Det er litt stans i lesingen her også. Jeg holder på med boka Gulldronning, Perledronning av Margaret Skjelbred, og leser litt i ny og ne. I tillegg har jeg såvidt begynt på Der krepsene synger, av Delia Owens. Den har fått mange gode omtaler. Høsten har definitivt kommet, og jeg liker det ikke. Allikevel, vi har vært heldige så langt, her i Fredrikstad: masse sol, og høye temperaturer (18-20 grader). Det er ikke så verst i siste halvdel av september. Ønsker alle en fin helg.
For en kunstner er visstnok hovedsaken at verket engasjerer, enten det er negativt etter positivt.
Likegyldighet er uønsket.
Her kommer Thoreau godt ut.
Bra at du ikke kastet "hele Thoreau på båten".
Og jeg leser "De store dikternes verker" både for underholdningens skyld og (hehe!) "som en edel intellektuell øvelse".
Idag skal jeg lese kapittelet "Landsbyen".
Det forrige kapittelet ("Bønneåkeren") var langtekkelig og kjedelig, synes jeg. Men så er det dette med smak og behag.
Hvilke spor av hendelser og nyheter skal senere få henne til å si "det husker jeg" når en setning hun tilfeldigvis hører, vekker minnene til live? (Annie Ernaux: Årene)
(International Book Week. The rules: Grab the closest book to you, turn to page 52, post the 5th sentence as your status.)
Det var synd.
Velkommen tilbake! :-))
Tove Taalesen er debutant, men er kanskje allerede et kjent navn for noen. Hun var lakei for kongeparet, og sluttet i 2018. Hovedpersonen i Dronningen har en felles ting med Taalesen, og det er nemlig at hun også er lakei. En tilfeldighet?
Et nølende ja til en annerledes jobb
Etter en del nøling og usikkerhet, takker Tale Voss ja til jobben som lakei. Hun vet hun blir strengt bevoktet, men slik er det når man jobber for kongeparet. Man må ha plettfri bakgrunn og være temmelig strukturert. Sikkerheten på Slottet følger ikke med henne bare på jobb, men også hva hun gjør i privatlivet.
En stor gallamiddag planlegges omhyggelig, som skal sendes direkte på Tv. Nervene er i høyspenn hos mange og hele landet gleder seg til å se på. Tale er ung og føler seg klønete, men det er viktig for henne å gjøre en god jobb og bli akseptert av Dronningen. Samtidig ønsker hun å gjøre moren og hennes venner på sykehjemmet stolte, siden moren hennes er svært interessert i kongefamilien. Men, til tross for sikkerhetstiltakene og forsiktigheten alle er nøye med som jobber for kongefamilien, er det noen som har klart å luske seg inn på Slottet. Han er ute etter hevn. Hvorfor, og hva har han planlagt for Dronningen?
Boka er veldig stor. Den er på over fem hundre sider. Selv om den føles og ser tung ut, er den ikke det. Den er veldig lettlest, siden boka består av korte kapitler og skifting av perspektiver byttes ofte, og gjør boka mer levende.
Annerledes omslag og innhold
Usikker på om denne boka var noe for meg, for er ikke helt fan av monarki, og ikke alltid enig med kongefamilien, men det var noe med omslaget som fanget interessen. Den fikk meg til å tenke på Snehvit. Også morsomt med en krimbok med en litt annerledes setting. Selv om man vet hvem den onde er og hvorfor, var det spennende å lese om planleggingen av både gallamiddagen og hevnen. Det var også spennende å lese om Tale Voss som er ny i en jobb, som man ikke leser så mye om i krimbøker ellers. Man blir spent på om hun er bra nok for jobben, eller om hun er for "vanlig" til den type jobb, som er både spesiell og krevende enn andre yrker på et vis. Det som var mest fengslende med hele boka, er at man får innblikk i hva som skjer inne på Slottet og om nyhetsankerne som forteller om begivenhetene.
Taalesen har kanskje et veldig lett språk, men hun skal ha for at både persongalleriet og historien har et godt driv, spennende aspekter, og det er alltid noe som skjer. Man må bare lese litt til og litt til. Hun vet hvordan man skal holde på interessen. Selv om man vet tidlig hva som skjer og hvorfor, var det likevel spennende å lese oppbygningen frem mot slutten. Et godt førsteinntrykk!
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg har også lest ferdig "Ensomhet" og liker disse kapitlene bedre enn "Økonomi".
I kapittelet "Hvor jeg levde og hva jeg levde for" har jeg merket meg følgende setninger:
- Det er morgen så lenge jeg er våken og har daggryet i meg.
