Hurra for helgeåtråden! :-)
Har gått meg vill i podcastcerdenen føler jeg, blir så utålmodig av å lytte til "nye" podder at jeg egentlig ikke gir dem nok tid til å bestemme meg for å "vrake eller dumpe"-så lista mi over aktuelle podder vokser og vokser og er et eneste stygt kaos :-p MEN i dag er det iallfall duket for en ny runde av LØrDAGSRÅDET som har blitt en skikkelig favoritt hos meg! Diverse bok-podder er også spennende, særlig de hvor forfatterne intervjues. Ellers er det EN ny podcast jeg har blitt glad i og det er "Terapi" :)
Lydbok - nylig ferdig med Beretningen om Herr Roos, av Håkan Nesser. Nr tre i serien om Barabarotti. Har virkelig blitt glad i nessers krimbøker altså.. han mestrer både fortellerkunsten OG språket på en herlig måte! Endelig en etterforsker "uten personlige problemer" (alkoholisme, traumer osv) diktet opp kun for å gjøre karakteren ekstra interessant. Og elsker hvordan bøkene følger både ofrene, pårørende og etterforskerne på en veldig god måte. Oppdaga forresten tilfeldogvis at nr 4 i serien står på hylla så det blir neste bok
Nå lytter jeg til "My lovely wife in the psych ward" - som er en sann fortelling om hvordan psykose "ut av det blå" rammer et ungt ektepar da hun blir (p)syk og hans rolle endrer seg fra kjæreste til noe annet, en slags sykepleier. Og, ikke minst beslriver denne boka noe som ofte ikke snakkes om - tiden etter sykdommen. For når hun blir bedre, blir forholdet dårligere. Han kjenner sinne overfor henne og skjønner ikke selv helt hvorfor.. spennende historie om psykisk helse og en viktig påminner om at det faktisk kan ramme hvem som helst.
bOK - leste ut Svar Daggry denne uka, tredje bok i Springflo-serien. Av de tre bøkene er dette den desidert beste, og jeg sitter nå og venter på at nr 4 (sov du vesle spire) skal lande i postkassen. I mellomtiden leser jeg "Vær snill med dyrene" - en nydelig bok med mange flotte formuleringer som må leses på nytt. En bok man leser langsomt og gjerne leser på nytt igjen ved en senere anledning. Kort fortalt handler det om skilmissens "effekt" på moren i forholdet. Hvem er hun når hun ikke lenger er mor og kone? Fin fortelling hvor et bredt spekter av følelser skildres på en veldig fin måte!
Det hastar litt for den nederste boka er FANTASTISK!!
Jeg er så enig i alt du skriver her! Det eneste jeg hadde å utsette på boka var en større sammenheng mellom de ulike karakterene og historiene deres. Og at jeg savnet "oppfølging" av dem, følte det ble litt for uavklart ofte.. Ville ha bare LITT mer. Dette er forresten det første jeg leser av Heidi Linde, og det blir definitivt ikke det siste
Zahl har på eit vis fanga seg sjølv på øya si, og samstundes satt seg sjølv fast i tida. Sidan han i ungdomsåra var involvert i ei ulykke har han blitt buande på øya si mens dei fleste andre har flytta og kommet seg vidare i livet. Han går med stokk, han haltar, er ikkje arbeidsfør og har med tida bygd opp ein enorm motstand mot å forlate øya; så, der bur han, lever stort sett som ein einstøing utan noko nettverk. Så skjer det ein rekke "småting" som tvingar han til å gå vidare i livet, sjølv om han ikkje kjenner seg klar for dette. Han vil ikkje at noko skal endrast. Ufrivillig vert huset han bur i solgt (storebrorens valg) og han må flytte inn med far sin. Så går legen av med pensjon og den nye doktoren utfordrer han på fleire måtar enn han takler, eller? Og - ein barndomsvenn dukker opp igjen på øya; flytter tilbake. Attpåtil byggest det tunnel til øya hans no. Fleire folk kjem kanskje til å komme. Er det slutt på einsemda no? Kommer han seg vidare i livet?
