Tine Sundal om Jeg er venn med steinene mest fordi de ikke snakker sånn jeg snakker av Pedro Carmona-Alvarez:
19:03, 7. juli 2022
Vannflaske siterer Tuktens lykkelige år av Fleur Jaeggy (side 5)
16:15, 7. juli 2022 Ingen har det som favoritt.
Fjorten år gammel var jeg elev ved en kostskole i Appenzell. Det var trakter hvor Robert Walser ofte gikk lange spaserturer under den tiden han var innlagt ved mentalsykehuset i Herisau, ikke langt fra skolen vår. Han døde i sneen. Fotografier viser sporene etter ham, etter kroppens stilling i sneen. Vi kjente ikke til forfatteren. Ikke engang vår lærerinne i litteratur kjente til ham. Iblant tenker jeg at det må være fint å dø på den måten, etter en spasertur, synke ned i en naturlig grav, i sneen i Appenzell, etter nesten 30 år på mentalsykehus, i Herisau. Det er virkelig synd at vi ikke visste at Walser fantes, for i så fall kunne vi ha plukket en blomst til ham.
Vannflaske siterer Spaserturen av Robert Walser (side 79)
16:13, 7. juli 2022 Ingen har det som favoritt.
«Har jeg plukket blomster for å legge dem på min egen ulykke?» spurte jeg meg selv, og buketten falt ut av hånden på meg. Jeg hadde reist meg for å gå hjem. Det var nemlig allerede sent og alt var mørkt.
Vannflaske siterer Tuktens lykkelige år av Fleur Jaeggy (side 18)
15:37, 7. juli 2022 Ingen har det som favoritt.
une amitié amoureuse, som franskmennene kaller det
Vannflaske siterer Tuktens lykkelige år av Fleur Jaeggy (side 131)
15:34, 7. juli 2022 Ingen har det som favoritt.
Jeg hadde ingenting å tenke på. Urviserne stod stille. Et riflet blad og en hvit sommerfugl gjorde kur til hverandre. Bladet flakset av sted, og mintes de safter det en gang hadde hatt, og sommerfuglen fulgte etter, som et sendebud på hemmelig oppdrag. Idyll og forfall i en lekene virvel.
Fin lytteopplevelse, litt forvirrende handling, fikk ikke helt grep på hva romanen vil si meg, men artig ramme rundt historien
Tidligere har Rundberg imponert meg med trilogien Hekseknuten og nå er han ute med en ny trilogi for barn.
Dyktig barnebok forfatter
Det er ikke ofte jeg tar barnebok forfattere seriøst, noe jeg burde, men grunnen er at man ofte tenker at barnebøker er "lett" å skrive, men samtidig skjønner man at det er ikke det. Han er en av forfatterne som skriver for barn i moderne tid, jeg tar seriøst fordi han virker å vite hva barn vil lese om. Han skriver ikke bare for å "selge". Liker også at han tar barn seriøst ved å ikke bare skrive om lystbetonte ting, nesten som om han vet at barn tåler det.
Natteravnen er første bok i Stockholm trilogien, og det er historisk krim. Det er hard lesing siden det er om barnehjem. Den er om Mika som har vært der hele livet og gitt opp håpet om å få en ny familie. Hun skjønner at hun er alene i verden. En natt kommer ne vettskremt mann og leverer et spedbarn på døren. Hvorfor virket han så redd?
Det viser seg at innbyggere er skeptisk for tiden, fordi nye mord skjer selv om den kjente morderen forlengst er tatt og henrettet. Men det ser ut til at noen myrder igjen på samme måte som den forrige morderen. Er det en copycat, altså en hermegås, eller er det den "ordentlige" morderen som faket sin egen død?
Mika blir hentet av en politimann for å bli med ham på diverse oppdrag. Hun har rykte på seg for at hun har et godt øye til detaljer, noe han har bruk for. Klarer de å løse mysteriet sammen og gå overens?
Mørk krim for barn
Dette er en mørk og historisk krim for barn hvor handligen er lagt til i 1880, og Mika er vant til å passe på seg selv for å overleve. Hun er vant til å bli sett ned på og behandlet dårlig av andre når hun er utenfor barnehjemmet. Men hun lar seg ikke stoppe av den grunn. Hun vet at hun er en underdog, men likevel hjelper hun til med å ta seg av de minste på barnehjemmet. Hun er sterk fordi hun må, samme hvordan samfunnet betrakter henne.
En dyster og brutal krim for unge lesere, men ikke så voldsomt at de ikke tåler det. Jeg er spent på resten av trilogien, og skal sørge for å få med meg de to andre andre bøkene, også. Bare dumt at Rundberg ikke ga ut bøker da jeg var liten.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
Jøss, så dødt det har blitt her etterhvert... lite aktivitet, det var jo mange her før, ofte! Jeg kom plutselig på å se etter tråder, om det er noen aktivitet her. Det har jeg visst ikke gjort på lenge.
