Alt du noen sinne kommer til å lure på om hormoner!

Kristian Løvås (f. 1968) er spesialist i indremedisin og endokrinologi (læren om hormonene). Til daglig jobber han som overlege ved medisinsk avdeling på Haukeland sykehus, og i tillegg er han førsteamanuensis ved UiB og redaksjonsmedlem i verdens fremste endokrinologiske tidsskrift, The Journal of Clinical Endocrinology and Metabolism. (Kilde: forlaget)

Før "Hormonbalansen" utkom i 2014, har Kristian Løvås medvirket sammen med Eystein Sverre Husebye i læreboka "Endokrinologi" (2013). "Hormonbalansen" har for øvrig mer adresse til folk flest, mens "Endokrinologi" er ment for studenter og andre som arbeider med dette medisinske spesialområdet. Likevel er det ikke til å komme forbi at det er en del fagterminologi også i "Hormonbalansen", men dette er virkelig fremstilt på en meget pedagogisk og forståelig måte, synes jeg. Selv om man ikke er helsearbeider, vil man få stort utbytte av å lese denne boka, tenker jeg.

Med introen "Det gode liv er å være i balanse!" åpner Kristian Løvås opp et helt univers av kunnskap, antakelser, myter etc. i sin siste bok "Hormonbalansen". Dette med hormonene våre er for øvrig som med slekta. De fleste fatter mer interesse for begge disse områdene etter å ha rundet middagshøyden i livet. Særlig dersom vi er blant de uheldige som har blitt syke, og som lurer på om dette skyldes egen livsførsel eller uabalanse i hormonene - eller for den saks skyld begge deler ...

Det er et par interessante eksempler som går igjen i hele boka, og som på en måte blir veldig dekkende for hele det feltet vi står overfor når vi snakker om hormoner. Den ene er en overarbeidet småbarnsmor over 40 år, som sliter. Den andre er en mann rundt 50 som er stresset og åpenbart syk. Småbarnsmoren har ubalanse i hormonene sine - lavt stoffskifte - mens mannen har diabetes 2. For småbarnsmoren løser det meste seg når hun får medisinsk behandling. For mannen er det mer sammensatt. Han kan faktisk påvirke sin egen helse i betydelig grad ved å legge om livsstilen sin ved å gå ned i vekt og bevege seg mer. Og så må vi langt på vei leve med det urettferdige i at noen kan spise hva som helst uten å legge på seg, mens andre må passe seg hele tiden for å unngå overvekt. Langt på vei handler det om kalorier og hva vi putter i oss, selv om dette altså ikke er hele sannheten for alle. I mylderet av mirakeldietter, som utvilsomt virker for å gå ned i vekt, bør vi heller spørre oss hva som skal til for at det skal vare etter vektnedgangen ... Kanskje er det ikke så mye som skal til, som vi er tilbøyelig til å tro (og derfor gir opp før vi har prøvd). Kristian Løvås understreker hele boka igjennom at "Alt hjelper!"

Boka er delt inn i ni kapitler, og Løvås begynner med å presentere hva hormoner egentlig er. Deretter tar han for seg balanse (om stress, ro og rytme), energi (forbrenning, appetitt og overvekt), kjønn, bein, vekst, hormonell doping og aldring.

"I denne boken ønsker jeg å selge inn moderasjon i en tid med ekstremisme. Det er lett å bli motløs hvis man leser alle artiklene om mat og trening i aviser og magasiner. Mange mennesker synes det virker nesten umulig å finne ut hva som egentlig er sunt, og kan det aldri bli sunt nok. ... Mange har spesielle utfordringer og sykdommer som krever særlige tiltak, men for de aller fleste er midlene enkle. Vi vet mer enn nok om veien til god helse. Svarene er moderat fysisk aktivitet, mindre stress, balansert kost og færre kalorier. Det gjelder å holde balanse og rytme og å jobbe med kroppen og ikke mot den. Det gjelder å endre på det som kan og bør endres, og dernest akseptere oss selv som vi er samt hva vi ikke kan endre." (side 13)

Løvås redegjør for en mengde faktorer i kroppen vår som vi ikke har kontroll over. Det kan handle om ting som skjedde i forrige generasjon, forholdene vi levde under i mors liv og andre genetiske forhold. Likevel er det slik at livsstilen vi velger har stor betydning for helsen vår, og den er dessuten den viktigste faktoren - i alle fall blant dem vi kan påvirke selv.

"Du er den du er. Hvis du er kommet i ubalanse, kan det ha en rekke forklaringer, men det hjelper ikke å fordele skyld. Vi kommer ingen vei med å frata individet ansvar for egen helse, men samtidig må vi erkjenne at helse er et fellesanliggende og at mye av rammen handler om kultur og politikk, som kan formes til beste for menneskene.

Herfra finnes det bare muligheter." (side 29)

I kapittel 2 inviterer forfatteren oss til å forstå våre hormoner. Vi har en hel haug med hormoner, og hver eneste en av dem har sin egen spesielle funksjon som må fungere for at kroppen - eller hormonsystemet - skal være i balanse.

Fellesbetegnelsen for våre hormonproduserende organer er endrokrine organer, og disse omfatter hypofysen (regulerer aktiviteten i de andre hormonproduserende organene), skjoldbruskkjertelen (styrer fordøyelsen og er kroppens varmesentral - produserer tyroksin), biskjoldbruskkjertlene (regulerer nivået av kalsium og kalk i blodet - en regulering som foregår i tett samarbeid med vitamin D - har mye å si for vekst og utvikling), de langerhanske øyene i bukspyttkjertelen (produserer fordøyelsesenzymer til tynntarmen og insulin - handler om lagring av sukker og energi), binyrene (produserer stresshormoner som adrenalin, kortisol og aldosteron) og eggstokkene og testiklene (produserer kjønnshormoner og kjønnsceller).

Endokrinologi er for øvrig en relativt ung vitenskap, som bare er litt over 100 år gammel. Før dette ante man ikke at hormoner fantes. Løvås forteller på en morsom og engasjerende måte om hormonene, slik at det aldri blir kjedelig. Han bruker bilder for å levendegjøre stoffet, samtidig som dette fremstår som svært pedagogisk. Som når han på side 38 skriver:

"Proteinhormonene og deres reseptorer kan sammenlignes med trafikkregulering, der cellen er en by. Ta for eksempel New York City. ... Meldingen er hormonet, mens funksjonæren er reseptoren som setter i gang en umiddelbar endring, i dette tilfellet trafikkstrømmen inn og ut av Manhattan ..."

Underveis tegner og forklarer han de ulike prosessene gjennom bilder (bokstavelig talt), slik at vi skal kunne se det hele enklere for oss.

Hvordan reguleres så hormonbalansen? Det meste styres fra hypotalamus, som samler informasjon om kroppens tilstand og hvilke farer eller påvirkninger den er utsatt for. Hypotalamus sørger for den indre balansen gjennom en samordnet respons via hormonsystemet og det autonome (ikke-viljestyrte) nervesystemet. Og når det oppstår stress i kroppen, benytter hypotalamus hypofysen som stråmann, og denne skiller da ut sine frigjøringshormoner. Det er et finstemt system, og vi skjønner at det er av største viktighet at vi selv legger forholdene til rette slik at dette systemet ikke knekker sammen. I den grad dette skyldes arv, et forhold som først og fremst er knyttet til ulike vevstyper, er det lite å gjøre noe med.

"Blodtypene, ABO-systemet, er én velkjent form for vevstype som bestemmer om blod fra ett individ er forlikelig med blod fra et annet individ. Risikoen for de autoimmune sykdommene er knyttet til HLA-vevstyper, som er merkelapper immunceller benytter til å skille mellom egne og fremmede celler. HLA-type bestemmer hvem som kan gi hverandre organer ved transplantasjon. Ved autoimmun sykdom begynner immuncellene på et tidspunkt å betrakte egne celler som fiender og setter i gang en betennelse, som til slutt ødelegger hele organet. Vi vet mye om hvilke celler som er i sving og om hvilke signalmolekyler eller cytokiner de kommuniserer med. Vi vet også mye om hvilke proteiner i cellene som angripes og hvilke antistoffer immuncellene bruker i angrepet. For immunsystemet er angrepet særdeles vellykket, målrettet og effektivt. Problemet er bare at det ikke skulle vært satt i gang i utgangspunktet." (side 50-51)

Stress og fight-flight-responsen i kroppen er det skrevet hyllemetervis med bøker om, og det handler om alt fra stressmestringsmetoder til hva som egentlig skjer i kroppen. Dette er en av kroppens overlevelsesstrategier når vi er i fare. Problemet er bare at vi i dag ikke møter på så mange farer som f.eks. ville dyr i vårt dagligliv. Og når kroppen står og pumper ut stresshormoner og antistresshormoner i for lang tid, blir vi utbrente til slutt. For øvrig må det skilles mellom det gode stresset og det onde stresset. Kortvarig stress får oss til å yte mer og er av det gode. Det langvarige stresset er derimot farlig og sliter oss ut. Stress gjør dessuten at blodtrykket øker, og dette er selvsagt ikke bra.

"Sannsynligvis stresses ikke du av det samme som jeg, men du vet nok hva som stresser deg hvis du tenker deg om. Finn dine stressorer og knus dem! Her finnes det helt sikkert mange veier til målet. Det kan være å skru av mobiltelefonen av og til, det kan være å si nei til oppgaver når du er sliten. Ta fri! Det kan være å bli venner med naboen, men kanskje aller mest å bli venn med deg selv. Det kan være å få behandling for psykiske eller kroppslige plager. Det kan være kognitive stressmestringsteknikker eller kun å være oppmerksomt til stede i øyeblikket (mindfulness) og la alt annet være som det er. Jeg sier ikke at det er enkelt, livet kan ofte stå i veien, men de fleste kan ta små steg og kanskje komme langt." (side 71)

I kapittelet om energi, forbrenning og overvekt innleder Løvås med ordene "Lykkelig er den som har en frisk skjoldbruskkjertel". (side 88) De fleste har ikke et forhold til sitt eget stoffskifte før de får problemer med det. Samtidig er dette ikke helt få ifølge Løvås. Det handler om hormonet tyroksin! Dersom denne funksjonen ikke er optimal, fører dette til lav kroppstempetarur og en følelse av frossenhet, og fører til tretthet og vektøkning - blant annet. Samtidig kan man ha disse symptomene uten at det er noe i veien med tyroksin-produksjonen. Det kan da være tale om en såkalt type 2-hypotyreose, som skyldes en slags resistens mot tyroksin, en ikke helt uproblematisk tilstand, skal det vise seg. Likevel er dette sjelden, og Løvås understreker at det er mye vi ikke vet. Høyt stoffskifte er heller ikke noe man skal kimse med.