Haha ja... Det var liksom nettopp det at jeg var kommet så langt (hadde lydboka på mens jeg gikk fjelltur og da ble det fort noen timer) som gjorde det vanskelig å legge den bort. Ville liksom bli ferdig med den bare for å ha den fullført - liker ikke å avbryte bøker, iallfall ikke etter så lang tid. Men når en vanligvis gleder seg til å gå tur fordi en har en bra lydbok med seg og en plutselig ikke lenger kjenner at det frister å gå fordi boka er kjip... Nei da er det bare å bryte! Til bølgene er absolutt verdt å lese, så det anbefaler jeg :-) god (redterende) helg til deg også
Planen var å lytte til lydboka "The last dog on earth" av Adrian JWalker , men etter å ha kjeda meg i totalt sju av tolv timar gadd eg ikkje meir . Klarar ikkje sette fingeren på kva som gjer at eg ikkje likar boka, for ho verka så lovande ... men nei. Livet er for kort til å lese bøker ein ikkje likar .. så eg la ho bort og gjekk heller laus på Beretningen om herr Roos, av Håkan Nesser - nr 3 om Gunnar Barbarotti. Og eg er alt hekta. Har verkeleg fått sansen for denne forfattaren.
På papir leser eg den tredje boka i Springflo-serien: Daggry. Er aleine heime i helga så lesekroken i sofaen blir belasta hardt og eg er godt over halvvegs inn i boka alt. Så langt likar eg denne betre enn dei to forrige. Lese forresten også nettopp ut "Til bølgene" av Ida Løkås - ein "sakte" og roleg lita roman med vakkert språk
Matilda, Av Roald Dahl må med :-)
Atig liste, liker idéen
Er glad jeg så denne anmeldelsen, for jeg vurderte å lese denne etter å ha sett positive anmeldelser, og fordi jeg leste den forrige boka - Lycke. Men nettopp de tingene du peker på her er ting jeg også merket meg da jeg leste Lycke og som gjorde at jeg ikke likte boka særlig godt.
I denne boka treffer vi lyrikar Nina som nettopp i dag utgjer ein diktsamling etter fleire år utan utgivingar. Ho skal lese høgt frå boka si, men då biblioteket skal ha vareopptelling blir det heile avlyst og ein kan vel oppsummere resten med at ei frustrert Nina fyller dagen på anna vis...
Dette er Erlend Loes verk og ein får det ein "ber om" ved å velgje denne boka - lettlest underhaldning som samstundes er samfunnskritisk og til tider også prega av satirisk humor. Mange smarte og morsomme formuleringar og eit presist språk utan ein masse unødigheter gjer dette til ein lettlest bok som eg kosa meg veldig med!
Med Erlend Loe føler eg st et blir veldig enten eller mtp om eg likar boka eller ei. Dette var definitivt ein av dei betre eg har lese av han. Eg opplever også at ein må være i "riktig" humør når ein velgjer seg ein Loe - bok...
Les hvis du vil le, slappe av, betrakte verda og menneske frå ei gretten lyrikars ståsted, danne deg nokre nye tankar om litteraturkritikk og rett og slett berre kose deg med ei bok.
Oppsummert: Sterk 4 frå meg - rett og slett fordi dette er ein morosam bok som lykkes i nettopp det; å vere morosam og samstundes ha litt dybde.
Enig! Både den og A Wise Man's Fear er fantastiske! Dessverre virker det ikke som om den tredje boka noensinne blir ferdig...
