Noen liker mora, andre dattra. Jeg ble hverken euforisk eller besviken. Bare ikke min greie, ryggmargsrefleksologisk. :-)

Når du til de grader kjenner igjen hjerneprolapsene... repetisjonene av mønstrene og den uggenheten som oppstår, av å stå og stange i myra som man ofte kan føle når man går i vranglås.. (ja, selv jeg gjør det, om jeg hevder å ha et åpent sinn) ... så er det så nært og så ubekvemt som litteratur skal gjøre deg. shaken, not stirred..

Faen, Carl Frode! For et takk for sist! Reint og beint kvalm i dag. Boka di! Ikke av togturen.. en frosset sporveksel ga meg tid nok ved Holmestrand stasjon til å bli ferdig med toern. Jævlig innpå. Kanskje fordi jeg føler at jeg kjenner disse folkene. Ja da.. jeg er ikke namsosing; men fra innafra.. men det er samme ulla.. de samme stengslene, den samme gnagingen tankemessig, som gjør at historien gjentar seg, tar en annen form, og er en annen historie men er den samme allikevel. Faen! Når kommer tredje bind? Jeg grugleder meg!

Portrett av et landskap

César Aira: «En episode i en omreisende malers liv» Oversatt av Kari og Kjell Risvik Roman 96 sider Hovde & Brekke forlag Sigrun Hodne tekst - publisert i Stavanger Aftenblad 23/12-2010

En sann fornøyelse Argentina, La Pampa,1837. Et endeløst slettelandskap så langt øyet kan se. Fire menn og fem hester er på vei østover. Hestene er urolige, en invasjon av gresshopper har lagt området øde, det finnes ikke mat verken for dyr eller mennesker. Plutselig blåser det opp til et forferdelig uvær, hva som deretter skjer blir det opp til leseren selv å finne ut, for vi er her kommet fram til det sentrale omdreiningspunktet i argentinske César Airas (f. 1949) roman «En episode i en omreisende malers liv». Airas roman baserer seg på reelle historiske hendelser og karakterer, men fortellingen hans er verken en biografi eller en historiebok, til det er teksten alt for rik på forunderlige dikteriske innfall og utfall. Aira er en språkkunstner av dimensjoner, og boka hans en sann fornøyelse å lese. Tyske Johann Moritz Rugendas, den omreisende maleren som fungerer som romanens hovedfigur, er sjangermaler. Forut for fotografiets gjennombrudd har han dratt til Latin-Amerika for å gi europeerne et bilde av hvordan den nye verden ser ut. I tråd med Alexander von Humboldts ideer om naturens fysiognomi, skal Rugendas gjennom malerier og tegninger gripe landskapets sjel. Men så havner han altså midt i et forferdelig uvær som bokstavelig talt kommer til å endre hans syn på verden. Ved hjelp av Rugendas og hans historiske prosjekt reflekterer César Aira blant annet over forholdet mellom kunst og vitenskap, liv og historie. Airas roman kan minne om landsmannen Jorge Luis Borges fortellinger med hensyn vitalitet og fantasifullhet, men César Aira er ingen Borges-kopi, til det er hans personlige stemme alt for sterk og tydelig. Noen av de mest burleske passasjene i «En episode i en omreisende malers liv» fikk meg til å tenke på Cervantes’ satiriske roman «Don Quijote», for som Don Quijote blir også Rugendas blindet av sitt eget livsprosjekt. Og Rugendas’ trofaste følgesvenn Krause, som også er maler, om enn av et mindre format – skal vi tro Rugendas, synes å dele mange kvaliteter med Don Quijotes fornuftige væpner, Sancho Panza. «En episode i en omreisende malers liv» er en usedvanlig lesverdig liten roman, flott oversatt til norsk av Kari og Kjell Risvik. Forhåpentligvis vil det nyetablerte forlaget Hovde & Brekke by oss på mer verdenslitteratur i tiden som kommer.

Hei Lillevi, det begynner å bli en stund siden jeg leste denne boka, men når du har lest Galskapens historie har du nok mer enn nok av faglig ballast til også å like Stueland. Det jeg jeg syntes var krevende med denne teksten var nok i første omgang det enorme omfanget - altså mengden stoff - som boka behandler.