"Hvorfor forbruker vi ulikt med energi? Hvorfor kan noen bli som Hanne uten ha lavt stoffskifte? Hvorfor veier Jan 120 kg når kollegaen Tore på nabopulten likevel ikke veier mer enn 60 kg? Dette må bety at Jan spiser sjokolade i skjul, tenker vi, og det kan nok hende, men det trenger ikke å være slik. Det er mange paradokser der ute, som for eksempel at fete ikke generelt spiser mer enn slanke. Dette er urettferdig, som så mye i biologien." (side 105-106)

Løvås tar også opp paradokset rundt lettbrus, som jo ikke inneholder noen kalorier, men som det er grunn til å tro likevel fører til vektøkning. Er dette fordi lettbrusen øker vår appetitt, eller reduserer den forbrenningen? Dette vet vi ikke. Men: "Hvorfor ikke drikke vann?" spør Løvås.

"Paradoksene rundt fysisk aktivitet, lettbrus og kroppsvekt viser at vi ikke kan se disse tingene isolert. Isolert sett gir nemlig en halv times joggetur forbrenning tilsvarende en blåbærmuffins, og isolert sett gir lettbrus ingen kalorier. Men vi lever ikke isolert sett! Fysisk aktivitet gir hormonelle endringer som varer langt utover den tid det fysiske arbeidet utføres, og kunstige søtstoffer i lettbrus kan påvirke appetitt eller forbrenning på ukjente måter." (side 108-109)

Det er et faktum at det finnes gode og dårlige kalorier. Hvilke kalorier det er tale om, påvirker også forbrenningen. Dette er ofte tankegangen bak ulike dietter med ulik sammensetning av proteiner, fett og karbohydrater. Løvås mener at vi må løfte blikket og tenke mer helhetlig når det vurderes hva man bør innta av næringsmidler. Mat har også en moralsk side, og "hvem er du som har rett til å leve på biffkjøtt" spør han retorisk. I virkeligheten bestemmes befolkningens kost av pris, tilgjengelighet og markedsføring. Dessuten er mattilgjengeligheten ikke tilfeldig. For ikke å snakke om matkultur. Det er forskjell på å sette seg ned og spise middag på godt "gammeldags vis" og å trykke i seg en burger i forbifarten. "Vi er alle amerikanere, og vi liker det stort. Har du lagt merke til porsjonsstørrelsene?" spør Løvås ...

Løvås mener videre at koblingen mellom GI (glykemisk index) og høye insulinnivåer et stykke på vei kan være uheldig. Dette er fordi det spesielt er glukose som gir høy GI, noe som har ført til at fruktose-andelen i mat har blitt fremelsket som noe bra i seg selv.

"Fruktosen er den endelige og elendige juksemaker som avslører én svakhet ved GI. Fruktosen er den paradoksale vinneren under GI-dogmet. Ettersom fruktose ikke er glukose, og ikke øker insulin og GI, er det innenfor dette dogmet å regne for sunt. Vanlig sukker inneholder 50 prosent glukose og 50 prosent fruktose, og er derfor etter denne definisjonen sunnere enn stivelse, som kun består av glukosemolekyler. Sukkerindustrien grep begjærlig denne muligheten til å øke andelen av den "sunne" fruktosen til 55 prosent i det mye brukte søtningsstoffet HFCS-55, såpass mye at man kan angi at økningen av inntaket av raffinert sukker i løpet av 1900-tallet nesten utelukkende skyldes fruktose. Vi er blitt lurt! Fruktose går rett til leveren hvor den utøver sin onde gjerning, det sniker seg unna den hormonelle reguleringen og lagres som fett. Ved denne avledningsmanøveren lurer fruktosen på oss insulinresistens. Fruktose er også mer reaktivt enn glukose, det vil si at det lettere danner skadelige forbindelser med andre molekyler." (side 120)

De ulike diettene som tilbys på markedet har helt klart ført til at mange går ned i vekt. Dessuten kan de helt klart gi ulike effekter på hormonnivået. " ... men det som virkelig betyr noe, er jo om vi klarer å holde på over tid." (side 122) "Fremfor alt bør vi spise mat." (side 123) Og så bør vi lage maten selv, slik at vi vet hva vi får i oss.

Observasjonsstudier viser i følge Løvås en del sammenhenger, men sier lite og ikke alle fall ikke noe sikkert om årsaksforhold. Det som virkelig teller er randomiserte, dobbeltblinde studier.

I kapittelet om kjønn, pubertet, forelske og p-piller kommer Løvås blant annet inn på hva som bestemmer vår seksuelle legning, hvilken innvirkning p-pillebruk har på valg av partner (!), påvirkningen på seksualitet og mange andre spennende temaer.

Hva som påvirker vår vekst handler også om kulturelle betingelser for hva vi synes er passe langt, langt nok og tiltrekkende. Jeg hører selv blant dem som i sin tid var inne til vurdering for stopp av veksten siden jeg hadde rukket å bli 183 høy. På 1970-tallet var dette i meste laget når man var kvinne ... Når jeg leser om alle de tvilsomme sidene ved hormonbehandlingen som ble gitt, skjønner jeg at jeg har all grunn til å være glad som slapp!

"Grensen for når man anbefalte iverksetting av behandling var i 1956 en beregnet sluttlengde på 175 cm. I 1977 var den 180 cm, og i 1999 var den 188 cm. Mens psykologiske studier på 1960-tallet viste at lengde var negativt, viser stuider rundt 2005 det stikk motsatte. Lang kroppslengde hos kvinner signaliserer intelligens, dynamisk livsstil, selvsikkerhet og ambisjoner. Nå har lengre kvinner høyere inntekt enn deres lavere medsøstre. På et halvt hundreår har dermed grunnlaget for å stoppe lengdeveksten hos jenter regelrett forvitret. Vi har vært vitne til en medisinsk behandling av et kulturelt og psykososialt problem, som har en betydelig skyggeside. Hvilken lærdom kan vi trekke av det?" (side 182-183)

Hva med hormontilskudd i forbindelse med overgangsalder og aldring? Vil dette garantere et langt og godt liv? Her kommer Løvås inn på østerogenbehandling av kvinner, hvor forskning har vist at det man først trodde skulle være gunstig, likevel ikke var det. For selv om østrogen beskytter mot beinskjørhet og noen kreftsykdommer, er den totale risikoen for sykdommer og død økende ved bruk av dette hormonet. "Det gir mer av hjertesykdom, hjerneslag, brystkreft og kanskje til og med demens." (side 208) Det man vet i dag er at østrogenbehandling er trygt rundt overgangsalderen, men at det er uheldig for kvinner som har vært gjennom denne.

Løvås stiller spørsmål ved om antioksidantene er svaret på "alt". Det vi vet om dem er at de stopper den farlige kjederaksjonen som handler om celledeling ute av kontroll (dvs. kreft). Men i stedet for å være saliggjørende i kampen mot kreft, kan nyere forskning vise at høye doser av antioksidanter har uheldige effekter både på kreftforekomst og hjertesykdom ... Antioksidantene "behandler" symptomer, mens oksygenradikalene gjør noe med årsakene. Løvås sammenligner dette med at det er mer effektivt å forebygge kriminalitet enn å bekjempe den.

"Alternativet til mer antioksidanter er å produsere færrest mulig oksygenradikaler. På samme måte som det er mindre effektivt å bekjempe kriminalitet enn å forebygge den, er den mest effektive strategien mot aldring å unngå oksidativt stress. Det er imidlertid lettere å selge antioksidanter enn færre kalorier, men det er opplest og vedtatt at kalorirestriksjon forlenger den maksimale mulige livslengden. Dette er observert tidlig på 1900-tallet og er fortsatt det eneste effektive tiltaket vi kjenner til, og det finnes massevis av effektive tiltaket vi kjenner til, og det finnes massevis av eksperimentelle bevis. Fenomenet virker universelt på tvers av arter. Kalorirestriksjon! Smak på ordet, og se rundt deg. Dersom vi inntar færre kalorier og ikke får sykdommer, kan vi leve lenge." (side 216)

Så hva kan vi egentlig gjøre for å sikre oss en god helse inn i alderdommen? Pøse på med flere hormoner og alskens mirakel-greier? Det eneste vi altså med sikkerhet vet er at aktivitet og reduksjon i kaloriinntaket hjelper!

Hva med rødvin? "Rødvinen lurer cellene til å tro at det er lite næring tilgjengelig og mye stress, og dikterer autofagi, vedlikehold. Vi kan altså fortsatt tro på rødvinen, men med en ny forklaring, som ikke har noe å gjøre med teoriene om antioksidantenes virkning?

Både ja og nei. Dette forskningsfeltet er hett, og ingen sitter med de endelige svarene ..." (side 220)

For øvrig gjelder i følge Løvås Aristoteles´ teori om måtehold: "Handlinger til en person med praktisk visdom ligger mellom ekstreme alternativer." (side 227)

" ... nok er nok. For verken når det gjelder vitaminer, antioksydanter eller hormoner finnes det noe som tilsier at det er nyttig å gi mer enn nok; det kan snarere være skadelig. Det er mye viktigere å redusere på kaloriene enn å fylle på med antioksydanter for å beskytte mot oksygenradikaler fra forbrenningen. Som sagt: Spis mat. Litt mindre. Mest planter. Hvis vi ikke har spesielle sykdommer, er det sannsynligvis kun vitamin D vi trenger som tilskudd.

