Hørte lydbokvarianten av denne boka, og har kost meg med den. Likte særlig måten boka ble avsluttet på, da jeg ikke forutså at denne boken kunne ha en form for åpen slutt i det hele tatt.

Dette er en selvbiografisk roman. Den tjueni-år gamle Brynjulf forteller om livet sitt; vi følger ham her og nå, samtidig som vi får innblikk i barndommen og oppveksten. Per "nå" (i boka) skriver han en roman om seg selv, og vi følger ham gjennom denne prosessen - noe som blant annet fører ham hjem til barndomsheimen, og siden også "hjem" til landet (Sør-Korea) hvor han ble adopter fra som tre-åring.

For adoptivbakgrunnen står sentralt i denne boka. Felles for flere av minnene han forteller om er en følelse av å føle seg "utenfor", litt feil plassert i verden. Brynjulf anser seg selv som norsk, han kan like lite om Sør-Korea som en gjennomsnitlig nordmann, og han er bedre i norsk enn de fleste andre nordmenn. Likevel blir han ikke kvitt "adoptivbakgrunnens" mange ubesvarte spørsmål og følelser knyttet til dette.

Sentralt i boka står spørsmålene; Hva ville skjedd med ham dersom han ikke hadde blitt adoptert? Hvorfor ble han adoptert bort? Hva slags gener bærer han rundt på? Kan han ha søsken han ikke vet om? Altså kan tematikken sies å være: tilhørighet, oppvekst, arv, miljø , og familie. Rasisme (ofte utilsiktet) er også et tema, og han forteller om flere episoder hvor han føler seg "utenfor" utelukkende fordi han ser annerledes ut, "ikke-norsk"-ut. Vi får også innblikk i en ganske typisk, norsk barndom.

Til tross for alle disse spørsmålene virker han ikke veldig ivrig etter å undersøke røttene sine, og da han reiser til Sør-Korea for å skrive på boka der, er han ikke en gang interessert i bevege seg utenfor hotellrommet. Han vil bare sitte i fred og skrive. Sannsynligvis skyldes dette at han heller ikke her føler seg hjemme; nå SER han ut som alle andre, men snakker ikke språket, kjenner ikke til normene, og føler seg veldig utilpass. Såpass utilpass at han ikke vil kjøpe seg mat på restaurant fordi han vet han da må "røpe" at han ikke er en "ordentlig" Sør-Korener.Han dener dermed opp på McDonalds. Og her treffer han en karakter som gjør inntrykk. Og det er kanskje nettopp på grunn av denne McDonalds-episoden at han velger å la seg guide rundt i byen av 2 nordmenn han blir kjent med. han kommer seg altså ut av hotellet og ut av boblen sin, og reisen til Sør-Korea blir en verdifull opplevelse. Selv om mange spørsmål forblir ubesvarte, virker det som om han får en slags "closure" likevel.

((En liten digresjon:
"Hvor er du fra?" <<-- denne frasen biter han seg særlig merke i, for han er jo norsk! Akkurat dette har fått meg til å tenke litt, for det hender ofte at jeg stiller dette spørsmålet til folk; og da ikke nødvendigvis til folk som ser utenlandske ut, men generelt til folk jeg treffer fordi jeg lurer på hvor I NORGE de er fra. Dermed har jeg egentlig ikke tenkt over at dette spørsmålet kan oppleves så sårende. Det finnes flere slike tankevekkere i denne boka - hvor en får se hvordan Brynjulf ofte leser mye ut av en situasjon som sannsynligvis handler mer om tilfeldigheter enn om at han er "utenlandsk"))

Ja, jeg syntes den er herlig! Sånne bøker er gode i små doser. Leser man for mange slike på rad opplever iallfall jeg å gå veldig lei og rett og slett irritere meg over humoren fremfor å nyte den. Nå passet det imidlertid perfekt med en slik bok. Og lydboka starta jeg så vidt på, lover godt!

