I min smak også.
helt i min smak
Jeg leser novellesamlingen “Elefanten som forsvant” av Haruki Murakami. Er godt over halvveis. Han er en av mine favorittforfattere og jeg kjenner han godt igjen i disse novellene.
Er ca halvveis i “City of Bones”, første bok i fantasy-serien Shadowhunters av Cassandra Clare. Serien er nok skrevet for ungdom/unge voksne, men som Harry Potter er dette en serie som også voksne kan ha glede av. Jeg liker den i alle fall godt! Denne leser jeg på engelsk.
Som e-bok leser jeg «Så den store fuglen ikke tar deg» av Kawakami. Leser den sammen med dystopisk lesesirkel her inne. Denne regner jeg med å bli ferdig med nå i hælja. Forfatteren skriver godt, men jeg føler likevel ikke at historien engasjerer meg så veldig. Har dog lest to andre bøker av samme forfatter tidligere i år som jeg syntes var helt topp! God hælj!
kjempegod og lærerikt!
Takk. Fint å høre. =) Har ikke sett så mange lese den ennå, og den fortjener mange lesere, så det blir spennende å se hva du mener om den til slutt. Jeg venter i spenning. =) Oates har en veldig behagelig fortellerstemme og gleder meg til å lese enda mer av henne.
Når det gjelder familiedrama, foretrekker jeg å se det som Tv-serie, fremfor å lese om det. Men siden denne boka er skrevet av Oates, måtte jeg slå til.
Har ikke alltid hatt lyst til å lese noe av Oates. Jeg begynte ikke å lese noe av henne før i 2019 og da leste jeg med Svart vann, og senere leste jeg Mitt liv som rotte. Hun har en behagelig og nøktern fortellersetemme som jeg fikk sansen for, og dermed måtte jeg lese denne også: Natten. Søvnen. Døden. Stjernene. Tittelen høres kanskje ut som en dødsprosess, men så handler boka mye om døden, også.
Familiemedlemmer i sjokk og vantro
Døden inviterer seg selv hjemme hos familien McClaren. En storfamilie med fem barn. John Earle McClaren, også kalt Whitey, og tidligere borgermester, dør bare 67 år gammel. Han er på sykehus for å opereres etter et slag mens han kjørte, men dør noen dager senere. Familien tror at han døde av helsemessige årsaker, men eldstesønnen Thom, får vite at faren hans stoppet da han så en indisk-amerikansk mann bli bøllet med av to politimenn,. Han stopper for å undersøke situasjonen. Politiet oppfatter McClaren som "truende", og ser seg "nødt" til å ta i bruk en Taser, som er en elpistol, og dermed havner Whitey på sykehus. Som baksideteksten sier, dør han, og familien sitter igjen med et stort tap og sorg. Skal Thom fortelle sannheten til resten av familien, om at deres kjære far og mann ble utsatt for politivold, og skal han gå til sak? Whitey var alltid "kompis" med poltiet mens han var borgermester. Dermed er det et vanskelig valg for Thom.
Man blir godt kjent med familien McClaren, enken Jessalyn og barna Thom, Beverly, Lorene, Virgil og Sophia. Man blir kjent med dem mens Whitey levde, og tiden etterpå. Jessalyn som sitter alene igjen i det store huset, for barna deres er voksne og har flyttet ut for lenge siden. Men de er bekymret for henne for hun forvandles omtrent til et spøkelse på grunn av sorgen. De reagerer også på dødsfallet på forskjellige måter som også er godt beskrevet.
Lettlest til tross for størrelsen
Dette kan godt mulig høres ut som hele boka, men denne romanen er på nesten 800 sider, og består av flere aspekter og karakterer enn det som er nevnt. Det jeg har nevnt er bare hoveddelen. Jeg foretrekker store bøker fremfor de små, men hvis noen kvier seg til å lese denne mursteinen, så er det ikke noe å grue seg til. De fleste kapitlene er korte og kjappe. Historien har et godt driv og det skjer alltid noe. Man blir godt kjent med familien og andre karakterer, og det er lett å bli dratt inn i handlingen. Oates byr på mystikk, relasjoner og romanen er heller ikke bare om sorg og tap, men også om håp, og det å prøve å gi livet en sjanse til.
Ikke helt fornøyd med slutten da den føltes noe malplassert i forhold til resten av boka, både når det gjaldt fortellerstemme og stemning, men det ødela ikke resten av boka. Har fremdeles sansen for Oates fortellerstemme. Hun er ikke den som overdriver.
