Bokelskere.no

Her møter vi detektivparet Cormoran og Robin igjen, og jeg må nok innrømme at det er forholdet mellom dem som opptar meg mest! Vil de innrømme overfor seg selv og hverandre hva de føler? Vi følger dem her gjennom mer enn 900 sider, og det er den femte boken om dem! Det kan jo bli i overkant langdrygt, men likevel hang jeg spent med gjennom det hele, selv om det også her blir veldig mange detaljopplysninger om dagliglivet, - men her likte jeg dem, i motsetning til i En svunnen tid av Kate Morton.
Cormoran og Robin prøver her å pusle sammen hva som skjedde med en kvinne som forsvant for førti år siden gjennom intervjuer med mange forskjellige folk og med flere alternative løsninger på gåten, pakket inn i noen forvirrende astrologiske opplysninger og tolkninger av tarotkort! Jeg må innrømme at jeg ikke klarte å følge med på dette, men lot det skure og fikk oppklaringen som en stor overraskelse til slutt!

Takk for pene ord, og hyggelig å høre at du var enig i at den var god! Og jeg noterte dessverre ikke underveis, så det er meget mulig hun var gift fire ganger, - det gikk litt i surr for meg! Men slik du nevner dem, høres det jo riktig ut!

Levi Henriksen er en svært produktiv forfatter, og jeg har lest mange av romanene, novellene og artiklene hans. Jeg kjenner og lar meg begeistre over hans verden som har sitt sentrum ved Kongsvinger, men han tar oss også med på turer ut i verden – særlig til Amerika – og inn i forskjellige miljøer, både blandt pinsevenner og rockidoler. Dette er en samling artikler med mange personlige fortellinger hvor vi møter forfatteren selv, også som musiker, samt mange referanser til hans forbilder, som Hemingway og Johnny Cash.

Det meste av det han skriver om er jo på mange måter fra en gutteverden med biler, fotball og rock i utkant-Norge, - fjernt fra min Oslo vest- og kulturkjerringverden, så jeg har fundert litt på hvorfor jeg er så begeistret for det han skriver. Hovedsakelig tror jeg det rett og slett er fordi det er veldig godt skrevet, samt at jeg får et møte med et ekte miljø og en sann sjel, godt og følsomt skildret, - et miljø som blir litt ekstra interessant fordi det nettopp er så fjernt fra mitt. Jeg opplever det imidlertid som en viktig del av norsk virkelighet som jeg gjerne vil vite mer om og nødig vil føle meg for fjernt fra. Skjønt alt i disse bøkene er jo slett ikke så langt fra min verden, mange av de kulturelle referansepunktene han har, er jo felleseie, - skjønt jeg må innrømme at det merkes på musikkinteressen at han er en del yngre enn meg. Men hans fortelling om Guy Clark bragte frem gamle minner, så for meg ble Guy Clark et lydspor til resten av boken, - noe som løftet lesingen til nye høyder!

Boken er jo også et interessant møte med forfatteren selv, hans tanker om og opplevelser av musikk og litteratur. Særlig én fortelling, «Om å fylle ut de hvite flekkene», traff meg med stor gjenkjennelighet. Der skriver han om hvordan omgivelsene i en bok han leser, kan bli projisert over på omgivelsene der hvor han leser boken, og derved gi et spesielt preg til det stedet, - en opplevelse jeg kjenner meg helt igjen i, men som er vanskelig å forklare. Men det var påminnelsen om Guy Clark og denne skildringen som var med på løfte boken fra terningkast 5 til 6 for meg!

Jeg tolker ikke uttrykkene "alene hjemme" og "alene borte" bokstavelig, men i overført betydning, helt uavhengig av eldreomsorgen.

Jeg beklager at den kommentaren var litt flåsete, men hovedinnholdet i den står jeg for. Dette er ikke stedet for å slette sitater man ikke liker fra bøker som er utgitt, - det må det jo være opp til forlaget å vurdere ved et eventuelt nytt opplag. For øvrig synes jeg sitatet er gripende godt og helt harmløst.