... Når alt kommer til alt, er framtiden vanskelig å kontrollere. Skjebnen er et bra sammensurium av fornuft og flaks. Det gjelder å endre på det som kan og bør endres, for så å akseptere oss selv som vi er og hva vi ikke kan endre. Til syvende og sist må vi ta det vi får, gjøre det vi vil, leve mens vi kan, dø når vi må og håpe på det beste ... " (side 228)

Blant alle livsstilsbøker jeg noen gang har lest, er jeg ikke i tvil om at dette er den aller beste jeg har lest! Kristian Løvås kan det han skriver om, og det han presenterer kjennes fornuftig og godt forankret i medisinen. Vi vet en hel masse om kroppens kjemi, men ikke alt. Og veien til et godt liv er kanskje ikke så vanskelig når alt kommer til alt? Egentlig vet vi det meste, men det er noe med å høre og lese det. Vi kan ikke gjøre noe med alt, men noe har vi innflytelse på, og det er egen livsstil. Noen hevder at "less is more", andre at vi aldri får nok av det som er bra. Kristian Løvås sier at "nok er nok", og det kjennes riktig!

Boka er utrolig god skrevet, det er masse humor (!) innimellom og heldigvis lite av strenge pekefingre. Løvås appellerer til vår sunne fornuft og går for moderasjon.

Jeg anbefaler denne boka for alle som ønsker å få innblikk i det gode liv, den gode balansen - hormonbalansen!

Historien om en revolusjonerende slankemetode som i praksis er forbudt i Norge i dag

Siri Aabel (f. 1955) er utdannet lege med spesialitet innenfor allmennmedisin. Dessuten er hun utdannet homeopat. I følge hennes nettside Green Doctors er hun opptatt av alternativ medisin - og hun er dessuten opptatt av å finne årsaken til sykdom, ikke bare behandle symptomene. Dette er bakgrunnen for hennes interesse for hCG-metoden, som denne boka handler om.

Innledningsvis i boka forteller Siri Aabel om sine år som overvektig. Hun opplevde at hun gjorde alt "riktig". Ikke bare trente hun aktivt, men hun var også opptatt av hva hun puttet i seg. Ved noen få anledninger hadde hun lyktes i å gå ned i vekt, bare for å oppleve at hun rett etter gikk opp alt hun hadde gått ned ... og dessverre mer til ... I tillegg hadde hun en kroppsfasong der fettet fortrinnsvis lagret seg på "feil" steder - over rumpe og lår. Ved vektnedgang gikk hun også ned i volum i ansiktet og overkroppen, der hun så helt normal ut. Problemet var at vektoppgangen ikke synes å ha noen ende ...

"I løpet av de siste tiårene er vi nordmenn blitt større og større. Dermed har også vår oppfatning av hva som er normalt endret seg. Litt hengemage på mannfolk, store stappede overarmer på kvinner, litt dobbelthaker og så videre er nesten blitt normalt. Unge jenter med solide bilringer som henger utenfor en trang T-skjorte, menn i 40-årene med en tett fotball på magen - vi reagerer ikke på det lenger.

Mange ser ikke på seg selv som en person som lider av fedme, og ville nok fått sjokk dersom de fikk målt sin egen fettprosent. Dermed bidrar de nesten i stillhet uten å være klar over det selv til utbredelsen av epidemien vi ser utvikle seg i velstandsnorge: fedmeepidemien." (side 22)

Fordi Siri Aabel både er lege og homeopat, prøver hun å kombinere eller bygge bro mellom den tradisjonelle "skolemedisinen" og det vi kaller alternativ medisin. For pasientene er dette i første rekke merkbart ved at de må betale den alternative behandlingen fullt ut selv, fordi den ikke er offentlig godkjent. På dette området har det likevel skjedd store endringer i årenes løp. F.eks. er kiropraktikk i dag godkjent, mens det for noen år siden gikk under betegnelesen kvakksalveri. Veien mot godkjenning er som regel både tornefull og bratt for dem som fronter saken underveis. Man må regne med å bli møtt både med arroganse og likegyldighet, og det skal heller ikke underslås at mange useriøse aktører på markedet trøbler det til for dem som er seriøse.

Det var rene tilfeldigheter som førte til at forfatteren kom borti en slankemetode som på revolusjonerende vis endrer overvektige pasienters kroppsfasong. En bok av Kevin Trudeau ("The weight loss cure they don´t want you to know about") fikk Siri Aabel til å velge å reise til Argentina og oppsøke dr. Belluscio, mannen som anvendte den mirakuløse vektreduksjonsmetoden med hCG. Ikke bare endte hun opp med å lære metoden av ham, men hun ble også hans pasient.

"Jeg var virkelig nysgjerrig på denne hCG-metoden. hCG er jo et hormon som gravide har masse av i blodet. Det er et veksthormon for fosteret. Jeg har aldri hørt før at det kan brukes til vektreduksjon. At det kan påvirke fettforbrenningen?" (side 43)

Dr. Belluscio har gjennomført en dobbel blindstudie, som er en type undersøkelser som har høyest stjerne i vestlig medisinsk forskning og som regnes som gullstandard mtp. etterprøvbarhet av effekten av ulike behandlinger. Studien er kostbar og det er dessuten vanskelig å få støtte fra legemiddelindustrien siden hCG er et av kroppens egne hormoner, og som man derfor ikke kan få patent på (les: tjene masse penger på pga. monopol). Det har ikke lyktes dr. Belluscio å få publisert studien i noe anerkjent legetidsskrift, fordi studien ikke anses interessant nok. Og akkurat dette - at studien ikke er publisert - brukes mot hele studien og dens troverdighet ...

I dr. Belluscios doble blindstudie inngikk 70 pasienter med overvekt. Noen fikk ekte medisin og andre fikk placebo. Verken pasientene eller forsøkslederen visste hvem som fikk hva. Likevel var resultatet av undersøkelsen det Aabel betegner som "formidabelt".

"Begge grupper har gått ned like mye i vekt, men de som fikk hCG mistet mer fett enn kontrollgruppen. I tillegg har de følt seg mette og glade under kuren, noen deltakerne i kontrollgruppen ikke gjorde. Og fettet forsvant fra de vanskelige stedene, der det ikke skulle være." (side 50)

Studien er publisert i sin helhet bakerst i boka.

For å gjøre en lang historie kort, erfarte Siri Aabel at kuren virket. Hun gikk først gjennom en fire ukers fase med daglig inntak av 500 kcal. og hCG to ganger pr. dag, og senere 1200 kcal. i fem uker - med en mellomliggende periode med normalt matinntak. Hun erfarte at det var som om forbrenningen ble skrudd på, og totalt gikk hun ned 17 kg. Dette skjedde i 2009. I dag - mange år etter - er hun fremdeles slank. Og hun har ikke lenger en pæreformet kropp.

Underveis viser hun til dr. Simeons som har redegjort for at det finnes tre typer fett i kroppen: 1) fett lagret rundt indre organer, rundt kneleddet, under fotsålene og i benmargen 2) fett som til enhver tid sirkulerer i blodet for å kunne fungere som brensel som kroppen trenger 3) fett som lagrer seg på steder det ikke skal være. Det er dette siste fettet vi ønsker å kvitte oss med når vi går på slankedietter.

"I dr. Simeons´bok Pounds & Inches finner jeg en mulig forklaring på hvorfor jeg har hatt så vondt under føttene, særlig på hælene: under hver slankekur forsvinner fettet under fotsålen, det minker der det ikke skal minke. Dette gir smerter.

Under hCG-kuren påvirkes kroppens fettceller slik at du har energi og opplever metthetsfølelse selv om du går på streng diett. hCG påvirker hypothalamus som gir beskjed til fettcellene om at deres livstid er forbi. Dette skjer sannsynligvis gjennom et komplisert samspill av hormoner og andre kjemiske stoffer, som får fettcellen til å slippe ut fettet og dermed degenerere. Kroppen får altså det den trenger fra sine egne fettceller og kan fungere normalt samtidig som du blir kvitt det fettet som har satt seg der det ikke skal være. Dette er den største forskjellen på hCG-kuren og andre eksisterende vektreduksjonsmetoder. Det høres jo fantastisk ut. Kan man virkelig kunne glede seg til en slankekur? Og hvis denne kuren fungerer så bra, hvorfor har jeg ikke fått høre om den før?" (side 91)

Kevin Trudeau er i USA dømt for sin markedsføring av hCG-metoden som noe som "skrur på forbrenningen". Alt styret rundt denne saken har ført til en del forvirring rundt hCG-metoden. Dr. Belluscio har på sin side valgt å være mindre bastant og har svart at "vi vet ikke enda" hva som skjer. Foreløpig er det ikke vitenskapelig bevist at hCG i de dosene som er nevnt i boka (og som utgjør omtrent 1/10 til 1/20 av hva som brukes av dette hormonet i fertilitets-behandling), kan påvirke forbrenningen positivt. Imidlertid mener mange pasienter - deriblant Siri Aabel - at det er nettopp dette de selv har erfart. Man trenger nemlig ikke å gå på dette hormonet resten av livet etter at kuren er gjennomført og ønsket vektreduksjon er oppnådd. Da fungerer nemlig kroppen normalt. Det er likevel grunn til å understreke at man ikke kan spise så mye man vil uten å legge på seg igjen. Poenget er at man kan spise normalt uten å legge på seg - en effekt som gjerne mangler i alle andre slankekurer de fleste (av oss) har prøvd seg på.

"Jeg har i løpet av livet prøvd meg på mange slankekurer, og jeg har gått ned i vekt flere ganger. Men fordi den underliggende årsaken til min vektnedgang ikke ble behandlet, gikk jeg alltid opp igjen etterpå. Jeg føler meg overbevist om at jeg helt siden barndommen har hatt en ubalanse i hypothalamus som har påvirket forbrenningen i negativ retning. Ubalansen var årsaken til min stadige vektoppgang, og jeg føler at denne ubalansen nå er behandlet.