Etter å ha slukt den første boka om Gunnar Barbarotti var eg ikkje eit sekund i tvil om at eg ville lese meir av Nesser og gleda var derfor stor då eg fant ut at det var fleire bøker om same etterforskar. For ikkje berre er Gunnar Barbarotti ein svært likandes karakter, plottet er sterkt, karakterane truverdige, historia er blotta for klisjéar, og ulikt mange andre krimbøker opplever eg at Nessers skrivestil faller veldig i smak hos meg. Han meistrer kunsten med å formidle mykje på få ord. Han skriver tydeleg og utan unødige skildringar. Spenninga og alvoret står ikkje i vegen for at det også finst humor her. Humor som ikkje er "kunstig" eller "tvungen" fram ... OG eg diggar det faktum at Barbarotti er ein politimann utan tydelege "problem" slik som dei aller fleste andre hovedpersoner i slike krimserier har (alkoholisme, ein traumatisk oppvekst, osv...). Han har meir enn nok å stri med - iallfall i denne boka - men det blir ikkje klisjéfylt og "oppbrukt".
Kjem definitivt til å lese meir av Nesser: Endeleg ein forfattar som både evner å skrive god krim OG det med god litterær kvalitet. For min del er det også eit stort pluss at verken tidslinje eller karakterer går i surr - for det har eg ofte slitt med i andre krimbøker og serier; at det blir for mykje fram og tilbake i tid, og at det generelt er altfor mange namn og halde styr på. Det har eg ikkje ein gong behøvd å tenkje på undervegs her.
Kort om handlinga:
Frankrike 2002: 6 svensker - 2 kjærestepar, og to menn - treffer kvarandre på ferie i Frankrike. Då dei er frå omtrent samme plass i Sverige knyter dei eit slags band seg i mellom og brukar ein del tid saman på denne ferien
Sverige 2007:
På veg ut døra på sommarferie finner Gunnar Barbarotti eit brev. Då han etter nokre dagar åpnar brevet tar ferien brått slut - for på brevet står det at nokon (med namn som eg ikkje skal avsløre) kjem til å bli drept med mindre Barbarotti er i stand til å stanse mordaren. Og sant nok - kort tid seinare er personen død. Og det stansar ikkje der. Ein etter ein blir svenskene frå Frankrike-turen nevnt i kvar sine brev og fleire av dei vert myrda. Men av kven? Kven er mordaren? Og kvifor drep han? Og ikkje minst - kvifor er det nettopp Gunnar Barbarotti som er mottakar av breva?
Samstundes med etterforskninga er det andre ting også som preger livet til Gunnar - kjærasten Marianne som han ønskjer å se meir til, og dottera som nyleg har flytta ut...
Boka veksler mellom å fortelle om sommaren 2002 via "eg"-personen til ein av dei seks svenskene og etterforskningen i 2007 kor Barbarotti er houvedpersonen. 2002-delene er realtivt korte, og godt plassert i plottet slik at det på ingen måte er uvoersiktelig eller forvirrande.
Ein svak firar, dette. Ingen dårleg bok, men til tider blir det litt for mykje av det gode - og det gode her er typiske scener som blir litt "overkill". Eg for min del syntes også at det er litt for mange navn i boka - såpass at det er vanskeleg å halde styr på alle -, ikkje alle karakterene hadde trengt å blitt introdusert med namn då dei ikkje nødvendigvis spelar ein betydningsfull rolle...
Elles likar eg dei småartige formuleringane og kommetarene som finnst i boka, og dialogene er velskrivne og truverdige. Boka ville, i mi meining, vore endå betre dersom ho var korta ned med omlag femti sider - ein god del gjentakingar og unødige skildringar kunne med fordel vore kutta ut frå boka.
Det bør også nemnes at ein bør ha lest Springflo før ein går laus på denne. Sjølva krim-historia står for seg sjølv, men karakterane, forhalda mellom dei, og mange av referansene bygger klart vidare på Springflo og ein vil nok ha ein langt betre forståelse for karakterar og korleis dei handlar og tenkjer dersom ein har øest den første boka.
