Bokelskere.no

Skummel lesning? Absolutt! Ikke minst på grunn av verdenssituasjonen som nå ikke lenger er så rolig som den var for ett år siden. Her ser vi hvor galt det kan gå dersom prestisje og hevntanker blir den viktigste drivkraften for verdens fremste politikere.

Bokas handling kretser rundt en del navngitte personer og miljøer i ulike land og veksler mellom disse fra kapittel til kapittel. Handlingen starter i Afrika, i Tsjad. Her er en av hovedpersonene, den kvinnelige CIA-agenten Tamara. Landet er herjet av terrorister, og det er viktig å finne deres skjulested. Narkotikahandel er en viktig inntektskilde for narkotikaorganisasjonene. Vi hører om en buss som illegalt skal frakte fram til kysten afrikanere som vil prøve seg over til Europa. Med på denne bussen lurer også undecoveragenten Adyl seg. Han er på jakt etter sjefen for en terroristorganisasjon. Men bussreisen ender ikke som forespeilet for flyktningene. De blir satt av ved en gullgruve ute i ørkenen, mens bussen bare forsvinner. Her blir de holdt fanget og satt til slavearbeid i gruven. Takket være Adyl og hans modige taktikk klarer man å få varslet om det som foregår. Soldater kommer og klarer å finne den ettersøkte terroristlederen som har skjult seg i leiren.

Et annet sted i verden med ustabile forhold er Korea. Et opprør i Nord-Korea får stor betydning. Deler av hæren er med på det. De tar kontroll over de største byene der det nordkoreanske atomarsenalet befinner seg. Et svekket Nord-Korea med indre splittelse er en stor fristelse for Sør-Korea som ivrer etter gjenforening. Styrker fra Sør inntar den nordkoreanske hovedstaden. Nå begynner både Kina g USA å røre på seg. Hver av stormaktene ser sine interesser truet. Vi trekkes inn i miljøet rundt statsoverhodene i USA og Kina. I begge statene er det krefter som roper om øyeblikkelig handling og hevn. De moderate kreftene forsøker febrilsk å holde igjen, men prestisjen veier tungt. Faren for en verdensomfattende atomkrig nærmer seg ......

Dette er en omfangsrik bok. Men det oppleves ikke slik for spenningen er der omtrent hele tida. Nå er det ikke bare politikk handlingen dreier seg rundt. Hovedpersonenes privatliv har også fått stor plass. Kanskje for stor? Er det for å tekkes lesere av alle slag at så mange kjærlighetshistorier er blitt med i alt det andre?

Tiden er inne for å lese litt mørk litteratur nå som været endelig er høstlig og gufsete. Herlig er nok ordet jeg leter etter.

Ikke la de døde komme hit er en ungdomsbok som ble utgitt veldig nylig. Det er ikke akkurat grøss, men heller psykologisk thriller med noen få grøsserelementer.

Mørk fortid og gammeldags livsstil
Den er om Cecilia som nettopp har vært gjennom en tøff tid, og har hatt en tung oppvekst. Grunnen er moren hennes som var alkoholisert og som tok med forskjellige menn hjem. Cecilia tar seg en lang kjøretur etter å ha gjennomgått noe tungt nylig, og hun kjører mest på måfå. Hun ender opp ved et gammelt småbruk. Hun blir lagt merke til av de som bor der, og de ber henne inn på kveldsmat. I huset er det to voksne og en sønn. Huset er kanskje gammelt, men ikke nok med det, familien som bor der virker nokså gammeldagse. De lever bare av det de dyrker selv. Huset ligger isolert til og de er svært religiøse. Hvis noen gjør noe de ikke liker, blir det straff. Det virke også som de er redde eller nervøse for noe, men hva? De vil at hun gjerne blir en stund, men er det noe for Ceclia?

Dette var en bok jeg ble øyeblikkelig nysgjerrig på da jeg liker slike bøker uansett målgruppe. Coveret virker kaldt, øde og spennende, og i boka er det også med noen kreative illustrasjoner som samsvarer med handlingen. Steinholm er god på å beskrive tryggheten Cecilia føler i begynnelsen, men som sakte føler tvil etter hvert. Samtidig vil hun ikke forlate sønnen i huset som hun har blitt svært glad i. Hun står overfor et dilemma. Illustrasjonene av Furmark er dystre, kreative og beksrivende. De løfter opp stemningen i boka noen hakk. Da mener jeg ikke feststemning, men følelsen i huset, isolasjonen og alt det dystre.

