Bokelskere.no

Jeg leser så og si aldri krim. Ble lei etter å ha lest bare krim i flere år. MEN i påska må jeg lese krim og det må helst være Agatha Christie! Jeg foretrekker krim hvor man bruker hodet og ikke de med laboratorier og mye action.Har sju bøker av henne stående i hylla og plukker en av de for hvert år. Det går altså mange år mellom hver gang jeg leser boka og dermed husker jeg ikke alt som er skjedd! I år tenker jeg det må bli «Hvorfor spurte de ikke Evans». Den fikk jeg i ungdomsbokklubben i 1990, da jeg var 14 år. Tror kanskje ikke jeg har lest den etter den ene gangen, og det er 31 år siden.
Ellers skal jeg også lese diverse annet i påska. Jeg er blitt med på en «bokbingo»/påskebingo i regi av @snaplioteket (snap/instagram). Har ikke sett meg ut alt jeg skal lese der enda. Morsomt hvis fler blir med? Sjekk #snaplioteketspåskebingo på instagram. (Jeg står ikke bak kontoen, så dette er ikke reklame for meg selv).

Morsom måte å skrive på

Har lest en bok av C.J. Tudor før, og det var The Chalk Man som jeg leste for tre år siden. Likte jeg De andre bedre?

Jeg likte denne to hakk bedre, så ikke akkurat den store forskjellen. Boka har en av de bedre begynnelsene jeg har lest i en psykologisk thriller på en stund. .

Et mareritt som aldri tar slutt?
De andre er om Gabe som blir kastet inn i et mareritt, og boka føles nesten som en slags roadtrip, siden store deler av handlingen foregår på veien. På vei til og fra et eller annet hele tiden. Gabe opplever det verste på veien. En bil kommer foran ham som virker rusten og gammel. Bakdelen er full av klistermerker med forskjellige utsagn. I bakvinduet dukker det opp en jente som er skremmende lik hans egen datter, Izzy. Men det er umulig. Hvorfor skulle hun sitte på i en bil hos en fremmed? For sikkerhets skyld ringer han hjemme for å bli kvitt den underlige følelsen, og får nok en ubehagelig nyhet. Tre år senere møter man en tynnere og sliten Gabe. Han kjører så ofte han kan i håp om å finne skranglekassen som kjørte foran ham. Det er hans eneste håp om å kanskje finne Izzy igjen, hvis det var henne.

Gode beskrivelser, men for mange tilfeldigheter
C.J. Tudor skriver godt. Det er det ingen tvil om. Hun skriver med stor innlevelse og det er lett å la seg bli revet med. Det er også lett å se for seg karakterene og stedene hun beskriver. Noen er mer mystiske enn andre. Man kjeder seg ikke. Men synes ikke denne skiller seg ut fra mange andre thrillere. Det blir for lett å skjønne hvem som egentlig er hvem, og om de kommer til å møte hverandre på et eller annet tidspunkt eller ikke. De andre var heller ikke så mørkt og mystisk som jeg hadde håpet på. Savnet mer bakgrunnshistorie om den delen. Hva det er og hva det består av, har jeg ikke tenkt å avsløre, men det var ikke vanskelig å tenke seg frem til. En god thriller, spesielt begynnelsen, men savnet mer mystikk og suspense. Denne thrilleren inneholdt også noen overnaturlige elementer, og det hadde vært spennende om den delen fikk mer plass, for det ville jeg gjerne lese mer om. Ikke alt trenger å være realistisk hele tiden.

Det er ikke så mye mer å si om De andre, siden boka er såpass kort og man ikke vil avsløre noe for noen. Liker ikke at det skjer selv. Grei og underholdende thriller, men ikke noe mer enn det. Det ble for mange tilfeldigheter og en slutt som ble litt for typisk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Glimrende skrivekunst som alltid, i denne serien

En familiebiografi

Fin og personlig essaysamling

Tenkte tanken sjøl. Siden hun planla å reise tilbake i et så kort tidspunkt for å utføre handlingen, så tenker jeg at hun har måttet gjort en avtale med han om å møtes. Virker som han gjorde hva som helst for «å få» henne. Det er i alle fall hva jeg tror!

Kjøpte bøker på salg hos Ark i går. Av disse leste jeg i går kveld «Jenta som ville redde bøkene» av Hagerup/Aisato. Nydelig bok som passer fint for voksne også, etter min mening. Leste også noen dikt på sengekanten, fra Inger Hagerup «Samlede dikt». Den kjøpte jeg også på salg. Ellers hører jeg pr nå på lydbok mens jeg rydder og vasker. Hører «Den avstengte øya» av Björnsdottir, en dystopisk bok fra Island. Da jeg har mulighet til å sette meg ned, skal jeg fortsette på «Jomsviking Danehæren» av Bull-Hansen. Dette er tredje bok i serien, og jeg gleder meg til bok fire kommer i salg den 18/3!