- Å høyne dagens kvaliteter er den største av alle kunster.
- Tiden er bare en bekk jeg fisker i.
Dette kan jeg identifisere meg med og det er helt i samsvar med tankene til mentaltrener Erik Bertram Larsen. Han har muligens lest Thoureau.
"Lesning" ble en berg -og dalbaneopplevelse. Jeg har så absolutt lyst til å lese flere klassikere, dog ikke på originalspråket. Lurte underveis på hva Thoreau hadde skrevet om publikasjoner som Se & Hør, he-he. Undret også på om en 4-åring kan få "et sløvet syn, treghet i kroppen og en alminnelig utvanning av alle åndsevner" av å se i/lese et fargestrålende hefte om Askepott? Ble temmelig irritert over kommentarer om irer, pygméer og nikkedukker, men brølte høyt av latter da setningen "Ikke alle bøker er like dumme og kjedelige som dere lesere" dukket opp. Jammen kunne mannen provosere!
I "Lyder" innrømmer Thoureau at han er menneskehater og melankoliker og da blir valgene hans lettere å forstå. og det er jo noe sant i at "Vi møtes til måltidene tre ganger om dagen og gir hverandre en ny prøve på den gamle mugne osten vi er". Fravær kan gjøre godt.
Ellers er jeg så enig i at det er mange fordeler ved å stå opp tidlig. Jeg har nok ikke blitt så vis av det, men å være ute før soloppgang, se nattdyrene gå til sitt leie, høre småfuglene våkne og kjenne dagens første solstråler varme er virkelig balsam for sjelen og følelsen sitter i hele dagen.
Thoreau kommer nok fortsatt til å ergre meg, men litt bedre venner har vi blitt.
Noen ganger trenger man en god, gammeldags røverhistorie, og her er det en!
En thriller som fortjener mer oppmerksomhet
Risiko er godt mulig en noe ukjent thriller som kom ut tidligere i år, som fortjener mer oppmerksomhet. Ikke på grunn av at den er original eller bidrar til noe nytt, for det gjør den ikke, men dette er en god thriller, med godt driv, og en bok som er lett å bli revet med av. Hele tiden er det noe som skjer. De som er ute etter en hardbarket thriller blir nok en smule skuffet da denne er en mer karakterdrevet thriller. Den inneholder noe vold, stressmomenter og vågale scener, men har ikke den samme brutaliteten som mange hardbarkete thrillere gjerne har. Men det betyr ikke at denne er kjedelig. Jeg kjedet meg ikke et sekund.
Men hva handler den egentlig om? I Risiko møter vi Liv Eriksson som er psykolog og er en selvstendig kvinne, helt til hun mister kjæresten sin Olav. Han døde i en klatreulykke i Thailand og tilbake i Norge, isolerer hun seg og unngår alt og alle. Hvordan skal hun bli sitt gamle jeg igjen? De har ikke vært kjærester lenge, men rukket å knytte et sterkt bånd til hverandre. I dagene de var i Thailand virket han stresset over noe. Med tanke på at han hadde en risikabel jobb, kunne det ha kanskje hatt noe med det å gjøre, og visste noen av andre på arbeidsplassen noe? Er det sorgprosessen hennes som prøver å gi noe annet skylden for Olavs død, eller var det ikke en ulykke som andre hevder?
Konseptet hører kanskje ikke særlig nytt eller spennende ut, men det er måten det hele blir skrevet på som løfter det hele. Dette er kanskje et konsept man har lest mye om før eller sett på film, men det gjør ikke noe. Det hele er skrevet med stor innlevelse, kapitlene er stort sett korte og givende, og selv om noen deler er noe forutsigbart, er det alltid et aspekt eller flere i historien man gjerne vil lese mer om. Fordi det skjer noe hele tiden og handlingen foregår ikke bare her i Norge, men forskjellige steder i verden, siden Liv Eriksson bestemmer seg for å gjøre sin egne undersøkelser. Uansett hva andre forteller henne, bestemmer hun seg for å undersøke Olavs død nærmere for å få mer konkrete svar, hvis det er noen svar. Likte også godt båndet hun har med broren sin. De er ikke bare søsken, men også gode venner som støtter hverandre, til tross for at broren hennes har sin egen familie å ta seg av, også. Liv er en interessant person å lese om fordi hun kan være både svært mild og svært kantete. Man vet ikke helt hvor man har henne. Hun er enten en venn eller fiende, virker det som.