Jeg liker Stueland som essayist, han er personlig og klar.

Noen skulle ha hørt

Anmeldt i Stavanger Aftenblad 14/10/2010

Jeg snakker og snakker så ingen skal høre hvor stille det er i det gule huset, sier hovedpersonene Hanna et sted i romanen «Ingen skal høre hvor stille det er». Hanna er ni, kanskje ti år gammel. Det gule huset er en psykiatrisk institusjon. Moren hennes er der, i noen korte perioder, for å hvile seg. Hanna opplever alt, men vet ingenting. Hun lever så tett på moren sin at hun kjenner til alle hennes forskjellige uttrykk og stemninger. Og hun vet at humøret kan skifte fort, men hun vet ikke hvorfor. Hannas mor har en bipolar lidelse, men Hanna vet ikke at moren er syk. Hun vet at hun ikke må stresse moren med sine egne problemer og hun vet at hun må forsøke å skjule morens annerledeshet for verden utenfor. Hanna ser alt, men forstår ingenting - for ingen har tatt seg tid til å snakke med henne om disse tingene. Hannas far er pilot, mor og datter er mye alene. Hanna skal holde øye med sin egen mor og gi beskjed når det blir for mye av det maniske eller det depressive. Men Hanna vil ikke gi beskjed, hun er glad i moren sin og ønsker å gjøre henne til lags, hun kan ikke sladre på sin egen mor. For er det noe unger vet så er det nettopp dette: man skal ikke sladre, ikke på venner, ikke på mødre.
Barnet Hanna er fanget i et spill hun umulig kan klare å overskue. I «Ingen skal høre hvor stille det er» følger vi Hanna på to ulike tidsplan, i halvparten av kapitlene er hun et ungt barn, i de andre er hun en voksen kvinne. Kapitlene i boka veksler mellom disse to nivåene, begge fortelles fra et førsteperson-perspektiv. Den voksne Hanna har dratt hjem til foreldrenes hus et sted på Sørlandet. Faren er alene, moren har nylig gått bort. Hanna selv er fullstendig utslitt, tom for følelser og tanker, tom for ord. Hun tilbringer lange og ensomme dager i sin mors verksted i håp om å finne tilbake til seg selv.
Kroneberg skriver godt, jeg tror på fortellingen hennes. Karakterene er klare og tydelige. Noen steder brytes teksten opp av naturlyriske partier, partier som kontrasterer den følelsesmessige intensiteten i historien på en var og vakker måte.