Solvej Balle fikk Nordisk råds litteraturpris for denne medrivende studien av hvordan det oppleves når verden går av hengslene og stopper opp på én dag. Denne urovekkende tanken har streifet andre før, - det samme skjedde i filmen «Greyhound Day», på norsk «En ny dag truer», med Bill Murrey. Her blir opplevelsen fortalt og grundig analysert av den kvinnelige hovedpersonen, - som imidlertid opplever hendelsen annerledes enn mannen hennes. Hun opplever at hun aldri kommer videre, blir værende på den 18. november dag etter dag, men hun er klar over det og kan gjøre forskjellige ting den dagen, mens mannen hennes ikke er klar over at han gjentar de samme tingene dag ut og dag inn. Hun forteller ham det riktignok, og han er også nysgjerrig på å finne ut hva som foregår, - men han har glemt det neste dag! Det hele høres jo ganske spesielt og utrolig ut, men som hovedpersonen tenker i begynnelsen, - det er jo egentlig ikke mer utrolig enn enn at tiden vanligvis går så jevnt som den gjør!

Dette er første bind av et prosjekt som skal bestå av syv bøker, og bind 2 og 3 er allerede kommet ut. Jeg må bare innrømme at jeg ble veldig fascinert av boken, stupte inn i den og leste den på én dag, - den er bare på 200 nokså små sider. Men jeg skjønner man kan synes den blir kjedeligere hvis man leser den over tid og da ikke blir så revet med. Boken er full av detaljerte, og til dels repeterende, skildringer av ekteparets liv i en liten by utenfor Paris, - men så er den faktisk likevel spennende! Selv var jeg så tummelumsk av å ha vært i den verdenen ett døgn, at jeg tror jeg venter litt med å lese oppfølgerne, - men jeg ga den altså terningkast 6!

Ja, der ga du meg noe å tenke på, og jeg vet sannelig ikke om jeg har et godt svar. Men jeg er enig med deg i at det nok har noe med stilen å gjøre, som jeg nok heller vil kalle svevende, men som du opplever som svulstig, og at forskjellen i opplevelse nettopp ligger der. Men så er det altså sånn, at jeg faller hemningsløst for den stilen, - jeg lar meg rett og slett forføre av det store spennet i tid og rom, - slekten og stjernehimmelen, - mens det blir for mye for deg.

Og så må jeg nok tilføye, at siden Stefánsson er en anerkjent og seriøs forfatter, så er jeg mye mer villig til å la meg forføre, enn om det hadde vært en "dameromanforfatter" som hadde skrevet svevende om tid og rom! Så, - der kom alle fordommene mine opp i lyset.

Dette er en utrolig interessant, lærerik og god bok! Som det står sitert fra anmeldere på omslaget: «Virkelighetens Game of Thrones» og «Hvem trenger vel romaner med slik sakprosa»!

Mona Ringvej tar oss med tilbake til borgerkrigstiden i Norge på 1100-tallet, - en meget forvirrende tid som de fleste av oss vel bare har et diffust inntrykk av at besto av diverse mannlige kongsemner som sloss om makten. For hvem hadde vel hørt om dronning Ingerid midt oppe i dette, - ikke jeg i alle fall! Det viser seg imidlertid at hun var en svært sentral person i dette spillet om makten i Norge, - men typisk nok lite omtalt i sagaene, som er mennenes historie. Ringvej har lest, tolket og forstått kildene på en ny måte og oppdaget den rollen ekteskapsinngåelser og kvinnene hadde, - både som alliansebygger, ektefelle og mor. Dronning Ingerid var av svensk kongsætt og var gift tre ganger, - én av dem med den norske kongen Harald Gille, sønn av Sigurd Jorsalfar, og med ham hadde hun sønnen Inge Krokrygg, som ble norsk konge allerede som lite barn. Og hvem styrte så landet for ham og halvbroren, som han delte kongsmakten med? Ringvej viser oss kretsen av lendmenn rundt dem og finner at kongsmoren Ingerid må ha hatt den helt sentrale plassen der, - hun var selve navet.