Ikke begeistret over retningen det tok
Dette er en noe kort anmeldelse enn til vanlig da boka er på bare 141 sider, og man vil jo ikke røpe for mye. Likte begynnelsen veldig godt, og karakterene som har en tendens til å skfifte varm og kald personlighet, spesielt foreldrene i huset. De var en smule ekle å lese om. Men ellers var instalove dessverre noe drepende. Karakterer som får følelser for hverandre nesten med en gang. Har opplevd det ofte i bøker for ungdom og voksne de siste årene, og er en smule lei av å lese om det. Synes det er kjedelig. Men skjønner at det er spennende å lese om forelskelse og følelser for ungdom.

Ville nok ha likt boka bedre hvis jeg var yngre, men som voksen likte jeg som sagt begynnelsen og illustrasjonene, men etter hvert ble det noe tamt og slutten noe typisk. Terningkast tre til handlingen og terningkast fire til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Jeg har ikke lest mange av hennes bøker, men siden jeg var på Kreta-ferie, fant jeg ut at denne måtte være aktuell som ferielektyre. Det ble ingen stor opplevelse. Alle reiseskildringene var både interessante og spennende, men det ble litt for mye av det gode etter hvert. Og selve rammefortellingen endte så banalt og "lettvint" at det ødela hele historien.

Hvordan reagere på denne boka? Noen ganger under lesinga ble jeg rett og slett sint. Dette er da reinspikka tøv! Spøkelser, svevende ånder, gjenoppstandelse... Det er nok av bøker som kan lære meg noe viktig om verden vi lever i. Så hvorfor bruke tid på slikt nonsens? Likevel var jeg så fascinert at jeg bare måtte lese videre. Temaet om eneggede tvillinger er noe som pirrer nysgjerrigheten. Ikke lett «å finne seg sjæl» når en hele tida lever tett innpå et annet menneske som r prikk lik en selv. På den annen side skaper det muligheter til å lure omgivelsene.
Og det er dette siste som skjer i denne boka. Her handler det om to generasjoner med eneggede tvillinger. Edie og Elspeth som representanter for foreldregenerasjonen og fra neste generasjon: Julia og Valentina.

Boka starter med at Elspeth dør på sykehus i London, i armene på kjæresten sin, Robert. På forhånd har hun skrevet testament der hun overdrar huset sitt til sine to amerikanske nieser, Julia og Valentina. Betingelsen er at moren deres, Edie, altså Elspeths tvillingsøster aldri må sette beinet sitt i dette huset.

I det samme huset bor, i etasjen under, Robert (Elspeths kjæreste) og i etasjen over, Martin, som er en typisk tvangsnevrotiker. Tvillingene kommer til å knytte bånd til hver sin av disse mennene. Så oppstår det noe rart i leiligheten: Ånden til Elspeth materialiserer seg. Hun svever usynlig omkring i leiligheten. Etter hvert lærer man også å kommuniserer med henne ved hjelp av automatisk skrift. En romanse oppstår mellom Valentina og Robert. Hun vil gjerne flytte ut og etablere seg med sin kjæreste. Julia, som alltid har vært betraktet som den viljesterke av de to, motsetter seg dette. Hun vil at de to søstrene skal leve sammen som før.

Så får Valentina en vill idé. Dersom Elspeth klemmer sjelen ut av henne, slik at hun dør, vil det senere bli mulig å tilbakeføre sjelen hennes inn i den døde kroppen. Et slikt eksperiment har de allerede klart å utføre med em katt. Som sagt, så gjort. Første del av forsøket gjennomføres, men da Elspeth vil bringe Valentinas sjel tilbake i den døde kroppen, skjer det noe uventet......

Fascinerende lesing? I alle fall er hele greia reinspikka tøv!