Håpar at denne også kommer som tv-serie, for eg storkosa meg med Springflo. Samenlikna med bok nr ein var denne hakket under. E blei likevel underholdt og eg har kost meg med boka. Nummer tre og fire har eg framleis planar om å lese. O eg trur mykje av grunnen er at Tom Stilton og Oliva er karakterar ein vert nyfikne på å følgje vidare, og det i seg sjøl lovar godt for bokserien
Ble nettopp ferdig med Håkan Nessers Menneske uten hund - lydbok. Meget solid krim som gav meirsmak så skal definitivt lese dei neste bøkene om samme etterforsker, Gunnar Barbarotti. Før eg går. Laus på nr to trenger eg imidlertid ei lita krimpause så no høyrer eg på "Would like to meet,", av Polly James. Lettlest, feel good, chicklit - sjanger. Perfekt "pausebok" - morosam nok her og no, men ikkje noko som kjem til å gjere særleg inntrykk og ikkje ein bok eg rekner med å hugse tilbake på som "verdt å anbefale". Men av og til er det faktisk midt i blinken med slike bøker.
I papirbokverdenen er eg halvvegs gjennom Den tredje stemmen, av Cilla Börjlind, Rolf Börjlind
- nummer to i serien om Olivia Ronning og Tom Stilton, serien som starter med Springflo.
Nina Lykke (f. 1965) debuterte med ungdoms-novellesamlingen "Orgien, og andre fortellinger" i 2010. "Nei og atter nei" er hennes andre roman. I følge Wikipedia er dette en satire over middelklassen og "de store forventningers misnøye", og boka kom ut i flere opplag.
Egentlig var dette en roman jeg hadde tenkt å la passere uten nevneverdig oppmerksomhet fra min side. Da den kjente samlivseksperten/ psykologen og Aftenpost-spaltisten Frode Thuen trakk frem nettopp denne boka i et svar til en mann eller kvinne som vurderte mulige konsekvenser av utroskap, våknet imidlertid min interesse. Det er som regel alltid interessant å få med seg samlivsdramatikk innenfor litteraturen - særlig den norske.
Jan og Ingrid har vært gift i nesten 25 år, og de har to voksne, hjemmeboende sønner. De bor i et hus på Nordstrand, og det oser vellykkethet over dem. Det er i grunnen "bare" én hake ved deres liv: ekteskapet er nærmest lidenskapsløst og sexlivet bærer mer preg av plikt enn lyst.
Da Jan blir forfremmet til avdelingsdirektør, kommer energien tilbake og han blomstrer mer enn han har gjort på flere år. Dette går ikke upåaktet hen blant kvinnene, og den atskillig yngre Hanne (hun er 15 år yngre enn Jan) fatter interesse for ham. Jan gjenoppdager sin egen seksualitet og brunst, og han klarer ikke å stå imot. I flere måneder har de et forhold bak Ingrids rygg, og endelig føler Jan at han lever. Samtidig slites han i stykker av samvittighetskvaler, og han tenker mye over hva det skal bli av Ingrid dersom han svikter henne. Hun som tross alt er over 50 år ... Men ikke mer enn at han synes at han fortjener sin nyvunnede lykke, og "må" leve dette ut ...
Lite aner Jan om hvem Hanne egentlig er. Vi får innblikk i hennes tankeverden, desperat som hun er etter et utall elskere og skadeskutte forhold. Alltid fordi hun av diverse grunner ikke orker kjærestene sine ... Vi aner også et alkoholproblem. Det er et patetisk bilde som tegnes av henne, den andre kvinnen. Såpass patetisk og klisjéfylt at jeg kjente på at dette utgjorde det svakeste leddet i denne romanen, som inneholder mange tankevekkende lag. Kunne hun ikke fått i alle fall ett formildende trekk?
Historien er tankevekkende på den måten at romanen får en til å tenke på om dette med forelskelse egentlig bare handler om biologi ute av balanse, og som lokker mennesker utpå glattisen, slik at de blir fullstendig ute av stand til å treffe fornuftige valg i livene sine. En periode opplever Jan å finne roen i Hannes ustrukturerte tilværelse, der rot og kaos dominerer, mens han føler seg kvalt i den ordnede tilværelsen med Ingrid. Men kan det vare?