I siste novelle i Trylleglasset får Herdis beskjed om at foreldrene skal skilles, og like etter bryter bybrannen ut. Bybrannen var visstnok i januar 1916.

Men Musikk fra en blå brønn begynner før foreldrene skilles. Familien snakker om den nye krigen, så det er antagelig sensommer 1914.

Etterhvert blir det dyrtid og varemangel. Omtrent halvveis i boken nevnes en generalstreik. Dette var visstnok en landsomfattende aksjon (Store norske leksikon skriver at 300.000 nordmenn over hele landet deltok i dyrtidsaksjonen), og skal ha skjedd den 6. juni 1917.

Så vidt jeg forstår slutter boken mens verdenskrigen fremdeles pågår, og siste kapittel skjer sensommeren 1917.

I begynnelsen av Ved neste nymåne nevnes det at det pågår fredsforhandlinger i Brest-Litovsk, så da er vi kommet til månedsskiftet februar/mars 1918.
Omtrent samtidig fortelles det at spanskesyken så vidt er begynt å bre om seg i Bergen (juli 1918), og legen skriver ut resepter på Whiskey og Cognac til huset.
(Visste dere forresten at ikke bare leger og tannleger kunne skrive ut slike resepter, men også veterinærer?!)

Brennevinsforbudet gjaldt fra julen 1916, men det virker ikke som om herrene i Herdis’ miljø har vanskeligheter med å få tak i slike varer. På sommerfesten gjør de til og med narr av arbeidsfolk som ikke har råd til å skaffe seg skikkelige varer, og tøyser med at de må nøye seg med å drikke hårvann og terpentin. Men hvem er det som risikerer livet for å frakte Cognac og Whiskey til Norge, slik at de høye herrer kan pimpe seg gjennom krigen?

En deilig lang historie uten et eneste dødpunkt

En nydelig diktsamling for alle aldre

Jacob Steven Mohr har hittil utgitt tre bøker, men har ennå ikke blitt en hit i horrorsjangeren. Han er ennå temmelig ukjent. Det er ikke mange som har snakket eller skrevet om bøkene hans.

Selv om boka består av kun ungdommer i persongalleriet, vil jeg heller stemple denne boka som bok for voksne fremfor ungdom, siden den er noe voldelig. Det er kanskje ikke alle som tåler det.

Mye turbulens på kort tid
The Unwelcome er om en liten vennegjeng som drar på en lang kjøretur til en hytte som ligger øde til, og hvor det er dårlig dekning. Selv om de er få, kjenner ikke alle hverandre like godt. De skal være på hytta i tre netter bare for å komme seg vekk fra alt, og nyte tiden. Siden kjøreturen varer i mange timer, stopper de ved en bensinstasjon for å ta en liten pause til siste stopp. Der blir Kait, forkortelse for Kaitlyn, overrasket av ekskjæresten hennes, Lutz. Det gjør henne alt annet enn glad. Hun blir bekymret over at han vet hvor hun er, men klarer å riste ham vekk. Sammen klarer de å dra videre uten ham. Men det har satt en liten demper på stemningen. På hytta blir ikke ting bedre da noen får blackouts, og de gjør ting de ikke er klar over. Kait mistenker at det er ekskjæresten, Lutz som står bak, men hvordan er det mulig, når han selv ikke en gang er der sammen med dem?

Et underlig tema, men ikke noe nytt
Dette er en bok med bodysnatcher som tema. Det er ingen avsløring da det allerede er nevnt i baksideteksten. Så det er en horror blandet med litt fantasy. For min del ble det litt for mye fantasy og for lite horror. Jeg liker fantasy av og til, men det er ingen fantasysjanger, og jeg prøver å lese horrorbøker som blir utgitt i år og eldre bøker. Denne kom ut i februar i år, og er ennå ganske fersk.

Boka hadde i grunn et godt utgangspunkt om en vennegjeng som mistenker hverandre når noe fælt skjer. Ikke spesielt originalt, men småspennende likevel. Mange av karakterene er irriterende, spesielt Ben, som er en bedreviter og oppfører seg som en slags leder for gruppa. Man får ingen connection med noen av karakterene som er noe blasse.

