Bokelskere.no

Du hadde blitt med meg om eg hadde spurt. Men eg spurde ikkje. Ville det likevel. Vil at ting skal skje utan at eg spør, vil at noko skal opne seg og berre bli til utan at eg set det i scene.

Det er ikkje så lett å snakke fint om dei mindre gode, dei ufølsame eller valdelege, men far min forsvarte alltid den døde mot ein taus, og ikkje alltid så taus, domstol.

Det var som om han ville kle den døde inn i eit slags forsonande lys. Det er ikkje opp til oss å dømme. Om ein mann som elles fekk få godord, las eg: «Vi skal hugse på at han sjølv hadde vakse opp med harde ord.» Han skulda på alkoholen som ei farleg kraft, men sa at det på innsida fanst eit kjenslevart hjarte, noko finsleg og reint. Han kunne snakke varsamt om den typen sår som folk ber i einsemd, og som gier dei vanskelege å komme inn på.

Dette at vi fanst i ein samanheng av meining, verka oppkvikkande på forsamlinga. Kvar og ein står vi i ein samanheng av meining, gjentok han i tale etter tale.

Alt eg tar på, har ho tatt på.
[...] No når ho er borte, bur ho liksom inne i alle små ting.

Vi ser bort på Maria, som har kurra seg godt nedi fanget til onkel, som er klar til å lese ho i senk. Kven kjem ho til å hate når livet hennar byrjar å knake i samanføyingane?

Finst tilgiving mellom menneske i rein form? Ho finst kan hende i teorien, som ein idé, noko å lengte etter, fantasere om, men som realitet? Gjort er gjort, og einkvan må ta ansvar for hendinga og følgjene. Eg tek gjerne ansvar, men å tilgi eit svik heilt utan vilkår og forventing? Den gåva vil eg ikkje gi deg, seier eg ikkje til bakhovudet på far min. I tenåra ville eg ha tid med deg, nokre gylne augneblikk der vi samtala om noko viktig, krangla om noko endå viktigare og gjorde noko fint saman som kunne hjelpe meg med å byggje meg sjølv opp att der eg plutseleg stod, morlaus og i praksis familielaus. Du sa nei. No må eg barrikadere meg mot nye nei. Tilgiving kan ein gi nokon som skumpar ut ølglaset sitt på ein konsert eller bulkar bilen eins eller noko.

Ubarbert, ringer i ørene, skinnarmbånd rundt håndleddene og en tatovering som bukter seg oppover halsen. Sitter så skrevende at man skulle tro han dyrket kaktus i skrittet.

Hvis problemet er at skolen straffer manglende oppmøte, bør straffingen - snarere enn det manglende oppmøtet som sådan - identifiseres som problemet. Hvis det er noe skolen/lærere gjør som skaper problemer for barnet, så si det eksplisitt. Ikke beskytt den sterke og profesjonelle parten i relasjonen ved å være høflig, og dermed plassere et problem i barnet når det ikke hører hjemme der.

Skolen er en daginstitusjon hvor barn er plassert under tvang, det vil si uten samtykke fra barnet selv eller fra foreldrene. Institusjonaliseringen blir igangsatt uten at det blir vurdert om den er til barnets beste. Deretter blir den videreført i ti påfølgende år uten at det blir vurdert om et mindre inngripende tiltak kunne ha vært hensiktsmessig.

Tiden på skolen utgjør barns hverdagsliv gjennom mesteparten av barndommen. Likevel er tiden på skolen hovedsakelig satt av til å møte bare ett av barns behov - læringsbehovet. Dette gir de voksne i skolen knapp tid til å sikre at barns emosjonelle og sosiale behov, ernæringsbehov og beskyttelsesbehov blir møtt. Institusjonen gir ikke barna mat.

Fra tolvårsalderen blir barnas fremtidige yrkesmuligheter gjort avhengig av hvor godt de presterer i institusjonen. Barna holdes ansvarlig for å øve opp og opprettholde prestasjonsevnen også i eventuelle perioder der sviktende omsorg i hjemmet, et voldelig skolemiljø eller sykdom gjør dette umulig.

Et vanlig munnhell sier at skolen ikke er et sted for å være, men et sted for å lære.
Dette er sant. Men det er også viktig at skolen er et sted der vi sørger for å nære, ikke tære.

Saken hadde flere løse tråder enn en gammel fillerye som hadde gått i oppløsning av tid og elde.

Og noen ganger må man gjøre ting selv om det ikke er moro, sier jeg. Man må våge seg ut på grenen man sitter på og av og til må man også sage den av.

Skogen er lunefull, sier han idet jeg går ut av bilen, så vær forsiktig. Du tar feil, sier jeg. Skogen er mild og vennlig. Det er havet som er lunefullt. Og fjellet. Men skogen er forutsigbar og mindre forvirrende enn nesten alle andre steder. Mens man ikke på noen som helst måte kan stole på havet eller fjellet eller mennesker, sier jeg, så kan man uten videre legge sitt liv i skogens hender. For skogen lytter og forstår, sier jeg. Den river ikke ned, men gjenoppretter og lar ting vokse. Skogen skjønner alt og rommer alt.

Og jeg setter i tillegg pris på å måke snø. Får ikke nok av det.

Gud velsigne barnehagen.

Men som syklist tvinges man til til å bli en fredløs. Man tvinges til å leve på utsiden av samfunnet og på kant med det etablerte trafikksystemet som mer og mer handler om motorisert ferdsel, selv for friske mennesker. Syklistene undertrykkes, vi er en taus minoritet, våre jaktmarker blir stadig færre og vi tvinges inn i mønstre som ikke passer for oss, vi får ikke snakket vårt språk, vi er tvunget under jorden. Men vær på vakt, for urimeligheten er så åpenbar, og det må ikke overraske noen at sinne og aggresjon hoper seg opp i syklistene og at vi en vakker dag, når ikke-syklistene har blitt så fete at de med nød og neppe klarer å vralte seg inn og ut av bilen, slår tilbake med alle midler.

Ting som er lov å føle: ALT
Ting som er lov å snakke om: ALT