Nora driver sitt eget konditori, som har gått i arv i familien. Hun sliter med å få det til å gå rundt. Regningene hoper seg opp, og hun får ikke mer lån av banken. Det er da venninnen Bea får en god idé. Hun melder på Nora til det populære juleprogrammet Til heving. I programmet kommer kjendisbakeren Henrik Eklund for å gjøre noen grep.
Søt julehistorie med en akkurat passe dose romantikk. Underholdende og lettlest.
Drosjesjåfør Teddy Fahr starter Merpartier og går til valg for statsminister med løfte om å gi folk mer av det de vil ha og mindre av det de ikke vil ha. Han vinner valget, blir statsminister og dermed er det duket for alskens forviklinger og dramatikk!
For mellomtrinnet.
Sanatorium av Sarah Pearse er en bok jeg har hørt mye variert om siden den ble utgitt for to år siden. Jeg ville lese den på grunn av den dystre bakgrunnshistorien, og jeg liker bøker hvor karakterene må leve isolert på grunn av været eller andre grunner. Men likte jeg denne?
Sanatorium er krim hvor man møter Elin Warner, ikke Werner som det står på baksiden av boka. Hun er invitert til brorens forlovelsesfest, og hun drar sammen med kjæresten, Will. Elin og Will bor ikke sammen ennå, for Elin er en nøler. Isaac og Laures forlovelsesfest holdes på luksushotell i fjellet, og det er noe vrient å komme seg dit, spesielt i vintersesongen. Det går busser og det er en taubane. Hotellet har en dyster bakgrunnshistorie, da det tidligere var et sanatorium.
Et noe anspent gjensyn
Elin gruer seg en smule til å møte Isaac fordi de har ikke sett hverandre på lenge, og det skjedde noe traumatisk da de var unge, noe Elin kvier seg til å ta opp med ham i løpet av oppholdet. Hun er politietterforsker, men for tiden ikke i jobb etter en hendelse. Hun vurderer om hun skal fortsette eller ikke. Hotelloppholdet blir mer spennende enn forventet, da Isaacs forlovede forsvinner og muligens andre også. Hotellet blir evakuert på grunn av snøværet, men de rekker ikke å få ned alle de ansatte og gjestene, så noen av dem er dessverre nødt til å bli igjen. Elin føler seg noe tvunget til å påta seg rollen som ettterforsker. Hun er fra Storbirtanna og må spørre det sveitsiske politiet om hun kan påta seg ansvaret, siden politiet ikke klarer å komme seg til hotellet. De klarer ikke å komme seg dit på grunn av snøstorm. Klarer hun å stoppe den skyldige før flere forsvinner og eventuelt dør?
En noe lang forklaring, men det er også en lang bok på nesten fire hundre sider. Det er også forfatterens debutbok. Jeg liker bøker hvor handlingen foregår i et bygg som inneholder mørk bakgrunnshistorie, og det hadde denne krimromanen. Jeg likte begynnelsen som var en slags blanding av krim og horror. Morderen som sniker seg i bygget, har på seg en slags gassmaske og dreper ofrene på omtrent samme måte.
Fengslende bakgrunnshistorie
Derfor hadde denne krimromanen et veldig godt utgangspunkt. Fenglsende start og som nevnt liker jeg bygninger med triste og fæl bakgrunnshistorier, og isolasjonselementet var også et pluss. Likte måten Pearse beskrev værendringene på, og at hotellet ikke føles ut som et hotell for alle med tanke på bakgrunnshistorien og det anstrengte forholdet mellom Elin og broren Isaac. Store deler av boka engasjerte og var svært medrivende. Men følte at slutten overdøvet noen av de gode elementene som allerede var der. Det var ingen dum avslutning, men heller litt tynn og lang.
Avslutningen ble som nevnt dessverre noe lang, tynn og veldig mye frem og tilbake. Syntes også at noen av Elins tanker under hele denne prosessen var noe overforklarende. Noe som var synd da jeg likte mange av elementene i boka og spesielt begynnelsen. Men likte ikke helt utviklingen det tok. Det ble noe typisk og jeg savnet mer beskrivelser av hotellet og området utenfor. Ingen dårlig bok, men den spente stemningen forsvant dessverre underveis.
Selv om denne krimboka ikke traff meg helt, leser jeg gjerne mer av Sarah Pearse siden jeg likte konseptet i Sanatorium, og er spent på hva hun disker opp neste gang.