Jeg beskriver det flere steder som at det føles som om forbrenningen er skrudd på igjen, fordi det er slik det føles for meg. Det var ikke slik Kevin Trudeau skrev det i sin bok. Han skrev det som en påstand, at forbrenningen skrus på igjen. Men det er ikke gjort nok studier til å kunne påstå dette. Jeg skjønner Kevin Trudeaus entusiasme, men markedsføringen av hans budskap blir helt feil. I 2014 blir han dømt til ti års fengsel nettopp på grunn av sin markedsføring." (side 152-153)

Aabel mener også at hCG-metoden ikke har noe med alternativ medisin å gjøre. "Metoden tilbyr en annen forståelse av årsaken til ufrivillig vektøkning enn den som er opplest og vedtatt." Nemlig at det er pasientens egen skyld at man er tykk, fordi man spiser for mye og beveger seg for lite ... At man er uten viljestyrke. At man har seg selv å takke. Osv. For øvrig passer ikke metoden for alle, og den er heller ikke ment for alle.

Siri Aabel har etter dette hatt et brennende ønske om å hjelpe andre pasienter til å gjenvinne en slank kropp. Hun føler seg forpliktet til å fortelle hva hun har oppdaget - både som lege og medmenneske.

Etter en lang prosess med å få i gang et samarbeid med et apotek om å lage en slags base som pasientene selv kan bruke til å blande ut hCG i adekvate doser, noe som ble billigere enn om apoteket skulle ha gjort dette for dem, gikk hun i gang med å behandle egne motiverte pasienter med overvektproblemer.

Hun rakk å behandle 82 pasienter før hun ble stanset. Fornøyde pasienter som gjennomgikk behandlingen, som opplevde å gå ned i vekt uten særlig ubehag, som ikke opplevde bivirkninger. Og dette med et preparat Aabel hadde fått godkjenning fra Statens Legemiddelverk til å bruke mot overvekt (mens det egentlig var tiltenkt pasienter med problemer med å bli gravide). Noen reddet hun fra suicidalitet, mange opplevde å få livet tilbake i gave, at de endelig kunne begynne å leve et normalt liv i en normal kropp som holdt seg slank etter endt kur.

Det er en møysommelig prosess som beskrives - en prosess med mye venting og lite involvering. Først hos Fylkesmannen, deretter hos Statens Helsetilsyn og til slutt hos Statens Helsepersonellnemnd. I Helsetilsynet fikk hun advarsel fordi hennes behandling ble ansett som brudd på helsepersonelloven. Advarselen ble opprettholdt i Helsepersonellnemnda - til hennes store overraskelse. Noe av begrunnelsen hun fikk underveis i prosessen var at behandlingen var forbundet med bivirkninger - på tross av at ingen pasienter hadde meddelt bivirkninger overhode. Og dette på tross av at Statens Legemiddelverk mente at preparatet ikke virker ... Siri Aabel påpeker en hel haug med det hun mener er faktafeil i prosessen, feil som skyldes at de som har behandlet saken ikke har satt seg tilstrekkelig inn i materialet.

"Metoden jeg nå har funnet er veldig mye mer pasientvennlig og enkel å gjennomføre og ikke minst risikofri! Men nå skal metoden som jeg har testet ut på meg selv og 82 pasienter med fantastisk resultat forbys i Norge? Slik skal det ikke være, og jeg kjenner at rettferdighetsgenet jeg fikk fra min juristpappa slår inn for fullt." (side 185)

Uansett hva Siri Aabel synes om den behandlingen hun har fått, har hun vært nødt til å skrinlegge sitt prosjekt med å behandle flere pasienter for overvekt med hCG-metoden. I stedet har hun skrevet denne boka, i håp om at den skal vekke interesse og forskning. Mange pasienter står i dag i kø for kirurgisk behandling for sin overvekt - en metode som er forbundet med langt flere risiki enn en hCG-behandling.

Da Aabel var i Helsepersonellnemnda og redegjorde for sin sak, sa hun følgende:

Man trenger en buffer for å fortynne hCG til riktig dose (lisensen har Siri Aabel selv kjøpt - og hun ønsker å gi den fra seg til andre, slik at hun ikke risikerer å bli tatt for ulovlig markedsføring - hun ønsker at den skal gjøres tilgjengelig for folk til en overkommelig pris). Dette kan lages på et privat laboratorium og pasienten kan kjøpe dette uten resept. Enhver lege kan skrive ut en vanlig hvit resept på Pregnyl, som er hCG, til sine overvektige pasienter (hver eneste dag skriver leger ut preparater til andre formål enn hva de er tiltenkt). Aabel frykter at "hCG ultradrops" snart vil flomme ut på det norske markedet, hvilket åpner for det hun vil kalle useriøs behandling av overvektige.

"Oral-hCG-metoden er fantastisk, og jeg ønsker at den skal få sin plass i behandlingsapparet i Norge fordi den:
1. gir rask vektreduksjon av fettmasse, ikke muskelmasse.
2. gir signifikant lavere fettprosent
3. endrer din kroppsfasong
4. er bivirkningsfri
5. er uten komplikasjoner
6. er svært enkel for pasienten å gjennomføre
7. krever ikke trening ved siden av
8. gir varig vekttap
9. inneholder kun en svært lav dose hCG, 250 IE pr. os x 2
10. fører ikke til slapphet, sultfølelse eller dårlig humør under kuren" (side 219)

Helt til slutt i boka har Siri Aabel med forslag til dietter, spørreskjema om vekthistorie og Dr. Belluscios studie som nevnt tidligere.

Boka inneholder egentlig tre historier; en om forfatterens egen kamp mot sin overvekt, en om behandling av egne pasienter for overvekt og en om hennes kamp mot byråkratiet. Fordi smussomslaget inneholder utsagn ala "Alt du trenger for å lykkes med hCG-metoden" , "en revolusjerende slankebok", "en helt ny løsning for deg" og "nå er det din tur", trodde jeg - både da jeg kjøpte boka og underveis i lesingen - at boka handlet om en metode som faktisk var tilgjengelig på markedet. Ikke at den handlet om en metode som i dag er forbudt ... Akkurat dette irriterte meg ikke rent lite! Her kunne forlaget opptrådd ryddigere, synes jeg.

Når det er sagt leste jeg boka med stor interesse - både for egen del og for andres del. Siri Aabel virker som en oppriktig lege med et stort hjerte for sine pasienter, og er det noe hun virkelig ikke ønsker å fremstå som, så er det en som ønsker å berike seg på andres ulykke. Tvert i mot gir hun et inntrykk av å være meget seriøs og ivaretakende, noe hennes iver etter å finne en måte å fremstille stoffet på rimeligst mulig måte viser med all tydelighet. Jeg skjønner at kampen mot byråkratiet har vært tung, men ønsker ikke å opptre som noen dommer i forhold til om det er begått urett eller ikke. Det jeg imidlertid håper på er at boka vil vekke interesse for å forske på metoden. Dersom denne metoden er så revolusjonerende som jeg som leser sitter igjen med et inntrykk av, så bør dette virkelig få sentrale folk i helseforvaltningen til å ønske å etterprøve den. Jeg må for øvrig medgi at jeg stusser over alt fokuset på de angivelige bivirkningene av preparatet, når man ikke har undersøkt dette nærmere ... Jeg stusser også på at 10-20 ganger den dosen det her er snakk om brukes på kvinner som sliter med å bli gravide. Dersom risikoen for blodpropp øker tilsvarende, slik enkelte innen helseforvaltningen har uttalt i media, lurer jeg på om det er forsvarlig ...

Her er min anmeldelse av Steady (ekstern lenke)

Jeg er helt enig med Marit at den boka er god. Den fikk en fortjent sekser fra meg, fordi jeg ble så fascinert av den og bl.a. dens miljøbeskrivelser, som jeg ikke synes det ble for mye av, tvert i mot. De er flettet inn i boka på en slik måte at de er nødvendige for hele den til tider spennende fortellingen.
Ei annen bok av Mytting som også fikk seks på terningen fra meg er denne : Vårofferet også ei drivende god bok. Den kan du også kikke litt på, og jeg vil tro at du vil like begge, og begge er litt dunkle, mørke, litt mystiske hvis jeg kan si det sånn. Herlige bøker, noe uvanlige i stil, og som falt i smak hos meg.

Her er min anmeldelse av Et blått sjal av bly. (ekstern lenke)

Her er de klart beste bøkene av de 60 jeg leste i 2014.

Synes boka var litt i lengste laget, ikke i nærheten av så bra som levende begravet etter min mening, men lesbar var den. Måtte jo se hvordan det gikk.....

En pamflett om ytringsfriheten

Bjørn Stærk (f. 1978) er norsk programmerer, blogger, samfunnsdebatant og forfatter. Han har tidligere utgitt boka "Oppdra folket! - Norge, Sverige og innvandring" (2013). (Kilde: Wikipedia)

Bjørn Stærks bok "Ytringsfrihet" (2013) er den første i Humanist forlags Pro et Contra-serie, som skal presentere ulike argumenter i aktuelle etiske problemstillinger.

"Spørsmålet om ytringsfrihet er vanskelig. Det er veldig lett å være for den så lenge vi står på den vinnende siden i en debatt, eller den brukes til å ytre noe vi er enig i. Men hva når den brukes til å hevde meninger vi ikke liker, som for eksempel rasisme, politisk ekstremisme eller andre holdninger vi tar avstand fra? Er det da like lett å stå for et prinsipp om en ubegrenset ytringsfrihet?" (fra bokas smussomslag)

Forfatteren av "Ytringsfrihet" legger ikke skjul på at han er tilhenger av ytringsfriheten, både som et juridisk prinsipp og som et ideal. Samtidig ønsker han å være ærlig om den mørke siden ved ytringsfrihet, om kostnadene og risikoene.

Etter tragedien i Paris 7. januar 2015 og før debatten på Litteraturhuset lørdag 10. januar 2015, som jeg overvar og har skrevet et eget innlegg om på bloggen min, fant jeg frem denne lille boka som jeg kjøpte for en tid tilbake. Tanken på å dypdykke inn i problemstillingene rundt ytringsfriheten, har lenge appellert sterkt til meg. Dette er nemlig ikke så enkelt som at man enten er for eller imot, eller at man er et godt menneske dersom man er for ytringsfrihet og middelaldersk dersom man er imot. Ytringsfrihet som verdi er heller ikke noe Vesten har monopol på. I boka trekkes det opp en rekke problemstillinger og gråsoner som man bør tenke gjennom før man tar endelig stilling i saken. Og uansett hvilket standpunkt man inntar, gjelder det å være konsekvent. Konsekvent i den forstand at det ikke kan være slik at det er ett regelverk for meg og ett for "de andre", eller at man endrer standpunkt alt etter hva saken dreier seg om. Er det f.eks. feil å ytre seg kritisk mot islam, så må det også være galt å gjøre dette mot kristendommen.