Dette foregår som sagt under borgerkrigene hvor konger og kongsemner blir drept over en lav sko, - Ingerid mistet selv ektemake og flere sønner i denne kampen om makten i Norge. Det som gjør historien spesielt interessant, er at etter at han som skulle bli kong Sverre kom til landet, representerte hun den tapende part, dvs. Erling Skakke, Magnus Erlingsson og den kjente baglerbispen Nikolas Arnesson, - som faktisk var hennes sønn! Vi blir her presentert for historien sett fra deres side, og jeg oppdaget plutselig hvor forført vi har blitt av Sverre, denne mannen som kom fra Færøyene, talte paven midt i mot og hadde birkebeinere som kjempet for ham! Her fremstilles han nærmest som en sjarlatan!

Ringvej legger også vekt på andre sider av samfunnet på denne tiden, - både hva som ble utrettet i de gode periodene uten innbyrdeskrig, hvordan vanlige folk levde og kontakten med både naboland og den katolske kirken. Hun skriver i en lett fortellende og til tider litt humoristisk stil, og det har vært en fryd å lese den! Det eneste jeg savnet var en plansje over aller familiebåndene, for akkurat det var det litt vanskelig å ha klart for seg hele tiden.

Jeg har ikke lest noe av Strout, så bøkene hennes kan jeg ikke si noe om. Selv er jeg på hytta og veksler nå mellom å lese "Dronning Ingerids land" av Mona Ringvej og "La meg få vandre i min sannhet" av Levi Henriksen.. Det er sjelden jeg leser to bøker parallelt, men det går her. Det er et stort tidsmessig gap mellom disse bøkene, - den første handler på 1100-tallet, og den andre i vår tid. Om den første blir det sagt at den er "Virkelighetens Game of Thrones" og "Kven treng vel romanar med slik sakprosa", og den andre er en samling tekster og fortellinger av en av mine favorittforfattere, hvor han tar oss med til sine opplevelser, tanker og minner om litterære og musikalske helter.

Betydningen av tittelen får vi forøvrig helt til slutt i boken, - og den er fin og ikke bare et bilde på hyttekos. Der kommenterer en av personene avslutningsvis at man må ikke ta tingene for høytidelig, - alt vårt strev er bare som gnister fra peisen, de når ikke opp til stjernene, men slukner straks de er under åpen himmel!

Denne boken, som ble skrevet for nærmere hundre år siden, står på hytta vår på fjellet, og den beskriver helt fullkomment fiske-, fjell- og hyttelivet på den tiden, - praktfull lesing! Grunnhistorien, som foregår på fjellet, er ispedd en rekke kortere fortellinger, og disse er også godt sett og beskrevet, - i en tidstypisk lett humoristisk tone. En av historiene utspiller seg i et departementskontor, og jeg ble da minnet om at Harald K var interessert i bøker som foregikk på offentlige arbeidsplasser. Her er det altså en morsom skildring av livet på et departementskontor for over hundre år siden, skrevet av en jurist og forfatter som selv hadde solid erfaring fra departementene.

Til tross for at dette regnes som en av de største romanene gjennom tidene, klarer jeg ikke å gi den en sekser. Ja, - den er finurlig bygget opp, er godt skrevet og har mangefasetterte personer, men jeg klarer ikke å bli positivt berørt av den. Jeg klarer ikke å se boken som den kjærlighetshistorien den blir omtalt som, - jeg blir bare grundig lei og kvalm av psykopaten Heathcliff som blir mer og mer ondskapsfull! Det jeg likte best og som fascinerte meg, var de detaljerte skildringene av livet, naturen og menneskene i Yorkshire for rundt to hundre år siden, - dette er samtidige skildringer av en tid som er borte. Og jeg bøyer meg i støvet for Emily Brontë som har klart å skildre dette og dikte opp historien, disse personene og deres relasjoner, men altså,- jeg ble så lei av all ondskapen!

