Under radaren er godt mulig en ukjent thriller, da den ikke har vært så synlig, og ofte er det befriende å lese bøker som ikke får oppmerksomhet overalt
.
Selv leste jeg den i sommer uten forventinger, for forventninger ødelegger så mye, så foretrekker å begynne på en bok uten noen forhåpninger, og denne endte opp som beste boka jeg leste i juni.
Kreativt plot
Anthony McCarten er fra New Zealand og han er egentlig manusforfatter. Han er mest kjent for å skrive biografiske filmer, men Under radaren er en helt annen sjanger. Den er om ti deltakere som får være med på en slags test som milliardær og geniet Cy Baxter skal prøve ut sammen med CIA. Deltakerne er svært forskjellige og de får to timer på seg før Baxters team skal oppspore dem ved hjelp av teknologi. Deltakerne skal gjemme seg i tretti dager, og den som blir funnet aller sist, vinner et pent pengebeløp. Er det mulig å unngå tekniske spor i disse dager, og er noen av deltakerne mer utspekulerte enn andre.
Under radaren er en svært akutell thriller med tanke på at vi legger igjen tekniske/digitale spor etter oss hver dag. Å gå under radaren var lettere for førti år siden. Deltakerne i boka må sørge for å ikke legge igjen spor, men også unngå at overvåkningskameraer gjenkjenner dem, både når det gjelder ansiktet og gåstilen deres. De må tenke helt annerledes enn det de er vant til, for å vare lengst mulig i konkurransen.
En annerledes hverdag
Dette virket som en artig og alvorlig thriller, og man ble nesten fristet til å være med i et slikt opplegg selv. Spesielt at man må tenke helt nytt i en helt annerledes hverdag, uten å bli fristet til å bruke teknologi, som gjør hverdagen for mange enklere enn det var i gamle dager.
Den som ikke har lest Under radaren ennå, frykter kanskje mye teknologisnakk i denne thrilleren, men frykt ikke, det er det ikke. Det er bare et lite snev av det. Så det er ingen tørrforklart teknologisk thriller som kanskje boka kan se ut som. Man følger deltakerne og blir kjent med dem fra deres perspektiv, og man blir også kjent med geniet Cy Baxter som har satt i gang det hele, og det var kjempeinteressant å lese fra begge sider av opplegget.
Selv om boka virker en smule stor, har den korte og lette kapitler, handlingen er svært engasjerende, og det er svært interessant i å få et innblikk i livene til karakterene som er i fokus. En thriller som er svært aktuell, spennende og har et tema som er både lekent og alvorlig.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
Svenske John Ajvide Lindqvist er egentlig horror forfatter, og de fleste kjenner til La den rette komme inn, som også ble filmatisert.
En brutal midtsommer feiring
Nå prøver han seg som krimforfatter og Skriften i vannet er første bok i Blodstormen serien. Man blir kjent med tidligere politietterforsker Julia Malmros som nå er forfatter på fulltid. Hun får æren av å skrive den neste boka i Millennium serien, men får å kunne gjøre det, er hun nødt til å snakke med noen som kan en del om hacking, for å fremstille Lisbeth Sander som troverdig. På grunn av det, blir hun kjent med Kim Ribbing, som er en del år yngre enn henne. Han virker komplisert. Etter å ha skrevet første utkast, og etter slakting fra kvinnen som sitter på rettighetene av Millennium serien, er misfornøyd med hennes utkast, og etter at Julia gjør en dårlig opptreden på Tv, flykter hun til sommerhuset til ting blir rolig igjen. Men der rekker hun ikke å bli lenge, da noe fryktelig skjer som hun blir vitne til etter den fryktelige hendelsen. Hvem står bak og hva er motivet. Klarer Julia å la være og blande seg inn i saken, og blir det noen bok? Vil Astrid, jenta som overlevde denne tragedien, komme seg videre i livet?
Som første gang som krimforfatter gjør John Ajvide Lindqvist det bra. Boka er mørk, engasjerende og den består av flere aspekter. Man blir godt kjent med både Julia Malmros, Kim Ribbing og Julias eksemann, Jonny Munther, som fremdeles er i poltiet. Personlig likte jeg ham bedre enn Julia. Julia er litt for kaotisk å lese om, noe som er forståelig, da hun er i en vanskelig fase i livet.
En smule tungtrødd midtparti
Den er noe tungtrødd midtveis i handlingen, da dialog og hendelser oppleves som noe gjentakende, spesielt partiene mellom Julia og Kim. Sammen kan de irritere på seg en gråstein, men det har sin sjarm, det også. Så liker den uvanlige dynamikken de gir.
