Jeg er veldig glad i å lese gode bøker om igjen! Man kan selv ha forandret seg og erfart mye siden forrige gang, men det kan også hjelpe til forståelsen av boken når man ved gjenlesing kan oppdage hvor viktige små detaljer underveis kan være. For tiden leser jeg Cora Sandels trilogi om Alberte, - det er femti år siden sist, - og jeg tror faktisk jeg synes den er enda bedre nå, og det sier ikke lite!
Det kan høres ut som "Barna i Nyskogen", men jeg trodde ikke de bodde i noe tre, men ble tatt hånd om av en gammel mann ... Den ble skrevet av kaptein Marryat på 1800-tallet, er veldig kjent, og du kan søke den opp her, - jeg klarer ikke å legge inn lenke nå.
"Hunden" av Kerstin Ekman er sterkt å anbefale!!
Det er en sann svir å gjenlese denne! Jeg får lyst til å legge ut setninger og avsnitt under Sitater i ett sett, men det kan jeg jo ikke, da ville jo til slutt hele boken stå der! Jeg husket at den var god, men ikke SÅ god, - anbefales!
Nå har jeg omsider fullført "Alt lyset vi ikke ser" og var klar til å fortsette på boken om Magnus Lagabøter og landsloven, men så hørte jeg av en venninne at hun gjenleste Cora Sandels bøker om Alberte, så nå fikk jeg akutt lyst til å gjøre det samme, - det er femti år siden sist!
Da vil jeg bare si at Turgenev står på min "skal lese"-liste, - men jeg vet jo ikke om jeg personlig kan anbefale ham. Men hans Fedre og sønner fra 1862 regnes som en banebrytende klassiker.
Dessverre, - denne innfridde ikke forventningene og sank underveis fra terningkast fem til fire. Også denne ble for lang for meg (526 sider), til tross for at kapitlene var veldig korte og det derfor ble mye luft rundt dem. Men boken ble for springende, - kapitlene vekslet mellom å ha forskjellige hovedpersoner, og kapitlene ble så samlet i bolker som hoppet frem og tilbake i tid, og på den måten mistet historien mye driv. Og ellers synes jeg mye ved historien var for søkt, - og språket litt tungt og svulstig. Men, - det var jo en rørende historie, og jeg sitter igjen med mange fine bilder i hodet mitt, - og også mange forferdelige krigsscener!
Takk for å minne meg på den, - det fikk meg til å finne frem dvd-en og se filmen om igjen! Jeg har lest boken også, for litt lenge siden, men etter at jeg hadde sett filmen. Jeg husker at jeg syntes filmen lå nært og godt opp mot boken og formidlet komikken på en fin måte, - og så får man seg jo en fin tur til Italia.
Dette var en utrolig interessant og rørende biografi om en imponerende kvinne som vi alle står i takknemlighetsgjeld til! En kvinne som viet hele sitt liv til å forbedre tilværelsen for både gifte og ugifte mødre, og deres barn! Duckert har hatt et stort kildemateriale tilgjengelig i form av dagbøker og store brevsamlinger, så vi kommer tett på Katti gjennom hele livet og følger hennes utvikling. Mens de andre kvinnesakskvinnene kjempet for stemmerett og arbeid, kjempet hun en nokså ensom kamp for de ugifte mødrene og deres barn, i tett samarbeid med Johan Castberg, «barnelovenes far». Men ikke bare det, hun kjempet for seksualundervisning og prevensjon, som faktisk var forbudt! Hun møtte stor motstand, også fra kvinnesakshold, og sto nokså alene i stormen, - heldigvis godt støttet av sin ektemann. Det har vært en opplevelse å følge henne og hennes kamp gjennom livet, - veldig godt skildret av Hege Duckert. En klar sekser!
Takk for at du minnet meg på at jeg hadde tenkt å lese den!
For å si det kort: denne er for lang, - 784 sider! Egentlig er den fin og interessant, men etter min mening blir den alt for lang ved at den gjentar seg selv for ofte!
Boken kan på mange måter minne om en amerikansk TV-serie, med skildring av en familie fra typisk høyere hvit middelklasse og konsekvensene for hver enkelt av dem når faren, «pater familias», dør. Det gjelder først og fremst enken, men også de fem barna. Skildringen av barnas innbyrdes forhold og utvikling er interessant og godt beskrevet, og det er også morens strev med å finne seg selv etter å ha blitt enke. Vi kommer dypt inn i personenes tanker, faktisk for dypt, for de gjentar seg selv til det kjedsommelige, - slik det vel egentlig er i virkeligheten - , men det blir altså for mye av det!