Fra min blogg. I Bokhylla
(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)
Året er 1158. Marie er 17 år da hun som uekte barn av kongelig byrd, blir sendt i kloster. Ikke som vanlig nonne, men som priorinne. Hun er stygg, mer på høyde med en mann, ja rett og slett mannhaftig. Tantene hennes var alle krigere, og hun mangler ikke styrke selv heller.
Selv om hun savner elskerinnen Cecily og hennes kjære dronning, Eleanor, går hun inn for sin nye tilværelse med den hensikt å gi søstrene et bedre liv. Under hennes styre skal de trives og klosteret utvide sin horisont. Kvinnen er ikke der svake kjønn i Maries øyne.
Interessant og annerledes. Den engelske utgaven er nydelig skrevet.
Jeg er ferdig med boka – og det er jeg glad for.
Jeg synes den var slitsom å lese, og er egentlig usikker på hva den ga meg.
Jeg ser at den sparker litt i forskjellige retninger: Den kritiserer vel først og fremst nazistene, men sparker også til russerne, da Tysklands kapitulasjon var et faktum.
Jeg opplever også at den handler om hvordan det var å leve i den lille fristaden Danzig, klemt mellom de store mektige landene. Fra å være et trygt og hyggelig sted før nazistene gjorde sitt inntog, til at den tyske befolkningen ble fordrevet etter krigen. Den forteller også noe om hvordan det var å komme som flyktning fra øst til Tyskland, som jo egentlig var deres eget land.
Mye av dette beskrives ikke i klartekst, men er fordekt i teksten, og hintet. Jeg regner med at disse hintene ga litt mer mening i sin samtid, jeg synes ikke de er så lett å forstå nå, over 60 år senere, og med helt andre referanserammer.
Jeg leste i en anmeldelse et sted at Erik Fosnes Hansen mente at Blikktrommen burde leses på originalspråket, fordi den da har en helt annen rytme, og nesten er poetisk. Han mente også at en del passasjer nesten er uoversettelige, og at noe av meningen i teksten går tapt ved oversettelse. Det kan hende det er noe der også, som gjør at jeg syntes store deler av det jeg leste virket meningsløst.
Jeg vil sikkert aldri glemme Blikktrommen, for den var veldig spesiell, men jeg kommer alltid til å huske den som en stor jobb.
Nydelig,sterk og vemodig diktsamling om forlatte hus og gårder på Island. De mange fine og dramatiske bildene er med på å forsterke inntrykket og ikke minst så forteller de sin egen historie fra en svunnen tid. Jeg som leser tar meg i å lage mine egne historier om folket som en gang bodde der.
Les gjerne omtalen og se noen av bildene i dette innlegget.
Jeg er ferdig, men går greit for meg å vente uansett. Har nok av annet å lese på imens, for å si det sånn 😂
BOKOMTALE: Et siste, trassig forsøk av Kristine S. Henningsen. Leseeksemplar fra forfatteren
Gro skal tilbringe jula på hytta til svigerforeldrene. Det skal også mannen hennes, de to tenåringstvillingsønnene og Gros nyskilte søster med to barn. Selv om Gro ikke er overbegeistret for hytteturen med svigerforeldrene og søsteren, prøver hun å innstille seg på at det vil bli bra.
Selv om dette ikke ble min favorittbok, så er det en fin bok med julestemning, og underliggende temaer.
Enig, tror Linn Ullmann er stor fan av Ernaux :)
«Putin kom til makten ved krig, og krigen i Ukraina kan fort bli hans undergang. At han i det hele tatt kom til verden, skyldtes både flaks og heroisme. Han vokste opp med to foreldre, men var også et barn av annen verdenskrig.
Mens vi gikk gjennom ingenmannsland, funderte jeg på hvilke måter krigen har definert ham: Finnes det en forbindelse mellom beleiringen av Leningrad under annen verdenskrig, der hundretusener sultet i hjel, og beleiringen av ukrainske Mariupol, der de russiske soldatene forsøkte å sulte ut befolkingen?
Jeg bestemte meg for å skrive en bok som oppsummerte Putins langsomme kupp mot den russiske grunnloven, som han fire ganger har sverget troskap til. Opprettelsen av en kriminell skyggestat gjorde konflikt og krig til en nødvendighet. Det begynte i Tsjetsjenia.
Kvinnen i boblekåpen som sto foran meg i passkøen, hadde opplevd de mørkeste sidene av Russland. Sønnen hennes var kidnappet og drept av soldatene til Putins åndelige barn, den tsjetsjenske lederen Ramzan Kadyrov. Da hun klaget til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, ble huset hennes jevnet med jorden av bulldosere.
