Forfatteren av Marsboeren har kommet med en ny bok. En bok som har meget delte oppfatninger fra leserne. Noen elsker den, andre ikke full så mye. Hva er grunnen?

Mange trodde nok at Andy Weir skulle komme med en ny braksuksess, for la meg bare si det: Marsboeren er en fantastisk bok. Artemis er ikke like god som Marsboeren. Betyr det at den er dårlig? Overhodet ikke. Dette er en god bok. Og siden jeg gikk inn i den uten å forvente en ny Marsboeren, gikk jeg ikke i den samme fellen som så mange andre tydeligvis gjorde.

Språket er lett og ledig. De vitenskapelige tingene vi møter her er stort sett lett å forstå, og det lille som eventuelt skulle gå over hodet på leseren utgjør ikke noe trussel mot å forstå boken i sin helhet.

Originalt sett skal science fiction være en slags kritikk av samfunnet. Det skal utfordre og sette ting på spissen. Det skjer ikke her. Artemis er pur underholdning, med ideer om bosetning på månen slik flere ser det for seg. Her skal leseren underholdes, samtidig er det noen vitenskapelige fakta det er verdt å få med seg.

Hvis denne fantasien, humoren og gjennomføringen er noe vi kan forvente av Weir fremover, gleder jeg meg allerede til neste bok fra den kanten.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Artemis

Jeg kunne ønske jeg hadde litt mer å gå på før jeg leste boken enn at den er magisk og genial. For jeg brukte mye tid på å få litt mening ut av historien. Det var først når jeg snublet over ordet absurd i en annen anmeldelse at jeg begynt å forstå, og da var jeg nesten ferdig.

Boken er spennende på en sær måte. Komplottet er vanskelig å få tak på, og løsningen ganske så absurd. Samtidig måtte jeg finne ut hva som kom til å skje. Whitehead har utarbeidet flere fabelaktige karakterer som man ønsker å vite skjebnen til.

Man kan, gjennom boken, trekke paralleller til våre samfunn og vår historie. Til rasisme, segregering og kvinneundertrykking. Og jeg tror nok at det var noe av tematikken forfatteren ønsket å belyse. Samtidig forsvant det litt i alt det sære.

Jeg ble ikke videre imponert av Intuisjonisten. Med for mye bruk av sjeldne fremmedord og en absurditet jeg ikke tok med en gang (og jeg føler meg litt dum siden jeg ikke tok den raskt nok), ble dette ikke en skuffelse, men en merkelig leseopplevelse.

Det finnes nok en del lesere som vil like den bedre enn meg, men du er herved advart: nøkkelordene er absurd og sær, sammen med genial og magisk.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Intuisjonisten

Denne boken ramlet ned i postkassen min en dag på sensommeren, sendt fra Juritzen. Selv om det alltid er hyggelig å få bøker, må jeg innrømme at jeg kviet meg litt for å lese denne. Ryktene om at boka er en tøff lesing hadde nemlig nådd meg også. Samtidig ønsket jeg å lese den, så jeg bet tennene sammen og leste boka en dag jeg fant meg selv alene på hytta. Kanskje like greit at jeg var alene, for dette var tøff lesing og tårene falt ganske tett.

Boka er hjerteskjærende, sår, vond, tøff og ekkel. Er man forberedt på det, går lesingen forsåvidt greit. For selv om innholdet er vondt, er selve skrivestilen enkel og det tar ikke lange tiden å lese gjennom boka.

Dette er en historie jeg tenker mye på og som kommer til å være med meg lenge.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: I min fars hus

Ja, da er vi to...jeg leser nå Åtti-tallet av Ketil Bjørnstad. Han skuffer aldri. En mursten på nesten 800 sider, men det er underholdende og for meg som vokste opp på 80 tallet, er det supert å få en påminnelse om hva som gjaldt den gangen og hva som skjedde i verden,

Orka ikke å lese den ferdig engang jeg. Kjeda meg til ca side 200, orka ikke mer. Forstår virkelig ikke begeistringen for denne boka, men vi er jo forskjellige...

Det var et godt skrevet blogg innlegg og anmeldelse av boka.