Jeg har laget meg 50-siders regel for når avbryte en bok. Har ikke bokens første 50–60 sider gitt meg noe særlig, er det lite trolig de resterende vil gjøre det. Men barrieren for å avbryte en bok har blitt mindre jo eldre jeg har blitt. Har ikke tid å kaste bort på dårlige bøker!

Ser at jeg har registret 14 avbrutte bøker her. Gjennomgående fordi jeg har opplevd dem kjedelige, lite troverdige eller lite relevante. Morsomt å se hva andre avbryter. Ingunn, for eksempel, avbrøt Ukjent soldat av Väinö Linna, en av de mest gripende bøker jeg har lest.

Her er noen jeg har avbrutt, med min høyst subjektive begrunnelse:
- La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson, fordi den var for «suppete».
- American psycho av Brest Easton Ellis, fordi den var for voldelig. Den kastet jeg, så ingen av mine barnebarn skulle komme over den der den sto på hytta.
- Ørkenen Sur av Thor Gotaas fordi jeg ikke holdt ut det ubehjelpelige språket. Synd for innholdet var svært interessant.
- Hvis en reisende en vinternatt av Italo Calvino fikk jeg ingenting ut av, selv om jeg ser den har fått gode omtaler.
- Latmannshagen av Kerstin Engstrand fordi den lovet mer enn den holdt.

Ser at jeg også har avbrutt Atle Næss’ biografi om Leonardo da Vinci. Husker ikke hvorfor. Tror jeg skal flytte den til «Skal lese». Det samme gjelder Hertha Müllers Reven var allerede dengang en jeger, skjønt den har jeg prøvd meg på flere ganger.
Burde kanskje hatt en slags mellomlagring for bøker avbrutt fordi tiden for å lese dem ikke passet, en «Bøker foreløpig lagt til side»-kategori.

Takk Einonie for innsatsen!

Boka henter sin handling fra Stalin-tida i 1930-årene med kollektivisering av landbruket og deportering av mennesker til fangeleirer i det øde Sibir. Den starer i en tartarisk landsby. Hovedpersonen er den unge kvinnen Zulejkha. Hun er gift med en langt eldre bonde. I huset deres bor også mannens mor som nå er blitt både blind og døv.

Da boka starter, har Zulejkha allerede født fire pikebarn. Alle døde kort tid etter fødselen. Gårdsarbeidet er et slit fra morgen til kveld. Her er det mannen som er det ubestridte familieoverhodet. Zulejkha må lystre ham i alt og ett og ta sin tørn med det tunge gårdsarbeidet. Aller verst er forholdet til svigermoren. Hun er kravstor og lar hele sin irritasjon gå ut over svigerdattera som hun til stadighet kaller for «hønsehode», samtidig som hun smisker overfor sønnen sin.

Så en dag kommer kommunistene til landsbyen. De jakter på kulakkene, de frie bøndene Ektemannen som prøver å motsette seg befalingene deres, blir skutt på stedet. Zulejkha blir tatt til fange og sammen med mange andre blir hun anbrakt i en krøttervogn på et tog med kurs for Sibir. Det blir en lang reise. Den varer i flere måneder. Stadig stopper toget på en stasjon blir stående og blir stående lenge der, ofte også ført tilbake et stykke i retningen de kom fra. Organiseringen av transporten virker ganske planløs og dårlig forberedt. Siste delen av reisen foregår på en båt nedover en elv. Til slutt slår de leir ved elvebredden. Her prøver de å bygge opp en leir, i første omgang uten høvelige redskaper. Det blir et hardt arbeid for å klare å overleve der ute i ødemarka, i den bitende frosten gjennom de lange vintrene.

Da reisen startet, visste ikke Zulejkha at hun på nytt var blitt gravid. Første natten på det nye stedet føder hun en gutt. Den kompliserte fødselen ender bra takket være legen som er blant de deporterte. I tida før deportasjonen var denne mannen nærmest gått i stå, men her på det nye stedet våkner han igjen og blir en viktig ressurs i leiren. Han kommer også til å spille en viktig rolle under oppveksten til Zulejkhas lille sønn. Hun blir selv etter hvert med i fangeleirens jegertropp, noe som innebærer en ganske respektert og selvstendig stilling. Etter hvert oppstår det et kjærlighetsforhold mellom Zulejkha og leirens leder For henne går likevel hensynet til sønnen foran alt annet. Først da gutten er i ferd med ¨bli voksen og har fått tillatelse til å forlate leiren for å skaffe se mer utdannelse, kan Zulejkha for alvor hengi seg til sin nye elskede.

