Bokelskere.no

Foreldre «vet» (selv uten å ha fått opplæring) at det er lurt å snakke «babyspråk», bruke tydelige ansiktsuttrykk og gi babyene tid og mulighet til å respondere og imitere. Både foreldre og barn faller naturlig inn i en «samtale»-rytme der hver får sin tur. Og babyene responderer på måter som synes å være «programmerte», men som også er avhengig av en aktiv og oppmerksom voksenpartner. Blir den voksne forstyrret, for eksempel av en mobiltelefon, går kommunikasjonen lett i stå. Og om barne ikke får den rette kommunikasjonen fra de voksne, blir de hemmet i sin utvikling.

I følge sjefen i OpenAI, Sam Altman, er det (dataguruen) Stephen Wolfram som har gitt den beste forklaringen på hva chatGPT gjør. Wolfram skriver at en grunn til at chatGPT lykkes så godt, er at menneskelig språk egentlig er enklere enn vi har trodd. Og han sammenligner språkmodellenes prestasjoner med små barns: De lærer seg nemlig også språk på en helt utrolig rask måte. Ikke bare enkeltord, men også grammatikken. De lærer de nødvendige reglene, uten at noen har fortalt dem hva eller hvordan disse er. Akkurat som chatGPT, lærer barna å bruke språk ved mengdetrening. Og ofte uten noen form for instruksjon.
Wolfram mener forklaringen på dette er at det finnes strukturer i språket som vi enda ikke har identifisert, men som gjør det enklere å lære enn vi har antatt. Dette gir språket en regularitet som begrenser hvor mye det nevrale nettet må lære. Og disse strukturene er noe barn -og språkmodeller - kan lære gjennom store inntak av data.

For å lære å bruke språk, og å tenke, må barn få kommunisere med voksne, helst med direkte ansiktskontakt. Og ikke minst må de høre mye, levende språk. Vi har sett eksempler på hvor skjevt dette kan gå, for eksempel med barnehjemsbarna fra Ceaușescus Romania. Likevel er vi i ferd med å gjøre noe av det samme i dag - ved å overlate barn til skjermmedier i stedet for levende kontakt. Hvilke følger dette kan få for barns sosiale og kognitive utvikling, og for samfunnet, er vi så vidt begynt å oppdage.

Når vi snakker om kunstig intelligens, eller KI, har vi (inkludert de som utvikler denne teknologien) en tendens til å snakke om intelligens som noe som finnes inne i hvert menneskes hode, som en individuell «teknologi». Men hemmeligheten bak menneskehetens suksesser, og det som har berget oss fra mange katastrofer, er den kollektive intelligensen vi er koblet til, og som vi benytter oss av hver gang vi tenker, hver gang vi vurderer noe. Ikke bare hva vi lærer oss i kulturen vi lever i: fra foreldre, fra skole og så videre. Det vi også bærer med oss, uten å tenke over det, er den samlede kunnskapen evolusjonen har lagret opp gjennom millioner av år.

Mye av det vi har nytte av å vite, har vi stolt på at andre har orden på, mens vi nå «outsourcer» det til datamaskiner og mobiler slik at vi kan frigjøre hjernen til andre ting. Som riktignok ofte er å laste opp kattevideoer eller spille dataspill, men også mer nyttige formål. Hadde vi kun hatt kunnskapen i vårt eget hode å stole på, hadde vi ikke kommet langt. I nesten alt vi gjør, benytter vi oss av teknologi vi ikke forstår, til et formål vi ikke skjønner alle konsekvenser av. Men andre har testet det ut for oss.

Mens det «aktive» nettverket kan skrus av eller på, når vi plutselig trenger å være fokusert (fordi vi for eksempel ser et dyr ute i veien og må bremse eller svinge unna), så krever «hvilenettverket» mer tid for å komme i gang. Og det blir mye lettere forstyrret, ikke bare av faktiske forstyrrelser, med også av forventede hendelser. Oversatt til dagens forhold - der vi nesten hele tiden er «online», og konstant mottar informasjon - betyr dette at hvilenettverket får stadig færre muligheter til å bli skrudd på. Hva dette betyr for oss, hvordan vi fordøyer den informasjonen vi får og hvordan vi klarer å integrere denne, slik at vi kan bli klokere og ikke bare mer forvirret av nye inntrykk, er noe vi enda ikke vet så mye om. Men det er rimelig å anta at det kan ha noe uheldige følger.

Nøyaktig hva som foregår i hjernen når vi sover, vet vi ikke, men noe er det. Og det gjelder også lange perioder når vi er våkne, men ikke fokusert på noe spesielt. Da driver hjernen med ryddearbeid og rekonstruksjon. Det er da inntrykk og korttidsminne blir sortert, integrert og lagret der hjernen finner det mest hensiktsmessig. Men det som også gjerne skjer da, er at inntrykk, biter med informasjon, finner sammen med informasjon som er lagret fra før, og dermed «gir mening». Det er ikke tilfeldig at mange forskere, kunstnere og også helt «normale» mennesker, får sine beste ideer når de våkner om morgenen, eller når de dagdrømmer. Det er gjerne da hjernens «hvilenettverk» melder fra at det har gjort en oppdagelse.