Håper du koser deg med agnes ravatn! :)

supert.
Takk for gode råd =)

Startet året ved å lese ut "Arv og miljø", av Vigdis Hjort - en bok jeg, dessverre, må si at skuffet. Engasjerende og viktig tema til tross, leseropplevelsen blir sterk redusert av en rotete sammensatt tekst, ekstreme mengder gjentakelser, og scener/karakterer som kopiert fra hennes forrige roman ("Tredje person entall "). Både dette med gjentakelser og at scener, karakter og hendelser går igjen fra tidligere romaner er neppe ubevisst, men fr meg trakk dette veldig ned da jeg støtt og stadig tenkte at:" Dette har jeg jo allerede lest"

STORYTEL.
1. årets første lydbok ble "The Art of Dancing in The Rain", ei perle av ei bok. Trodde det skulle bli kleint og kunstig med en hund som fortellerstemme, men det fungerte faktisk utrolig bra
2. "Kinamann" av Brynjulf Jung Tjønn. Nettopp ferdig med den. Selvbiografisk roman om en adoptert sørkoreaner og hans oppvekst og siden voksenliv i Norge

Årets fjerde bok har stått på hylla kjempelenge, og ble utelukkende valgt da jeg trengte noe lettlest og humoristisk. Ikke minst ville jeg ha en kort bok, fordi den neste jeg vil lese er på over 1000 sider. Så årets fjerde bok er "Fvonk" av Erlend Loe. Er omtrent 30% gjennom den nå og ser for meg å bli ferdig ila lørdag og starte på årets 5. Bok "Max, Mischa og tetoffensiven", av Johan Harstad

Årets 6. Bok, altså årets 3. Lydbok blir "Ready player one"! Starter lørdag eller søndag. Regner med at både bok 5 og 6 vil ta none uker å fullføre

Så enig. Beste boka eg las i 2016!
(forresten artig å sjå gjennom boksamlinga di. Vi har mykje til felles, og eg fann meg litt nytt eg vil lese blant favorittane dine!) :-)

Takk for tips :-)
Det er hovedsakelig det litterære og det å kutte tekst jeg tre går hjelp til. Tematikken har jeg mye erfaring og kunnskap innen.

Så bra, takk!
Har du en mailadresse jeg kan nå deg på? :)

Hei har du en mailadresse jeg kan nå deg på? :)

Hei.
Jeg har i flere år arbeidet med en roman. Hadde egentlig gitt opp prosjektet, men tar nå fatt igjen og vil gi det én siste overhaling (=redigering) før jeg eventuelt gir opp. Grunnen til at jeg tar det frem nå er at det har ligget urørt i ett år og at jeg dermed har fått litt avstand og kan se teksten med nyere øyne. Og at 2 forlag har vist "potensiell" interesse - dvs at jeg har fått to konsulent-uttalelser. Felles i tilbakemeldingene er at:
1) det må kuttes ned på antall ord/sider (per nå er det ca 210 sider i Word, dog med god plass og mye "luft")
2) de anbefaler meg å få folk til å "test"-lese manuset for å få tilbakemeldinger på hvordan det oppleves (=barnslig, uferdig, langdrygt, underholdende, rørende osv...) og tips til forbedringer. Ikke minst trenger jeg hjelp når det gjelder å kutte i teksten - hva kan utelates uten at det går utover essensen i historien?

Jeg ønsker å sende deg filen i Word-format.
Hvor mye arbeid du legger ned i dette er helt opp til deg. Jeg er glad for en hver nyttig kommentar. Du kan skumlese og skrive noen linjer om hva du tenker. Eller du kan gå inn i selve dokumentet, stryke ut ting, kommentere osv og sende tilbake. Jeg er ute etter KONSTRUKTIV KRITIKK.

Noen interesserte???