Synes at horror bøkene hans er mer fengende, minus La den rette komme inn som jeg ikke likte, men likte Menneskehavn og Håndtering av udøde veldig godt. Med Skriften i vannet beviser han at han kan behersker flere sjangere, og selv om Skriften i vannet aldri ble helt spennende. I stedet hadde den andre kvaliteter som gode karakterbeskrivelser og tar opp interessante temaer. Jeg leser gjerne neste bok.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse
Det er ikke ofte jeg leser bøker om andre verdenskrig, i hvert fall ikke bøker som er beregnet for ungdom.
Bør man følge sine foreldres fotspor?
Den gylne stjerne setter fokus på Narvik og hvordan krigstiden var der. Man blir kjent med femten år gamle Harald, som er enebarn, og som mange andre tenåringer, har han sine redsler. Han og foreldrene lever i trange kår og må klare seg med det de har. De lapper sammen klær og sko så godt de kan for å overleve, og mat er det lite med. Foreldrene hans er i NS, og når Harald er gammel nok, skal han få være med på sitt første møte. I mellomtiden får Harald besøke steinbruddet for å se på sovjetrussiske arbeidere. Der får han øye på Viktor og selv om de ikke snakker samme språk, skjønner de hverandre. Harald skjønner såpass at Viktor, som er omtrent på hans egen alder, ikke kommer til å overleve der lenge. Derfor sniker han med seg ting til Viktor hver gang han er der. Samtidig er han mobbet og fryst ut, også av hans nærmeste venn siden foreldrene hans er i NS. Kommer Harald til å endre foreldrenes syn på det som foregår, og er han sterk nok til å stå i mot deres ønske?
Dette er en enkel bok å lese, og samtidig ikke. Man leser om en ungdom som ønsker rettferdighet i en mørk og brutal hverdag. Hvordan skal han klare det alene, og siden han er så ung? Det var også interessant å lese om et sted som var hardt rammet. Det var også interessant å se hvor ulikt syn han og foreldrene hans hadde. Også hvordan han ble behandlet av sine jevnaldrene fordi de visste hva foreldrene hans trodde på. Lindahl beskriver den usikre tiden og utfordringene på en troverdig måte.
Hovedpersonen virket yngre enn sine femten år
Selv om jeg ofte leser ungdomsbøker og har likt mange av dem, ville jeg nok ha foretrukket denne boka som en bok for voksne fra et voksent perspektiv. Harald er femten år, men det virket nesten som om han var litt yngre. Det føltes mer ut som om han var rundt tolv-tretten år. Litt naiv og ung til sinns. Syntes heller ikke at jeg ble altfor kjent med foreldrene hans, og samholdet mellom foreldrene og Harald var noe fraværende. Skjønner at karakterene levde i en helt annen tid, men hadde ikke hatt noe i mot å bli bedre kjent med dem som en familie.
Den gylne stjerne er uten tvil en god og alvorlig ungdomsroman om andre verdenskrig. Men som nevnt ville jeg nok ha foretrukket å ha lest fra et voksent perspektiv med tanke på tema, og noen av retningene underveis var litt vel lettvinte.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
Hanne Midtsund som svar til Ajiniakra :
12:09, 25. juli 2023 Diskusjon: Ajiniakra om Fluenes herre av William Golding av William Golding
Gru-gleder meg til denne! Husker jeg så deler av filmatisering i svart/hvitt da jeg var liten/ung. Var en scene der jeg syntes var veldig ubehagelig. Spent på hvordan det oppleves i tekst og hvordan det oppleves når jeg nå er en god del eldre..
Rufsetufsa om The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires av Grady Hendrix:
20:20, 19. juli 2023
For to år siden leste jeg min første bok av Grady Hendrix, og det var The Final Girl Support Club, og jeg må si at jeg likte denne bedre, selv om jeg elsker final girls konseptet, også.
Selv om The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires ikke består av final girls konseptet, var denne mer underholdende, mørkere og morsommere å lese. Dette er en bok som ikke er alvorlig horror og det er heller ingen grøsserkomedie, men har en hårfin grense. En fin mellomting.