Ingrid blir på sin side gjenstand for seksuell oppmerksomhet fra sin bestevenninnes mann, den notorisk utro mannen som har ligget med halve lærerværelset på skolen der de begge er lærere. I en periode havner hun midt mellom dem og må tåle å høre ektefellenes klagesang i det uendelige. Ingen levner den andre noen stor ære, og det hun får høre er til sammen egnet til å ta bort enhver respekt for noen av dem.
Dette er en klassisk utroskapshistorie der en eldre mann med makt forlater sin jevnaldrende kone til fordel for en yngre kvinne. I trekantdramaet som oppstår får vi både høre den utro mannens historie, den bedrattes historie og den andre kvinnens historie. At noen hver kan miste fotfeste i større eller mindre grad når grunnen så til de grader rykkes vekk under dem, er forståelig. Her synes jeg imidlertid at det kanskje gikk litt vel langt. Var det nødvendig å gjøre den andre kvinnen så til de grader usympatisk og kynisk? Jeg greide nesten ikke å tro på denne delen av historien. Jeg synes også at forfatteren dro det vel langt i forhold til Ingrid på slutten. Midt i dramaet står Jan, som til slutt nesten ikke vet hva han vil. Kaos og enda mer kaos er hva som venter ham. Sånn sett kan man si at denne romanen har en tydelig moral. Den viser utro menn hva de kan regne med dersom de er så "dumme" at de gir seg driftene i vold når de er godt over middagshøyden. De risikerer å gå fra asken til ilden, og selv om det er deilig og varmt til å begynne med, vil de før eller siden brenne fullstendig opp ... Ikke til å undres over at samlivsekspert Frode Thuen ber den utro tenke seg godt om før han/hun forlater ekteskapet, og anbefaler lesning av denne boka.
Et annet tankevekkende poeng ved historien, som egentlig bare er et lite sidespor, er hva det gjør med lykken til et middelaldrende ektepar å ha voksne barn boende for lenge hjemme, der de kommer og går som om de bor på hotell, og at på til behandler "betjeningen" dårlig ... Ingrid som føler at hun fremdeles skifter bleier på sine voksne sønner, fordi hun vasker trusene deres med bremsespor. De greier ikke engang å tørke seg skikkelig når de går på do ... Kjøkkenet som er nedgriset hver gang de har tatt seg mat ... Ikke en gang TV´n har hun og ektemannen kontroll på, med den følge at Ingrid som regel trekker ut på kjøkkenet mens pistolskudd og skrik gjaller gjennom huset på fredagskveldene, der guttene sitter og ser på B-filmer med C-skuespillere ... Ingen av dem har maktet å be sønnene flytte. Det hele føles som å bo i kollektiv med fire voksne - bare at det er du som betaler hele gildet for alle .. Var det dette som var lykken ved å få barn? Lurer Ingrid på ...
Nina Lykke treffer godt på det satiriske i romanen, og mange ganger ble jeg sittende og humre og le. Samtidig opplevde jeg ikke boka som stor litteratur. Til det er nok persongalleriet for karrikert og det på en slik måte at jeg ikke helt klarte å tro på alt. Jeg irriterte meg også over beskrivelsen av Hanne, som godt kunne ha blitt tildelt noen flere sympatiske trekk. Hun ble for endimensjonal. Det er noe med at de fleste - også den andre kvinnen - har både gode og dårlige sider.
Det var fint å høre denne boka som lydbok, og Anne Rygs oppleserstemme passet fint til historien!
Boka vil garantert egne seg godt for gode diskusjoner med høy temperatur i en boksirkel.
Etter utgivelsen av Napoli-kvartetten (i 2012-2014 i Italia, og i 2015-2016 i Norge) har det herjet en Elena Ferrante-feber over landet! Selv om det skjæres ned på bokanmeldelser og annet litteraturstoff i landets aviser, har alle med en viss grad av respekt for seg selv, anmeldt Ferrantes bøker. Det er ikke så rart, for disse bøkene har så mange lag, og de gir leserne noe, enten det er tale om svært trente lesere eller lesere som ikke leser så mye. Det er noe universelt ved kvinneskikkelsene i bøkene, der de slites mellom den tradisjonelle kvinne- og morsrollen og det å ønske å realisere egne evner og talenter. Sammen med en drøm om å bli økonomisk selvstendig og fri i et kvinneundertrykkende samfunn ...