Jeg likte boka godt, men ser poengene dine at noe kunne kanskje vært litt råere. Alikevel storveis underholdning.

Helt enig med deg, fenget meg ikke i det hele tatt...forstår virkelig ikke femmerne og sekserne som hagler her. Måtte bare lese den ut, men det var langdrygt og kjedelig rett og slett....

Det har vært en gledelig opplevelse å lese Mary Barton. Historien innehar alt: kjærlighet, intriger, misforståelser, drap, beskyldninger, håp og lengsel. Den er spennende og trist. Inneholder noe humor og masser av livsvisdom. Dette er ikke bare en fiktiv roman, men også en skildring av samfunnet slik det var på midten av 1800-tallet.

Engelsken er vanskelig og det kan være lurt å ha en ordbok i nærheten. At språket er vanskelig er kanskje ikke så rart med tanke på at den ble skrevet for såpass lenge siden. Mange av ordene blir heldigvis forklart, da Gaskell skriver en del på slang og det er en ordliste bakerst. Boken blir også lengre enn det den trenger å være siden de tydeligvis likte en mer omstendelig talemåte på den tiden. Ingen ting blir enkelt forklart med få setninger. Snakket de virkelig slik? Flere av dialogene er utrolig lange og heseblesende nok uten mange komma eller punktum.

Engelsken til tross likte jeg boken godt. Svært godt. Og den har seilt opp som en av mine favoritter.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Mary Barton

Hun ba om det griper tak i deg og nekter å slippe før du har lest siste side. Og selv da blir den hengende over deg, som et tungt teppe. Det er så utrolig sårt, håpløst og uendelig trist.

Boken tar opp et utrolig viktig emne på en måte som er absolutt aktuell for ungdom. Den setter seksuelle overgrep på dagsordenen og gir en stemme til victimblaming og slutshaming: La oss snakke om voldtekt, la oss snakke om den behandlingen voldtektsofre får i samfunnet der det er deres ord mot alle andres. Det er dette som er Hun ba om det, en must-read for alle som takler tunge temaer.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Hun ba om det

Lockhart har med Genuine Fraud igjen tenkt utenfor boksen. Historien er fortalt i revers, der vi starter med slutten og leser oss fremover, altså vi leser oss bakover i tid. Dette får oss stadig til å stille spørsmålene: Hva har skjedd?

Den ukonvensjonelle og direkte fortellerstilen driver deg gjennom fortellingen med en sterk understrøm av spenning. Jeg ville likt å si at den går mot et mektig crescendo, men det blir for deg å dømme. Her er nok meningene delte.

Det er nok absolutt dårlig gjort overfor E. Lockhart å sammenligne Genuine Fraud med We Were Liars (norsk tittel: Vi var løgnere). Ikke bare er plottene totalt forskjellige, men også fortellerstilene skiller seg fra hverandre. Likevel, når man har lest den sistnevnte og elsket den, er det vanskelig å avstå fra å sammenligne de to.

Og da er det nok mange som stiller spørsmålet: Er Genuine Fraud like god som We Were Liars?

Nei, absolutt ikke.

Plottet er så som så og hovedkarakteren vanskelig å få grep på, spenningen er absolutt til stede og E. Lockhart demonstrerer en mesterlig fortellerstil. Les den som en underholdende spenningsroman, gjerne på stranden nå i sommer. La deg rive med, men ikke forvent storhet.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Genuine Fraud

Tåkens hersker er karakterisert som en grøsser som er rettet mot både ungdom og voksne. På mange måter er det en spøkelseshistorie.

Romanen er blitt beskrevet som velskrevet og poetisk, men jeg fant den overdrevne bruken av adjektiver en smule forstyrrende. Jeg satt igjen med en følelse av at historien er overskrevet, den er så grundig forklart til hver minste detalj, gjerne ved bruk av en overflod av adjektiver.

Leseopplevelsen var fornøyelig nok, men den manglet magi, og jeg ble aldri trukket helt inn i historien. Tåkens hersker fremkalte hverken de store følelsene eller begeistring.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Tåkens hersker

Wives and Daughters er av mange sett på som Gaskells beste roman, men dessverre rakk hun ikke å fullføre den før hun døde. Heldigvis er det ikke mye som mangler og det er lett å tenke seg hvilken vei historien hadde tatt hvis hun hadde fullført den. Romanen ble første gang utgitt i 1866. Den har også blitt filmatisert.

