som beskrives
i landets hovedstad?

RELIGIONSDYSTOPI
I Orwells «1984» var ikke religion et tema, annet enn i form av den sekulære
tilbedelsen av den store lederen.
Hos Sansal er det på mange måter motsatt:
Den totalitære statens mekanismer er de samme, men uttrykket religiøst.
Selv den nye religionens påståtte liberalisme er totalitær.

Sansal parodierer Koranens 2:256 om at det «er ingen tvang i religionen»
med et lignende sitat fra Abistans hellige bok, Gkabul:
Det er klart det tilbys frihet innenfor et system som forutsetter
at det bare finnes én måte å oppfatte virkeligheten på.

/

talende filmbilde her, kan hende?

"brenner det blått lys?"

Det er blitt kjent tilfelle av at folk som i årevis har
vært storbrukere av dataskjermer og andre "flimrebokser",

utvikler øyebesvær med overfølsomhet, spesielt for det blå
i lysspekteret -
søvnforstyrrelser blir nevnt,
risiko for brå migrene-lignende symptomer -
de må skru kraftig ned på forbruket av skjermflimmer.

Denne flimrete skyheten kan rent bli invalidiserende.

Noen kan bli hjulpet av orange-aktige filterbriller
som skjærer ned på blått spektrum

og det finnes program-apper som skal endre lysspekteret
på skjermene tilsvarende - så en kan tåle forsiktig bruk!

Produsentene har begynt å ta reservasjoner:
I en brukertips-blabla notatlapp som fulgte en LED-belyst
dataskjerm vi anskaffet for et dryss år siden, het det at
man ikke kunne garantere mot mulige øyeskader.
Det sto kamuflert inni det vanlige rablepreket om at vi
må unngå å helle kaffe og cola over skjermen mv, og alt det
en ikke må..

og det er ikke helt nyheter at mange helst ikke leser
større dokumenter på skjerm, men må ta utskrift.

Et større dokument som tar opp disse belastningene
finnes - her -
så ta gjerne en utskrift.

“Exposure to the eye to intense light, particularly blue light,
can cause irreversible, oxygen-dependent damage to the retina."

Men apropos diesel, det er nymoderne overtro at dieselmotorer
er nødt til å forurense mer enn bensin- eller gassmotorer.

Beror direkte på hvilke krav tekniske myndigheter stiller til
hvert enkelt av de 2 til 7 eller flere drivstoffklasser som
et gitt land måtte se det aktuelt å ha på distribusjon.

Så for myndigheten er det bare å kjekke seg opp litt og vedta
at "i Norge skal vi fra aug.2018 ha disse spesifikasjoner på
drivstoffklasse D (lang liste)".

Renheten av drivstoffet avgjør nedlortingen av luftklimaet,
detaljer i motorens konstruksjon betyr langt mindre.

Men av gammelt tradisjonelt slendrian var det ikke så nøye
med D-klassen, dette var jo mest for nyttekjøretøy, de robuste
Diesel-motorene kunne klare seg med 'golvoppsop' fra raffinade-
produsentene. Gass var billigst å renfremstille, men dyrt å
distribuere og dosere. Bensin var noe fartsgalningene kjøpte
i kanner på apoteket, da Rudolf Diesel var ung..

De tidlige Nordsjøplattformene bare brente opp ca. all gassen
på stedet. For vanskelig å lagre.

Midtpå 1960-tallet lyktes myndigheten i myndig å sette fart på
produktutviklingen: Det ble avslørt hylende skandale med bly-
tilsetningene i 'super' bilbensin. Bilene hadde vært mobile
nervegiftsprøyter langs veier og åkerland.. året da gulrøttene
var så rosa? For motorene skulle bli litt mer lettkjørte og
høyytende. Men det gikk fort å få fram snill bensin som gjorde
like fullgod jobb i folkevogner og cadillacer.
Det går and !

Idag, kan myndighetene ha glemt å være myndige? Vikeplikt for
tunge dollar-transporter? Hvem prøver å myrde dieselbilen?

Diesel er en motorkonstruksjon, ikke et drivstoff. R.Diesels
motor er enklere, mer pålitelig og robust - ingen tennplugger
med krav til høyspenning justering og filing..
idag velegnet også til småbiler for fredelige lærerinner og
mopeder.

Rosenduftende D-drivstoff må bli et folkekrav.
La myndighetene få høre mer om hvor myndigheten sitter ?

Mannen -- jordnøttolje-motoren -- Renhetens pris

mer drivstoff og energistoff
"When wood became scarce, the world turned to poisonous coal."

Takk for det, Karen! Sånn har jeg det også! Noen bokomtaler trigger - andre ikke. Jeg har ikke skrevet noe om Nobelprisvinneren, men jeg har lest et par av hans mest kjente bøker tidligere, og har også sett filmatiseringene. De er helt uforglemmelige! Nå må jeg grave frem bøkene igjen, og forhåpentligvis lese noen flere av ham!

"Værhanen på Gaustad har endret signalene"?

Dette lød da sterkt av palassrevolusjon .. hvor reelt?
og hvor bliver evt. oppgjøret med de tidligere forbrytelser
mot menneskeslekten ? som du antydet å etterlyse..

Her må observatørkorpuset inn: har disse signaler noen
offentlig dokumentasjon, f.eks på web --
eller er det bare meddelt Ingunn i 'fortrolighet'?

En stor takk til deg og alle dere andre som har engasjert dere i denne diskusjonen! Det har betydd mye for meg!

