Bokelskere.no

Og så vil jeg sterkt anbefale Dronning Ingerids land for å få en utfyllende og bedre forståelse av borgerkrigstiden!

Takk for grei og imponerende oversikt!

Handlingen i denne trilogien utspiller seg for nesten nøyaktig tusen år siden, - en utrolig spennende tid i Norge. Vi følger Sigrid, søster til Tore Hund, og hennes liv midt i de dramatiske og viktige hendelsene rundt slaget på Stiklestad. Hun var en historisk person som ble hardt rammet av kampene om makten i Norge, og Henriksen lar også overgangen fra norrøn gudetro til kristendom være sentral i handlingen. Sigrid var en stolt og sterk kvinne som slet med å ta kristendommen inn over seg, og i det tredje bindet, «Helgenkongen», dreier det seg mye om dette. For meg ble det der for mange tanker rundt synd og skyld og frelse, og jeg må innrømme at interessen dalte. Men Vera Henriksen hadde store kunnskaper om og god innsikt i de historiske hendelsene og tidens tanker, og det har vært interessant å følge disse på nært hold og leve seg inn i livet i Norge i tidlig middelalder.

Så fint å bli minnet på Gunnar Larsen! Jeg oppdager at jeg ikke har lagt inn de bøkene av ham som jeg har lest, hverken "I sommer", "Weekend i evigheten" eller "Bull". Det er noe veldig fascinerende ved tidsbildet og Oslo-beskrivelsene hans. "Bull" forteller om de to som hadde passet så godt sammen, men aldri møttes, - bare fikk et glimt av hverandre i skiløypa helt til slutt.

Jeg ble jo nødt til å sjekke hvor mange jeg hadde lest, og det ble nok bare seks.
Her kommer de:

Mi briljante venninne, av Elena Ferrante
Den underjordiske jernbanen, av Colson Whitehead
Veien, av Cormac McCarthy
Om forlatelse, av Ian McEwan
Årene, av Annie Ernaux
Historia om det tapte barnet, av Elena Ferrante

Jeg har vært i humør til å lese noe kjent, lett og hyggelig, så jeg fant frem Sølvhammeren av Vera Henriksen, som jeg leste på 60-tallet, da den kom. Det er første bind i en trilogi om Sigrid, søster til Tore Hund, og handlingen utspiller seg for 1000 år siden. Den er litt Kristin Lavransdatter "light", - språklig kan den imidlertid ikke sammenlignes, men det er deilig ferielektyre. Så nå har jeg vært på biblioteket og lånt oppfølgerne Jærtegn og Helgenkongen som skal med til fjells.

Takk for tipset! Jeg har ikke den tilgjengelig, men jeg kom på at jeg har en rekke arvede, gamle og slitte utgaver av bøkene til Mikkjel Fønhus, og jeg tror sannelig jeg skal prøve meg på en av dem!

Det har vært litt tunge tider i det siste, og jeg følte akutt behov for å ha noe hyggelig å lese på. Inspirert av Disney-filmen fra 1993 basert på denne boken, fant jeg ut at jeg hadde lyst til å lese den igjen, - også for å sjekke hvor store friheter filmskaperne hadde tatt seg.
Jeg fikk denne boken da jeg var 13 år, og jeg elsket den, - den ble lest mange ganger i løpet av ungdomstiden. Dette var den første utgaven fra 1962, og jeg så på den som den første «voksenboken» min, - helt uten bilder, selv ikke på forsiden (bare på et papiromslag, som er forsvunnet).
Den handler om to hunder og en katt som tar seg tvers gjennom Canadas villmark på egenhånd, og det har vært en fryd å lese den igjen! Det er tette og gode beskrivelser av naturen de drar gjennom, og også dyrenes oppførsel er godt beskrevet, - som naturelsker, hunde-eier og tidligere katte-eier var det mye å kose seg med der.
Også filmen har jeg kost meg med sammen med barnebarna, men jeg må jo konstatere at det er forandret ganske mye på historien. Det viktigste er at historien om eierne til dyrene er endret, samt at dyrene i filmen har skiftet alder og karakter. Men i filmen har dyrene stemmer som gjør at vi får vite hva de tenker, noe som gjør dem mer menneskelige og skaper mange morsomme situasjoner, - veldig populært blant barna! Dessuten er det utrolig imponerende hvordan de har fått dyr til å spille disse rollene, - for det er en spillefilm, og med mange vakre naturbilder.
Så hvis man ikke sammenligner, er både bok og film fine opplevelser, - men altså nokså forskjellige.

Jeg må starte med å innrømme at jeg ikke har lest noe av Fosse før, - jeg har visst trodd han var for sær og vanskelig for meg. Men nå har jeg lest Trilogien, - og er blitt helt betatt! Underveis tenkte jeg at stilen minnet litt om bøkene til islandske Jón Kalman Stefánsson, som jeg er veldig begeistret for, men så måtte jeg jo sjekke, og det viste seg at det heller er omvendt, for Fosse var først ute! Det er noe utrolig fascinerende med de glidende overgangene mellom nåtid, fortid og fremtid, og mellom drøm og virkelighet! Den nesten tidløse historien dreier seg om det grunnleggende viktige her i livet, - kjærligheten mellom mann og gravid kvinne, og strevet med å skaffe husvære og mat, noe som innledningsvis gir assosiasjoner til Josef og Maria. Men fortellingen blir mer «creepy» etterhvert, før historien avrundes i et større perspektiv, gjennom flere slektsledd. Språket er korthugget og virkelighetsnært med suggererende gjentagelser, samtidig som det altså fører oss gjennom tid og rom, - mesterlig!