Noe av det første forfatteren nevner er sin egen forakt for de som er skråsikre på at noen tar feil, men som ikke vil la dem si hva de mener, og som svarer med utfrysning, skjellsord og spydigheter i stedet for med saklige argumenter. Samtidig innrømmer han hvor vanskelig det er å diskutere med en belest ekstremist. Hvor mye tid skal jeg bruke på å gå inn i deres univers, bare for å kunne argumentere overbevisende og saklig tilbake? tenker for øvrig jeg. Samtidig innser jeg at noen faktisk bør gjøre det, jf. John Færseths synspunkter rundt dette i boka "KonspiraNorge".

Så hva er egentlig ytringsfrihet?

"Når jeg snakker om ytringsfrihet i denne boken, snakker jeg om ... noe mer enn hva som står i loven. Jeg snakker om et generelt fravær av systematiske hindringer for å sende og motta ytringer.

Debatten om ytringsfrihet handler om hvilke systematiske hindringer vi bør sette opp, men vi er uenige om hvor mange og av hvilken type. Hindringene kan være juridiske, men de behøver ikke å være det." (side 21)

Det er forskjell på et ytringsfrihetsstandpunkt og sensur. Det første handler mest om moral, etikk og unngåelse av å ville såre eller støte noen. Det andre handler om at du kanskje risikerer å miste jobben din dersom du f.eks. ytrer rasistiske holdninger i offentligheten, eller at du står i fare for å miste anseelse og ære dersom du sier offentlig hva du mener.

Motsetningene forsvinner ikke selv om man forbyr mennesker å ytre sine meninger. Nettopp av den grunn kan det være riktig å tillate full ytringsfrihet, selv om vi misliker holdningene som kommer frem. Da får man i det minste anledning til å imøtegå de ytringene man er uenige i.

"Vi har et bilde av "ytringsfrihet" som noe så grunnleggende godt at vi tror at det ikke koster noe, at vi kan kombinere det med alt som høres fint ut. Det kan vi ikke. Vi må velge bort noe, eller i alle fall velge mindre av det.

... Ønsker du å beskytte svake grupper mot ytringer de opplever som hetsende, så som rasisme og blasfemi, må du velge bort noe av ytringsfriheten. Det samme må du gjøre for å beskytte mennesker som ikke vet sitt eget beste." (side 58)

Dersom man ikke er villig til å høre et motargument, gjør man seg selv dummere.

"Motargumentene tvinger deg ikke bare til å tenke klarere, de hindrer også ideene dine i å dø. På en måte trenger vi ikke et immunforsvar mot ideer, for vi kan forsvare oss mot dem med ren og skjær stahet. Vi kan blånekte, le og forfølge de som sier at vi tar feil. Det er lett å finne unnskyldninger for å ikke skifte mening.

Men vi betaler en høy pris for staheten. Vi glemmer hvorfor vi mener det vi mener. Ideene våre slutter å leve og blir til døde dogmer." (side 68)

På den annen side: hvor mange underlige ideer skal vi egentlig måtte bruke tid på, når vi i stedet kunne brukt tiden på andre for oss mer interessante ting?

Et annet dilemma forfatteren trekker opp er en redaktørs valg mht hvilke stemmer man skal slippe til i den offentlige debatten. Hvor marginale må stemmene være for at de skal og bør velges bort, og er det riktig alltid å velge dem bort? Noen hysjes ned, andre diskrimineres og/eller slippes ikke til. Alt ligger innenfor redaktøransvaret, uten at vi snakker om sensur. Problemet er imidlertid her som ellers: selv den største kvervulant kan - irriterende nok - ha rett. Spørsmålet er: får vi det med oss i surret av alt det andre dersom vi ikke slipper dem til i debatten? Det som i alle fall er sikkert er at flere perspektiver bidrar til å belyse en sak fra flere sider.

"Alle som kan mye om et emne, irriterer seg over det lave kunnskapsnivået blant de som uttaler seg om saken i mediene. Selv har jeg spesielt mye kunnskap om IT, fordi det er det jeg jobber med, og jeg vet også ganske mye om hvordan konservative kristne ser på verden, fordi jeg vokste opp i et kristent miljø. Jeg kan love deg at svært lite av det du hører om disse temaene i de store mediene, er verdt å lytte til.

Sannsynligvis har du erfart at det samme gjelder de temaene du selv kan mye om. Du har lagt merke til hvordan journalister, politikere, synsere og debatanter slenger ut påstander de åpenbart ikke har dekning for.

Javel, så er det bare å lytte til ekspertene i stedet. Men hvordan skal du høre forskjell på en ekte ekspert og en falsk ekspert, hvis du selv ikke kan noe?" (side 77-78)

Det som i alle fall er sikkert er at en debatt hvor alle får slippe til, er mer tillitsvekkende, enn det motsatte. OK - så blir det flere krangler og skarpe fronter, men er man vant til dette, virker det kanskje heller ikke så skremmende for de involverte.

Dersom man tilstreber høflighet og skyr unna åpne konflikter, vil man legge lokk på uenighet. Denne bobler uansett under overflaten og vil før eller siden bryte gjennom og antakelig bli styggere enn om man tok ut litt og litt ad gangen.

Kommunikasjon er ingen enkel disiplin, og der hvor sterke meninger og verdier står mot hverandre, vil økt åpenhet og fri ytring kunne eskalere konfliktnivået. Særlig gjelder dette når retten til fri ytring brukes til å spre fiendebilder.

"Står vi ovenfor en fiende, er det farlig ikke å ta den alvorlig. Men ofte overvurderer vi faren. Vi ser trusler som ikke finnes, og reagerer i panikk. Og det er ytringer som sprer panikken." (side 93)

Forfatteren mener at vi bør applaudere når mediene slipper til meninger vi selv ikke liker, i alle fall så lenge de ikke er helt marginale. Ytringsfriheten bidrar til klarere tanker, riktigere ideer og lavere konfliktnivå (fordi alle blir hørt, selv om de ikke får rett). Ideer som er feil bør angripes med argumenter og ikke sensur, makt eller press. "Jeg mener altså at det ikke er en nøye gjennomtenkt grenseoppgang mellom sensur og ytringsfrihet som skal beskytte oss mot dårlige ideer. Det er deg." (side 98)

Det er i første rekke handlinger som er gode eller onde - idéer er bare riktige eller feil.

"Vi vet jo en del nå om hva slags ideer som normalt legger grunnlaget for onde handlinger. Det vet vi fordi vi nettopp har krabbet oss gjennom et århundre preget av ekstrem vold. Vi ser fellesnevnerne for ordene som ligger bak: At du utnevner bestemte grupper til en trussel mot alt som er godt. At du danner deg konspirasjonsteorier. At du beskriver en alvorlig krise som ikke finnes." (side 112)

Bjørn Stærk trekker opp mange flere dilemmaer enn hva jeg har rukket å komme innom i dette innlegget, og han argumenterer godt og på en tankevekkende måte. Ekstra spennende er alle tankeeksperimentene han trekker opp, og som skal få oss lesere til å stoppe opp og tenke. Tankeeksperimenter som det ikke finnes enkle løsninger på, og som viser at ytringsfriheten har sin pris. Det har imidlertid også sensuren. Et eksempel er f.eks. fremveksten av fascisme/nazisme i mellomkrigstidens Europa. Ja, så slapp slikt tankegods til i samfunn preget av åpenhet til å begynne med. Deretter ble ytringsfriheten kneblet, og nettopp sensuren gjorde at det ikke var gjort i en håndvending å bli kvitt disse regimene. Tilsvarende ser vi i dag i land med totalitære regimer.

Oppsummeringsvis kan vi si at fordelen med ytringsfrihet er at vi vet hva våre meningsmotstandere mener, og kan møte dette med saklige argumenter. Ulempen med sensur er at meningsforskjeller ikke forsvinner. Mellom disse to ytterpunktene finnes det mange nyanser. Dessuten: jo flere ulike synspunkter man lar slippe til i en diskusjon, desto bedre beslutningsgrunnlag får man.

I tiden som kommer vil spørsmålet om ytringsfrihetens grenser komme opp igjen og igjen. I den forbindelse anbefaler jeg Bjørn Stærks bok "Ytringsfrihet" på det varmeste! Det er en klok og relativt lettlest bok, som er fin å bruke for å skape fruktbare diskusjoner om emnet.

Idas Dans av Gunnhild Corwin, en mors betetning om å ha en datter som får kreft og vet at utfallet er uungåelig, måtte ta pauser fra boka for å grine og pusse nesa. Samtidig var boka utrolig fint skrevet. Anbefales virkelig, men stålsett deg! Den gjør noe med deg!
En annen bok som grep meg veldig var "jeg vil leve" av Oscar Magnusson. Han overlever 2.verdenskrig som fange i Tyskland, arrestert for illegalt arbeid. Hans beskrivelser av sine opplevelser av dette og hva som gjorde at han overlevde er sterk lesning. Tårene silte her også, men en av mine yndlingsbøker. Les den!

Her er min anmeldelse av Sandmannen (eksten lenke)

Jeg har hatt boka, en norsk utgave i bokhylla en stund, og nå var tiden kommet for å lese den. Enig med deg at boka er en liten perle, en ekte Provence bok.
Menneskene vi blir kjent med har virkelig sine særegenheter, ingen fremstår som A4 mennesker i det hele tatt, de sliter og strever og kommuniserer på sin måte. Jordbrukerne her strever med jorda og innhøstingen, og kjærligheten til den er en fornøyelse å lese. Men så skjer det noe urovekkende som forstyrrer det daglige arbeidet...... sier ikke mer.
Finner dere boka kan jeg anbefale å ta den med.

To musikkportretter

Med en produksjon på mer enn 40 bøker og over 50 musikk-innspillinger, ruver Ketil Bjørnstad (f. 1952) godt i det norske kultur-landskapet. Hver gang jeg leser meg gjennom bibliografien hans på Wikipedia, vekker det gode lese-minner og et voksende ønske om å begynne å lese noen av romanene hans om igjen. Og ikke minst omtale dem her på bloggen min, i håp om at stadig flere nye lesere skal finne frem til ham! Jeg har i årenes løp omtalt en rekke av Bjørnstads bøker på bloggen min.