Dette er en trilogi, - en sleksthistorie som dreier rundt livet til tre kvinner i indre Vestfold gjennom store deler av 1900-tallet. Jeg hadde lest den første av bøkene, Lerkehjerter, tidligere, og ga den da terningkast 3 og skrev dette om den:

«Jeg startet med store forventinger, for jeg likte så godt "Gulldronning, perledronning", men dette ble rent for mye av det "gode". Hun gjentar seg for mye, både språklig og innholdsmessig - tragiske kvinneliv i tre generasjoner, - og at det ender tragisk hver gang, får vi vite tidlig!
Jeg har også problemer med formen, - denne jeg-personen som plutselig viser seg å være en av hovedpersonene, samtidig som det slektshistoriske dramaet til tider går seg bort i anekdotepregete romantiseringer av barndom på landet i gamle dager.
Dessverre, jeg er også usikker på om jeg vil lese de neste bindene i trilogien.»

Men så ble jeg altså anbefalt hele trilogien av en venninne, og startet med den første, igjen. Etter en stund kjente jeg meg helt igjen i det jeg skrev forrige gang, men jeg var litt mer velvillig innstilt nå. Og så ble jeg lovet at de neste bøkene var bedre, - og det var de, - faktisk så gode at det ble en femmer på bøkene sett under ett! Nå var den forvirrende jeg-personen borte, - hun var blitt til en hovedperson omtalt i tredjeperson, og det ga mer struktur til fortellingene, - som for øvrig også dreiet seg om flere personer i familien og bygda de bodde i. I disse bøkene får vi en inngående skildring av liv og skjebner, beskrevet med dyp psykologisk innsikt og satt inn i en fascinerende riktig steds- og tidskoloritt, - klart sett og nydelig penslet ut!

Det eneste jeg har å innvende er at det faktisk også her kunne bli litt for mye av det gode, - med fantastiske, men stadig gjentatte, naturbeskrivelser og svært mange nøyaktige, helt historisk korrekte, beskrivelser av miljøet, - men at det er et minus, skyldes kanskje mest at jeg ble litt utålmodig etter å få vite hvordan det gikk. Men som kulturhistorisk verk om livet på bygda på 1900-tallet har den faktisk også stor verdi, - det var fascinerende å bli minnet om blå, ovale dropsbokser (for min del med påfugl på) i hjørneskapet og lysegule vaskevannsfat av emalje, med grønn kant!

Jeg klarer ikke å se noe upassende eller flåsete i dette sitatet! At man brukte andre ord på tilstanden eller sykdommen tidligere, er et faktum, og jeg synes han med å beskrive det som å ikke bare være alene hjemme, men alene borte, nettopp griper tak i den forferdelige følelsen det må være å oppleve noe slikt, - selv om det kan høres sleivete ut.

En annen ting er jo at å skulle stryke det noen finner for upassende, det er ikke greit, - da er vi på feil vei!

Du skal ikke be forlaget trekke tilbake boken da😉😄

Takk for tipset, - da stoler jeg på deg, tittelen til tross😉

Stefánsson har en helt spesiell skrivestil som er utrolig fascinerende. Det er ikke så lett å følge ham bestandig, men det gjør ikke så mye, - det er bare å gi seg over til hans skildringer av livet på Island, hans spesielle persongalleri og hans opptatthet av tid og himmelen, - til det siste har han knyttet en rekke fantastiske formuleringer.