Historien er utrolig søt. Og intrigene er akkurat spennende nok til at du bare må finne ut hva som skjer. For her er det mye romantikk og hemmeligheter i fleng. Om forbudt kjærlighet og skjult begjær. Om drømmer og håp. Om intrikate renkespill for å kapre den beste ektemannen. Akkurat slikt som vi ønsker oss i romantiske romaner fra 1800-tallet.

Jeg liker historiene til Gaskell. Ja, de er romantiske, men de inneholder også mange beskrivelser av datidens samfunn, om klasseskillene, den industrielle utviklingen og den høye moralske standarden mange unge jenter måtte følge. Bøkene er en like stor informasjonskilde om viktorianske England, som de er rene lesefornøyelser. Ta deg tid til å lese en av dem, og kanskje blir du like fascinert av Gaskells romaner som det jeg har blitt.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Wives and Daughters

En meget klok bok. Dillon putter mye av seg selv i bøkene sine, og det merkes. Det er en del selvoppnådd visdom som skinner fra sidene. Visdom som gjør at boken ikke bare er en søt roman, men noe til ettertanke og, kanskje, etterfølgelse.

Noen har beskyldt Dillon for å putte litt vel mye i denne ene romanen, men det følte ikke jeg. Er ikke livet slik? Er det ikke slik at man møter på litt av alt i løpet av et liv? Og summen av alle disse møtene eller hendelsene er nettopp det som gjør oss oss? Og når man skal gå gjennom alt det i løpet av noen skarve sider, så føles det kanskje litt mye? For noen tydeligvis, men ikke for meg. Jeg fant historien meget troverdig.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: 100 umistelige ting

Velkommen til Amerika er historien om en familie hvis struktur har gått opp i sømmene, og en omveltning så kraftig at familien trues med å gå i oppløsning. Om hvordan man kan bo så nære hverandre og være så glade i hverandre, men allikevel befinne seg så uendelig langt fra hverandre.

Det er en skjør beretning om ensomhet og lengsel, og en kjærlighet så dyp at den både binder mennesker sammen og truer med å rive dem i stykker. Ikke minst er det en beskrivelse av en ung jente som prøver å gi uttrykk for det kaoset, den angsten og den sykdommen som farger henne på innsiden. På litt over 80 sider er dette sterkt gjennomført av Linda Boström Knausgård.

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Velkommen til Amerika

Et interessant plott i seg selv, egentlig, men jeg må innrømme at jeg ble skuffet over utførelsen. Boka har flere fine trekk, men jeg mener den kunne vært bedre med bearbeiding.

Språket i boka er greit. Ganske så lettlest. Man bruker ikke lang tid på å komme seg gjennom boka.

Og selv om jeg ikke falt pladask for historien, var den såpass spennende at jeg var nødt til å lese den ut. Jeg måtte finne ut hva som skjedde. Og er ikke det det aller viktigste med en bok? At leseren bare må lese ferdig?

For full anmeldelse, se: Edge of a Word: Bare du som passer på

Solid motvekt til hatretorikk overfor flyktninger

Det går nesten ikke en dag uten at jeg på sosiale medier er vitne til hatefulle utsagn eller "såkalt fakta" om flyktninger, som kun er egnet til å øke fremmedfrykten i samfunnet vårt. Nytt det siste året er at også enkelte norske politikere har hengt seg voldsomt på bølgen, og sjokkerende nok ikke går av veien for ikke å være så nøye med fakta. I rettferdighetens navn forsøker de fleste å skille mellom grunnløse og ekte asylsøkere, men retorikken overfor de grunnløse rammer dessverre også de andre, det vil si de vi gjennom internasjonale konvensjoner og avtaler er forpliktet til å ta imot. Særlig når man fremhever at det kan være IS-folk blant flyktningene som kommer hit. Glemmer man at det handler om mennesker? Noen ganger kan det faktisk virke slik. Å stenge folk ute har uansett aldri fungert som beskyttelse mot terror.