Ble ikke helt bergtatt av forfatterens skrivestil, heller. Boka består av korte kapitler, men oppleves likevel som langdryg, da fortellerstemmen hans er noe monoton. Det tar tid før det skjer noe, og når det først skjer noe, ante man det på forhånd. Til tross for at boka er på bare 296 sider, tok det sin tid å komme seg gjennom den, siden den var lite engasjerende og man bryr seg ikke så veldig hva som skjer med karakterene. Det er kjedelig å lese om karakterer man ikke får noe forhold til. Så The Unwelcome kunne ha passet bedre som en novelle istedet for som bok, med tanke på at handlingen er så tynn.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har jeg lyst til å drive mer med dyrking og dyr? Visst har jeg det! Kommer jeg til å gjøre det? Neppe. Jeg var litt nervøs for å lese denne boka, for tenk om den ga masse drivstoff til lengselen om noe annet? Og den bygger absolutt opp om idyllen, men den er rimelig klar på en ting - du må enten være ekstremt praktisk, ha en ekstremt praktisk partner eller ha masse penger til håndtverkere om du skal gjøre noe sånt som jeg har lyst til. Vi har en rimelig praktisk sans på deling. Og ikke penger. Så vi har det nok bra som vi har det.

Ellers er ikke denne boka helt hva jeg trodde. Jeg gikk nok glipp av setningen "historiene er hentet fra magasinet Lev Landlig". For det er MYE interiør. Greit nok, men jeg er mer interessert i praktiske løsninger enn i fargevalg. Og jeg synes det påfallende hvor mye plass kvinnene får her, uansett om det er hun eller han som er mest på gården, hvilken familie den ev har vært i osv. Er det fordi hjem og interiør er en kvinneting? Har magasinet en overvekt av kvinnelige lesere? Sikkert noe sånt. For all del, jeg koste meg masse med å lese og bla, jeg, men boka møtte ikke mine forventninger. Det er sånn det er noen ganger. Og den kosta meg jo ikke mer enn innsatsen med å bære den fra biblioteket og tilbake igjen.

Velskrevet og spennende!

Ja, veldig enig i at Trylleglasset er fin. Men jeg synes ikke den henger sammen med Musikk fra en blå brønn slik som Ved neste nymåne gjør. Jeg opplever disse to som en del av en serie, mens jeg synes Trylleglasset fint kan stå alene.

Og så synes jeg det er interessant å tenke på at det gikk elleve år mellom de to første bøkene, og så enda ti år før Ved neste nymåne kom ut. Lurer på hvordan det påvirker skrivestilen når det går såpass lang tid mellom hver bok. Skal bli spennende å følge Herdis og Nedreaas.

Herlig om umulige oppdrag og de usannsynlige heltene som (kanskje) lykkes. Boka minner både om Scott Lynchs Lock Lamora og de tidlige Ryiria-bøkene til Michael J. SUllivan. Skikkelig eventyr! Det grepet jeg liker aller best her, er at vi som lesere ikke kjenner planene som er legges. Så når ting, i ett sett, går skikkelig galt, vet vi aldri om det er katastrofe eller en del av planen før den delen er over. Supert spenningsgrep! Og karakterer jeg synes jeg har blitt skikkelig kjent med og som jeg bryr meg om. Må lese bok to!

Aleksander kommer flyttende til ei vestlandsbygd (tror jeg) fra et ikke spesifisert utland. Familien rømmer mer eller mindre fra Aleksanders problemer med vold på skolen. Eller er det sant at mora vil at lillesøster skal bli født i hennes hjemland? Uansett blir ikke Aleksander mindre voldelig av å være ny på et lite sted hvor rasistiske bøller herjer. Og der stopper det egentlig ... Hvorfor Aleksander sliter med dette sinnet som gjør ham blind, aggressiv og slem mot alt og alle? Det vet vi ikke. Ikke om det kommer til å løse seg her, heller. Foreldrene er også bleke bakgrunnsfigurer som virker tafatte og uten substans. Jeg ble ikke superimponert, nei.

Jeg likte for så vidt boka, men jeg skjønner ikke helt hvor den vil. Vi møter Sander, en gutt som klarer seg godt tross familiens dårlige økonomi og at han ikke tilhører de mest populære. Han har en bestevenn, planer om å komme seg opp i verden (ved å selge egg), en gryende forelskelse og ei løsningsorientert mor. Men han har også moras kjipe beiler, gufne klassekamerater og en viss ensomhet. Mye godt innhold, men er det en rød tråd? Hvor skal vi med alt dette? Jeg vet ikke, men som et øyeblikksbilde av en ung gutts sommer, er boka god.

Helt grei bok, men jeg savner andre farger og nasjonaliteter for at det skal bli en inkluderende historie

Ja, det går helt fint å begynne med Musikk fra en blå brønn. Handlingen i Trylleglasset har liten sammenheng med Musikk fra en blå brønn, så den kan man lese uavhengig av de to andre bøkene.
Men Ved neste nymåne bygger på Musikk fra en blå brønn, så de to bøkene bør leses i riktig rekkefølge. Hvis man bare ønsker å lese Musikk fra en blå brønn kan man fint gjøre det, det er en selvstendig roman.