Kjedelig hverdag
Som man skjønner på grunn av tittelen, er dette en vampyrbok. Det er 90-tallet og Patricia Campbell er lei av husmorlivet. Hun lager mat, passer barna, vasker hus og steller hage. Mannen ser hun ikke ofte til da han jobber mye, og moren hans bor hjem hos dem siden hun er senil og pleietrengende. Heldigvis har Patricia bokklubben, hvor hun får anledning til å snakke med andre kvinner. De velger bøker, leser dem og møtes for å drøfte dem. De leser ofte mørke bøker som true crime, thrillere og horror. Da noen dør i nærområdet deres i Old Village, flytter James Harris inn, og påstår at han er grandnevøen til husets tidligere eier. Han blir godt likt av alle.
Men helt siden han har flyttet inn, begynner Patricia å oppleve merkelige ting. Hun føler seg ikke lenger trygg i sitt eget hjem, og da hun blir vitne til noe grusomt og uforståelig, må hun sørge for at alle får vite hva som egentlig foregår. Men hvordan skal hun fortelle det uten at folk skal se på henne som en sprø person?
Noen ganger er det lov å være dorutsibar
Boka kan virke forutsigbar, og noen ganger gjør det ikke noe, hvis boka er skrevet på en god og underholdende måte, og det var denne, uten tvil. Har ofte lest horror hvor jeg har likt stemningen og konseptet, men lenge siden jeg har blitt underholdt som med denne, og det var virkelig på tide. The Southern Book Club's Good Guide to Slaying Vampires minnet meg litt om skrekkfilmer jeg elsket å se under oppveksten på 80 og 90-tallet. Da filmene var noe hemningsløse og mer vågale.
The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires er en slags blanding av Deseperate Housewives og en voksen versjon av Fright Night. I Fright Night filmene, både i originalfilmen og nyversjonen, er hovedkarakteren en tenåring, men her er hovedkarakteren en godt voksen kvinne. Det er det jeg mener med voksnere versjon.
Karakterene er ikke spesielt troverdige og det var heller ikke noen å relatere til, men det gjorde ikke noe. Her gikk sidene nesten av sted av seg selv, stemningen var både småmorsom og uhyre interessant. Kunne ha sagt så mye mer om boka, men dette er en bok man bør oppleve. Skjønner at The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires ikke er noe for alle, men hvis man liker hemningsløs, dyster og underholdende vampyrbok, er det bare å hive seg over denne. Hadde nok ikke kjedet meg i Old Village.
Fra min blogg: I Bokhylla
Veldig lærerik og fin bok, jeg fikk med meg mange tips og mange gode forklaringer på hva som bidrar til å gjøre oss ensom.
Når hele sommerferien går til helvete ...
Urettferdig sommerferie?
Særlig hvis man hadde andre planer og man har foreldre som forandrer på dem. Det skjer med Karoline. Hun hadde sett for seg en herlig sommerferie med bestevenninnen, men på grunn av oppussing hjemme, sender foreldrene henne bort på campingtur med bestemoren. De skal tilbringe sommeren ved Hersjøen Camping. Verre kan det ikke bli. Med laber stemning, blir hun med bestemoren sin da hun ikke har noen valg. På campingplassen begynner hun å henge med Norah, og de blir nysgjerrige da en gutt som heter Mathias dukker opp. Hvem er han?
Samtidig er Karoline dødsforelsket i en gutt som hun følger på sosiale medier, og jo mer hun blir kjent med Mathias blir hun usikker på hvem han er, fordi det føles ut som om det er noe han ikke forteller henne.
Det er nok sommerferie for de fleste og mange er ute etter drømmeferien. Denne boka er et godt eksempel på det. Dette er en ungdomsbok med mye følelser, sommerstemning og det å føle seg litt utenfor, spesielt når man bruker sosiale medier. Selv om ting ikke går helt etter planen, kan det skje noe fint eller kanskje ikke noe skjer i det hele tatt, og det blir en vanlig ferie. Karoline får oppleve begge deler. Hun blir kjent med seg selv, hun blir kjent med ukjente følelser, og innser at ikke alle er verdt å forelsket i, for ikke alle er den de utgir seg for å være.
Altfor forutsigbart
Kjendiscrush er første bok i Kjendiskjæreste trilogien. Den er svært lettlest og er delvis om umulig forelskelse som er beskrevet på en god måte, og som mange ungdommer kanskje kan kjenne seg igjen i. For noen voksne kan Kjendiscrush virke vel fluffy og noe utroverdig. For min del ble dette altfor åpbenbart, selv til ungdomsbok å være. Kommer nok ikke til å lese resten av trilogien, da dette ikke er min sjanger eller tema.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
Ekte gjenferd er en fin innføring for barn som vil ha noe skummelt å lese, og som kanskje vil bedre kjent med norske spøkelser?