Himmelgraven, den leste jeg for noen år siden, den var helt fantastisk! Hvor har jeg den? Fikk lyst til å lese den om igjen nå. Har den på engelsk, Sky Burial.
Jeg har for første gang siden 2017 kommet forbi bok 1 i en serie, jeg skal akkurat til å begynne på bok 9 bare jeg får familien vel bespist på taco, etter at jeg leste ut bok 8 før i dag.
Serien jeg har gått løs på er den legendariske fantasy-serien The Wheel of Time, ikke pga HBO-serien, som jeg vurderer som en haug med søppel, men etter inspirasjon fra ei privat fantasy-fan – gruppe på Discord. Det eneste jeg er skuffa over foreløpig er info om at forfatteren ser ut til å ha vært en skikkelig drittstøvel. Bra skrevet serie, finurlig verden og rike karakterer. Winter's Heart står for tur.
Hanne Midtsund som svar til Readninggirl30 :
22:13, 1. juli 2022 Diskusjon: Lesehelgen 1- 3 juli 2022
Jeg leser «1984» av George Orwell. Leser den sammen med dystopisk lesesirkel her inne, leseperiode juni. Tia går så innmari fort og det er mye å drive med ute når det ikke regner, så jeg henger litt etter. Kommet ca halvveis og begynner engasjere meg i den. Tok litt tid, særlig første 50 s syns jeg var trå. Leser den på engelsk.
God bedring!
God lesehælj til alle!
Hvis du likte denne vil du kanskje også like:
Vannflaske om Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold:
18:55, 1. juli 2022
Hvis du likte denne vil du kanskje også like:
Hvis du likte denne vil du kanskje også like:
Hvis du likte denne vil du kanskje også like:
Åh, William! er tredje bok i Amgash trilogien. Vet ikke om det er planlagt trilogi eller om det kommer flere bøker i serien i skrivende stund, men foreløpig er det en trilogi, og bøkene kan fint leses frittstående.
Unikt vennskap
Lucy Barton er 63 år gammel, og hun har mistet sin andre ektemann, David. Han døde av sykdom og de hadde ikke barn sammen. Hun savner ham voldsomt, og prøver å holde sorgen på avstand. Heldigvis har hun fortsatt William, hennes første ektemann som hun har to døtre med. Selv om de har vært skilt i flere år, har de god kontakt og er gode venner.
I denne romanen får Lucy Barton et spørsmål fra William om hun vil være med på tur, fordi det er noen familighemmeligheter han har funnet ut av og som han vil undersøke videre, og ferden deres går til Maine.
Jeg fryktet at dette ville bli en noe damete roman, og det er ikke mye jeg frykter, men frykter dameromaner veldig mye. Jeg er ikke den som liker å lese om følelser og intimitet. Det interesserer meg ikke, men heldigvis var dette ikke en sånn bok. Dette er mer om tap, vennskap og stille opp for hverandre selv om man ikke lenger har et romantisk bånd til hverandre lenger. Liker at de kan erte hverandre uten at det ligger noe i det.
Lett og muntlig fortellerstemme
Litt uvant at boka er ikke delt opp i kapitler. Den er delt opp noe annerledes, men det fungerte helt fint. Det ga fortellerstemnen en muntlig tone. En fortellerstemme med mye flyt. Handlingen inneholder også mange pauser, som er satt opp på en annen måte fremfor å bruke kaptiler, men det opplevdes ikke som rart.
Følte ikke jeg ble godt kjent med Lucy Barton. Bare overflatisk og litt gjennom noen av tankene hun deler med leser, men det kan jo ha med at jeg ikke har lest de andre Lucy Barton bøkene. Man får nok et større inntrykk av henne da, når man leser de andre bøkene om henne, i stedet for kun denne ene boka. Men handlingsmessig følte jeg ikke at jeg måtte lese de andre bøkene om henne for det som eventuelt har hendt tidligere, blir nevnt i stikkordsform. Dermed er det ikke nødvendig å lese bøkene slavisk. Men, det er jo selvfølgelig opp til hver enkelt og hva man foretrekker. Noen kan lese midt i en serie, og andre må begynne helt fra begynnelsen. Man er forskjellig.
En fin og lett roman om godt voksne mennesker som fremdeles lærer noe nytt om seg selv og hverandre, og som opplever gode og vonde ting i livet. Man er aldri for gammel til det.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Forlaget Press, mot en ærlig anmeldelse)
Sist sett