En god medisin mot egen fremmedfrykt er å bli kjent med menneskene det dreier seg om. Dette er imidlertid noe de færreste av oss får anledning til. Det nest-beste - men på ingen måte dårligste - alternativet er å lese om enkeltskjebner i litteraturen, eller å se filmer som handler om mennesker som er annerledes enn oss selv. Det spiller i grunnen mindre rolle om det handler om fakta eller fiksjon, selv om jeg må innrømme at fakta gjør et enda sterkere inntrykk på meg enn fiksjon. Fiksjonen blir for øvrig sterkere når vi vet at forfatteren selv har en egen flyktningehistorie bak seg. En slik forfatter er Viet Thanh Nguyen.

Viet Thanh Nguyen (f. 1971) er født i Vietnam og er oppvokst i USA. En gang var han selv båtflyktning. I dag er han professor og forfatter i USA, og han har allerede rukket å bli svært prisbelønt for sine bøker. Han mottok Pulitzer-prisen for debutromanen "The Sympathizer" (2015) i 2016. Og han har fått Asian/Pacific American Award for Litterature for novellesamlingen "The Refugees". I dag anses han som en av de viktigste amerikanske stemmene i amerikansk samtidslitteratur, og han ble i 2017 tildelt The MacArthur Foundation Fellowship (kalt "The Genius Grant"). Denne prisen tildeles individer som "viser ekstraordinær originalitet og dedikasjon innenfor sitt fag". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

Novellesamlingen "Flyktningene" inneholder åtte noveller som hver i sær tar opp ulike sider ved det å være flyktning. Personene vi blir presentert for er i all hovedsak vietnamesiske flyktninger i USA. De er i ulik grad preget av det de har vært gjennom, og de sliter med å finne sin plass i sitt nye hjemland. Noen har reist fra familien sin og lider under dette, noen har vært vitne til de forferdeligste ting under flukten, noen føler skyld fordi de kom seg unna med livet i behold, mens andre måtte bøte med livet ... Som kvinnen i novellen "Svartøyde kvinner" som lever av å fortelle andres historier (hun er en ghostwriter), som møter broren sin som har vendt tilbake som spøkelse.

"Jeg har ikke glemt den navnløse blå båten, og den hadde ikke glemt meg, de røde øynene som var malt på begge sider av baugen hadde aldri sluttet å stirre meg i senk. Etter fire begivenhetsløse dager på stille hav under blå himmel og klare netter, kom omsider noen øyer til syne, en svart søm på horisonten langt borte. Det var da et annet skip dukket opp i det fjerne, med kurs rett mot oss. Det var raskt, og vi var langsomme, tynget av mer enn hundre mennesker i en fiskebåt som bare var beregnet på en fiskebåts mannskap og en fiskebåtlast med kald makrell. Broren min tok meg inn i det overfylte maskinrommet med den hvesende motoren og brukte lommekniven til å skjære det lange håret mitt i den korte, hakkete guttefrisyren jeg fortsatt hadde. "Ikke si noe", sa han. Han var femten, og jeg var tretten. "Du høres fortsatt ut som en jente. Ta av deg skjorten." (side 25-26)

Det var ikke redningsmenn som kom, og dette skjønte broren hennes. Piratene tok med seg verdisakene deres og alle jentene ombord, og lot resten være igjen. Broren ble skutt da han beskyttet søsteren sin. Han døde ... hun overlevde ... Men egentlig døde hun sammen med broren sin. Hun har bare ikke skjønt det enda.

