Denne boka var vanskelig å lese. På grunn av innholdet og fordi øynene var fylt av tårer...
"Da jeg sa jeg var et dyr i senga
mente jeg dovendyr
Beklager misforståelsen"
"Livet mitt etter dette gikk sin gang uten store begivenheter - bortsett fra Yuzu, som jeg har fortalt om - så sto jeg her alene, mer ensom enn jeg noen gang før hadde vært, riktignok hadde jeg hummusen, som passet til enslige forlystelser, men julefeiringen var det verre med, da skulle det ha vært skalldyrfat, men det er jo noe som må deles, et skalldyrfat i ensomhet er en ekstrem opplevelse, så tvers igjennom nitrist at ikke engang Francoise Sagan ville ha klart å beskrive det".
Ei fantastisk blanding av humor, tragedie og litterær kvalitet.
Eigentleg ei Sherlock Holmes-aktig kriminalhistorie som er full av velprøvde sjangertriks. Mykje godt her, men ujamt.
Mange morgener skal han stå opp i denne timen som han har helt for seg selv, og gå ut på kjøkkenet, og der skal han gråte som han aldri før har grått, og likevel kommer han til å spørre seg, mens snørra renner og han svelger sine egne tårer, om disse rare lydene og krampetrekningene virkelig er det eneste mennesket har fått å sørge med.
Kanskje man en dag burde forske på styrken i luftdraget som sjelene lager når de virrer omkring.
Endelig slipper hun å være innesperret i sitt eget skinn. Endelig har den fremmede med et skudd åpnet den lille luken så hun kan komme seg ut.
Så stemmer det visst likevel, dette som han aldri ville innrømme: at hun er sperret inne i sin mosaiske opprinnelse som i et bur, og nå skrubber seg til blods på sprinklene.
Svært god.
Knallbra. Minner om Bolaño sin 2666.
Som på de fleste andre målbare områder i livet utviste jeg overhodet ingen ambisjoner som grønnsaksdyrker, og valgte å bare drive fram avlinger som krevde minimal oppfølging.
Ypperlig novellesamling, med "Dagsnytt" som en høydare:-)
Fantastisk bok. Etter å ha lese halve var eg allereie djupt takksam.
Denne las eg fyrst i fjor, og ein gong til nett no. Eg hadde gløymt det diktet om HPV-viruset, men fy flate, no klarar eg ikkje gløyma det. For ein fyr Seidel er. No må eg halda fokus og få tak i den nyaste samlinga hans.
Våre største sannhetsøyeblikk finner sted i nærheten av toaletter. Den siste renselse for en alkoholiker som har truffet bunnen; erkjennelsen av en spiseforstyrrelse; et barns første møte med døden idet moren trekker ned gullfisken; og her, Davids første skritt mot å ta tilbake følelsene sine.
Måtte gi opp etter 60-70 sider, det kjendest berre som ein dårleg biografi.
"Du kjeder deg fryktelig, gjør du ikke?"
"Nå for tiden, ja. Jeg synes det trekker ut."
"Har du lyst til å gjøre noe i morgen kveld?" spurte Camille, lite overbevisende.
"Jeg kunne godt tenke meg å føde.."
"Da skal jeg bare finne frem førstehjelpsskrinet mitt."