Man kan spørre seg om boka er et oppgjør med Stalintida og grusomhetene der. I mine øyne er den ikke det. Man må vel si at Zulejkhas liv tross alt er blitt bedre her i fangeleiren enn hva det var på bondegården. Her er hun større grad sin egen herre. I boka nevnes et foto som Zulejkha har sett av rikets leder, nemlig av Stalin. For henne gir dette bildet positive assosiasjoner.

Jeg har lest t.o.m. «Han ligger på Saspe»

og måtte bruke både Store norske og Wikipedia til hjelp med de første kapitlene i Annen bok: Skrap, Det polske posthuset og Korthuset. Her er det en fordel med kjennskap til Europas historie ved utbruddet av andre verdenskrig. Jeg kjente ikke til dagens Gdansks viktige rolle i den forbindelse, der krigens første slag sto. Jeg brukte også kart for å plassere Westerplatte, der byens forsvarsverk lå, og posthuset inne i selve byen. Det er i dag borte, og det reist et minnesmerke på stedet.

Vi må tilbake til første verdenskrig og fredstraktaten i Versailles for å forstå hvorfor Danzig/Gdansk og omegn ble opprettet som fristat. Dette som et kompromiss for å sikre Polen direkte adgang til Østersjøen.

Jeg syntes dette var lærerik og rystende lesing.

Dette er forfatterens tredje roman der handlingen dreier seg om den destruktive natur- og miljøutviklingen her på jorda. Den er delt i tre deler som til sammen strekker seg over nesten to hundre år. En eldste delen har sitt utgangspunkt iSt. Petersburg i 1881. S¨følger hendelser i Mongolia i1992. I den nyeste delen er handlingen lagt til et framtids- Norge i 2064. Det som binder de tre delene sammen, er villhesten, en utdødende hesterase som ble gjenoppdaget på slutten av 1800-tallet. I hver av disse tidsepokene er også ett menneske satt i sentrum. Disse til sammen tre personene har det til felles at de kanskje er mer opptatt av hestene enn av sin egen familie.

Det var en polsk-russisk offiser som gjenoppdaget villhesten. Han het Przewalski og hesterasen fikk sitt navn etter ham. En russisk zoolog satte seg som mål å reise til Mongolia og hente en flokk villhester til Europa. De blir plassert rundt omkring i dyrehager og på sirkus. Mannen det gjaldt hadde hittil bodd sammen med sin mor som stadig maser om giftemål og barn, men mannen selv er ene og alene fordypet i sin lidenskap, villhesten.

Nesten hundre år senere dreier historien seg om den tyske kvinnen Karin. Nå er villhestene nesten helt forsvunnet i Mongolia. Karin ønsker å føre dem tilbake til deres rettmessige miljø, altså til Mongolia. På reisen har hun med seg sin voksne sønn som en tid har vært narkotikamisbruker som derfor har mistet foreldreretten til datteren sin. Nå bebreider Karin seg selv fordi hun i lang tid kanskje har vært mer opptatt av sitt eget arbeid. Fra han var liten ville hun gjøre ham så selvstendig som mulig. Nå håper hun at reisen kan gjøre ham frisk.

Bokas siste tidsbolke er den mest skremmende og urovekkende. Tørke i Sør- og Mellom-Europa har sendt store horder av mennesker på vandring mot nord. Handlingen foregår i en tidligere naturpark i Norge, et sted på Østlandet. Den drives av kvinnen Eva, sammen med hennes datter. De fleste dyrene i parken er nå borte, igjen er bare noen vanlige husdyr og også et par eksemplarer av villhestene. Disse verner Eva spesielt om. Det er stor knapphet på mat, og da en miljøflyktning,en gravid kvinne, dukker opp på gården, blir det enda vanskeligere å klare seg, og til slutt må de gi opp.