I novellen "Den andre mannen" møter vi Liem som blir plassert hos det homofile paret Parrish og Marcus i San Diego, og i "Transplantasjonen" den noe villfarne Arthur som gjør det han kan for å overleve etter at han har spilt bort helseforsikringen sin og trenger en levertransplantasjon. Novellen "I´d love you to want me" handler om en kvinne som er gift med en professor som er i ferd med å bli dement. Ekteskapet ble i sin tid arrangert, men hun står løpet ut med ham, lojal til det siste. En dag bruker han en annen kvinnes navn på henne, og hun påpeker dette overfor ham. Hvor ille fatt er det egentlig med ham? Og så får hun øye på noe han - den demente - har skrevet i notisboken sin: "I dag insisterte hun på at jeg skulle kalle henne noe annet. Må holde bedre øye med henne for hun vet kanskje ikke lenger hvem hun er." I "Amerikanerne" møter vi Vietnamveteranen Carver som en gang slapp bomber over Vietnam, og som nå er tilbake i dette landet. Det blir sterk kost for ham, selv om han stålsetter seg i det lengste. Konfrontasjoner med datteren, som har valgt å slå seg ned i Vietnam, gjør noe med ham.

Den av novellene som gjorde sterkest inntrykk på meg - i tillegg til "Svartøyde kvinner" - er "Fedrelandet". Her møter vi Phuong, som bor i Saigon. Faren hadde en gang en kone og tre barn, men de flyktet fra Vietnam for en hel generasjon siden. Nå er han gift på ny, og han har valgt å kalle barna sine i kull nr. to det samme som dem han fikk i sitt første ekteskap. Han har fremdeles kontakt med sin første kone og har i årenes løp blitt oppdatert på barnas skjebne. Phuong har hele tiden trodd at farens andre barn var mye mer velsignet, og at han elsket dem høyere enn sine vietnamesiske barn. Nå har det gått 27 år, og den ene søsteren i USA, som nå kaller seg Vivien, skal komme på besøk.

Vivien er lege, og hun har med seg en plan over utfluktene hun ønsker å påspandere sin vietnamesiske familie. Hun strør om seg med dollarsedler og det er ikke måte på hvor velstående hun er. Phuong, som "bare" er servitrise, skulle ønske at hun kunne bli med Vivien til USA, for hun ønsker å leve et like rikt liv som søsteren. Før Vivien reiser tilbake til USA får hun imidlertid høre en helt annen historie om det "vellykkete" livet i det forgjettede landet ...

"Jeg vil være som deg", sa Phuong og tok søsterens hender i sine. "Jeg vil dra til USA og bli lege og hjelpe folk. Jeg har ikke lyst til å servere hele livet. Jeg vil bli servert. Jeg vil reise hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg vil komme tilbake hit og vite at jeg kan dra. Hvis jeg blir her, kommer jeg til å gifte meg med en eller annen gutt uten fremtid og bo sammen med familien hans og få to barn fort og sove i et rom der jeg kan ta på begge veggene samtidig. Jeg tror ikke jeg orker det, det gjør jeg faktisk ikke. Har du aldri følt det sånn?"

"Å, herregud", sa Viven og kikket opp i gondoltaket. Phuong hadde håpet på entusiasme, og ville slått seg til ro med motvilje, forvirring eller nedlatenhet, men hun var ikke forberedt på panikken i søsterens ansikt ..." (side 199)

Det er sterke historier vi blir presentert for i denne novellesamlingen. Forfatterens evne til å mane frem ulike stemninger, vitner om solid fortellerkunst. Persongalleriet er rikelig og mangefasettert, og slik får forfatteren frem mange sider ved det å være flyktning i et land langt hjemmefra. Uansett hvor sørgelige historiene er, er de kjemisk frie for blødmer og klisjéer. Språket er nøktern og det er lite dramatikk på det ytre planet. Mange av situasjonene er riktignok beskrevet nokså inngående, og slik må det nødvendigvis være siden handlingen først og fremst foregår på det indre planet. Likevel er det rikelig å ta tak i for oss som liker å tenke litt selv og ikke ønsker å få alt servert. De sterke historiene blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Styrken i novellesamlingen ligger i variasjonen i historiene, og at dette egentlig kunne handlet om hvem som helst. Man trenger ikke å være spesielt opptatt av flyktninger for å like disse novellene, men dersom man først er det, er det enkelt å tenke seg at historiene har relevans for mange av flyktningene som har funnet frem til vårt land i de senere årene. Ved å komme nærmere inn på enkeltskjebner, åpnes øynene våre for de menneskelige sidene ved en flyktningekrise. Folk er folk, uansett hvor de kommer fra.

Jeg anbefaler denne boka varmt!