Bokelskere.no

-Har du sett hva de skriver i Norge, sa president
Lyndon Baines Johnson, mens han sølte bløtkakestykker
over dagens post: - De skriver at CIA har infiltrert seg
i AUF og hele den sosialistiske internasjonale ungdoms-
bevegelsen.
-Ikke dårlig, sa Lyndon B. Johnson før han kysset
sin hustru og to sjarmerende døtre, begge med møydom,
og gikk på kontoret.

Enkelte kvelder gjorde han opp bål på stranden og satt der inntullet i pleddet sitt…
Flammene krenget i vinden og sjøspruten freste i den brennende veden. Han så den brenne til kull. Glørne blusset og spaknet og blusset og filler av ild skjente bortover stranden i mørket.

Du har vel ikke glass.
På kjøkkenet.
Western skulle til å reise seg.
Jeg tror ikke du har lyst til å gå ut dit.
Han satte seg igjen.
Det er ikke noe vakkert syn. Vasken er så full av tallerkener at man må gå ut for å pisse.

«Å føle er et ork.»

The principal conflict in today's world is between the United States and China. This book by professor Hudson explains this conflict as a prosess of international transformation, above all in the sphere of economic systems and policy. He explains why the U.S.-China conflict cannot simply be regarded as market competition between two rivals. It is a broader conflict between different political-economical systems - not only between capitalism and sosialism as such, but between the logic of an industrial economy and that of a financialized rentier economy increasingly dependent on foreign subsidy and exploitation as its own domestic economy shrivels.
(Fra forord, side III)

´I´m not looking for Miss Right, lads,´ he mumbled! ´I´m looking for Miss Right now.

I got home before dawn, being sick outside the door. (The week before I was sick inside the door. My uncle was pleased with the difference.)

… jeg har erfaringer både med UFO-fortellinger og med sekter av forskjellige slag. Det er lett å la seg fange. Særlig for den som kjører av sted med litt flate dekk, for å si det på den måten.

«Jeg suger bare på en ting, Nick!»
«Og hva er det, Kitty?»
«Kan du ikke gjette?»
«Nah ...?»
«Se nedover deg selv, Nick.»
«Ok.»
«Hva ser du?»
«Drink. Telefon.»
«Hva mer, Nick?»
«Skoene mine ...»
«Nick, hva er den store greia som stikker ut der mens du snakker med meg?»
«Å, den! Det er magen min!»

Av og til tenkte jeg på leveren min, men leveren sa aldri noe, den sa aldri, «Slutt med det der, du tar livet av meg, og da vil jeg ta livet av deg!» Hvis vi hadde hatt snakkende levere ville vi ikke trengt AA.

Jeg satt der i regnet.
Telefonen ringte. Jeg tørket av den med en forfalt regning fra ligningskontoret, og tok den.

«Leser du Celine?» spurte en kvinnestemme. Stemmen hennes hørtes ganske sexy ut. Jeg hadde vært lenge alene. Noen tiår.

Cambridge trakk invitasjonen til et forskningsopphold til den kjente professoren Jordan Peterson etter at noen studenter mente at han ikke representerte deres meninger. Som om han skulle det! Han skulle utfordre deres meninger, ikke være enig med dem - universitetets hovedoppgave er sannhetssøken, ikke enighet om meninger.

Det foregår en skremmende kampanje i spesielt USA og Storbritannia, men ideene spres videre til andre vestlige land. Dette er forsøkene på å omskrive historien til politisk korrekthet med hensyn til kjønn og rase, den såkalte «woke»-kulturen. Aktivister på venstresiden, spesielt i USA, har gjort rasisme og kjønnsideologi til nye kampanjesaker, hvor den som ikke er enig, forfølges og i mange tilfeller mister jobben. Selvsensur blir resultatet; få våger lenger å mene noe annet enn det som er definert som den korrekte mening.

Det er et stort konformitetspress i vestlige land for tiden, spesielt når kontroversielle og omstridte tema er oppe til debatt. Identitetspolitikken er én årsak, en annen er rettsliggjøringen av politikk i det offentlige ordskiftet. Så da er frimodighet en mangelvare, men også likhet - at alle borgere kan delta i debatt om alt. Kan menn delta i abortdebatt? Tør de? Eller hvite i debatt om rasisme - menn om feminisme? Identitetspolitikken sier nei. Klima? Sterkt moralisert felt. Og rasjonalitet - er det fakta som debatteres? Ikke dersom moralisering preger ordskiftet eller debattantene har sin egen subjektive realitet.

Den norske utenrikspolitiske «debatten» handler veldig ofte om å si de «rette tingene» framfor å skjære gjennom til sannheten.

Unge mennesker er ekstremt opptatt av identiteter, men ikke av nasjonal identitet. Denne identitetspolitikken handler om tre fellesskap: kjønn, etnisitet og rase, men merkelig nok ikke om nasjonalt fellesskap. Men dette handler om det man bør kalle privatsfæren. Om jeg er litt same eller litt svensk, hva har dette med min borgerrettighet som norsk å gjøre? Vår tids identitetspolitikk handler ikke om en kamp om å bli anerkjent som likeverdig individ i et nasjonalt fellesskap. Det har bikket over og dreier seg om å få anerkjennelse for særbehandling og grupperettigheter.

Det er ikke lett å ha en respektfull debatt om sensitive tema som abort eller migrasjon. Jeg vil også mene at det som presenteres om slike tema, ofte preges av moralisering som teknikk for å gjøre en motstanders synspunkter illegitime. Da får vi mer polarisering, og noen synspunkter blir «innenfor», andre «utenfor». Stempling er en annen teknikk som man kan si er moraliseringens fetter: verre, men mer effektiv.

Jeg er bekymret over utviklingen. I et nøtteskall handler det om intoleransen overfor motsatte synspunkter og innskrenker ytringsfrihet. Denne er størst når identitetspolitikken, også kalt wokeisme, slår til mot dem som mener noe annet enn den om kjønn, rase og etnisitet.
…
Det er ofte moralisering som brukes som hersketeknikk overfor dem som er uenige - at man påstår at eget standpunkt er moralsk best. Da blir den andres standpunkt det motsatte. Dette er ikke debatt. Og ved moralisering og stempling blir helt legitime standpunkter definert som uakseptable