Bokelskere.no

De to første erindringsbøkene, Barndom og Ungdom, følger et mønster som er kjent fra andre kunstnerbiografier: Ung person med spesielt blikk ønsker å uttrykke seg, og klarer til tross for motstand fra forskjellige hold å få en stemme i verden.

Gift er noe helt annet. I det forfatterens karriere tar av, havner hun i en serie dårlige forhold. Hun går fra det ene ekteskapet til det neste, tilsynelatende uten opphold, og blir ikke lykkelig i noen av dem. Etter en rekke ulykkelige tilfeldigheter ender hun opp med en lege som gir hun alt hun vil ha av rusmidler, og hun forsvinner fra både barna, diktningen og verden.

Rystende lesning, hvor forfatteren i liten grad klandrer andre eller seg selv, hun forteller hele tiden ganske usentimentalt om kreftene som drev henne.

Denne boka tar for seg platebransjens gullalder, som kan kokes ned til to bokstaver: CD. Platebransjens genistrek, som gjorde dem søkkrike i årene 1982-2000, var å introdusere CD-en. Den var mye dyrere enn vinylplata og kassetten, samtidig som artistene fikk en mindre del av kaka. Altså: Milliardene fosset til plateselskapene når folk begynte å erstatte LP-ene sine med CD-er. (Hovedargumentet var bedre lyd. Altså det samme som vinyl-folk i dag bruker som argument for å kjøpe plater i stedet for å høre på filer. Snart kommer nok CD-renessansen igjen, tenker jeg: Krystallklar lyd, samt noe håndfast å holde i. Og sånn går no dagan.)

Steve Knopper skildrer oppturen, grådigheten og knekkpunktet: CD-brenneren og bredbåndet ble allemannseie mot slutten av 90-tallet, samtidig som plateselskapene tvang folk til å kjøpe hele album i stedet for singler (et format som i praksis døde ut). I dette klimaet er det kanskje ikke så rart at Napster, Grokster, Limewire, BearShare og fetterne deres så dagens lys, tjenester hvor folk kunne sende hverandre digital musikk uten at det dryppet så mye som en krone på platebransjen. iTunes og Spotify har fått folk til å betale igjen, men økonomien i innspilt musikk er forandret for alltid. De gedigne inntektene fra 1990-årene kommer aldri tilbake.

Tittelen Appetite for self-destruction treffer ikke helt, etter min mening, for selv om platebransjen ble hovmodig og grisk, var det endringer utenfor den som førte til fallet. Knoppers bok fungerer best som en rask historietime om platebransjen på 1980- og 1990-tallet. Kapittelet om framtiden er åtte år gammelt, og det står lite om strømming der - naturlig nok.

Bøker (skjønnlitterære og sakprosa) som Sissel Gran henviser til i sin samlivsbok Det er slutt (2016). Dessuten henviser hun til disse filmene: Skal vi danse?, Fire bryllup og en gravferd, Før midnatt og Tatt av vinden.

Bøker om hvordan nettet påvirker oss.

Jeg var på helgetur og hadde bare denne boka med meg. Og lista over avbrutte bøker er lang nok fra før. Denne var grei å hente fram i de små lommene av tid som oppstår når man er i hus med fire barn.

Lettlest. Det er det beste jeg kan si om denne. Språket er helt greit, personene temmelig uinteressante og det er ingen grunn til at dette skal vare i 500 sider.

Bøker om amerikansk politikk som du kan låne på Stavanger bibliotek, Sølvberget.

Eg trudde det skulle vera fort gjort å lesa denne vesle boka på 90 sider. Det var det ikkje. Her var så mange underlege tankar, skarpe obeservasjonar og gode formuleringar at eg har lese mange avsnitt fleire gonger. Humor og alvor i ei flott nynorskdrakt

Katalognr. 49 er kort, og du får et godt inntrykk av stilen hans der. Debutromanen V. er også bra, mer fullendt enn Siste skrik, vil jeg si.

Andre skriver større bøker med flere personer, uten at leserne føler seg overmannet av den grunn. Når Thomas Pynchons Siste skrik føles som mye kraftigere enn sine 527 sider, skyldes det kombinasjonen av flere ting.

Pynchons fortellerstil passer definitivt ikke for alle. Som mange andre amerikanske forfattere bruker han mange ord, han kan mye og tekstene hans er en jevn skur av kultur- og samtidsreferanser. Når han treffer, er det en fryd å lese. Når han ikke gjør det, blir han bare masete. Siste skrik pendler mellom disse ytterpunktene.

Siste skrik gir ikke ved dørene. Jeg satt med en konstant følelse av å skjønne lite av hva som foregikk. Pynchons personer er like rastløse som fortelleren. Samtalene foregår på en innforstått måte, og samtlige personer er for kule til å avlevere en eneste enkel replikk.

Historien fortelles ofte i presens (Maxine går ut...), noe som gjør at fortelleren minner mest om kommentatoren i en reality-serie. Perspektivet ligger stort sett hos hovedpersonen Maxine, andre ganger står fortelleren utenfor og kommenterer. Både presensformen og den skiftende fortellervinkelen bidrar til at Siste skrik oppleves som en bok hvor det meste flyter. (Les hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Mímir Kristjánsson er noe så sjeldent som en uanstrengt morsom fyr med pedagogisk talent. Klart det blir bra bok av sånt. Frihet, likhet, Island treffer ikke med alt den prøver på, la det være sagt med en gang. Den gaper over litt for mye. Den vil si noe om det å bli voksen, om Island, om finanskrisen og forfatteren selv, den er en slags reiseguide og avslutter med en kransekakesmellert i stedet for en dynamittkubbe. Boken blander forfatterens sjanglete ferd gjennom Islands natteliv med analyser av landets historie. Han skriver fint om islendinger kontra nordmenn og hvorfor Island havnet i finanskrise. (Hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Bøker som jeg leser og skriver mer to setninger om havner her.

Nevrotiske unge foreldre havner i hus med litt eldre ektepar. Mye mellom linjene, en smule uforløst, men gode skildringer av mann som sliter med å finne sin plass i verden.

Litterært den minst velukka hittil, synes eg, men J.G. skal krediterast for å dra kvinners krigsinnsats fram i lyset. Eg likar Johanne-skikkelsen og skal definitivt lesa vidare på serien.

Stor på alle måter, både i ambisjon og lengde. Science fiction, modernitet, religionskritikk, kjønnskamp, humor, sekt-liv og mye annet. Treffer kanskje ikke i alt den forsøker på, men setter absolutt tankene i sving, og jeg elsker forfattere som ikke er redd for å sikte høyt. Den mest tilgjengelige Houellebecq-boka?

Skjønnlitteratur: Historie om et ekteskap av Geir Gulliksen. Sakprosa: How music got free av Stephen Witt.

Sølvbergets tilsette plukkar nynorskbøker for å gratulere Stavanger mållag med 100-årsdagen 10. desember 2015. Les meir her.