                4

Ååå, - Kerstin Ekman er en stor forfatter! Det første kapitlet, som skildrer hovedpersonens møte med ulven, minnet meg på «Hunden», - den fantastiske boken hennes hvor hun beskriver verden fra en hunds synspunkt, en hund som har gått seg vill i skogen. Det grep meg så dypt at jeg bestemte meg for å lese boken i langdrag og nyte den! Og det gjorde jeg, men så må jeg nok innrømme at etter en stund var jeg ikke like henført nytende, det ble mer en skildring av en gammel gretten gubbe som bekymret seg over å bli gammel, enn av naturopplevelser. Men det gjorde hun naturligvis også strålende godt, - jeg ble på mange måter minnet litt om Per Petterson og «Mitt Abruzzo». Og etter en stund binder hun naturopplevelsen og den gamle mannen mesterlig sammen, og gir oss til og med en forklaring på den litt merkelige tittelen, - jeg kunne ikke skjønne hvorfor boken ikke het «Løp ulv», men her er det snakk om noe helt annet! Mot slutten får hun også puttet inn litt skikkelig detektivarbeid, som ved siden av hennes kunnskapsrike kommentarer til skogsdrift og hundehold, også er med på å bidra til at jeg uten tvil gir boken terningkast seks og favorittstempel!

Det er ikke fritt for at jeg følte det litt beklemmende å lese om intime opplevelser som en kjent person bretter ut for oss. Beklemmende er det sikkert også for forfatteren selv å blottstille seg slik med opplevelser som i dag uten tvil ville gått under betegnelsen «me too», men som de unge berørte den gang neppe forsto rekkevidden av.

Den nå godt middelaldrende Linn Ullmann, som her kaller seg Karin, forteller om hendelser fra den gang hun var 16 år. Hun bodde da i New York sammen med skuespillermoren sin. Trolig var hun en litt oppsetsig tenåring som ofte skulket skolen. En dag, i en heis, støyer hun på A, en amerikansk modellfotograf. Han inviterer henne til Paris der han vil ta bilder av henne for forskjellige kjente motemagasin. Moren hennes nekter henne å reise, men hun gjør det likevel,

I Paris blir hun geleidet til et hotell. Men etter et arrangement senere på kvelden finner hun ikke veien tilbake til hotellet. Hun har til og med glemt hva det heter. Det eneste holdepunktet er en lapp som hun har i lomma med adressen til A’s leilighet. Hun kommer dit sent på natten og der havner hun i seng med ham. Noe som ser ut til å gjenta seg flere ganger. Dette skjedde altså i 1983.

Mye av handlinga i boka foregår i nåtida. Forfatteren tenker tilbake og forsøker rett og slett å finne fram til den hun var som 16-åring. Hun bor nå på Torshov med mann og datter Ofte går hun turer i Torshovparken med hunden sin og tenker tilbake. Og etter hvert dukker flere intime scener fram i bevisstheten, også scener av svært pinlig art.

Handlinga i boka kan nok virke stillestående, beint fram kjedelig når tankene hennes ser ut til å gå i ring.

Har lest ferdig Langfredagsmat, et kapittel som innbefatter makaber fanging av ål.
Det var med litt ulyst jeg begynte på Blikktrommen. Har lest den for mange år siden og jeg likte den ikke.
Men glad jeg ga den en sjanse. Nå ser jeg den er full av humor, selv om bakteppet med nazismen på fremmarsj er alt annet enn morsomt.
Grass var selv en periode med i Waffen SS og satt i krigsfangenskap en stund etter krigen. Jeg ser han ikke selv ikke har snakket så høyt om det.
Men nå gleder jeg meg over Blikktrommen og bruker god tid på lesingen.

Høres ut som du liker historiske romaner. Jeg har hatt store glede av bøkene til Kristian Kristiansen; Jesper Nattmann, Jomfru Lide og Klokken på Kalvskinnet. Handlingene er i hovedsak lagt til Trondheim. De kan kanskje virke litt gammelmodige, men fine bøker etter min smak! Lenken er til en samleutgave, du kan også få dem hver for seg.

Lykke til!

En bok jeg har vært nysgjerrig på siden tittelen er noe spesiell.