Samtidig har Putin tilsynelatende opprettholdt en nesten utrolig popularitet gjennom 22 år som leder: Hva er betingelsene i kontrakten han inngikk med Russland (eller i alle fall betydelige deler av befolkningen), og hvordan har kontrakten endret seg over tid?»
I 2017 leste jeg Putin - Mannen uten ansikt av Masha Gessen om ble utgitt i 2012, og jeg ble skremt av det jeg leste. Det har gått fra vondt til verre etter at boken til Masha Gessen ble utgitt.
Boken sitatet over er hentet fra er en bok som nettopp er utgitt: Krigsherren i Kreml Putin og hans tid skrevet av Aage Storm Borchgrevink.
Når det flommer over av nyheter av Putins krigføring i Ukraina og «ekspertenes» analyser av Putin, hans medsammensvorne, osv; hvorfor kjøpe og lese bøker om tema er et betimelig spørsmål. Svaret er at boken til Aage Storm Borchgrevink er interessant og godt skrevet.
I dag på NRK.no er det en artikkel med overskriften En presset president:
«Vladimir Putin har styrt Russland med jernhånd i over 20 år. Aldri før har så mye stått på spill. Nå møter han økt motstand i hjemlandet.”
Men de som er med i Putins «maktvertikal» har alt å tape på endring:
«I en artikkel fra 2017 beskrev økonomene Filip Novokmet, Thomas Piketty og Gabriel Zucman hvordan eiendom i Russland er konsentrert i hendene på en liten elite. Tallene deres pekte mot at den relative ulikheten var på linje med situasjonen før revolusjonen i 1917. Om lag hundre dollarmilliardærer og hundre tusen dollarmillionærer kontrollerte landets pengestrømmer. De hadde saltet ned mer penger i utlandet enn verdien av Russlands samlete husholdninger.
Kapitalflukten var muliggjort av skatteparadiser og vestlige staters konkurranse om å tiltrekke seg investeringer. Mens Putins elite var stjeleren, var Vesten heleren. Penger som burde vært brukt til å betale for russiske skoler og sykehus, bidro i stedet til å gjøre eiendoms prisene i London, Venezia og New York kunstig høye. Omfattende korrupsjon, svakt rettssystem, en flat inntektsskatt på tretten prosent samt ingen arveavgift sørget for at skjevfordelingen ble opprettholdt.
«Ekstrem ulikhet later til å være akseptabelt i Russland så lenge milliardærer og oligarker er lojale mot den russiske staten og det som oppfattes som nasjonale interesser,» skrev de franske økonomene. «Om denne skjøre balansen vil vedvare i de kommende år og tiår, gjenstår å se.»186
Statens oppgave er i første rekke å beskytte den nye elitens interesser, blant annet gjennom å begrense demokratiske rettigheter. Det var denne logikken som lå under Putins prosjekt om å samle Russland i maktvertikalen. Menneskerettighetsbrudd var koblet sammen med økonomisk kriminalitet. Dette oligarkiske systemet preget ikke bare Russland, men i forskjellig grad hele det tidligere Sovjetunionen, med unntak av de baltiske landene.»
Jeg kan også anbefale denne interessante samtalen på NRK’ Ekko der Aage Storm Borchgrevink deltar:
Burde vi sett ukrainakrigen komme? Kunne vi ha hindret krigen i Ukraina dersom vi hadde reagert kraftigere på Russlands aggresjon i andre tidligere sovjetstater? Var disse krigene Putins forsøkslaboratorier?
Forlagets omtale av boken:
«Hvordan kunne lederen av vårt store naboland bli så mektig og farlig? Aage Storm Borchgrevink har fulgt Russland og president Putin tett de seneste tjue årene. Nå bruker han sin kunnskap om mannen og landet til å skrive om Putin som politisk leder.
Mange har fryktet Vladimir Putin, men få hadde forventet den brutale invasjonen av Ukraina. Aage Storm Borchgrevink, har skrevet en kortfattet og levende biografi om Russlands president. Det er en fortelling om det moderne Russland, fra familien Putins tragedier under annen verdenskrig, gjennom oppveksten i Leningrad og frem til Sovjetunionens fall, som også ble alvorlig for KGB-agenten Putin. Etter et blaff av frihet på 1990-tallet, strammet Putin grepet og bygget et Russland med velstand for de få og ambisjoner om å gjenoppstå som stormakt.»