Samlaget ga ut boka "Svikne dagar**" (i 2002 i Italia) tidligere i år, og nylig kom også "Den dunkle dottera**" (i 2006 i Italia) ut. I førstnevnte bok blir den kvinnelige hovedpersonen forlatt av sin mann, og hun går nesten til grunne i kjølvannet av skilsmissen, der hun strever med å skaffe seg en jobb og inntekter etter en tilværelse som hjemmeværende mor over flere år. I sistnevnte bok forlot den kvinnelige hovedpersonen både mann og barn for å realisere drømmen om en karriere ved universitetet. Mors-rollen blir endevendt i begge bøker.
Leda er 47 år og jobber som universitetslektor i Firenze. Da barna var små, forlot hun både dem og mannen uten forvarsel. Den utløsende faktoren var en forelskelse, men egentlig handlet det mest om at hun ikke trivdes som hjemmeværende småbarnsmor, der hun aldri fikk utviklet egne evner og talenter. Etter noen år angret hun seg og kom tilbake for å ta seg av døtrene. Nå har de reist til sin far i Canada, der de skal studere. Leda har leid en leilighet og ser frem til noen ukers strandferie, der hun planlegger å forberede høstens undervisning.
"Då døtrene mine flytta til Toronto, der far deira hadde budd og arbeid i mange år, blei eg skamfull og overraska då eg oppdaga at eg ikkje var det minste lei meg, snarare kjende eg meg lett, som om eg først då hadde sett dei til verda. For første gong på nesten tjuefem år følte eg ikkje lenger at ansvaret eg hadde overfor dei, tyngde meg. Leiligheita var ryddig som om ingen budde der, eg tenkte ikkje konstant på klesvask og innkjøp, hushjelpa som i mange år hadde hjelpt meg med husarbeidet, fann seg ein annan, meir innbringande jobb, og eg hadde ikkje behov for å erstatte henne." (side 6)
Leda finner seg godt til rette på stranda og begynner å arbeide. Innimellom bader hun og soler seg. Så blir hun plutselig oppmerksom på en ung mor og hennes tre-fire år gamle datter. Datteren har en dukke som hun forguder. Den er med i all lek, og de to er fullstendig uadskillelige. Forholdet mellom moren og datteren er nært og trygt, og det hun ser er så idyllisk at det skjærer henne i hjertet. Mest av alt fordi hun tenker tilbake på sitt eget svik av sine egne to døtre mens de var på samme alder.
Det viser seg at moren og datteren er en del av en stor og bråkete, napolitansk familie. Dette vekker åpenbart ubehagelige minner fra Ledas egen oppvekst. Her er det de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene som dominerer, der menn er menn, og kvinner nærmest kun er til for å behage dem. Hun kan ikke like dem, og når blikket hennes likevel trekkes mot den støyende flokken, tenker hun stort sett usympatiske tanker om dem. Bortsett fra når hun betrakter moren og datteren ... De har et mor-datter-forhold hun gjerne hadde sett at hun hadde hatt overfor sine egne døtre.
"Eg veit ikkje kvifor eg noterte dei namna i notatboka mi. Elena, Nani, Nena, Leni; kanskje likte eg måten Nina uttalte dei på. Ho snakka med jentungen og med dokka i eit behageleg, dialektalt tonefall, eit napolitansk som eg elskar, det mjuke av den leikne og ømme typen. Eg var trollbunden. For meg har språka eit hemmeleg sekret som no og då skummar opp, og som det ikkje finst motgift for. Eg hugsar dialekten i munnen til mor mi når det mjuke tonefallet brast og ho skreik til oss, forgifta av misnøye: Eg held dykk ikkje ut lenger, eg held dykk ikkje ut. Ordrar, brøl, krenkingar, livet spente seg ut i orda hennar, som når ein tynnsliten nerve, straks den er rørt ved, smertefullt skrapar vekk all sjølvkontroll. Éin gong, kanskje to, kanskje tre, trua ho oss ungane med at ho ville dra sin veg: Ein morgon vaknar de opp og finn meg ikkje lenger. Kvar morgon vakna eg og skalv av skrekk. Frå røynda forsvann ho aldri, i orda forsvann ho heile tida. Denne kvinna, Nina, verka derimot roleg, eg misunte henne." (side 18)
Leda truet aldri med å dra. Men i motsetning til moren dro hun faktisk en dag - uten forvarsel. Hva var verst? Truslene eller realitetene?