Dette er en psykologisk krim som ble utgitt tidligere i år, og jeg ville vente til høsten med å lese den, for tenkte det ville skape rett atmosfære, for liker høsten bedre enn vinteren. Den er om Bjørk Isdahl som tidligere har jobbet for Kripos, men etter en hendelse har hun nå sin egen praksis og er terapeut. Hun er for tiden en leder for en gruppe menn som trenger sinnemestring.

Mareritt og håpløs situasjon
I det siste har hun vært plaget av mareritt som har en tendens til å gå igjen natt etter natt. Hun blir kontaktet av en tidligere klient som ønsker å møte henne. Bjørk går med på det, bare for å få Azora til å innse at hun ikke kan ringe henne mer. På det avtalte stedet, får Bjørk sjokk da Azora faller av et tak. Bjørk er den eneste som er sikker på at det ikke var selvmord, og politiet viser henne et bilde som tilhørte Azora og viser det til henne, med en beskjed bakpå om at hun vet om marerittene hennes. Hvordan kan Azora vite om det? Siden Bjørk blir sett på som mulig mistenkt senere siden hun befant seg på åstedet, er tiden knapp, og hun gjør sine egne undersøkelser i narkomiljøet, siden Azora selv var avhengig.

Selv bærer Bjørk på en hemmelighet og hun husker nesten ingenting fra sin egen barndom på grunn av traumer. Vil hun få mer svar hvis hun har rett i at Azora ikke tok sitt eget liv, og finne ut mer om henne?

Mot alle odds
Handlingen rammes inn av en tung dystherhet, med mange potensielle mistenkte, eller er det Bjørk som leter etter svar som ikke er der? Ble Azora egentlig drept? Hun får vite noe om seg selv, men er usikker på om hun vil klare den rollen. Det er spennende å lese om Bjørks undersøkelser i saken for å prøve å renvaske seg selv, og samtidig sliter hun en del privat. Det føles ut som livet rakner, men på en eller annen måte klarer hun å holde seg oppe. Forfatteren forklarer dette på en realistisk og spennende måte. Også når Bjørk prøver å komme i kontakt med folka i narkomiljøet som er et sjansespill.

Palladino beskriver godt desperasjonen og fortvilelsen Bjørk føler, og at hun også på en måte er alene i det hele, men samtidig er Bjørk noe slitsom og noen av partiene er noe langdryge, spesielt avslutnignen, som dessverre ble for forutsigbar og en smule tåpelig. Palladino fikk dog frem den kalde og nådeløse vinterstemnigen på en god og realistisk måte.

God begynnelse og spennende skildring om narkomiljøet, hvem kan man stole på og ikke, og om Bjørks fortid. Men det ble noe langdrygt og uengasjerende underveis.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Velskrevet, tror jeg vil like han - men jeg fant bare denne i lyd på BookBites

Lest til og med kapitlet «Smalere ved fotenden»

Fortellerstemmen i Blikktrommen tilhører en gutt som er «voksen» allerede fra fødselen av, og som slutter å vokse i 3-årsalderen. Gutten skifter mellom jeg-formen og å omtale seg selv i tredje person, som Oskar Matzerath. Det er et smart fortellergrep å la oss se verden gjennom en dvergs øyne. En som lett blir oppfattet som et barn, undervurdert og ikke lagt merke til som den meget observante og intelligente personen han er. Jeg lar hans to spesielle egenskaper ligge i denne omgang; bruken av stemmen og trommen.

Grass skriver i en ordrik, original og nærmest eventyraktig stil. Hva vil han frem til? Han gir seg god tid. Hva er det han egentlig vil fortelle oss med denne surrealistiske historien? Det er neppe bare dvergens historie.

Boken rommer tolkningsmuligheter i rikt mon. Harald har allerede nevnt mengden av stedsnavn. Og hva med bestemor Anna Bronskis fire stakker som den kommende bestefaren gjemmer seg for gendarmene under. Bestefaren med de to personlighetene, brannstifter og brannkonstabel, opprører og en from, ukjent og ufarlig mann. Det døde hestehodet som brukes som agn i det motbydelige ålefisket. Moren som spiser seg i hjel på fisk. Hva er meningen med alle disse forunderlige og til dels bisarre hendelsene? Har de symbolske betydninger det er verdt i finne ut av?