Spiseforstyrrelser, familieforhold og oppvekst står sentralt i boka. Finnes det én grunn til at noen sliter med anoreksi? Trenger en å finne denne grunnen for å behandle sykdommen? Er det en ordentlig sykdom, eller er det en form for livsstils-valg som siden utvikler seg til en avhengighet? Hva foregår i hodet på den syke? Når er man frisk? Når er man syk? Kan man få tilbakefall hvis man i utgangspunktet ikke var frisk? Hvordan er det mulig å vegre seg for mat selv når en ikke ønsker å bli tynnere?
Det er skrevet mange romaner med spiseforstyrrelser i sentrum. Jeg tror likevel at denne boka skiller seg ut fra mengden gjennom humoren som finnes i alt alvoret, og måten det hele fortelles på. Hovedpublikummet er nok unge voksne, men jeg håper og tror at denne også treffer en hver mor og far, og nettopp derfor ønsker jeg et bredt spekter av testlesere.

Håper virkelig at noen vil være med å hjelpe meg! (Som sagt binder du deg ikke til noe. Om du åpner manuset og syntes det er et pokker makkverk, så kan du jo bare slette hele fila...)

Litt seint no då... Visste ikkje om denne tråden før, desverre... Men men. Betre seint enn aldri!?
"Kva har du på hjartet?"
Vil fjesboka vite
I det burde du nok berre drite.
Men sidan eg no er i gang
her er ein full gjennomgang:

Åtvaring: Denne teksten
handlar om året tjue seksten
om året som er nytt
og nyåret, som er litt oppskrytt

Skynd deg, gjer noko ugreitt
Snart er det nemlig for seint
For i året tjue sytten
Skal du gjere nytten:

Du skal bli sunn
(eller iallfall litt mindre rund)
det kjem til å vare ei stund
heilt til du får vatn i munn.

På jobben skal du prestere
fleire timar levere
Og pengane skal du spare
ikkje kaste bort på forbruksvare

I tjue sytten skal du gå meir på tur
Ja, bli flinkare å bruke naturen der du bur
Ut på tur, aldri sur
Ditt nye motto, eit levesett
Du tenker at dette blir lett

For eit nytt år betyr ny start
Ei ny sjanse
Til å vere litt meir smart
Til å leve i balanse

Eit nytt år er berre ei ny dag
Ein sundag
med sytten bak
Elles er det same sak
som i går
og eg spår:
Det kjem til å gå skeis
ingenting er eigentleg annleis

Så, skynd deg, ta eit trekk
nyt din siste sigarett
før dette året renner vekk.

Takk til året som gjekk
for at det no regner vekk
Heile året i ein bekk
Fjorårets vatn
sildrer gjennom natten
renn inn i tjue sytten
Sei velkommen til den nye pytten.

Angående boka som ikke skal fortelles fra et menneskes ståsted kan jeg anbefale boka jeg nettopp avsluttet : "The Art of Dancing in The Rain" Veldig fin bok. "Fortalt" av en hund!

I 180 sider kjedet jeg meg. Jeg irriterte meg. Veldig. Syntes teksten var rotete, usammenhengende, til tider var det utfordrende å se hva som var nå-tid og hva som var fortid. Det største "problemet" for min del var, og er, gjentakelsene. Kanskje er det et bevisst hjelpemiddel (?), men for min del ble det rett og slett slitsomt. Utallige ganger tar jeg meg selv i å lure på om jeg leser samme side igjen - men neida, det står bare akkurat det samme som for to-tre sider siden.

Etter disse cirka 180 sidene tar boka seg opp. Og jeg liker den godt. Dog må jeg si at å "holde ut" 180 sider for å like 120 sider ikke er verdt det. Vanligvis ville jeg avbrutt etter 100 sider, men siden jeg har likt mange av hennes tidligere bøker, og fordi denne boka har fått så vanvittig mye positiv respons, fortsatte jeg å lese.

