Bokelskere.no

Det foregår en skremmende kampanje i spesielt USA og Storbritannia, men ideene spres videre til andre vestlige land. Dette er forsøkene på å omskrive historien til politisk korrekthet med hensyn til kjønn og rase, den såkalte «woke»-kulturen. Aktivister på venstresiden, spesielt i USA, har gjort rasisme og kjønnsideologi til nye kampanjesaker, hvor den som ikke er enig, forfølges og i mange tilfeller mister jobben. Selvsensur blir resultatet; få våger lenger å mene noe annet enn det som er definert som den korrekte mening.

Det er et stort konformitetspress i vestlige land for tiden, spesielt når kontroversielle og omstridte tema er oppe til debatt. Identitetspolitikken er én årsak, en annen er rettsliggjøringen av politikk i det offentlige ordskiftet. Så da er frimodighet en mangelvare, men også likhet - at alle borgere kan delta i debatt om alt. Kan menn delta i abortdebatt? Tør de? Eller hvite i debatt om rasisme - menn om feminisme? Identitetspolitikken sier nei. Klima? Sterkt moralisert felt. Og rasjonalitet - er det fakta som debatteres? Ikke dersom moralisering preger ordskiftet eller debattantene har sin egen subjektive realitet.

Den norske utenrikspolitiske «debatten» handler veldig ofte om å si de «rette tingene» framfor å skjære gjennom til sannheten.

Unge mennesker er ekstremt opptatt av identiteter, men ikke av nasjonal identitet. Denne identitetspolitikken handler om tre fellesskap: kjønn, etnisitet og rase, men merkelig nok ikke om nasjonalt fellesskap. Men dette handler om det man bør kalle privatsfæren. Om jeg er litt same eller litt svensk, hva har dette med min borgerrettighet som norsk å gjøre? Vår tids identitetspolitikk handler ikke om en kamp om å bli anerkjent som likeverdig individ i et nasjonalt fellesskap. Det har bikket over og dreier seg om å få anerkjennelse for særbehandling og grupperettigheter.

Det er ikke lett å ha en respektfull debatt om sensitive tema som abort eller migrasjon. Jeg vil også mene at det som presenteres om slike tema, ofte preges av moralisering som teknikk for å gjøre en motstanders synspunkter illegitime. Da får vi mer polarisering, og noen synspunkter blir «innenfor», andre «utenfor». Stempling er en annen teknikk som man kan si er moraliseringens fetter: verre, men mer effektiv.

Jeg er bekymret over utviklingen. I et nøtteskall handler det om intoleransen overfor motsatte synspunkter og innskrenker ytringsfrihet. Denne er størst når identitetspolitikken, også kalt wokeisme, slår til mot dem som mener noe annet enn den om kjønn, rase og etnisitet.
…
Det er ofte moralisering som brukes som hersketeknikk overfor dem som er uenige - at man påstår at eget standpunkt er moralsk best. Da blir den andres standpunkt det motsatte. Dette er ikke debatt. Og ved moralisering og stempling blir helt legitime standpunkter definert som uakseptable

Jeg vil aldri omtales som en «kropp med livmor». Da er jeg virkelig krenket! Og de som har fjernet livmoren, er de «kropp uten livmor»?
Dette tror man nesten ikke kan være sant. Men i Storbritannia ville Jordmorforeningen avskaffe «mother» og innføre «postnatal people», noe som førte til store protester. Noen ville innføre «human milk» i stedet for «mother’s milk» og «chest-feeding» i stedet for «breast-feeding». Dette er absurd.

Aktivister som mobiliserer for noe nytt med diskriminering, får enorm makt. Det anerkjente britiske tidsskriftet The Lancet begynte for eksempel å skifte ut ordet «kvinne» med «kropper med livmor». Dette ble det protester av. Men det oppsiktsvekkende er ikke at man protesterer på at «kvinne» skal erstattes av noe oppkonstruert som reduserer kvinnen til et organ, men at The Lancet lar seg presse til å innføre et slikt språk. Dette går Nittenåttifire en høy gang, nytale av verste sort.

I 1917 gikk sentralstyret i Norsk Arbeidsgiverforening til det skritt å vedta et yrkesforbud for alle syndikalister. Foreningens medlemmer ble forbudt «at anta offentlig erklærte syndikalister», og sentralstyret påla dem «at avskjedige saadanne, som allerede har faat sysselsættelse». Det som ikke ble offentlig kjent, var at deler av dette disiplineringsarbeidet ble gjennomført i full forståelse med LO-leder Ole O. Lian.

