Bokelskere.no

Husker jeg leste den på slutten av 70 tallet når jeg gikk på gymnaset, likte den veldig godt og lo høyt på trikken mens jeg leste den.Husker fremdeles; " man kan da ikke ha en mannlig sjøkvinne!" og andre morsomme ting til ettertanke..

Han og hun møtes på kirkegården. Han er bonde hun er bibliotekar, de representerer hver sin kultur som kokekaffe og Macciato. En romanse utvikler seg. Jeg leste denne for noen år siden og storkoste meg mens jeg leste den.

Synes både boka og filmen var ekkel jeg. Noe av det er bra ekkel; en type spennende gru som får deg til å se deg over skulderen når du sitter og leser. Men en annen type er ekkel som jeg ikke liker ekkel; mye splætter (blod, gørr, slim, monstre som spiser mennesker), men også pedofil zombie som jakter på den unge vampyrjenta som er 12 år i kroppen, men eldre i liv. Jeg liker ikke all kjønnsfikseringen på de unge hovedpersonene. Jeg skulle ønske de var eldre.

Boka er spennende i begynnelsen når plottet legges opp. Senere blir historien mer platt og lite raffinert. Jeg blir aldri overrasket rent plottmessig, og jeg synes ikke forfatteren får fram et fint vennskap mellom jenta og gutten. Det gjør visst filmen, har jeg hørt. Men – absolutt, det er bra ting med boka også. Lindqvist har en del gode beskrivelser, blant annet om hvordan tørsten etter blod arter seg hos en vampyr. Han klarer å gjøre noen scener svært spennende og det er mange fine karakterskikkelser med. Boka gikk unna, 500 sider på et par dager – den er lett å lese.

Jeg har skrevet om boka her: http://knirk.wordpress.com/2010/01/30/la-den-rette-komme-inn/

Nå har jeg lest ferdig med boka. Jeg syntes faktisk den siste delen var litt treg å komme gjennom.Litt som når jeg la bort Owen Meany litt over halvveis, "you`ve made your point." Jeg liker skrivemåten hans med alle sidesprangene. Jeg synes baksiden av tittelbladet var kjempemorsom med homseskalaen og det hele. Tror ganske sikkert at han gir et godt bilde av unggutten Dave og broren, han er jo ganske guttete og det liker jeg. Det er rørende å lese hvor glad han er i mammaen sin. Jeg ble ikke oppslukt av boken mer enn i noen korte partier.

Ja den likte jeg også veldig godt! Den er filmet også, men som vanlig, boken var bedre!

Boka hadde virkelig hatt godt av å bli strammet inn og kuttet ned hvertfall 200 sider. Jeg synes det er mye prat, til tider plapring, som ikke har noen hensikt i forhold til teksten og historien som helhet. Det er som om Niffenegger har blitt så forelska i karakterene sine at hun synes vi må få ta del i ALT i deres liv. Tannpuss, frokost, samtaler, dagligliv – og det funker ikke for meg. Så god forfatter er hun ikke at hun klarer å holde det interessant.

Tror ikke alle er enig i dette, for de fleste elsker boka. Jeg synes den var sånn ganske passe.

Jeg har omtalt boka her: http://knirk.wordpress.com/2010/04/28/the-time-travelers-wife/

Hva er det man sier; livet er for kort til dårlige bøker og dårlig vin? Hvis en bok ikke "sitter" for deg, må du absolutt ikke lese hele synes jeg, da kan en gå videre.. det finnes så mange!

_ og når jeg har lyst til å "spare" resten av boken for at den ikke skal ta slutt.

Nå har jeg kjøpt Afrodites basseng på din anbefaling :-)

Det er den utgaven jeg har også, anbefales!

Er nå litt over halvveis i boken og liker den godt. Tar meg i å tenke litt på Knausgaard, de har begge et prosjekt med utgangspunkt i eget liv og er ganske harde mot seg selv, og begge har valgt en spesiell tittel..

Jeg likte den også veldig godt. Den er filmet også. I dette tilfellet så jeg filmen før jeg leste boka. Filmen er også god synes jeg.

Jeg blir engasjert. Dette må jo gå galt. Mannen min blir så ille berørt av hovedpersonen så han måtte gå ut i går og. Jeg roper "Å nei!" Gleder og gruer meg til avslutningen. Å ha en så ekkel person som hovedperson oppleves litt som Linn Skåbers serie.. ble ille berørt da og, holdt på å måtte gå ut.

Leste kun papirutgaven for en del år siden, husker at jeg likte den veldig godt. Mitt første møte med Marianne Fredriksson var " Simon og eiketrærene", etter det leste jeg det jeg kom over av henne.

Njaei, jeg synes ikke den var helt topp jeg heller. Jeg har lest Murakami før og lar meg lett forlede inn i hans drømmende, men likevel glassklare verden. Det som bremset denne opplevelsen var hovedpersonen Watanabe som jeg opplever at konsekvent ikke gir noe av seg selv. Jeg tror han topper seg selv verbalt når han en gang sier to setninger etter hverandre. Greit nok, pratsomme folk kan bli slitsomt, men det er som om Murakami lar han slippe unna igjen og igjen.

Jeg har skrevet om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/02/08/norwegian-wood-haruki-murakami/

Takk for det! Mer russisk litteratur står på listen, så det passer veldig bra.

Det skal jeg huske på,takk skal du ha!

En herlig historie, men likevel noe som gjør at jeg ikke kan gi den full pott, men absolutt lesverdig.

Fikk min mann til å kjøpe den i går når han var i Oslo, vi har ingen Ark bokhandel her i Kongsvinger dessverre.. Nå skal jeg begynne. Innkjøpet er gjort på bakgrunn av anbefalinger her, så nå er jeg spent!

Jeg er akkurat ferdig med boken nå. Tidvis en ordentlig " sidesnuer". Men noe gjør at den ikke når helt opp.Mulig som Rose Marie sier at det er at den er skrevet i presens, jeg når aldri helt inn til Lillian. Som referanse oppgir Amy Bloom The woman who walkked to Russia og Stalin`s forgotten Zion, så boken kan jo ha en rot i virkeligheten.