Jeg biter meg også merke i at flere av scenene, hendelsene, og personlighetstrekkene er meget like de man finner i hennes andre roman "Tredje person entall". Som om det hun skrev da er en "innpakket" og sensurert utgave av det hun endelig våge å si her. Hovedpersonen Bergliot har mange likhetstrekk med "Tredje person entall" sin hovedperson Hulda. Enda mer identisk er moren til disse to. Scenen med graviditetstest kunne vært kopiert fra den ene boka til den andre. Kanskje er dette også bevisst fra forfatterens side (sannsynligvis er det det, kan ikke tro det er et "uhell"). For meg trekker ikke dette opp leseropplevelsen, heller det motsatte da leser boka og gang på gang tenker at; dette har jeg jo lest før.

Tematikk i stikkord: arveoppgjør, familieforhold, overgrep, familiekonflikter, skyld, skam, ansvar.

Årets første bok er "The Art of Dancing in The Rain" av Garth Stein. Nytt forfattarbekjenskap for min del. Neppe det siste eg kjem til å lese av han, for dette var en knakande god roman som eg har nytt kvar einaste side av. Ei sli bok ein gruer seg til å lese ut fordi ein vil at ho skal vare endå litt til.

Det unike her er at ei bikkje forteller heile historia - utan at det blir tåpelig, barnlig, eller "falskt". Vi følger hunden og hans eier som med tida treffer ei dame, gifter seg, får unge, og deretter opplever ei krise som setter livet på spel. Og køyrer. Mannen i boka, hundeeigaren, er også aktiv innen bilsport (ergo tittelen på boka, samt ein rekke koblinger mellom livets løp og eit bil-løp)

Mykje originalitet, alvor og kjensler, samstundes mykje humor og intelligente betraktninger og menneskets levesett sett frå ei klok 4 ståsted.
Anbefaler denne til ... Omtrent ALLE! Boka

Lydbokversjonen (Storytel, engelsk versjon) er det vel også verdt å nemne at er strålande utført og ein lyttopplevelse verdt å få med seg! Lett å henge med i handlinga, noko som ikkje alltid er like lett når det gjelder lydbøker då dei ofte kan bli monotone. Her lesest det med innleving og troverdighet

Alt som leses i 2017 havner her, i den rekkefølgen lesingen avsluttes i.
Skriver kortfattet notater om boka:
-handling / tematikk
-leseropplevelse
-favorittsetning
-nye ting jeg lærte
-annet jeg biter meg merke i

Pleiarne er nok outsourca av roboter innen mi tid kjem ... så det bør gå fint!

Filosofisk om sannhet

Humanist forlag har en serie (Pro et contra) der de har tatt for seg flere dagsaktuelle temaer innenfor sjangeren essays. Som den om "Ytringsfrihet" av Bjørn Stærk. Da jeg fikk tak i boka "Om sannhet", trodde jeg faktisk at det var mer i den samme serien, men det var det altså ikke. Forlaget bak den norske utgaven av Harry G. Frankfurts bok "Om sannhet" er nemlig Spartacus. Uansett - jeg liker dette formatet, der man kan dypdykke i flere interessante emner og dermed få opp flere perspektiver før man gjør seg opp en mening om tematikken. For er det noe slike bøker får en til å gjøre, så er det å tenke. Ofte er det helt nødvendig, fordi ting sjelden er enten-eller, svart eller hvitt.

Harry G. Frankfurt (f. 1929) er aller mest kjent for sin bok "Om bullshit". Jeg har ikke lest den selv, men det kommer jeg til å gjøre (dersom jeg får tak i boka). Han skiller mellom hvordan løgn og bullshit brukes i kommunikasjonen. Mens løgn er en bevisst forvrengning av fakta, ytres bullshit for å forsøke å imponere publikum og skape et inntrykk av at noe blir gjort. (Kilde: Wikipedia)

"Vi drukner i bullshit, skrev Harry Frankfurt i «Om bullshit», og bullshiterne er verre enn løgnerne, for de bryr seg ikke engang om forskjellen mellom sannhet og løgn. I «Om sannhet» følger han opp dette resonnementet og spør: Bryr vi oss ikke lenger om hva som er sant? Selv om vi lever i en bullshitens og relativismens tidsalder, spiller fortsatt sannhet en rolle. Faktisk er sivilisasjonen helt avhengig av den!"