Det som blir stående som mest interessant, er hvordan den viser at endring er mulig, - selv for enken som, bokstavelig talt, slår ut håret! For hun treffer naturligvis en ny mann, - som imidlertid er litt for fantastisk til at jeg tror på ham!
Uhu, - beklager, - jeg har glemt slutten, - den var litt uklar!
Så forferdelig å høre!
En artig og nyttig tråd som får meg til å tenke over hva jeg har lest i året som gikk. Først og fremst, - jeg har ikke lest så mange bøker, bare 15! Jeg har alltid vært en sakte-leser, og nå er jeg blitt så gammel at jeg plutselig dupper av når jeg leser, - jeg kan ikke lese om kvelden lenger! Det er noe med at når jeg setter meg ned med en bok, så koser jeg meg sånn, og da kjenner jeg varmen og kosen bre seg i kroppen, - og så sovner jeg!
Jeg har nok ikke noen direkte plan for lesingen min, - den skjer con amore, og det er lite av utenlandsk eller nyskapende litteratur blant årets bøker. Der kan jeg visst bare krysse av for at jeg likte første bind av danske Solvej Balles bok «Om utregning av romfang» veldig godt, - jeg ble helt henført, men har likevel ikke fortsatt på bind to. En annen utlending jeg setter stor pris på, er islandske Jón Kalman Stefánsson, og jeg leste «Stjernenes knitring» med stor glede. Det fremgår jo av dette at jeg ikke beveger meg så langt ut i verden, når dansk og islandsk litteratur blir kategorisert som utlenlandsk!
Jeg innledet året med å gjenlese de fire bøkene om Olav Audunsson av Sigrid Undset. Jeg liker meg i middelalderen, og leste senere Mona Ringvejs «Dronning Ingerids land» fra borgerkrigstiden på 1100-tallet. Hun benytter seg av kildene på en ny og spennende måte, og boken ga meg et helt nytt syn på kvinnenes, det vil si dronningenes, rolle generelt og på kong Sverre spesielt, - fascinerende! Det er definitivt en bok som kvalifiserer for å komme blant mine «Årets beste utenfor allfarvei». Den deler plassen der med «Kjærlighetsbrev» av Tone Selboe. I den gjengir hun deler av korrespondansen mellom kjente par, som Camilla Wergeland/Jonas Collett og Amalie og Erik Skram med flere. I disse brevene kommer vi under huden på den tids kulturpersonligheter, samtidig som forfatteren kommer med sine observasjoner og setter brevene inn i større sammenhenger, - virkelig interessant!
Dette var ikke en hatefull ytring, men et helt saklig innlegg.
Apropos julelesing, - jeg har akkurat funnet frem denne som jeg fikk for noen år siden. Det er en fin liten boks med fire små hefter i, og hver av dem inneholder en vakker julefortelling av Selma Lagerlöf. Nå har jeg lest én, "En julegjest", som brakte meg rett inn i de värmlandske skoger og Gösta Berlings verden, - en nydelig historie! Og nå har jeg tenkt å lese ett hefte hver søndag frem til jul, - anbefales!
Jeg må nok dessverre innrømme at jeg ble litt skuffet over denne, - jeg hadde jo ventet meg så mye! Etter at de to forløperne skåret topp hos meg, så ble det nok bare en femmer på denne. Etter min mening ble handlingen fra krigen for lang, og jeg kom dessverre heller ikke helt under huden på denne yngste Astrid, - det ble for mange «tekniske» fortellinger om hennes sabotørvirksomhet og for lite om henne selv. Hun kapslet seg jo på en måte inn, antagelig på grunn av skrekkopplevelsene hun hadde, - det var jo veldig naturlig, men da fikk ikke vi anledning til å føle ordentlig med henne. Men bevares, - det var helt fantastisk hvordan Mytting til slutt klarte å samle alle trådene i denne store vevnaden, - vi fikk møte både leinebrødre og tvillingsøstre og (dessverre) oppleve den forferdelige skråpånatta, - deilig!
Denne fantastiske mannen er en robot, og i disse tider hvor kunstig intelligens er kommet på banen, ble jeg minnet om den og vil tipse videre. Det er 30 år siden jeg leste den og husker ikke så mye, bortsett fra at jeg syntes boken var god, - og at det var fantastisk med en så fantastisk mann!😉 Marge Piercy er jo en god forfatter, og boken har fått mange seksere, så det er tydeligvis ikke bare jeg som likte den.
Karlsen var for ung, han var for dum - han var like dum som han selv hadde vært som ung, det var irriterende å se!
Han fryktet ikke bare nåtidens dårskap, men også at ettertidens mennesker betraktet seg som vise og ga seg rett til å dømme over hans tid.