There are essentially two types of society; mixed economies with public checks and ballances, and oligarchies that dismantle and privatize the state, taking over its monatary and credit system, the land and basic infrastructure to enrich themselves but choking the economy, not helping it grow. The lesson of history is that privatized oligarchies polerize and become failed states. Mixed economies with governments strong enough to protect their society and people from predatory rentier exploitation are successful and resilient.

Seeing the Pax Americana unravelling, Brzezinski by 2016 acknowledged that United States «is no longer the global imperial power». That is what is making so urgent its antagonism toward China and Russia, along with Iran and Venezuela. The conflict is deeper than just national trade rivalry. The underlying issue is whether money and credit, land, natural resources and monopolies will be privatized and concentrated in the hands of a rentier oligarchy or used to promote general prosperity and growth. This is basically a conflict between finance capitalism vs. socialism as economic systems.

Den økonomiske beslutningsmakten er sterkt sentralisert, og John Dewey kan knapt sies å ha overdrevet da han omtalte politikk som «den skyggen som kastes over samfunnet av storkapitalen».

Akkurat hvor redusert den offentlige arenaen burde være, er et omstridt spørsmål. De siste 30 årenes nyliberale initiativer har hatt som formål å innskrenke den og overlate den grunnleggende beslutningsprosessen til private tyranniet som stort sett ikke kan stilles til ansvar, og som er nær knyttet til hverandre og til noen få mektige stater. Dermed kan demokratiet overleve, men i en sterkt redusert utgave.

Et annet sentralt mandat for Institutt for futuristisk lingvistikk er arbeide for å bevare norsk som bruksspråk i Norge. Hun som er ansvarlig for prosjektet Maintenance of Norwegian as the Future Language of Norway, har spurt om det hadde vært mulig å publisere i alle fall deler av arbeidet på norsk, men det måtte instituttledelsen avvise, for med norsk som publiseringsspråk kan resultatene bare publiseres i norske, til nød skandinaviske, tidsskrifter, det gir ikke nok credits, som igjen er grunnlaget for kommende års bevilgninger til Futling.

Thelonius Monk har sagt: «Det jeg vil si, er at du må spille som du selv vil. Ikke bry deg om hva verden har lyst til å høre. Om du spiller akkurat sånn som du har lyst til å spille, så vil verden komme etter og forstå hva du holder på med. Selv om det kan ta femten-tjue år. «

I følge ny forskning øker antallet nerveceller som dannes i hippocampus radikalt ved aerob trening. Med aerob trening menes aktiviteter som svømming eller jogging, altså middels anstrengende trening over lengre tidsrom. Men om man lar de nyfødte hjernecellene bare ligge der, forsvinner de etter tjueåtte timer uten å ha gjort noe som helst nytte for seg. Det er skikkelig bortkastet. Om de nyfødte hjernecellene derimot utsettes for intellektuell stimulans, aktiveres de, kobler seg på hjernens nettverk og blir en organisk del av et signalformidlende fellesskap.

Raymond Carver, en forfatter jeg har stor respekt for, likte også denne formen for finsnekring. Han lånte en annen forfatters ord og skrev: «Når jeg har skrevet en novelle, lest nøye gjennom den, tatt vekk noen kommaer, lest gjennom den én gang til og så satt kommaene tilbake der de sto, da vet jeg at novellen er ferdig.»

«Fantasi er hukommelse» («imagination is memory») slår James Joyce ganske enkelt fast. Ja, nettopp. James Joyce treffer spikeren på hode. Fantasien går ut på å sette sammen løsrevne minnebilder, bruddstykker som har mistet sin sammenheng.

«Det gjelder å svømme motstrøms», har den polske poeten Zbigniew Herbert sagt. «Det eneste som lar seg drive med av strømmen, er søppel.» Dette er ord man blir sterk av.

For at en kunstner skal kunne karakteriseres som original, må han eller hun etter min mening fylle følgende kriterier:
1. Hun eller han må ha en helt egen stil (klang, stemme, form, farge)
som skiller seg fra andre kunstnere, og som lar seg gjenkjenne ved første
blikk eller første akkord.
2. Denne stilen må han/ hun ha utviklet på egen hånd, og den må hele
tiden videreutvikles. Hen kan aldri bli stående på stedet hvil, men
må være drevet av en iboende spontan skaperkraft.
3. Den personlige stilen må med tiden bli et referansepunkt for andre,
bli en del av den kollektive bevisstheten om hva kunst er og tjene
som inspirasjonskilde for kommende kunstnere.