BOKOMTALE: Fjærlett – Landet bortenfor verden. Leseeksemplar fra forfatteren
Da forfatterens barn var små, leste hun godnatt-eventyr for dem. Ofte valgte hun isteden å dikte historier hvor barna hadde hovedrollen. Sønnen Tobias hadde en funksjonshemming, og var avhengig av rullestol. I historiene var han som andre barn, og kunne bevege seg fritt, iallefall når de dro til Fjærlett.
Dette er en helt fortryllende bok som bør finnes i hopetall under juletreet i år. Rørende og nydelig historie, fantastiske illustrasjoner.
BOKOMTALE: Jul for nybegynnere av Tove Braathen. Leseeksemplar fra Vigmostad & Bjørke
Lillian har flyttet fra Kolbjørn, en prøveseparasjon, som hun kaller det. De er fortsatt gode venner, og datteren Ellinor er bindeleddet som gjør at de har en del kontakt. En av hennes venninner har lenge bodd i Spania, men flytter nå hjem. Hun har ikke penger, og ingen steder å bo. Det nærmer seg jul, hvor skal Rose feire jul?
Som det står bak på boka, er dette en roman om forventninger, forviklinger og fandenivoldske venninner. Det stemmer bra. Jeg synes forfatteren klarer å gi et godt bilde på det. Savner imidlertid litt mer "action".
Jeg hadde med skam å melde ikke hørt om Georges Perec før Stendal forlag gav ut denne boken for et par måneder siden,eller det blir ikke helt riktig å si for når jeg sjekket navnet i «bokhyllen» min inne på bokelskere.no når jeg var i gang med dette innlegget så viser det seg at jeg har en bok av ham stående på vent, og i etterkant har jeg notert meg flere jeg kunne tenke meg for det skal definitivt bli lest mer Perec her i huset for dette var veldig bra. Han har hele fem bøker på 1001-listen så navnet har jeg garantert «hørt om» men ikke lagt spesielt merke til – før nå.
Jeg husker er en ganske så spesiell bok og helt ulikt noe annet jeg har lest på veldig lenge og er så absolutt ingen erindringsroman slik jeg aller først trodde. Før jeg kommer inn på selve boken så har jeg lyst til å fortelle litt om forfatteren for han har en litt spesiell historie og resten av dette avsnittet har jeg delvis sitert fra etterordet til Miriam Stendal Boulos.
Georges Perec var av polsk-jødisk herkomst og vokste opp sammen med foreldrene i Paris frem til han var fem år. Faren meldte seg til tjeneste for den franske hæren i 1939 og ble skutt og drept ved fronten i 1940. Året etter sendte Georges mor ham med tog til slektninger i frisonen mens hun selv ble deportert til Auschwitz og døde der i 1943. Tapet av foreldrene skulle prege ham resten av livet og var med på å sette sitt preg også på forfatterskapet hans. Det sies at foreldrene er indirekte til stede i alle bøkene hans og i romanen w,eller Barndomsminnet forteller han om hvordan han i mangel på mening forsøkte å sette ord på tapet av foreldrene gjennom å samle på tegn. Tegnene ble noe å holde fast i og leken med former, tegn og puslespillets biter ble et tilholdssted som reddet ham fra oppsmuldring. Akkurat dette med puslespill kommer veldig godt frem i romanen Livet bruksanvisning som Rose-Marie har skrevet en utmerket anmeldelse av her. Så blir han også kalt en lekens og minnenes mester.
Den ferske nobelprisvinneren Annie Ernaux ser i retning av Georges Perec forfatterskap for å finne inspirasjon til bøkene sine og de bruker noen av de samme «virkemidlene» men dette skal jeg komme tilbake til for nå er det på tide å fortelle litt om jeg husker.
Om ikke Jeg husker er en erindringsroman så handler det likevel om erindring og minner for boken er en samling tekster bestående av 480 nummererte enkeltsetninger eller små avsnitt og alle begynner de med ordene jeg husker…. og Georges Perecs bok er både i tittel, form og stemning inspirert av Joe Brainards bok I remember.
Her finnes for det meste erindringer som ikke er direkte personlige men heller små og store hendelser eller begivenheter som har skjedd «på hjørnet» eller ute i den store verden i perioden 1946-1961,mens forfatteren var mellom 10 og 25 år. Noen av begivenhetene fant sted etter nevnte datoer.
Selv om Perec i sin bok har vektlagt såkalte kollektive minner fremfor personlige så vil man i flere av minnene kunne spore tilbake til flere dramatiske hendelser fra barndommen hans.