Den bråkete familien kommer tettere på Leda, som da hun en dag blir spurt om hun kan flytte seg slik at familien kan holde seg samlet, nekter å flytte over til en annen solseng. Det oppstår en viss spenning på stranda etter dette. Samtidig blir hun vitne til en hel del dramatikk som utspinner seg mellom familiemedlemmene, mens hun spekulerer i om Nina elsker mannen sin eller ikke. Hun bedømmer det hun ser med en holdning som røper at hun har store tanker om sin egen treffsikkerhet.
En dag er den lille datteren borte, og i panikken som oppstår under leteaksjonen, finner Leda den lille jentas kjære dukke. Hun tar den og putter den i vesken sin. Planen er å gi den tilbake, men hun gjør ikke det. Det lille barnet er hysterisk da hun oppdager at dukken er borte, og så med ett er idyllen mellom mor og barn borte. Barnet hyler og skriker og er helt utrøstelig.
Leda vasker dukken da hun kommer hjem til leiligheten hun har leid, og hun kjøper også klær til den. Omstendighetene rundt dukken gjør at det bygger seg opp en uhyggestemning mellom de impliserte. Hva handler det om, dette at hun ikke vil levere dukken tilbake? Handler det om misunnelse, der hun nyter å se at det likevel ikke er så perfekt mellom mor og datter som man skulle tro, eller handler det om at dukken blir et slags symbol for hennes egne mangler som mor, og som på et vis blir forsøkt reparert ved at hun tar hånd om dukken? Eller handler det mest av alt om makt til å forrykke noe som var pent, og som ikke lenger er det? Det hele topper seg da Leda plutselig får makt til å gripe inn i noen skjebner. Får hun det til, eller faller hun til slutt for eget grep?
Underveis får vi innblikk i Ledas forhold til sine egne døtre, ikke minst til Bianca, en av døtrene som hun i en periode følte sterk motvilje mot. " ... var (det) berre ein refleks av motviljen eg hadde mot meg sjølv (?) ..." (side 62) I et glimt ser vi også den gangen hun var voldelig mot sin fem år gamle datter. "Ah, kunne eg berre gjere dei usynlege, ikkje lenger føle krava frå kroppane deira, som viktigare og mer kraftfulle enn dei som kom frå kroppen min. Eg skrelte ferdig appelsinen og drog. Etter det verken såg eg dei eller høyrde stemma deira på tre år."* (side 109)
"Den dunkle dottera" har mange elementer som har klare likhetstrekk med Napolikvartetten. Det er noe med settingen, miljøskildringene og det napolitanske, den klaustrofobiske tradisjonelle kvinnerollen, navnene som er valgt og kostnadene ved å være kvinne og ønske seg noe mer enn kun å være mor.
Elena Ferrantes fortellerstemme er så særegen at jeg ville ha kjent igjen bøkene hennes på mils avstand. Den nynorske oversettelsen er bare helt fantastisk, og jeg vil hevde at dette bidrar til å gi romanene en helt spesiell stil. Fortellergrepet, der vi får innblikk i en strøm av tenkte tanker fra en kvinnelig jeg-person, går igjen i alle bøkene jeg så langt har lest av henne. Det handler om kvinner som må velge - enten den tradisjonelle morsrollen eller et selvstendig liv der man får realisert seg selv. Ingen får i pose og sekk, og uansett hva de velger, betaler de en høy pris. For om det i det ene tilfellet er slekten og familien som får avsmak for kvinnens egoisme når hun velger seg selv fremfor familien sin, så er ikke kvinnens bebreidelser overfor seg selv mindre kraftfulle. Det setter nemlig dype spor å vokse opp i en mannskultur der kvinnen er navet i familien, og den som må "ofre alt" for mann og barn. Å rive seg løs koster, og man rister ikke uten videre av seg skyldfølelsen. Beskrivelsene er brutale og rett på sak, og ingenting pakkes inn. Det vi leser er sterkt og følelsesladet, uten noen gang å bli klisjéfylt eller tårepersete!