Jeg er veldig klar over at ikke alle applauderer alt jeg gjør. Jeg skriver heller ikke for alle og har aldri hatt som intensjon at jeg skal "please" alle. I og med at jeg skriver som jeg gjør, har jeg alltid tenkt at jeg skriver for de spesielt interesserte. Noen ganger røper jeg for mye av innholdet i bøkene jeg skriver om, og en del har meninger om dette. Det prøver jeg å gjøre noe med, med mindre jeg kommer til at det er vanskelig å skrive noe vettugt om boka uten å knytte det opp til handlingen. Her kan jeg sikkert bli flinkere til å advare mot at nå kommer det en spoiler.

Konstruktiv kritikk er helt greit. Men når det utarter seg til angrep på person, synes jeg ikke det er greit. Noen "nett-troll" må man imidlertid leve med. Da er det å håpe på at "indrejustisen" på aktuelle nettsted fungerer. Og det gjør det heldigvis på Bokelskere! Min glede ved å være medlem av dette nettstedet er dermed intakt! Tusen takk, alle sammen!

Se ihvertfall ikke for lengselsfullt på elektrosjokk-
apparatet..!

med tanke på
%# ENDRING i MANUS: #%

Av hensyn til vern av uskyldshvite faglige frakker,
benekter innsender å ha nevnt

dette lille samizdat-skriftet i det hele tatt.. B}

yours sincerely

eller i alle fall, akseptasjon er viktigere?

Jeg har i grunnen gitt opp å gjette på vinnere, for jeg er så milevis unna å treffe hvert eneste år at det kan være det samme. Men det er jo likevel lov til å håpe ... Mitt inntrykk er at den svenske nobelpriskomiteen elsker å kåre vinnere som er relativt lite kjent, slik at prisen som sådan skal løfte forfatterskapene og føre til at flere får kjennskap til dem. Svært mange av navnene på odds-listen er godt kjent hos de fleste lesere som følger litt med. Men det er en forfatter som muligens skiller seg ut (men her er det godt mulig at jeg tar feil), og det er Javier Marias. Han er spansk, og bøkene hans er stort sett oversatt til engelsk (tror jeg). Kun en av hans bøker er så langt oversatt til norsk, og det er "Forelskelsene". En fantastisk bok på alle måter! I høst kommer forlaget Press ut med en ny bok av ham - "Det onde er begynt". En Nobelpris til ham vil føre til at bøkene hans vil bli oversatt til enda flere språk, og det ville ha vært moro! Så jeg stemmer på ham!

Jeg har lest ditt svar flere ganger, og jeg kan virkelig ikke med min beste vilje finne noen kime til konstruktiv kritikk i det du skriver. Det er mer enn overtydelig at dersom jeg (eller "man") ikke skulle være enig med deg, så får jeg/vi tildelt diagnoser. Du er opptatt av å få frem at du er et oppegående menneske. Jeg brenner etter å si: men så oppfør deg som et oppegående menneske, da!

Bokelskere er et sted for bokelskere, og alle som trives med å være her, oppfatter dette som "sitt" nettsted. Ikke i eksluderende forstand, men fordi man ønsker å møte likesinnede. Her er det meningen at man skal diskutere bøker, ikke enkeltpersoner. Det fine med dette nettstedet er at det er rom for mangfold. Av og til dukker det opp sure "nett-troll" som fratar noen hver lysten til å være her, men de fleste lever godt med uenighet på faglig nivå.

For noen år siden la eierne av Bokelskere om strukturen på sidene, og etter dette ble bokomtaler mer gjemt bort. De tok altså mer plass tidligere enn hva de gjør nå. Det er ikke bokomtalene som høster flest stjerner - det er diskusjonene. Jeg tror heller ikke du har forstått dette med "stjernene" her inne på dette nettstedet. Dette er noe folk - andre enn den som har skrevet et innlegg - bestemmer seg for om de vil gi eller ikke gi. Det er ikke noe skribenten selv bestemmer. Brorparten av mine stjerner fikk jeg i de årene da jeg deltok aktivt i diskusjonene på dette nettstedet. I flere år har jeg kun postet bokomtaler, og det er nokså beskjedent hvor mange stjerner slike innlegg eskalerer. Dersom det var stjernene som motiverte meg til å poste innlegg på Bokelskere, måtte jeg altså ha lagt om strategien min.

"Skal jeg ta så mye plass her inne at andre ikke får plass?" Du verden, hvilken betydning du tillegger meg! Denne uttalelsen kan jeg bare ikke ta alvorlig.

Jeg tror du skal ta inn over deg at når du ikke får stjerner på dine innlegg i denne diskusjonen, så er dette fordi det så langt ikke har vært noen som er enig med deg. Dette kan selvsagt endre seg - slikt vet man aldri på dette nettstedet. Men det er dog et signal ... så langt.

Jeg kommer til å fortsette å poste mine bokomtaler på dette nettstedet - inntil det evt. måtte være så mange som er forbannet over det jeg gjør at jeg mister gleden ved det. Da skal jeg alvorlig vurdere å gi meg. Men jeg tåler godt at du ikke liker mine innlegg, og mener at mine postinger 1-2 ganger pr. uke tar all plassen her, stikker av med alle stjernene og egentlig handler om min narsisiske og selvopptatte natur (som jeg går ut fra at du vil mene nå som det er åpenbart at jeg ikke er enig med deg).

Må hver enkelt sau stroppes fast under tilhengertur -
de sitter vel ikke inni bilen med sikkerhetsbelter?

eller man bruker hestetilhenger, og spenner vogna
foran sauen?

..du får kanskje med endel kål på samme billasset..?