En skulle kanskje tro at det ble kjedelig å lese «jeg husker…» 480 ganger men til det er svaret et klart nei, så absolutt ikke og fordi det nettopp er ordene «jeg husker» som blir repetert så oppstår det en slags forbindelse mellom forfatteren,minnene som blir delt og meg som leser. Disse gjentakelsene opptrådte som et slags mantra og de mante frem noen av mine egne erindringer og minner lenge før jeg var kommet halvveis gjennom boken. Ganske så fascinerende må jeg si men så er det nettopp dette som var formålet til forfatteren, invitere leseren med seg i en slags felles eller kollektiv erindring. Samlingen av minner avspeiler et liv, i den private og den offentlige sfære,som kommer i berøring med leserens sier Miariam Stendal Boulos et sted i etterordet.
Kult ikke sant? Derfor var ekstra morsomt å oppdage at det var satt av noen blanke sider mot slutten av boken hvor leseren selv kan notere ned noen av sine egne «jeg husker» som (forhåpentligvis) dukket opp under lesingen.
Det er nettopp disse virkemidlene Annie Ernaux bruker i sine bøker, blander kollektive referanser og minner fra eget liv, og på den måten skapes et kollektivt minne.
Georges Perec var en ganske så eksperimentell forfatter og knyttes til den litterære gruppen Oulipo, hvor flere forfattere og matematikere tok i bruk eksperimentelle virkemidler med strenge formale krav og begrensninger for å frembringe nye former for litteratur. Dette ser vi godt i Jeg husker hvor han nummerer hvert minne og begynner hvert minne med jeg husker. I en annen av bøkene hans utelater han en bestemt bokstav i et ord gjennom hele romanen.
Perec delte også forfatterskapet sitt inn i fire kategorier: en sosiologisk,en ludisk,en romanesk og en selvbiografisk. Dette går jeg ikke noe mer innpå her for den som leser får vite og dermed mer kunnskap.
Jeg har delt noen av disse minnene og andre minner kunne være kjente personer fra kinolerretet,eller fra musikkens verden og etter det jeg kunne se var det en del referanser til jazzmusikk her. Ting som rørte seg på den tiden han noterte ned disse, og noen så seint som på slutten av 70-tallet. Noen av minnene fremstår som ørsmå glimt mens andre forteller en mer dramatisk historie.
Oversetter Elin Beate Tobiassen har skrevet noen anmerkninger og forklaringer til noen av disse minnene for innimellom er det slik at han har husket litt feil eller blandet sammen flere hendelser eller personer, så akkurat disse var veldig kjærkomment. Etterordet fra Miriam Stendal Boulos var veldig interessant å lese for her blir vi ganske så godt kjent med hvem Georges Perec var og hva han har betydd for mange andre franske forfattere. Jeg er veldig glad for at jeg ble invitert med på denne delingen av minner og utrolig morsomt at det mens jeg leste kom frem et par minner fra min egen ungdomstid hvor jeg var på dans for aller første gang og hadde lyseblå øyenskygge fra merket «Debbie».
Kom over en artikkel (blogginnlegg?) hvor det står noe om et essay Annie Ernaux har skrevet om nettopp Georges Perec og som skal bli gitt ut nå i 2022,om så er tilfelle så håper jeg at dette blir oversatt til norsk ganske snart. Annie Ernaux er allerede en favoritt hos meg, det skal ikke forundre meg om Georges Perec kommer til å bli det en gang også, jeg er i hvert fall veldig nysgjerrig på ham etter å ha lest denne fascinerende og fine erindringsboken.
Det er flere dager siden jeg leste ferdig denne boken men fremdeles surrer den rundt i hodet mitt så det er ingen tvil om at den har gjort inntrykk på meg. Jeg har ikke googlet så mange av hendelsene som det ikke står forklaring på men det er heldigvis fullt mulig å gjøre det nå i ettertid og på den måten deler Perec enda mer med leseren. Uten at jeg har lest flere bøker av ham så sitter jeg med en følelse av at nettopp denne boken kan være en fin introduksjon til resten av forfatterskapet hans og det er en veldig fascinerende bok.
Dette er sakset fra innlegget mitt på bloggen
Hele omtalen finner du her.
Edgar Allan Poe har jeg også tenkt på, og jeg har nettopp bestilt en samling av hans verker. Jeg mener å huske å ha lest deler av, eller hele The Raven. Husker ikke innholdet, men husker det var bra! Ikke lest noe annet av han, så det gleder jeg meg til 😃
" Livet er uberegnelig. Og ingen kan spille en rolle for bestandig. Før eller siden mister alle masken. Og når masken er borte, gjelder det å se seg i speilet og kunne tåle det man ser."