Fra min blogg: I Bokhylla
Likte godt det første kapitlet som handlet om Emily Brönte, det som kom etterpå fenget ikke like mye
Snodig liten roman, grei å lese men jeg fikk ikke så mye ut av den
Sølvveien og Ødemark av Stina Jackson, har vært svært synlige i de siste årene, og det var på tide å prøve en av bøkene hennes. For man kan jo ikke holde tilbkake nysgjerrigheten.
Nysgjerrigheten til denne boka forsvant aldri
Til tross for nysgjerrigheten, klarte jeg å vente med å lese Sølvveien til den var mindre synlig. Liker ikke å lese bøker mens de er populære, og vente en stund med å lese en bok senere, hvis interessen fremdeles er der. Interessen for denne forsvant aldri.
Sølvveien startet sterkt med en god del tempo. Den ene historien er om Lelle, som egentlig heter Lennart. I de siste årene har han lett etter sin savnede datter som har vært savnet i tre år. Begynnelsen kan nok minne litt om De andre av C.J. Tudor, som også er om en far som kjører døgnet rundt for å lete etter sin datter, som også har vært savnet i tre år, men Sølvveien ble skrevet før De andre. Lennart var den siste som så henne siden han selv kjørte henne til bussholdeplassen. Hun skulle på sin første dag i sammenheng med sommerjobb, men hun møtte aldri opp. Er hun kidnappet eller har hun forsvunnet av fri vilje?
En håpløs mor?
Den andre historien er om Silje og Meja. Meja er lei av å flytte, men siden hun ikke er myndig, har hun ikke annet valg enn å dilte etter sin mor, Silje. Silje har alvorlige problemer og er dårlig til å ta vare på seg selv. Denne gang har hun møtt en mann på Internett, og de drar til ham og sitt nye bosted som ser ut som en falleferdig gård langt ut i ingenting. Meja har ikke lyst, men klarer hun å holde ut sitt nye bosted og det rare, klaustrofobiske, nye familielivet? Hvorfor leser vi om dem? Har de noe med Lennarts historie å gjøre?
Jackson byr på et godt og avhengighetskapende utgangspunkt. De første hundre sidene blar nesten av seg selv. Jeg fikk sansen for store skogsområder og naturen som bakgrunnsteppe, for det er lenge siden sist i en krimroman. Jackson er også god på å skape atmosfære bådenår det gjelder natur og liten bygd. Hun er også god på å beskrive rask tillit og også gradvis mistillit i forskjellige relasjoner.
Det som ødela litt for min del, var at etter de første hundre sidene var lest, begynte det hele å bli noe monotont. Det var lite som skjedde og for lett å gjette seg frem til slutten. Selv om Sølvveien ikke ble den boka jeg trodde den kanskje ville bli, er jeg fremdeles interessert i å lese Ødemark, for Jackson har en fortellerstemme som fascinerer.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg har lest de to bøkene du nevner, og elsket de! Tror jeg kan si allerede nå ca halvveis, at jeg ikke kommer til å føle det slik med denne boka..
Mange tror at Dødevaskeren er sterk lesing, men det er i hvert fall denne ...
En ung jente med hardt liv
Frmesk vokser opp hos besteforeldrene hennes for en periode. Hun har sluttet å snakke og spise, og de forsøker alt de kan for at hun skal bli seg selv igjen. Man leser også om henne som tenåring da hun bor i Danmark hos sin mor og småsøsken. Selv om moren hennes er skilt, kommer faren til Frmesk omtrent daglig innom, og det er alt annet enn trivelig. I hans øyne gjør Frmesk alt galt, og hun får virkelig gjennomgå for det. Vil hun noen gang få et normalt liv, og få et snev av frihet? Eller kommer hun alltid til å bli underkuet av andre resten av livet?
Skyggedanseren kom overraskende nok inn på min Topp 5 bøker jeg leste i 2020. Det var svært overraskende for min del siden jeg ikke ble helt fan av Dødevaskeren som mange andre likte så godt. Den var god, men ikke like sterk som Skyggedanseren. Syntes også språket var betraktelig bedre i Skyggedanseren, og det var lett å merke at Omar skrev med hjerte uten å overdrive.