Stille vann har dypest grunn

anmeldelse publisert i Stavanger Aftenblad 14/19/2010 Jeg har allerede lest flere fine novellesamlinger denne høsten, men Alice Munros fortellinger ligner ikke på noen av dem. Først og fremst fordi hennes historier er mye mer omfattende og komplekse enn noveller flest. Munros korte tekster er like innholdsrike som romaner, selv om de sjelden strekker seg over mer enn 35 sider. Munro kan i løpet av et få titalls sider fange et helt liv fra fødsel til død. Alice Munro ble født i Canada i 1931. Hun har skrevet 17 bøker, flere av dem er oversatt til norsk. Da hun ga ut sin forrige bok, «Utsikten fra Castle Rock» (2006/ no. utgave 2008), mente hun selv at denne trolig ville bli hennes siste, men så, tre år seinere, utgis altså «For mye lykke», skrevet av en forfatter på god vei mot åtti. Det sies ofte at Munro er en mester i å gripe det hverdagslige livet, og det er hun så absolutt, men det betyr ikke at det ikke finnes dramatikk i stoffet hennes, det er bare det at det dramatiske, som mange forfattere ville ha brukt store ord og fakter om, fortelles av Munro i et like lavmælt språk som de hverdagslige hendelsene som skjer oss hele tiden. I en av fortellingene dreper en far sine tre barn, i en annen har en ung mann drept sine foreldre, en kvinne går tilsynelatende frivillig inn i en overgrepssituasjon, mens to barn kanskje har druknet et tredje. Dette er alt uten tvil ekstraordinære situasjoner, men de skjer i tilsynelatende vanlige liv, dette er hendelser som noen menneske faktisk er nødt til å leve videre med, forsøke å glemme, eller vie sine liv til å forstå. Munro verken dømmer eller forskjønner, hun viser fram mennesker som vi tror på og som vi kan identifisere oss med.
Munros noveller dreier seg ofte om kvinners liv og erfaringer, og hun synes som forfatter å være av dem som antar at det finnes grunnleggende forskjeller i måten kvinner og menn lever sine liv på. I tittelnovellen «For mye lykke» uttrykker en av karakterene det på denne måten: Husk alltid at når en mann går ut av et rom, forlater han alt … Når en kvinne går ut, bærer hun alt som skjedde i det rommet med seg (284). Dette betyr imidlertid ikke at Munro sympatiserer mer med kvinner enn menn, bare at hun til tider er opptatt av kjønnsspesifikke forskjeller. Novellen «Fiksjon», som bl.a. handler om en ung kvinnelig forfatter, trekker oss nært innpå Munros eget liv og virke. Om novellens unge forfatterkarakter sies følgende: «Hvordan bør vi leve våre liv» er en samling korte historier, ikke en roman. Det er i seg selv en skuffelse. Som om det reduserer bokens status og gir forfatteren et skinn av å befinne seg utenfor Litteraturens port og ikke ha en trygg plass innenfor (62). Her er det tydelig at Munro også snakker om seg selv og sin egen posisjon i det litterære selskapet. Som kvinne og novelleforfatter har hun ingen selvfølgelig plass litteraturens sentrum.
Alice Munro er en utsøkt skrivekunstner, språket hennes er enkelt og klart, og så godt som fritt for lyriske over- og undertoner. Hun er antagelig vanskelig å oversette, og det hender at det knirker litt for mye i den norske utgaven, som for eksempel når oversetteren velger å beskrive en gårdsvei som sølepyttbefengt - et ord som passer dårlig i Munros jordnære univers. Munro er en av verdens fremste novelleforfattere. Hun nevnes av flere som vår tids Tsjekhov (1860-1904), og er en absolutt verdig nobelpriskandidat, selv om hun stort sett har sluttet å takke ja til litterære priser – da den slags, i følge henne, er viktigere for unge forfatterspirer enn for gamle damer. Har du ikke lest henne ennå, så gjør det nå!

Jeg husker jeg leste denne med en metallisk smak i munnen; verdens urettferdighet...

det har du ja; jeg registrerte også for et milisekund siden at den også finnes på norsk.. ;-)

Du kan vel lese "Gardens of Water" av Alan Drew; en debutroman, riktignok, men med gode elementer i seg som i og for seg virker realistiske; settingen er fantastiske Istanbul, om den kurdiske piken og amerikanske gutten som selvsagt utvikler et forhold på tvers av kulturer, fars vilje, drama, tro, håp, kjærlighet og tragedie osv osv...

The cat who came for Christmas - Cleveland Amory?

Takk, du er på linje med min bibliotekar for dagen; det ble Ekman, og så noe islandsk... ,-)

det er jo nokså stor forskjell i stilling og stand, på å være innmari spesiell og årtnli spessiel. Tonemene gir deg vel en ansats til hvilke personasjer du ser for deg... :-)

Nå pakker jeg sekken og drar til Rendalen. En slags rekreasjon. Fire dager, tre netter, regn, tåke og høstlig rusking i trekroner, surkling i bekker og far. Hva skal jeg ha i sekken? Jeg mener; hva slags bok?

Nå pakker jeg sekken og drar til Rendalen. En slags rekreasjon. Fire dager, tre netter, regn, tåke og høstlig rusking i trekroner, surkling i bekker og far. Hva skal jeg ha i sekken? Jeg mener; hva slags bok?

image is everything

Vi spiser sprengt torsk, og blir til gjengjeld svært fisketrøtte!

http://bokelskere.no/Bibliomaniac/boksamling/845175/