Interessant å bli oppmerksom på den, jeg har bare lest Finnskogtrilogien.

Boken inneholder Sigrid Undsets brev til en såkalt brev-venninne, fra hun var 16 år og opp i voksen alder. Det har vært utrolig interessant å bli kjent med den unge Sigrid og følge hennes utvikling, - hennes tanker og liv fremstilt uten filter, nesten som i en dagbok. Hun var jo tidlig klar over at hun skilte seg fra de fleste andre unge kvinner, og følte at hun i den ukjente Dea fant en som forsto henne. Ved siden av tanker rundt sin egen natur og hverdagsliv, får vi skildringer av Kristiania rundt århundreskiftet og tanker om hva hun har tenkt å skrive, - hodet hennes boblet over av ideer. Særlig er det interessant å lese hvordan hun hadde hele handlingen i Olav Audunssøn klart for seg i ung alder, riktignok med andre personer i et annet land, men hele det kompliserte forholdet mellom personene og deres liv sto klart for henne i en alder av 20 år!

Etter hvert blir det lenger avstand mellom brevene, men vi får oppleve hennes rørende og forelskede beskrivelse av de første årene med Anders Svarstad. Så blir det mest julekort, mens det siste brevet er fra Stockholm i slutten av mai 1940, etter at sønnen Anders hadde falt.

Og jeg har fått ha et nært og personlig møte med den store forfatterinnen, - og et eksempel på livets gang.

Det var med sorg jeg oppdaget at Paul Auster døde 30. april, - jeg har hatt stor glede av flere av bøkene hans. En facebookvenn la ut dette sitatet om Austers forhold til det å skrive, - veldig godt sagt:
“Surely it is an odd way to spend your life - sitting alone in a room with a pen in your hand, hour after hour, day after day, year after year, struggling to put words on pieces of paper in order to give birth to what does not exist, except in your head. Why on earth would anyone want to do such a thing? The only answer I have ever been able to come up with is: because you have to, because you have no choice.”

Og jeg er veldig glad for at han gjorde det!

Her er en lenke til en omtale av ham i The Guardian: skriv lenkebeskrivelse her

Den leste jeg da den kom i Norsk Ukeblad sommeren 1964! Jeg var 14 år og syntes den var helt fantastisk, - særlig det at den foregikk i Norge, det var helt uvanlig. Jeg var på hytta med storesøster og en venninne, og når bladet kom, hadde vi høytlesing av romanen, alle var like spente!

I "Sølvfaks" av Gabriel Scott oppleves verden i en katts perspektiv.

Her har du lenken til intervjuet: https://amalieskraminfo.wordpress.com/anniken-greve-intervjuer-merete-morken-andersen/
Og når jeg skrev " sykkelklemmer" var det fordi jeg må ha lest en oversatt versjon av diktet, og det var det sentrale ordet jeg husket!

Takk skal du ha!! Jeg trodde faktisk også at det var Andersen, men jeg googlet, og fant slutten av det (jeg gikk etter sykkelklemmer😁) i et forøvrig langt og interessant intervju med Merete Morken Andersen (om en Amalie Skram-biografi), - og der sto det at det var av Rasmussen!

Har noen hele teksten til det diktet som slutter slik:
"Min hatt! Min frakk! Mine sykkelklemmer! Det er nu eller aldri!"

«Et av de store kvinneportretter i norsk litteratur – i hele verdens litteratur, kan man trygt si», siteres Kristian Elster på baksiden av min utgave fra 1972, - og det kan jeg si meg helt enig i! Jeg har nå lest dem for tredje gang, og jeg husker nok at jeg har syntes de var gode tidligere også, men jeg tror at jeg nå, femti år etter, er enda mer i stand til å se hvor gode de er! Denne sarte, såre, sære, stae, sterke ungpiken og kvinnen som sliter med livet sitt og det manuskriptet hun har tutlet med i alle disse årene, har krøpet under huden på meg, - jeg kan nesten ikke huske å ha opplevd maken! Cora Sandel klarer å skildre henne som en gjennomført hel og sann person i sin oppførsel, i sine valg (eller tilsynelatende mangel på sådanne) og i de sosiale relasjonene hun er en del av, og hele tiden er omgivelsene så klart skildret, - jeg har vært både i Tromsø, Paris, Bretagne og Telemark! Det er så mange kloke ord og gode observasjoner i disse bøkene at jeg føler jeg kunne lagt ut hver setning under «Sitater» her inne!

Så til dem som ikke har lest den, kan jeg bare si «løp og les», - og til de andre vil jeg anbefale en gjenlesing!

Nei, - men det kan de da ikke!!!

Jeg har ingen planer om å slette min profil. Tvert i mot synes jeg det er viktig for etterslekten at mine bokomtaler og uttalelser blir bevart, - det vil jo gi dem en mulighet til å bli kjent med meg. Det kan f.eks. være et olde- eller tippoldebarn, - jeg har selv hatt stor glede av å lese brev mine oldeforeldre skrev. Men så er jeg jo også et arkivmenneske langt over middels interessert i historie.