Aller best liker jeg nok bøkene som handler om det Bjørnstad kan alt om (har jeg inntrykk av), nemlig musikken. Dessuten liker jeg godt hans biografier. I "Veien til Mozart" slås to fluer i et smekk. Med på kjøpet får vi også et godt innblikk i forfatterens eget liv, spesielt i hans oppvekst på Røa og hans forhold til musikken. Det var klassisk konsertpianist han skulle bli, inntil han gjorde en helomvending og satset på jazz og rock og dessuten ble forfatter. Et møte med Ole Paus var medvirkende til denne endringen i hans liv.

For oss som har lest det meste av det Bjørnstad har skrevet fra før av, finnes det mye gjenkjennelse fra hans eget liv. Selv lurer jeg ofte på hvor mye som er selvbiografisk og hvor mye som er fiksjon i forfatteres bøker, når det kommer til stykket ... I "Veien til Mozart" forteller Bjørnstad om sin egen fascinasjon for den franske skuespillerinnen Catherine Deneuve (som vi finner igjen i Alveberg-triologien), om det å debutere som konsertpianist (som vi finner i Vinding-triologien), om å bo ute i havgapet med sin kunst (jf. Alveberg-triologien), fascinasjonen for Paris ... bare for å nevne noe. Dessuten er mannspersonene som går igjen i bøkene hans til forveksling lik i alle fall flere sider ved ham selv. Bjørnstad har også skrevet mye om Kristiania-Bohemen (biografiene om Oda og Jæger - og selvsagt om Munch), og dette har inspirert ham i musikken ("Leve Patalgonia" fra 1978, et prosjekt hvor også Ole Paus var med - alle studenter med et minimum av kulturell ballast hadde selvsagt den i LP-samlingen sin på 1980-tallet).

Jeg har hørt mye positivt om "Veien til Mozart", ikke minst fra en sjelefrende hva gjelder Ketil Bjørnstads forfatterskap og musikk, Reading Randi. Etter å ha vært i Wien og ikke minst vært på en Mozart- og Schubert-konsert i Schönbrunns orangeri (nettopp der Mozart og søsteren debuterte i sin tid) like før jul, rykket boka nokså fort opp over leselisten min.

Wolfgang Amadeus Mozart (f. 1756 d. 1791) var et vidunderbarn av de sjeldne. At han også hadde en meget begavet søster - Nannerl - som kom helt i skyggen av ham, er derimot ikke fullt så kjent. I Bjørnstads biografi blir vi kjent med familien Mozart og fremfor alt faren Leopold, som desperat reiste Europa rundt med barna i håp om først selv å få fast stilling ved et hoff, og dernest at denne gleden skulle bli sønnen til del. Dette ga skuffende lite inntekter å lene seg tilbake på, for mange steder var den eneste lønnen de fikk noen ubrukelige småting, som snusdåser i mengder. Prisen barna betalte var en tapt barndom. Det er like fullt barn med en sterk lidenskap til musikken som beskrives.

Parallelt følger vi den unge Ketil Bjørnstad, som i motsetning til Mozart følte seg tvunget av moren til å spille piano. Han hatet det.

"Motviljen mot alt nytt. Den satt dypt i meg. Men Mozart var geni. Han ønsket å lære. Tryglet og ba. Leopold underviste ham i engelsk, latin og fransk. Tysk var morsmålet. Han lærte seg å skrive i alle former. Høykirkelig, smigrende, sjikanerende, og med den grove bondedialekten som inneholdt mye analhumor." (side 42)

Ketil Bjørnstad byr rikelig på seg selv og sin families historie i boka. Som leser merker man at han tross sin autoritetsangst, tross sine nerver før konserter, tross tankene om ikke å holde mål, likevel ikke er engstelig for å vise frem sin sårbarhet. Nettopp dette gjør historien om hans eget levde liv så spennende - samtidig som han også beskriver et musikk- og kulturmiljø i datidens norske hovedstad som er interessant på flere nivåer.

Om det Bjørnstadske hjem skriver han følgende på side 62:

"Mor hørte på musikk. Far leste bøker. Slik var det. Skjønt, mor leste bøker hun også. Og allikevel var det ikke et kulturelt hjem i den forstand. Ikke betydelig kunst på veggene. Ikke møbler med en historie. Ikke presise middager med hovedrett og dessert. Da pølsebodene begynte å selge rekesalat til wienerpølsene, var mor blant de første kundene. Og juletreet ble hvert år pyntet med så mye billig juggel at det ofte veltet av sin egen vekt. Men de skilte alltid godt fra dårlig når det kom til det som virkelig betydde noe. Vi, de to guttene som vokste opp i dette hjemmet, visste tidlig hva kultur var. Det var noe konstant, fordi den omringet oss. Mor og far var hevet over moter og tidens smak. De hadde aldri noe de skulle bevise."

Nettopp dette - ikke å skulle bevise noe - preger også Bjørnstads tilnærming til Mozart og musikken, der han skiller mellom "musikanter" og "mussikanter". Like fullt imponerer han stort med sin kunnskap om Mozart, som preges av et møysommelig arbeid med å gjennomgå spesielt Mozarts brevveksling med alle han var glad i - også faren Leopold, som han med årene skulle få et mer og mer anstrengt forhold til. Bjørnstad gjør også et poeng av det etter hvert åpenbare: hvordan farens ønske om å kontrollere sønnen og hans karriere kom i veien for Mozarts suksess.

Bjørnstad hadde i en del år et anstrengt forhold til Mozart - helt til han overvar Tryllefløyten i Operaen, der moren var sufflør. Oppdagelsen av at de slemme dessuten hadde de flotteste ariene, var dessuten tankevekkende. For hvordan kunne man da vite hvem som var snille og hvem som var slemme? Han hadde selv for lengst sluttet å tro på julenissen, for det var jo faren. Men hva om far ikke var far?

Den 13. oktober 1762 debuterte Mozart og søsteren i Schönbrunns orangeri, og tilstede var erkehertuginne Maria Theresia og en rekke andre adelsfolk.

"Hva tenkte de, Nannerl og Wolfgangerl, akkurat da? Følte de forventningspresset? Nannerl var i alle fall synlig nervøs. Hun hadde ikke lillebrorens nesten ureflekterte tillitsfullhet. Var det fordi hun var kvinne? Visste hun allerede da, at jenter og gutter spilte sitt spill på ulike arenaer, at kortene ikke var like? Hun hadde heller ikke brorens direkthet. Hennes nervøsitet var et tegn på at hun forsto situasjonens alvor. Denne reisen kostet faren penger, mange penger. Han var helt avhengig av at disse pengene kom tilbake til ham. Men det var barna som skulle sørge for at det skjedde." (side 75-76)

Vi får høre hvorfor Mozart ikke har med en eneste trompet i sine musikkstykker, og hvordan presset fra faren om å innbringe penger fikk ham til aldri noen gang å hvile, hele tiden prestere noe, komponere musikk, gjøgle og spille en slags narr under opptredene - til stor fornøyelse for dem som overvar konsertene. Etter hvert som barna vokste til, forsvant underet som vidunderbarn er forbundet med, og publikum krevde mer. Det nyttet heller ikke å fortsette å lyve barna yngre enn de var.

Hjemme på Røa levde Ketil og broren Tormod "i en verden der østerrikske komponister, som hadde levd to hundre år tidligere, var våre selvfølgelige referanser. Og dette skjedde uten at mor og far fremsto som spesielt unormale. Det hadde vært flere barn i salen den kvelden vi så Tryllefløyten i Operaen." (side 141)

Det er imidlertid først da Ketil Bjørnstad begynner å ta pianotimer hos Amalie Christie at det skulle løsne for alvor. Fra at musikken hadde vært en plikt og en pine, ble den en lidenskap han ikke kunne leve foruten.

"Det var som om et teppe ble trukket til side, og en helt ny scene åpnet seg for meg. Amalie fikk meg til å høre musikken på en annen måte. Da ble den en besettelse for meg. Ingen tvang meg til å øve. Dette var min egen lidenskap. Som når du forelsker deg i en person og vet at fra nå av er det alvor, uansett hva alle andre sier. For det er plutselig dine egne følelser. Ditt eget valg.

Fra da av gikk det fort." (side 149-150)

Vi følger Mozart der han til slutt forlater fødebyen Salzburg, som er blitt for trang og provinsiell for ham. Han bosetter seg i Wien, hvor han etter hvert også skulle gifte seg, før han døde så altfor ung - i en alder av 35 år. Hele tiden var han på jakt etter inntekter som kunne holde fattigdommen fra livet. I Wien ble han imidlertid motarbeidet av sine misunnelige konkurrenter, som mobbet ham da han var i ferd med å gjøre suksess. Også her trekker Bjørnstad paralleller til sitt eget liv, der han i en periode av skolegangen opplevde mobbing, kanskje fordi han var overvektig og fordi han spilte piano. Utålelige ting i et miljø hvor man ikke for sitt bare liv skulle skille seg ut på noe vis, og hvor lærerne så en annen vei, ikke ønsket å blande seg. For Mozart ble løsningen å reise ut, blant annet til Praha, der han opplevde en helt annen suksess enn hjemme.

Forholdet mellom Mozart og faren ble etter hvert uoverstigelig vanskelig. Bjørnstad er stadig innom temaet "hva frembringer talentet - medgang eller motgang". Selv opplevde han at hans eget talent ble forløst når hans lærer og mentor hadde fokus på det han fikk til, mens det ble vanskelig når alt fokus var knyttet til det han gjorde feil. Dette fikk ham til å velge å skifte lærer, selv om den mest kritiske av dem åpenbart var den beste.