Faktabok om kjente gjenferd
Hva man tror på eller ikke, er ikke så nøye. Selv leser jeg slike bøker fordi det er fascinerende. Ofte leser jeg slike bøke for moro skyld og for å lære mer om temaet. Det er jo en kjent sak at Norge består av mange overnaturlige myter, og dette er en samling av de mest kjente. Denne samlingen består av sytten myter/fenomener. og de er kjente for oss fleste. Selv kjente jeg til alle. Boka er på ingen måte skummel, heller ikke for unge lesere, tror jeg, da tonen er ganske saklig. Boka er beregnet som en slags faktabok for unge lesere fremfor at det skal være skummelt og uhyggelig. Noe Camilla Otterleigjør på en fin måte. Tekstene er passe lange, saklige og forståelige. De kan kanskje bli en smule monotone, hvis man leser flere av historiene i samme slengen.
Illustrasjonene er laget av Tiril Valeur og de passer godt til målgruppen og historiene, men for min del ble det litt barnslig. Jeg liker fargebruken og stemningen de får frem, men stilen minner meg noe om manga som jeg av en eller annen grunn ikke er så glad i. Kunne ha tenkt meg mer creepy illustrasjoner, men så er ikke boka beregnet for voksne, noe man må huske på.
Kom gjerne med tips til lignende bøker
Bakerst i boka er det med kilderegistrering, og det er synd at de fleste er fra forskjellige nettsider i stedet for kilder til bøker. Grunnen til at jeg etterlyser dette, er at jeg selv kunne ha tenkt meg å ha lest flere lignende bøker, samme om det er på norsk eller engelsk. Synes det er vanskeligere å finne spøkelseshistorier/fakta om gjengerd i bøker nå enn det var før i tiden. Synes det er både spennende og uskyldig moro.
De mytene jeg likte best å lese om var Dødens budbringer, Den hevnlystne hustrua og Den grusomme nazisten, og savnet flere historier og fra større deler av landet, men alt i alt en fin innføring for unge lesere som vil lese om det overnaturlige og myter generelt. En god bok å få med seg en rolig sommerkveld. Terningkast fire til handling og terningkast to til illustrasjonene.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
Hanne Midtsund som svar til Torill Revheim :
03:53, 7. juli 2023 Diskusjon: Diskusjonstråd til felleslesing av Kniven i ilden av Ingeborg Arvola
LEST FERDIG
Leste denne i romjula 2022, og dette skrev jeg om den på min bookstagram-konto @jordmorhanneleser den 31/12-22:
«Denne boka og en boks med lakriskuler fikk jeg av sønnen min til jul i år. Starta på boka 1.juledag og ble ferdig i dag, årets siste dag. Jeg er glad jeg ikke hadde satt opp liste over årets beste leseopplevelser enda, for denne gikk rett inn der. For en fantastisk bra bok. Godt språk, poetisk og vakkert. Flotte beskrivelser av natur og dyreliv i Finnmark. Beskrivelser av livet på midten av 1800-tallet med sine normer og regler og ikke minst arbeidet for å klare å ha mat nok og husly til seg og sine. Evner som går i arv, Guds ord og overtro hånd i hånd. Og så er det kjærligheten, så vanskelig men likevel så sterkt mellom disse to som er bokens hovedpersoner. En forbudt kjærlighet som likevel leves ut, fordi det ikke er mulig å holde tilbake. Gleder meg at det er varslet at dette skal bli en trilogi!»
Møtte forfatteren på et bokbad av henne holdt av Norli Kremmertorget her i Elverum i slutten av april i år. Veldig interessant å høre hvordan hun har jobba med boka. Hun har lest i kirkebøker og gamle protokoller av alle slag. Spennende! Da jeg fikk signert bøker av henne, sa jeg at jeg gleder meg veldig til oppfølgeren. «Det gjør jeg også», svarte forfatteren blidt! Artig!
Hanne Midtsund som svar til Cathrine Pedersen :
03:38, 7. juli 2023 Diskusjon: Ajiniakra om Veien av Cormac McCarthy av Cormac McCarthy
Veldig interessant hvordan man opplever historier så forskjellig. Enig i at det er dystert og mørkt, men jeg synes nok likevel det er en ganske stille historie. Det som nevnes av kannibalisme føltes veldig kortvarig ut for min del.
Sist sett