Tematikken er mer dagsaktuell enn noen sinne, for vi lever i et samfunn der avisene er kronisk truet av nedleggelsesspøkelset og skjærer ned på bemanningen (les: seriøs journalistikk, som faktisk krever en del ressurser). Snart finnes det ikke lenger en journalistikk som er opptatt av hva som er sant og hva som er løgn. Vi dynges ned med halvsannheter og bullshit, alt for å skape skandaler og derigjennom selge flere aviser (det handler om overlevelse). Nyansenes tid er forbi. Alt males enten svart eller hvitt. Dette gjør det mer og mer interessant å lese bøker med gode analyser, og mindre og mindre interessant å følge med i dagspressen der alt handler om survival of the fittest. De kresne leserne forsvinner, fordi de fleste avisene (men heldigvis ikke alle) fylles mer og mer av bullshit. Man blir praktisk talt dummere av å lese stoffet de har å by på.

En del mennesker orker ikke å forholde seg til realitetene i sine egne liv, f.eks. om hvilken virkning de har på andre mennesker. Ja, de kan endog bli forbannet over at noen stiller betimelige spørsmål. Men å se bort fra realitetene reduserer ikke farene eller truslene de representerer. Sjansen for å klare av med problemene og utfordringene øker faktisk ved å se dem i øynene. Da vet man i det minste hva de består i, og da er det enklere å vite hvordan man bør forholde seg til dem på en hensiktsmessig måte. Det motsatte er og blir dysfunksjonelt.

"I våre forsøk på å leve vellykkede liv kan imidlertid viljen til å forholde seg til nedslående kjensgjerninger om seg selv være en enda mer nødvendig egenskap enn bare en kompetent forståelse av hva vi står overfor i verden utenfor." (side 56)

Boka har høy sitatfaktor, og gullkornene kommer tett. For å få fullt utbytte av boka burde man lese høyt for hverandre fra den, og så diskutere påstandene som Frankfurt kommer med. Er man enig eller uenig? Hvordan stemmer påstandene med erfaringer fra eget liv? Er det likheter og/eller forskjeller? Boka er fin å ha liggende fremme, slik at man kan lese enkelte av kapitlene på nytt. Dette er nemlig ikke en lese-fra-perm-til-perm-bok som man kan krysse ut at man har lest. Da gir den mest sannsynlig mye mindre enn den fortjener. Nei, her må man ta seg tid til større og mindre tankeprosesser, til å filosofere over moralen og etikken ... Hva kan man lære av boka? Hva var nytt? Hvilke tanker har man aldri tenkt før? Slike ting ...

Jeg anbefaler boka for alle som er interessert i å løfte blikket og tenke litt større tanker!

Her kan du lese resten av min bokomtale.

Nydelig om angst!

Det er tre år siden Linn Strømsborg (f. 1986) kom ut med sin forrige roman "Furuset". (Linken peker til min omtale av boka.) Jeg leste denne boka fordi jeg var nysgjerrig på hennes forfatterskap. Dessuten har jeg et spesielt forhold til Furuset, som er en bydel i Oslo. Linn jobbet i sin tid på Ark bokhandel i Storgata i Oslo, og hun var den gangen ganske enkelt min yndlingsbokhandlerske. Jeg fikk tips om bøker jeg aldri ellers hadde klart å finne frem til på egen hånd - i alle fall ikke så raskt. Jeg likte "Furuset" svært godt, og beskrev den i sin tid som en "stemning av tristesse ved det å skulle ta fatt på et ansvarlig voksenliv uten å ha rukket å få fast grunn under beina".