"Leopold er som en kritiker som har låst seg fast i sine fordommer. Han kan ikke se på sønnens arbeid med et åpent sinn. Han må overbevises, overtales, hver eneste gang. Fraværet av entusiasme er påfallende og sikkert også en forklaring på den minimale kontakten mellom dem. Han ser ingen muligheter for Figaros bryllup. Leopold Mozart, som gjorde så mye for sin sønns talent, hans musikalske utvikling og hans berømmelse, er nå en negativ autoritet i Mozarts liv, og ikke en autoritet engang, for Mozart har for lengst sluttet å høre på ham. Hadde han gjort det, ville kanskje Figaros bryllup aldri blitt skrevet." (side 338)

Riktig morsom er Bjørnstad når han skriver om Glenn Gould og hans arroganse overfor Mozart.

"I 1976 ga den kanadiske pianisten og radiomannen Glenn Gould et etter hvert svært berømt intervju med den franske filmregissøren, forfatteren og fiolinisten Bruno Monsaingeon. Der sier han at "Mozart døde snarere for sent enn for tidlig". Det går frem av denne bemerkelsesverdige samtalen at Gould mener alvor. Han mener at han egentlig avskyr Mozart, og hvis han må si noe mer detaljert, han har tross alt spilt inn Mozarts klaversonater på plate, verdsetter han den aller første symfonien (KV 16) svært mye mer enn den nest siste, symfoni 40, g-moll-symfonien, som han gir uttrykk for at han hater. Et utsagn som han sier at han vet vil skade ham, men som han fremfører allikevel, fordi han selvsagt også vet at det vil både styrke ham og mytifisere ham. Han gir g-moll-symfonien kreditt for åtte takter av "bemerkelsesverdig karakter". Resten er omgitt av "en halvtimes banaliteter". (side 89-90)

Bjørnstad vender stadig tilbake til Gould, som han mener tok feil. For han vet noe som Gould ikke visste ... Og at det er Gould som gikk glipp av noe ...

Som alltid når jeg leser bøker av Ketil Bjørnstad, blir jeg imponert over kunnskapene hans og evnen til å formidle dette på en interessant og spennende måte. Bjørnstad er en meget erfaren forfatter og han skriver med letthet og eleganse. Fortellergrepet han har valgt i denne boka, der det veksler mellom Mozart og forfatterens eget liv, er særdeles vellykket. Begge så til de grader forskjellige, og likevel med så mye felles. Den ene et vidunderbarn, den andre definitivt mer en hardt arbeidende sjel, men med sterke talenter. Begge med en ektefølt lidenskap for musikken, som riktignok våknet noe senere hos forfatteren enn hos Mozart.

Det er noe intenst og ærlig ved teksten, som gjorde at portrettene virkelig grep meg, hva enten det handlet om Mozart eller Bjørnstad. Nå har ikke jeg lest så mye om Mozart tidligere, men jeg har i alle fall fått med meg at Bjørnstad baserer sitt stoff om ham på nyere forskning, som viser et mer nyansert bilde av komponisten og musikeren enn hva vi har fått servert tidligere. Det har også vært ekstraordinært interessant å få mer innblikk i forfatterens eget liv frem til han valgte en annen vei enn den klassiske musikken. Parallellene til mange av bøkene hans lå der hele veien, lett gjenkjennelig synes jeg. Mitt ønske er at Ketil Bjørnstad en eller annen gang skriver om livet sitt etter at han tok dette valget. Det tror jeg må bli en interessant bok! Og bare for å ha nevnt det: "Veien til Mozart" er morsom! Den lune humoren ligger nemlig der, hele veien.

Alle preferansene til Mozarts musikk fikk meg til å ønske å bli bedre kjent med denne, og jeg spilte derfor mye av musikken fra Spotify mens jeg leste. Jeg gjenoppdaget også noen gamle perler av Ketil Bjørnstad selv, som "Natten" fra 1985 (den bør virkelig utgis på nytt!) og "Messe for en såret jord" fra 1992 (som jeg har hatt i platesamlingen helt siden utgivelsen) ...

Jeg mener at "Veien til Mozart" er en av de beste norske bøkene som ble utgitt i 2014!

Har startet på "skomannen" av Peter James og det virker lovende. Har lest "levende begravet" av han tidligere og den var utrolig bra. Dette virker til å være i samme kategorien. Blir nok ikke ferdig i løpet av helga for den er på nesten 600 sider. Her i Porsgrunn har det kommet litt snø, herlig!! så gleder meg til turer med min cocker spaniel på snart 9 måneder. Herlig å se henne kose seg med snø! Riktig god helg til deg og alle bokelskere:-)

Jeg er på ferie og har dessverre ikke boka Gøsta Berlings saga her. Tok med meg Kimen for den sto i bokhylla, ulest, så det får bli den som blir min ferielektyre blant flere andre spennende bøker.

Gled deg, Yacoubian bygningen er en av mine yndlingsbøker , og jeg synes iallefall den er ennå bedre enn Chicago:-)

Her er liste over Sørafrikanske forfattere fra Wikipedia Jeg har lest flere bøker av Nadine Gordimer Her er noen gode boktips

Riktig godt nytt år til deg også!
Selv om jeg ikke svarer hver uke på lesehelg-innleggene dine så leser jeg bestandig over og koser med med denne "spalten" Synes det er hyggelig hvis du fortsetter i 2015:-)
Her tar jeg sikte på å fullføre "gravrøys" av Johan Theorin, og koser meg med den. Etterpå er det valgets kval, hva skal jeg lese da, en følelse jeg vil dvele ved litt tror jeg. Ganske god følelse.
Riktig god helg til deg:-)

Jeg har som deg også lest boka før. Begynte på den nå igjen men la den bare bort for jeg kom på at den ikke appellerte til meg den gang og jeg orket rett og slett ikke å slite meg gjennom den en gang til. Ser jeg ga boka en 4 den gang, det må ha vært en snill en tror jeg.
Har hatt problemer med å finne gode bøker den siste tiden så det har blitt litt lettere humor-bøker. Godt det også en gang i blant.

Når den minste må være størst

Nok en gang har jeg visst ikke fulgt med i timen ... Marit Kaldhold (f. 1955) var for meg en fullstendig ukjent forfatter inntil jeg i høst ble oppmerksom på hennes siste roman "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", som skulle være bare helt fantastisk i følge flere lesere. Og når flere av dem jeg kjenner og fester lit til, har uttalt seg så tydelig og klart - ja, da klarer i alle fall ikke jeg å styre min nysgjerrighet, engstelig som jeg er for å gå glipp av noe stort.

Når jeg leser om forfatteren på Wikipedia, ser jeg at hun debuterte med diktsamlingen "Lattermilde laken" i 1983. Hele 25 bøker har hun i årenes løp utgitt, mest innenfor poesi og barnebok-genren, men også noen romaner (fem i alt, så vidt jeg kan se) og en novellesamling. Dessuten har hun laget drama for barn og ungdom. Det er med andre ord en allsidig forfatter vi står overfor.

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg da jeg begynte å lese "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", men ja ... kanskje en reise til Lódz for eksempel ... Og så var det noe helt, helt annet. Noe sårt, vakkert, poetisk og uendelig trist ...

"Fuglane er komne heim.
På veg til bilen høyrer eg for første gong denne våren at
fuglane syng.
Eg prøver å få auge på dei der oppe mellom greinene på trea.
Kor har dei vore? Kva har dei opplevd?

Lufta òg er annleis denne morgonen, no kjenner eg det.
Enno skarp, men med eit mildare drag. Noko nytt.
Vinteren er snart over, Solrun.
Den første vinteren etter at vi mista mamma.

Kjære Søster Sol, du skulle ha vore her.
Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake.
At ikkje alle er sterk nok til å klare reisa.
Eller ikkje har vilje nok.
Likevel trur eg dei lengtar heim.

Eg set meg inn, starter motoren. Svingar ut frå tunet,
opp bakken til hovudvegen.
Eg kjem, eg skal finne deg.
Blinkar, køyrer inn på asfalten." (side 3)

Dermed er rammen for denne såre, poetiske romanen satt. For det handler om en lillesøster som passer på storesøsteren sin etter at moren er død. Kun et tun skiller boligen til søstrene fra bestefaren Olvars. Bestefaren som er i ferd med å bli fullstendig blind. Også han en som trengs å passes på. Søstrenes far fotlot familien da de var små. Han var polsk musiker, og reiste hjem til Lódz sammen med alle gitarene sine - dit søstrene altså ønsker å reise en gang ...

Etter hvert skjønner vi at storesøsteren Solrun er rusmisbruker, med alt det som følger med av påkjenninger for de pårørende. Dvs. lillesøsteren, som prøver å gå på skole samtidig som hun passer på Solrun og bestefaren ... Det er ingen andre. De andre er enten døde eller har reist til Lódz. Og alle som har et minimum av kjennskap til hva det innebærer å leve med rusmisbrukere, skjønner at det dreier seg om penger til dop, løgner, tyverier, bedrageri, desperasjon og ødeleggelse. Jenny får oppleve alt - søsteren Solrun sparer henne ikke for noe. Men uansett hvor ille det er, blir kjærligheten aldri borte.

Forholdet mellom Olvar og bokas jeg-person Jenny beskrives nydelig. Selv om han er i ferd med å bli blind, er han der. Det er også minnene om en annen tid, en trygg tid - selv om faren var fraværende. Likevel - byrden som hviler på Jenny er stor, uhyggelig stor. Det var ikke slik det var ment å skulle bli ...

"Vi gjekk arm i arm. Stien var fin gjennom skogen. Olvar
felte furer her før i tida, før synet svikta.
- Tenker du mykje på mor di?
- Ja. Og på Solrun.
Vi gjekk et stykke til. Sto i utkanten av ei mark, ho
strekte seg heilt ned til fjøra. Olvar løfta brystkassa, drog
inn luktene frå sjøen.
Eg kom på noko eg las ein stad, om fuglar som frys i hel
under flukta og fell ned frå himmelen. Fell som steinar.
Vi heldt fast i kverandre sine armar." (side 52)

Fuglene blir et symbol på søsteren Solrun, som kommer og går. Jenny vet aldri om hun kommer tilbake og/eller i hvilken tilstand. De korte avsnittene eller kapitlene i boka gjør at man som leser må tenke det meste selv, for det er så mye usagt som i første rekke ligger mellom linjene og ikke i dem, samt i symbolikken med fuglene. Ved at budskapet ikke blir overtydelig, blir det på et vis også enda sterkere og sårere. For sorgen over det som er og lengselen etter det umulige, er hudløs og uten noen ende. Jennys skjebne som den som skal ordne opp i alt blir sånn sett også et bilde på at man klarer det man må. Alltid ... Noen ganger innebærer det å overta regien, ikke overlate alt til den som kommer og går.