Denne boka bare må du lese! Dette er nemlig romankunst av ypperste klasse!
Samlaget har lovet en ny Ferrante-oversettelse til våren, så det er bare å glede seg!
Eg veit ikkje kvifor eg noterte dei namna i notatboka mi. Elena, Nani, Nena, Leni; kanskje likte eg måten Nina uttalte dei på. Ho snakka med jentungen og med dokka i eit behageleg, dialektalt tonefall, eit napolitansk som eg elskar, det mjuke av den leikne og ømme typen. Eg var trollbunden. For meg har språka eit hemmeleg sekret som no og då skummar opp, og som det ikkje finst motgift for. Eg hugsar dialekten i munnen til mor mi når det mjuke tonefallet brast og ho skreik til oss, forgifta av misnøye: Eg held dykk ikkje ut lenger, eg held dykk ikkje ut. Ordrar, brøl, krenkingar, livet spente seg ut i orda hennar, som når ein tynnsliten nerve, straks den er rørt ved, smertefullt skrapar vekk all sjølvkontroll. Éin gong, kanskje to, kanskje tre, trua ho oss ungane med at ho ville dra sin veg: Ein morgon vaknar de opp og finn meg ikkje lenger. Kvar morgon vakna eg og skalv av skrekk. Frå røynda forsvann ho aldri, i orda forsvann ho heile tida. Denne kvinna, Nina, verka derimot roleg, eg misunte henne.
Slukte over tolv timers lydbok på fem dagar, og dei seier litt mtp at eg KUN høyer mens eg går tur ... det blei altså mykje ekstra gåing denne veka fordi denne lydboka fenga meg.
Far og eldste datter fyller henholdsvis 65 og 40 år, på samme dag, og i den forbindelse samles familien for å feire 105 årsdagen deirar. Robert, familiens sorte får, forsvinner natta etter festen. Og natta etter et igjen forsvinner Ebbas eldste sønn (nevøen til Robert). Begge to uten spor og forvarsel. Finnes det en sammenheng?! Kva har hendt?! kven er skyldig?!
Historie forteller fra ulike personers ståsted og veksler på elegant vis mellom dei ulike karakterane. Etter omlag hundre sider introduseres etterforsker Barbarotti og dette er altså den første boka om han. Eg kjem definitivt til å lese dei neste bøkene med Barbarotti, for dette gav meirsmak. Foruten eit smart plott og fin spenningsoppbyging, likte eg språket og måten forfattaren formulerar seg på - noko som ofte,dessverre, ikkje er tilfellet med "typiske " krimbøker. Satt også pris på at Gunnar Barbarotti ikkje er den typiske sørgelige politimannen som enten er avhengig av piller eller alkohol ...
Hvordan likte du den sammenliknet med de tre bøkene om kommet før denne i serien? =)
Denne trudde eg lenge at skulle få fire stjerner. Eg likte boka så godt heilt frå starten av. Og eg blei underholdt i lang tid, ja, heilt til slutten ...likevel blir det berre to kjipe stjerner. Og det skyldest det eine aspektet av boka som best kan beskrives som "overnaturleg" (for ikkje å øydelegge for nye lesare kan eg ikkje sei særlig mykje meir). For meg øydela det i grunn ALT då eg ikkje lenger fant det truverdig. Eg likar thrillare og eg likar fantasy, men om ein først skal dra fantasy inn i ein thriller så må ein gjere det betre enn dette...