Bokelskere.no

Spennende om Olav den helliges sønn, som levde et kort, men innholdsrikt liv. Boken viser hvor usikker og omskiftelig vikingenes verden var. Livet var en sammenhengende kamp for å overleve, personlige bånd betydde alt og volden var utbredt. Allianser og maktposisjoner var hele tiden i spill, og de som havnet på feil side ble ryddet av veien av de nye herskerne. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Fordelen med sakprosabøker er at de kan leses fra A til Å, men også fra H til T. Eller O til Z. De kan plukkes fram for å få et lite sniff av historien de forteller, i de fire minuttene det tar å koke et egg eller de to det tar å vente på at datteren din skal få på seg uteklærne.

Noen bøker er umulige å legge fra seg fordi de trykker på alle de rette knappene. Andre er et slit å komme gjennom, men fester seg i minnet og lokker til å leses igjen (men ikke med det første). Larmen og vreden er en slik bok. (Full omtale på Sølvberget sine nettsider.)

Agnes Ravatn skriv dialogar som ein trur på, og diktar fram ein hovudperson som er akkurat passeleg på sida av vanlege sosiale omgangsformer. Det frekke og det ettertenksame vandrar fint saman gjennom boka, og Georg finn til slutt ei slags meining i tilværet. (Heile omtalen ligg på Sølvbergets nettsider.)

Æ har vitser, tegneserier, intervju med Tysklands forbundskansler Angela Merkel (selvsagt fiktivt) og forslag til filmer som det neppe blir noe av. Æ etterlater samme følelsen som Nærums fredagsprogram Nytt på nytt: Du ler ikke av alt, men angrer sjelden på tidsbruken. (Større omtale på Stavanger biblioteks nettsider.)

Morsom høytlesningsbok for dattera mi på 6 år.

I teksten vert det generalisert om det å ha autisme. Det er viktig å ha i mente at dette er ei personleg forteljing og ikkje nokon fagbok. Likevel trur eg boka gir ei viss innsikt i kjenslene til ein person med autisme, og kan truleg fungera som ei hjelp til folk som enten jobbar med, eller har ein i familien.

Forfattaren er tydelegvis glad i litteratur, og er nok også svært belest. Det er dessverre ikkje nok til å skriva bøker sjøl. Det er ikkje utan grunn at det er langt fleire lesarar enn forfattarar her i verda. Bivald pakkar inn forteljinga i klisjear, forutsigbar handling og eit til tider dårleg språk. Det einste som løfta romanen litt var ein god porsjon humor, samt breva frå Ann Harris, sjølv om ideen er mykje betre brukt i to av bøkene ho omtalar: Helene Hanffs 84 Charing cross road og Mary Ann Shaffers Guernsey forenig for litteratur og potetsskrellpai. Det er verkeleg to perler. Eg vart skuffa over denne boka.

Måtte legge denne fra meg de siste 30 sidene. Grusom bok, og jeg vil si spekulativ: forfatteren begrunner ikke de ekstreme handlingene godt nok i karakterene sine.

Her var det mange overraskelsar. Litt outrert persongalleri, men eg måtte flira litt av satiriske skildringar av sørstatsmiddelklasse. Eg-person slit med store problem. Og ein overraskande, men nitrist slutt. Godt det var fiksjon. Les denne hvis du er lei av politikrim!

Denne bok var mi favorittbok då eg var 10-12 år. Lånte den ca 10 gonger på Voss folkebibliotek. Av kategorien ungpikebok Nokså patetisk, tenkjer eg no. Men eg elska den boka

Fascinerende bok. Mister litt piffen de siste 50 sidene, men alt fram til dette er så smart og morsomt at helhetsinntrykket ikke svekkes noe særlig.

Klart boka ber preg av at ho er skriven i tida rett etter krigen, men er ho utdatert for det? Ho kan lesast som eit tidsbilete. Forteljinga om Holden kunne like godt vore skriven i dag, i alle tider fins det mistilpassa ungdomar, outsiderar om du vil. Nettopp det ar han irriterer lesaren, er vel eit teikn på at forfattaren har skapt ein person som faktisk rører noko ved oss. Må me lika personane i ei bok for at me skal lika boka? Eg valde å sjå bort frå omsetjingsproblemet i dette tilfellet, og syntes Holdens kvilelause vandring i New York var ei god skildring av ein ung mann som strevar med å fak tak på livet sitt. Eg trur det er difor det er blitt ein klassikar

Mange av setningene og avsnittene her er reint gull. Jeg ble tidlig hekta, men merka at det tyngre mot slutten. Denne boka er blitt sammenligna med "Korrigeringer" av Jonathan Franzen, og jeg synes begge har noe av de samme problemene: Forfatterne er bedre til å lage typer og ironisere lett over dem (og tidsånden), enn de er til å skape drivende historier som gjør at jeg som leser investerer mine følelser i personene. ("Frihet" av Franzen er bedre i så måte, etter min mening.)

Harry Hole er tilbake, ja. Og Jo Nesbø er i storform. Denne blir rangert som nummer 2 etter Rødstrupe på min skala.

Gøy å se Renberg på et nytt spor etter Jarle Klepp-serien. Rudi står for underholdningen, men den ømme skildringen av tenåringsfaren Pål gjorde mest inntrykk på meg: En litt tafatt fyr som prøver å snu alt ved hjelp av en drastisk plan. Forholdet mellom foreldre og barn har alltid vært blant Renbergs styrker, og det fortsetter i denne boka, med beskrivelsen av Påls forhold til sine døtre.

Rroman om eit ein mann som trass i at han kjem frå landabygda og veks opp under spartanske forhold i ein aiatsk storby, greier å få seg utdanning og byggjer seg opp ein stadig veksande forretning. Faktisk blir hans styrtrik. Men blir han lukkeleg?
Ramma rundt forteljinga er original - ho er bygd opp som ei sjølhjelpsbok for "for folk som vil opp og fram" I kvart kapittel vert ein periode i livet hans skildra. Samtidig vert det teikna eit ganske kritisk bilde av samfunnet han lever i.
Og som om dette ikkje var nok, så er det også ein fin, men bittersøt kjærleikshistorie i denne vesle boka. Eg likte den godt og var også begeistra for den førre boka: Den motvillige fundamenalisten.

Jeg har bare lest halvannen bok i Prousts serie, og vet ikke om jeg kommer til å lese mer. Men hver gang jeg tar fram Langelands bok, får jeg lyst å prøve igjen. Komprimert og kunnskapsrikt om Prousts livsverk.

Eggen er alltid lesverdig, og jeg spesielt sans for ham som essayist. Manhattan-boka hans har står rett ved siden av sofaen, og den leser jeg stadig i. Til sammenligning er dette en liten nedtur, selv om den på mange måter er grundigere. Denne er noe så sjeldent som en bok hvor jeg ønsket at forfatteren selv kunne vært mer til stede i form av reportasjeelementer.