Provoserende bok om kvinner som ikke blir behandlet som kvinner
Boka er om ærekrenkelse, æresdrap og underkuelse. Om kvinner som ikke har rettigheter til noe. Har ikke tenkt å dra inn religion inn i anmeldelsen, for er ikke religiøs selv og å diskutere religion fører ikke noe godt med seg. Men det er stort sett det boka er om. Har heller ikke tenkt å utdype meg om den type religion, for det fører i hvert fall ikke noe godt med seg, så det er best å la det være. Men boka er også et bevis på at man kan også være uenig, også når det gjelder religion. Besteforeldrene til Frmesk er et eksempel på det. De kan ha et godt liv sammen og elske hverandre til tross for sine uenigheter om viktige ting.
Har lest en god del brutale bøker de siste årene og Skyggedanseren er en av dem. Brutaliteten begynner allerede de første sidene. Det er ikke en bok for de som ikke tåler å lese om vold eller urettferdighet. For boka inneholder mye om det, og Omar tar det opp på en ærlig, ekte og troverdig måte. Har ikke tenkt å si at dette er en tankevekkende bok, for synes det er en smule oppbrukt å bruke ordet når man leser noe sterkt og ekte. Jeg sier heller les den når du har en dårlig dag, for det er alltid noen som er det verre. Ikke nyskapende setning det heller, men bedre enn tankevekkende.
Fra min blogg: I Bokhylla
Dean Koontz er i skrivende stund 75 år og holder seg godt Skråstilt tekstpå mange måter. The Other Emily ble utgitt i mars i år.
Har sett at denne har fått en god del delte meninger. Skjønner hvorfor noen ikke liker den. For noen er den kanskje for treg og kjedelig, og kanskje også typisk. Men hvis man setter pris på saktegående mysterie som bygger opp til en viss suspense, er dette en god bok. Koontz er god på å skape en stille mystikk, på en lavmælt måte, som sakte, men sikkert bygger seg opp til noe unikt. Han trenger lesere som er litt tålmodige. De som ikke krever at det skal skje noe hele tiden. På den måten blir man også godt kjent med karakterene. Det er det jeg liker med bøkene til Koontz. Man må være litt tålmodig. På den måten skaper han mer atmosfære, synes jeg. Man blir godt kjent med karakterene og omgivelsene deres.
Å leve i uvisshet må være grusomt
The Other Emily er om skyldfølelse, tapt kjærlighet og ønsketenkning. Forfatter David Thorne mistet sin elskede for mange år siden. Hun ble aldri funnet, men han regner med at hun var et av ofrene til Ronny Lee Jessup. En seriemorder som skal ha vært aktiv den tiden da hun forsvant. Han besøker Jessup i fengselet, i håp om å få svar, om Jessup husker Emily, men til Davids store fortvilelse, leker Jessup med ham. Han gir bare fårete svar og virker ikke å ta noe alvorlig. På en av sine faste spisesteder, blir David overrasket over å se en kvinne som er omtrent prikk lik Emily. Ikke bare måten hun ser ut på, men også bevegelser og måten hun er på. I en samtale finner han ut at hun heter Maddison. David har en detektivkamerat og setter ham på saken om å finne mer ut om bakgrunnene hennes. Er hun Maddison, eller kan det være Emily? Vil David noen gang komme videre, eller kommer han alltid til å være besatt på å treffe Emily igjen?
Som sagt er ikke dette en troverdig bok, men Koontz har en egen evne til å få urealistske ting til å virke troverdig. Han spiller på følelser og gjør karakterene svært menneskelige. Som nevnt har denne boka en viss treghet i seg. I hvert fall de 60 første sidene, men det er vel verdt å komme seg gjennom det. Boka går ikke fortere, men historien blir mer interessant og engasjerende. Det blir mer mystikk.
En stillferdig bok av Koontz
Dette er på en måte ingen spenningsbok som Koontz vanligvis er kjent for. Bøkene hans er ofte lavmælte, men The Other Emily er mer lavmælt enn de andre bøkene hans. En god psykologisk thriller med et snev av mystikk for tålmodige lesere. Kanskje med noe overnaturlige greier. Hvem vet? Har ikke tenkt å avsløre det.
Fra min blogg: I Bokhylla
den startet forvirrende og endte som etsrusomt og fantastisk "fyrverkeri"
Å være barnevakt høres kanskje enkelt ut, men er det egentlig det?
Uskyldige barn?