En god forandring
Det var også befriende å lese om en voksen kvinne som ikke har livet helt på stell til tross for at hun er godt voksen. Man blir litt lei av å lese krim og thrillere der hovedpersonen er "lykkelig" gift og har fine barn, og familielivet kommer for mye i fokus istedet for selve saken. Her er det broren til Liv som setter familieliv litt i fokus siden han har små barn, men heldigvis får det ikke for stor plass i boka. Jeg har ikke noe i mot familieliv i krim og thrillere, men det blir ofte kjedelig å lese om i lengden. Ofte vil jeg heller lese om selve sakene, og det får man her.
Risiko er en stødig og fantasifull debut skrevet med krutt. Det eneste som trekker litt ned, er slutten, for så det litt for tidlig hvilken retning det ville ta, og inneholdt litt for mange tilfeldigheter. Men som sagt, er dette en røverhistorie og jeg koste meg. Gjerne gi den et forsøk hvis du har anledning.
Fra min blogg: I Bokhylla
Har lest t.o.m. kapittelet "Ensomhet"
Thoreau fortsetter med å fortelle om sitt liv i skogene. Jeg synes det er litt enklere å få med seg hva han mener nå enn da jeg leste kapittelet "Økonomi".
Kapittelet "Lesning" passer forhåpentligvis godt for oss bokelskere, og han kommer jo stadig inn på sin fascinasjon for klassikerne. Interessant.
Det blir mye romantisering av det enkle liv ute i naturen, men jeg for min del synes det er lærerikt og tankevekkende å lese Thoreaus filosoferinger over de emnene han tar opp.
Når jeg ser på innholdsfortegnelsen, ser jeg fram til å lese resten av boka, og kapitlene er så korte (i motsetning til åpningskapittelet) at for min del passer det å lese ett kapittel hver dag.
Ferdig i månedsskiftet sept./okt.
Det er nok bra å være realist, men man bør ikke glemme at både fornuft og følelser (har lest lite av Jane Austen) er viktige ingredienser i menneskelivet.
Å sammenligne Thoreaus liv i Amerikas skoger midt på 1800-tallet med våre liv i Norge i 2020, synes jeg er vanskelig. Man får i alle fall et visst perspektiv på tilværelsen. Og så er det noe som kalles "Den gylne middelvei".
Bokanbefaling:
Romantikkens univers av Geir Uthaug.
Hehe likte linken til Allium sativum. Her en link til norsk viltvoksende løk evt. hvitløk. Selv har jeg aldri høstet disse, men det min søster. Smaker fortreffende.
Takk for anbefaling.
Leste Bokklubbens omtale av boka. Ble så inspirert at jeg bestilte den.
Så spørs det om jeg får tid til å lese den.
Håper du ikke gir opp :-)
Subjektiv bok, ja.
Kom til å tenke på den såkalte virkelighetslitteraturen som utgis nå.
Karl Ove Knausgård, Vigdis Hjorth, m.m.f.,
Walden er nok en god del mer didaktisk (blærende, moraliserende) enn det som jeg kjenner til av det som utgis nå.
Ofte er de nålevende virkelighetsforfatterne nøye med å påpeke at utgivelsen er en 'roman', (og ikke en selvbiografi).
Samtidig skriver han i lite positive ordelag om håndverkere (særlig irer) og jernbanearbeidere og mener at å velge bondeyrket er det samme som å pålegge seg selv fengselsstraff. Så selv om han mener at alle skal finne sin veg, mener han vel at den han fant er den beste?
I naturvernterminologi sies det at varsellampene lyser rødt. I mytologisk terminologi sier man at elvene flommer over av avsky. Som Akillevs forfølges vi av vannet. Vi har ennå ikke forstått at vi må bremse tempoet mot den avgrunnen vi tåpelig nok fortsetter å kalle framskritt.
Sort hvitløk er noe Asia har brukt i flere århundre år. Så det er ikke nytt, men nylig oppdaget her i Amerika/Europa. Sort hvitløk inneholder mye mer ernæring og gir ikke hvitløkpust. Kom over en artikkel som var informativ på nettet som satte meg på sporet. Har kun funnet 1 bok om emnet. Man har brukt en riskoker (ved bruk av "hold maten varm" knappen). Det er noe jeg vil aldri gjøre i tilfelle noe skjer. For man formerterer hvitløk (egentlig koker man hvitløken over lav varme 60-80 grader C over 12-15 dager). Har i stedet funnet hvitløk formenterer kun til dette gjøremål på nettet til en rimlig pris,
Andre artikler som også er informative:
Svart hvitløk: 4 grunner til at du bør spise det, hvordan du gjør det og oppskrifter
Black Garlic – What Is It? How to Make? How to Use?