Nå er Linn Strømsborg ute med en ny roman, tre år etter at "Furuset" kom ut. "Du dør ikke" er tittelen på boka, som er Strømsborgs tredje roman siden debuten i 2009 (med "Roskilde"). Hovedpersonen i boka er den samme Eva som vi møtte i Furuset, men nå er hun fem år eldre. Hun har dessuten fått angst.

"Hver eneste dag slutter mennesker puste, de sovner og våkner aldri igjen, noen som er midt i en samtale slutter å snakke, noen tar mobilen som ringer i bilen uten handsfree og ser ikke lastebilen midt imot, noen går tur første nyttårsdag og får en skarp og tung istapp i hodet, eller faller i vannet fra brygga midt på vinteren og kommer seg ikke opp igjen. Noen får beskjed om at hjertet deres, leveren, nyrene, lungene ikke lenger klarer å holde kroppen i gang. Du er her, og så er du ikke her lenger. Jeg løper runde på runde her på Bislet hvis det ikke er vær til å løpe ute, helt alene, mens jorda løper runde på runde, helt alene, rundt sola. Mens polene smelter og nye kriger begynner, mens folk drukner på vei til et bedre liv, mens folk drar andre menneskekropper ut av sammenraste bygninger, løper jeg. Jeg konsentrerer meg om pusten min, som går inn og ut av lungene, og denne konsentrasjonen gjør meg mindre redd for store naturkatastrofer og alle mulige ytre omstendigheter som kan gjøre at mitt liv og alt jeg er, tar slutt." (side 11)

Eva er i slutten av 20-årene, og det er en stund siden hun bodde i kollektiv sammen med Jo og Miriam. Miriam har reist utenlands, mens Jo er i ferd med å få seg kjæreste. Eva har jobb og bor i egen leilighet. Hun har venner, men er egentlig mutters alene i livet sitt. Mens andre mennesker har stor grunn til å være redd, kommer Evas redsel og angst ingenstedsfra. Hun skjønner ikke hva som er årsaken til den, men den er der og er noe hun må forholde seg til. Den skaper dødsangst, for når hjertet slår som hardest er hun sikker på at hun kan komme til å dø. Etter å ha vært på EKG og fått høre at hun har et meget sterkt hjerte, er hun mindre redd for å dø. I stedet løper hun - hele tiden. Det gjelder å holde seg frisk og rask, holde kroppen ved like. Hun løper og løper. Bort fra angsten, fra vennene, fra seg selv? Hun som hatet å løpe da hun gikk på videregående ...

"To millioner mennesker i Storbritannia løper minst én gang i uka. Jeg vet ikke hvor mange nordmenn som løper minst én gang i uka, men det er alltid andre ute når jeg er ute, og mange av dem har jeg aldri sett før. Det må være mange av oss. Hele byer fulle av løpende mennesker. Noen av oss for å gå ned i vekt, noen for å klare en maraton, noen bare for å holde seg i form, holde kroppen i sjakk, ikke forfalle mer enn nødvendig. Og så har du sånne som meg, som løper for å holde angsten, ikke alderen, på avstand ..." (side 25)

Eva er tapper, og hun gjør det ytterste hun kan for at livet skal være så normalt som mulig. Men hun ønsker ikke å vise frem angsten sin, og måten hun takler det hele på er ved å trekke seg tilbake fra det meste av sitt sosiale liv. I stedet for å være ute med vennene sine, sitter hun hjemme. Med mindre hun løper, og det gjør hun som nevnt ofte. Og så er det som om angsten fortar seg når hun etter mange undersøkelser hos lege finner ut at det ikke er noe i veien med henne fysisk. Hun dør ikke, selv om det var nettopp det hun tenkte hver gang panikkanfallene kom. Når pusten plutselig gikk fortere og var vanskeligere å trekke helt ned, når kaldsvetten piplet frem, når hjertet slo hardere ... Hun lærer seg mestringsstrategier for å takle anfallene, og gradvis gjenvinner hun kontrollen over livet sitt. Det er ikke lenger fullt så skummelt å gå ut, og så kan hun glede seg til den siste konserten med Kent, yndlingsbandet både til Eva og forfatteren.