Med henvisning til rettsprosessen mot Thrane 70 år tidligere konkluderte Tranmæl: «Loven kommer alltid etter utviklingen. Den går aldri foran, skaper aldri noe nytt. Alt det nye må først kjempe seg fram. Først når det har seiret, blir det lov.»

Selv den mest vulgære propaganda inneholder vanligvis et element av sannhet.

Wall Street Journal tar hvert år for seg de beste finansanalytikere og ber dem om å forutse hva som kommer til å skje, og sammenligner valgene deres med tilfeldig gjetning med bruk av en dartblink. Det viser seg som regel at dartblinken er omtrent like god. Det er ikke det at folkene på Wall Street er dumme. Det er bare vanskelig å forutsi. Å prøve å forutsi hvor stor den økonomiske veksten og inntektsnivået vil være om to år fra i dag er så godt som umulig. Å prøve å forutsi hvordan noe vil være om førti år er tullball.

Alle andre, unntatt Høyesterett visste at tilståelsene var framkommet under tortur. Moshe Etzioni, en av høyesterettsdommerne, var i London i 1977 eller deromkring. Han ble intervjuet av Amnesty International, som spurte hvordan israelerne kunne få en så høy grad av tilståelser. Alle vet hva det betyr. Han sa: Araberne har en tendens til å tilstå. «Det er en del av deres natur».

Sannsynligvis er israelsk tortur blitt mer systematisk og grundig undersøkt enn kanskje noen annen. Grunnen er at man må ha høyere standarder i undersøkelsen. Hvis man diskuterer tortur i Pakistan, trenger man ikke ha særlig høye standarder. En fange forteller at han er blitt torturer, OK, en overskrift. Sier man det samme om Israel må man oppfylle fysikkens standarder. Så når det sveitsiske menneskerettighetsforbundet, Amnesty International eller London Insight-teamet foretok studier av tortur i Israel, var de omhyggelige. Men de kunne likevel ikke få disse studiene kommentert i USA.
Dette var i 1970-årene. Kanskje de ble nevnt en gang. Jeg husker tilfeller der pressen trykket israelske benektelser, men ikke den opprinnelige rapporten.

... ta dagens artikkel om World Economic Forum i Davos, Sveits, i New York Times. Den snakker om at de rike må få en sterkere følelse av sosialt ansvar. Ikke sånn å forstå at fattigfolk burde organisere seg og ta det de har rett til. Ikke sånn at vi skulle hatt et demokratisk samfunn der folk organiserer seg og overtar og tar sine egne avgjørelser. Men vi rikfolk burde være litt mer velgjørende. Plebsen kunne bli uregjerlig.

Malmen som råstoff for denne produksjonen kom hovudsakleg frå den dåverande Gullkysten, det nåværende Ghana i Afrika. Gruvene låg i Nsuta inne i landet, utskipingshamna heitte Takoradi. Frå smelteverket i Sauda på den skandinaviske Regnkysten gjekk ferdigprodukta, som var halvfabrikater til bruk i stålproduksjonen, til metallindustrien i dei engelske Midlands og det tyske Ruhr. Kol og koks, som også blei brukt i smelteprosessen, kom i fredstid vanlegvis frå Cardiff i Wales, Newcastle og andre gruvestrøk rundt Nord-sjøbassenget. Skatteoppgåvene gjekk til Cragmore på Bermuda, overskotet til New York City. Malm frå Gullkysten, svart kol fra Wales, kvite kol frå den norske Regnkysten, overskotet til New York, og skatten til Sjørøverøya. Som dei andre einsidig industristadane var også Sauda integrert del av ein fullt utvikla globalisert økonomi.

Den urbane multikulturalismen er kjenneteikne ved å sjå fordomsfritt på at framandkulturelle tenarar lagar mat for og vaskar opp etter urbane herrefolk.

Denne kasseringen av 25-60 prosent av befolkningen er blitt kjennemerke for Chicagoskolens korstog siden «elendighetsbyene» begynte å dukke opp over hele det sørlige Latin-Amerika på syttitallet. I Sør-Afrika, Russland, Irak og New Orleans bygger de rike murer rundt seg selv, Israel har tatt dette et skritt videre: De har bygget murer rundt de farlige fattige.