Handlingen springer frem og tilbake i tid, uten at det gjorde det aller minste for kontinuiteten i fortellingen. Jeg oppfattet tilbakeblikkene til fortiden, som for det meste var nokså gode, men med glimt at noe som ikke burde ha vært, som et slags anker som Jenny klamrer seg til når alt ser som mest dystert ut. Det rammer også inn fortellingen, setter det som hender i et større perspektiv. Og at slutten blir stående helt åpen - uten verken trist eller happy ending - ja, det samsvarer i all hovedsak med hvordan livet er for de fleste. Man vet ikke hvor alt ender, men i mellomtiden gjør man så godt man kan.

Språket i Marit Kaldhols roman er nydelig, der det veksler mellom poesi og prosa. I denne konteksten passer nynorsk godt, fordi det som språk er mye mer poetisk enn bokmål. Dette er virkelig en roman jeg kan anbefale varmt - også til lesere som kanskje ikke umiddelbart tenker at dette er en roman for dem. Selv om jeg vegrer meg for å kalle boka "lettlest", må jeg i alle fall kunne si at den ikke er tungt tilgjengelig.

Et rystende stykke Norges-historie!

Marte Michelet (f. 1975) er journalist, kommentator og nå også forfatter etter at hun i høst debuterte med sakprosaboka "Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust".

Boka har fått mange velfortjente lesere etter at Michelet mottok Brageprisen for den i høst. Under min lesing av boka har jeg både hatt lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig. Etter å ha begynt å høre den som lydbok, skjønte jeg fort at det ville være en fordel også å ha papirutgaven, så den kjøpte jeg sporenstreks. Mitt eksemplar er 4. opplag! Det sier en hel del om hvor godt forfatteren har truffet med denne boka.

I bokas forord skriver Michelet følgende:

"I mange tiår hadde vi glemt dem. Jødene som ble deportert fra Norge og drept i nazistenes utryddelsesleirer, ble ikke en del av norgeshistorien. Deres skjebne ble en fortelling om et fremmed folk, tyskerne, som kom hit og forsøkte å utslette et annet fremmed folk, jødene. Det ble en forbrytelse som ikke angikk oss, som vi kunne skyve fra oss og legge på én gal mann: Hitler." (side 7)

Men var det virkelig så enkelt? En utfordring for dem som ønsker å grave i historien for å finne ut hva som egentlig skjedde, er at verken historikere, forfattere, filmskapere, journalister eller andre har viet temaet særlig interesse i årenes løp. Noen enkeltskjebner kjenner vi riktignok til - ikke minst Herman Sachnowitz historie (fortalt av Arnold Jacoby) "Det angår også deg", Jan Erik Volds "Ruth Maiers dagbok" og Trygve Brattelis "Fange i natt og tåke" - bare for å nevne noen. Men få - om noen? - har satt Norges befatning med "jødeproblemet" under andre verdenskrig i en større sammenheng. Marte Michelet påpeker at det først er de siste tiårene vi kan snakke om en reell Holocaust-forskning i Norge, men understreker samtidig at denne er sparsom. "Det finnes heller ingen oppdatert, grundig og helhetlig framstilling av det norske Holocaust, og utgangspunktet for denne boka er å bøte på det." (side 8) Så kan selvsagt enkelte mene at heller ikke denne boka er fullstendig, og kanskje ikke i tilstrekkelig grad nevner dem som faktisk hjalp jødene, men så får andre ta opp den tråden og fortsette det arbeidet Marte Michelet har satt i gang, tenker nå jeg. Disse kritikerne etterlyser en helt annen bok, mens Michelets bok handler om ofrene og gjerningsmennene.

Da nazistene inntok Norge, bodde det nesten 2000 jøder i Norge. Antallet var lavt fordi Norge ikke akkurat hadde noen forhistorie som ønsket dem velkommen. Av disse klarte 1100 jøder å flykte fra Norge, mens noen svært få klarte å holde seg i skjul til krigen var slutt. Dette var ikke enkelt all den tid mer enn 10 % av befolkningen i Norge var Wehrmacht-soldater under den andre verdenskrig. Tyske soldater var overalt - i hver minste lille krok av landet. For akkurat så viktig var Norge og dets kyst i krigen mot de allierte med engelskmennene i spissen - nøkkelen til suksess, slik tyskerne så det den gangen.

772 jøder ble deportert til Tyskland med Donau, og blant disse endte 767 i Auschwitz. Bare 34 av de deporterte overlevde. (se side 273) Når man regner med dem som ble henrettet på norsk jord, ble tilsammen 765 jøder i Norge ofre for Holocaust.

Marte Michelet har valgt å skrive om Braude-familien, fordi det aldri har blitt skrevet noe om dem tidligere. Og grunnen er at hun ønsket å skrive om helt vanlige mennesker - ikke om de eksepsjonelt begavede eller de mest uskyldsrene. Hun har også valgt å følge to gjerningsmenn - den tyske Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner og den norske statspolitimannen Stian Bech jr. Noe av det mest slående mens Michelet jobbet med boka, var at det ikke finnes noen bilder av aksjonene mot jødene i Norge. Hun har dessuten vist til den tyske historikeren Peter Longerich, som har uttalt at jødeutryddelsen ikke kan forstås som et "skrivebordsdrap" diktert fra Tyskland. Faktum er at det finnes betydelige forskjeller mellom de ulike landene og regionene der folkemordet fant sted. Uten alle de hundretusenvis av lokale hjelperne i de ulike landene, ville det aldri ha vært mulig å utrydde så mange jøder ...

Jeg visste på forhånd at Norge var særdeles ivrig etter å bli kvitt jødene under andre verdenskrig. Når så mange som 1100 jøder klarte å komme seg unna før deportasjonen, skyldes det hjelp fra det vi må kunne kalle helter, og Michelet skriver om et lite knippe av disse også. Dee burde imidlertid ha vært mulig å redde de resterende nesten 800 jødene, dersom bare viljen hadde vært til stede. Andre land med hundretusenvis av jøder hadde større utfordringer enn oss, men i land som Danmark og Nederland sto folket sammen på en helt annen måte og mange flere ble reddet, slik jeg har forstått det.

Underveis i lesingen ble jeg rystet helt inni margen. Det har jo alltid vært mange spekulasjoner rundt hvor mye myndighetspersoner, soldater og andre visste om det som foregikk i de tyske konsentrasjonsleirene. Det har vært en hel del fokus rundt Auschwitz-Birkenau, men lite rundt tre andre regelrett rene utryddelsleire som ble utradert før tyskerne trakk seg tilbake, etterfulgt av russiske tropper. Marte Michelet dokumenterer at den norske eksilregjeringen som satt i London, fikk vite om uhyrlighetene. Likevel ble det aldri sendt ut noen advarsel til de norske jødene. Ingenting - absolutt ingenting - ble gjort.

Helt konkret dreide det seg om en melding fra minister Finn Koren ved den norske legasjonen i Bern, Sveits, til utenriksminister Trygve Lie i London, sendt den 17. august 1942 med følgende innhold:

"Fra Polen kommer de grusomste beretninger om den behandling de ulykkelige jøder der er utsatt for og som så vidt forstås går ut på sluttlig å "likvidere" hele dette befolkningsslag. Hva der foregår i Warszawas ghetto trosser etter sikre meddelelser enhver beskrivelse. Omtrent en tredjedel av befolkningen der anslås hittil å være omkommet." (side 230)

Og videre:

"Et større antall vites med sikkerhet å allerede være drept hvad enten dette er skjedd med gass, som visstnok er den hensiktsmessige og hurtigste framgangsmåte, eller ved stryknin. Jødene skal øyensynlig etter Hitlers mening ved ethvert middel søkes utslettet fra jordens, eller i alle fall den europeiske jordens overflate."

Tre dager etter rapporterte den svenske konsulen i Stettin om at det foregikk massemord i Polen med gassing av jødene.

Det er sjokkerende å lese at verken Trygve Lie eller London-regjeringen foretok seg noe som helst for å advare jødene slik at de kunne komme seg unna i tide.

Det andre jeg opplevde som sjokkerende og opprørende var å lese om hvordan de få norske jødene som faktisk overlevde Holocaust,slet for å komme hjem til Norge. De hadde - alle som en - mistet sine norske statsborgerskap (i den grad de hadde dette fra før av) da de forlot Norge og gikk ombord på Donau. Fordi de ikke lenger var norske, nektet Norge i begynnelsen å la dem få vende tilbake ... Grusommere går det nesten ikke an å bli, tenker jeg.

Jeg er full av beundring for Marte Michelets bokprosjekt, der hun udødeliggjør en del av våre nære historie i en bok, som burde bli pensum i historiefaget på videregående skole. Fordi hun så grundig dokumenterer alt hun påstår i et rikholdig noteverk og kildemateriale bakerst i boka, er det på en måte helt greit at hun noen ganger tråkker skikkelig til og er både sint og anklagende. Jeg opplever boka hennes som godt skrevet, og hun levendegjør menneskeskjebnene hun skriver om på en slik måte at det er helt umulig å bli sittende uberørt tilbake. Noen ganger kom rett og slett tårene, fordi jeg ble så opprørt over det jeg leste. Og nok en gang undres jeg over alt vi ikke vet om det som skjedde under andre verdenskrig, men som gradvis graves frem - i den ene boka etter den andre ... Hvor mye er ikke blitt fortidd i historiebøkene våre? Hvor mye mer er det vi fremdeles ikke vet? Når historikerne ikke har gjort denne jobben, så må vi i alle fall ta av oss hatten for dem som gjør det! Så får det - slik jeg nevnte innledningsvis - være at kanskje ikke alle perspektivene har kommet frem enda, heller ikke i Marte Michelets bok ... Jeg takker gladelig ja takk til flere bøker om emnet, jeg!

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Lydbokutgaven med Cathrin Gram som oppleser er for øvrig kjempefin!