På slutten av boken omtaler fortelleren/hovedpersonen denne boken han skriver på som «disse skissene mine av noen øyeblikk på jordens overflate», og skissene spenner over mer enn hundre år, - fire generasjoner. For det er en slags slektshistorie, og jeg mistenker forfatteren for å fortelle mye fra egen slekt, - hvis jeg husker rett, får vi vite mer om mellomgenerasjonen i «Historien om Ásta». Her dreier det seg mest om den hjerteskjærende historien til jeg-personen, en liten gutt som mister moren sin, og om hans spesielle oldeforeldres liv. Akkurat som i Ásta blir historiene fortalt uten noen kronologi, vi hopper frem og tilbake i tid, og det kan være litt forvirrende.

Stefánsson er som sagt opptatt av tid, og gutten blir smertelig klar over tidens gang og det faktum at alt blir borte: «... i et glimt får jeg en anelse av dette som kalles tid. Jeg kjenner den som en svak, men dyp smerte.» Den voksne fortelleren prøver å gripe og holde det forgangne fast med ord, men avslutter så med et sukk at «dette» er alt som er igjen av seks-syv liv og hundre og femti år! Og nettopp denne vinklingen treffer meg, som også er opptatt av historie og slektshistorie.

Det er et under at jeg fullførte denne! Da jeg begynte på den, var jeg veldig i humør til å lese en skikkelig «dameroman» fra England med slott og landsbyer og glemte historier og brev fra fortiden, - men dette ble for langdrygt! Den utpenslet alle detaljer til det kjedsommeligste, var veldig springende og krydret med liksomskumle hendelser, - men selve grunnhistorien var god og slutten fiks, så vis den bare hadde vært skåret ned til 300 sider istedenfor 620, så hadde jeg nok kost meg. Nå ble det i stedet til at jeg ergret meg og begynte å feie gjennom den, bare for å bli ferdig, - og det ble jeg altså. Fordi jeg var nysgjerrig på hva historien egentlig handlet om og fullførte boken - riktignok på skrå - blir det en 3-er!

Her er gjengitt og kommentert kjærlighetsbrev mellom kjente litterære par: Camilla Wergeland og Jonas Collett, Amalie og Erik Skram, Karen Blixen, samt Olav H. Hauge og Bodil Cappelen. Og det er bare å gi seg over, - ingen romaner slår levd liv! Dette er da også en av brevskriverne, Erik Skram, helt enig i, - han skrev: «Vil Du være enig med mig i, Amalie, at bryde Dig snavs om alle Romaner i Verden, når man kan få autentiske Brevsamlinger fra betydelige Mennesker? Jeg foragter Romaner og elsker Breve!»

Dette er jo brev skrevet av «betydelige Mennesker», - diktere og litterater som bruker språket bevisst og med et analytisk syn på deres forhold, man kan til tider oppleve brevene som et forstadie til senere romaner. Og ikke nok med det, her kommer vi helt inn i det innerste indre hos disse menneskene, - ikke bare til deres dype kjærlighet, men også til deres sjalusi og frykt. Samt, ikke minst, til deres tanker om forholdet mellom mann og kvinne, - tanker som viser utviklingen på det området gjennom over hundre år. Tone Selboe viser oss dette gjennom sine presentasjoner av utsnitt av brevene, samt gjennom hennes egne kommentarer som utgjør hoveddelen av boken, - og det er så kloke og velformulerte observasjoner, at det er en fryd! Jeg er dypt berørt og rørt, - en soleklar sekser og favorittbok for meg!

Jeg vil bare gjøre dem som måtte være interessert i det, oppmerksom på denne! Jeg leste om den i Klassekampen, og kjøpte den sporenstreks! Jeg har bare så vidt begynt på den, men det dreier seg altså om kjærlighetsbrev, levd liv og litteratur, - om Camilla Collett, Amalie Skram, Karen Blixen og Olav H. Hauge, og den er skrevet av Tone Selboe, professor i allmenn litteraturvitenskap.