Interessant og forunderlig at språkforståelsen altså endres så fort, - og det får meg til å føle meg som den gamle damen jeg jo er! På folkeskolen (dvs. barneskolen) leste lærerinnen(!) vår høyt for oss fra denne boken i "kosetimen" (siste time lørdag) hver jul, - og jeg tror ikke vi hadde problemer med å forstå den. Og derfor har jeg jo også så gode minner om den, - den er blitt stående som den ultimate julebok, og jeg har gjenlest den flere ganger som voksen, og kost meg! Forfatteren skaper en fin stemning av julefeiring blant embetsstanden i "gamle dager", og jeg har kost meg nettopp med det tidsbildet den gir, selv om det ikke er fra forfatterens samtid, - den er lagt til det som også for ham var "gamle dager". Og ja, det er ting der som for oss kan fremstå som vrøvl og mislykkete forsøk på humor, men som jeg frykter var nærmere realitetene den gangen enn mange er klar over, og som derfor gjorde humoren mer forståelig.
(Forøvrig finner du en annen utgave av boken med flere omtaler her.)
Jeg har også kommet meg gjennom ”Økonomi” og ble vekselsvis begeistret og irritert. På en måte føles det helt riktig å gå gjennom livet uten å skaffe seg for mye eiendeler, men samtidig helt feil å sitte igjen med en stol, et bord, en seng, en gaffel osv. Jeg elsker mine kjøkkenmaskiner og synes det er fantastisk å leve i en tid hvor vi kan få mat og smaker fra alle verdenshjørner. Det ville vært trist å gå over til poteter og rug, samtidig som jeg er for en mer rettferdig fordeling av godene i verden. Dessuten er vel smakssansen som gave å regne, hvorfor ikke bruke den? Likeledes er vel det å samle familie og venner i lune og hyggelige omgivelser rundt et stort bord, med god mat og drikke blant livet gleder?
Jeg reagerer også på denne forherligelsen av å slippe å jobbe. Å ha et meningsfylt arbeid er for mange det viktigste i livet. For andre er det å ha noe fast i tilværelsen som arbeid, det som holder dem i gang. Det er vanskelig å forestille seg mitt nabolag forvandlet til enkle trehytter med folk som går i de samme klærne året rundt og suller rundt i skogen med store tanker. Ikke hadde det vel vært så mye skog heller, hvis alle skulle fyre med selvhugget ved.
Konklusjonen på dette kapitelet var vel at man ikke trenger å hjelpe andre, så lenge man er ubemidlet. Jeg synes at dette er en svært lettvint måte å frita seg selv for medmenneskelighet. Er det ikke nettopp det at vi hjelper hverandre som gjør oss menneskelige?
Så langt har boken gitt et romantisk bilde av å føre et enkelt liv, men jeg tviler på at det ville føles slik i praksis. Thoreau og jeg er ganske uenige foreløpig. Jeg håper vi bli mer enige etter hvert som turene i skogen begynner.
Dette er Homers budskap til vår tid: Sivilisasjon er å ha alt å miste; barbari er å ha alt å vinne. Man bør alltid huske på Homer når man leser morgenavisen.
Har lest kapittelet "Økonomi".
Innholdsrikt.
Og her gjelder det svært mye annet enn pengeøkonomi, selv om det er litt av det også, blant annet regnskaper.
Ifølge fremmedordboka betyr
økonomi:
husholdning; omtenksom forvaltning av de midler som skal tjene til familiens underhold; sparsomhet, sparesans; vitenskapen om all samfunnsvirksomhet som går ut på å tilfredsstile de materielle behov.
Det virker som Thoreau har fått med og beskriver de fleste (alle?) betydninger av begrepet.
Ellers er det svært mye å tenke gjennom når man leser. Mye av teksten er merkelig nok ganske aktuell, og kan gi assosiasjoner til dagens levemåter og forhold i Norge (overflod) og ellers i verden.
Og så er det interessant å lese sitatene fra gamle klassiske litterære verk, så som Bibelen, de homeriske epos og bl.a. Saadis Rosenhaven. Jeg har forresten Frukthagen (Verdensbiblioteket) ulest i hylla.
Fikk lyst til å lese Iliaden og Odysseen på nytt (men det har jeg ikke tid til), også fordi jeg nå leser ei lita bok:
Sylvain Tesson: En sommer med Homer.
Forresten er det mye lærerikt å finne i noteapparatet i Walden.
Og det er ved hjelp av sanseinntrykkene og fornemmelsene som avleiret seg i denne fjorten og et halvt år gamle jenta med briller [på fotografiet], at skriften her kan finne tilbake til noe som glapp i femtiårene, gripe hvordan den kollektive historien avspeiler seg på den individuelle erindringens lerret.