Vi skjønner også at Eva er omgitt av mennesker som ikke gir henne opp, men som er der og ser henne og som stiller opp. Er det så farlig da, tenkte jeg under lesningen, om noen oppdager angsten hennes? Mest sannsynlig er det flere der ute som har det på samme måte, noe som kan gjøre at angsten for angsten blir redusert ...

Forfatteren har i et intervju fortalt at hun har tatt utgangspunkt i seg selv, men at hun ikke er Eva. Hun har diktet videre og romanen er derfor en fiksjon. Jeg opplever at hun har lykkes godt med å skape en troverdig og helstøpt person i Eva, en som det er lett å tro på. Evas angst beskrives ikke i dramatiske ordelag, men mer som noe stillferdig og lavmælt, noe som fortrinnsvis takles i ensomhet. Det har sikkert sammenheng med at hovedpersonen er introvert og at handlingen stort sett foregår innenfor husets fire vegger eller ute på gata, løpende. "Du dør ikke" har sterke litterære kvaliteter. Strømsborg setter punktum der andre ville ha fortsatt å forklare. Dermed skaper hun rom for at vi lesere kan tenke videre selv. Tidvis gjorde det vondt å lese. Romanen henvender seg for øvrig ikke hovedsakelig til yngre lesere, slik jeg opplevde at "Furuset" i større grad gjorde. Stemningen i boka er mollstemt, men like fullt opplevde jeg dette som en optimistisk bok, ikke minst pga. slutten. Om ikke alt blir perfekt, så handler det om å ta sjanser. Ta sjansen på å leve livet. Se mulighetene og ikke begrensningene.

Jeg skulle ønske at jeg hadde lest boka før jul. Da hadde den nemlig havnet under opptil flere juletrær i år. Ikke først og fremst med tanke på mennesker med angst, men også til de som lever sammen med mennesker med angst. Det handler nemlig om å forstå mer, utvide horisonten, få inn flere perspektiver. Det gjelder å trene og holde vedlike empati-"muskelen" ...

Jeg anbefaler denne romanen varmt!

"Men eg har nok blitt ein gamal surpomp med åra, for vittigheitene traff meg berre sånn middels godt. Jaudå, av og til måtte eg flire, men fleirtalet av poenga blei litt for enkle etter min smak. Men så skal det også seiast at eg køyrer Mitsubishi. Dette har nok ein god del med saka å gjere."

Eg har i så fall rukket å utvikle meg til ei like stor surpomp med mine 28 leveår, og om det er slik utviklinga er så kan jo verda glede seg til min alderdom... huff! Eg opplever nemlig desse (har bare lest ei og ei halv) "humor"-bøkene av Beckman på samme måte som deg (trur eg); at humoren til tider blir så påtvunget, enkelt, og forutsigbar at eg faktisk blir irritert!

Det virker for meg som om dersom ein blir kjend for å vere morsam, så vil ein fort hige etter dette slik at det blir for mykje, og litt tvunget. Eg syntes dette er litt av tendensen hos andre forfattare i samme sjanger også (som f.eks Erlend Loe - eg likar veldig godt hans tidligste bøker. Dei nyaste derimot ... "Not so much", på godt nynorsk).

Eg køyrer for så vidt ikkje Mitsubishi (har faktisk ikkje lappen!), så eg trur ikkje du trenger å tenke på å bytte bil for å få meir glede ut av bøkene!

Vil Anbefale Tore Renberg og Johan Harstad!
Og Fugletribunalet kan du glede deg til. Den er virkelig en av de bøkene man husker :-)

Aah så herlig - for den ligger klar på nattbordet mitt og venter på å åpnes!