Det synes nok ikke Barbara som er offer i boka. Hun er tyve år og får oppgave å sitte barnevakt for en gutt og en jente og holde huset i orde mens foreldrene deres er borte noen dager av ukjent grunn. I begynnelsen er hun barnevakt sammen med foreldrene, men så blir hun overlatt alt ansvaret for seg selv. I begynnelsen er barna greie. Men en dag våkner hun av at hun er fastbundet til senga uten mulighet til å rømme. Ikke nok med det. Barn fra nærområdet som barna hun passer leker fast med, kommer bort en tur de også. Til sammen er de fem, og de kaller seg Freedom Five.
Mens Barbara er fastbundet, bytter de på å gjøre oppgaver. De vasker hus og ordner mat slik at ingen utenfor skal fatte mistanke om at noe ikke er som det skal være når det gjelder huset til familien Adams. De mater henne og tar henne med til badet. Lager en liste over hva som er viktig å huske på i en ellers vanlig hverdag. Det verste med boka er at barna vet at det de gjør er galt, men likevel velger de å holde Barbara fanget. Barna som bor der vet hvilken dag foreldrene deres kommer hjem. De er noe bekymret for hva som skal skje da hvis de blir avslørt for hva de har gjort, men samtidig ikke. Barbara er fastbundet i en seng og av og til i en stol, for at hun skal få blodomløpet i gang, må hun ikke være i bare en stilling som fange. Jo lenger hun er fastbundet, blir noen i gruppa fristet til å dra leken litt lenger, og se hva de kan gjøre med henne. Det trenger ikke å nevnes her, da noen av situasjonene er provoserende, noe som boka er meningen å være. Man vil jo heller ikke avsløre noe.
Boka kan kanskje minne noe om historien til Sylvia Likens som også blir torturert av andre barn, men boka og den historien har ikke noe med hverandre å gjøre. Det er i hvert fall ikke bekreftet. The Girl Next Door av Jack Ketchum er derimot inspirert av Sylvia Likens historien. Boka hans er ikke faktabasert, men heller løselig inspirert av historien.
Creepy barn på mange måter
I bøker er man vant til voksne som gjør kriminelle ting, men sjeldent om barn. Men det finnes mange kriminelle barn fra virkeligheten som har blitt svært kjent, og det er creepy når barn tester grenser i så ung alder. I boka er, noen små og noen større, bevisste på at det de gjør er galt, men likevel fortsetter de denne "leken" og en av dem hevder at "alle" i Freedom Five har vært gjennom denne leken selv, men er det egentlig sant? Og hva skjer når foreldrene kommer tilbake? Vil de løslate Barbara i god tid før de kommer hjem uten at hun sier noe om det, eller kommer alt til å bli avslørt? Boka har mange uhyggelige aspekter som man blir svært nysgjerrig på, derfor blir boka også veldig intens. Det er en kort bok på bare 277, men den har mye innhold og en god del psykologi. Så det er ikke en typisk horror om det overnaturlige denne gang, men om hva noen mennesker er i stand til å gjøre.
Let's Go Play at the Adams' er ingen bok å kose seg med, men en bok som gir en god skildring på både håp og håpløshet. Man prøver å håpe sammen med Barbara om at hun blir satt fri, men samtidig føler man den håpløsheten hun føler. Selv om de er bare barn og hun eldre og større enn de andre, er hun likevel maktesløs. Synes Johnson lager gode perspektiv fra begge sider, fra Barbara og barnas perspektiv.
Hva som skjer med Barbara og ungene skal jeg selvfølgelig ikke si. Men hvis du har tenkt å lese denne, vær forberedt at denne boka er svært mørk, utfordrende og alt annet enn oppløftende. Ikke alle liker å lese denne type bøker, men synes også det er viktig å lese bøker som provoserer.
Jeg fikk mulighet til å lese denne boka takket være Paperbacks from Hell og Grady Hendrix. Sammen med en annen fyr, har Grady Hendrix laget et prosjekt å utgi horrorbøker som ikke lenger er i trykk, få se dagens lys og skaffe disse gamle bøkene flere nye lesere. Synes det er et fint prosjekt, for har ofte likt gammeldags horror bedre enn dagens horrorbøker. Grady Hendrix er selv horrorforfatter. Har ikke lest noe av ham ennå for bøkene hans har ikke fristet så voldsomt, men en dag skal jeg likevel sjekke ut forfatterskapet hans også, for jeg respekterer dette prosjektet han har satt i gang.
Fra min blogg: I Bokhylla
Veldig bra bøker!